Hvordan skapes en nær søskenrelasjon?

[AnonymBruker]

Dere som har søsken som dere er veldig nære med, eller som har større barn som har en nær og god relasjon til hverandre – hva kommer dette av mener dere? 
 

Har nettopp fått barn nummer to, så nå har jeg to gutter med 5 års aldersforskjell, og ønsker veldig gjerne å gjøre det jeg kan for at de skal få et godt forhold! Er enebarn selv, så har ikke noe erfaring med å ha søsken.
 

Stort og smått, erfaringer, tips? ❤️

Anonymkode: 62c61...41e

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så sikker på om det er så mye man kan gjøre, annet enn å legge grunnlag for en sammensveiset familie som finner på ting sammen etc. Det handler jo mye om hvem man blir og hvilken personlighet man har.
 

Jeg og min søster har tre år mellom oss, vi har alltid hatt veldig forskjellige interesser. Da vi var tenåringer var vi som hund og katt. Da hun flyttet hjemmefra skjedde det noe og plutselig ble vi venner. Vi er nå 38 og 41 og er gode venner men er samtidig såpass ulike at vi ikke kan være sammen for lenge uten at det blir litt gniss 😅😅

Anonymkode: 8a91c...19e

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så mye opp til deg som forelder, men barna selv etterhvert som de vokser opp. 

Likheter, interesser, opplevelser, personlighet, generell relasjon etc spiller en stor rolle. 

Jeg har 4 søsken - 3 eldre, 1 yngre. Jeg er nærmest min 8 år eldre søster, selv om jeg har annen søster og brødre som er nærmer meg i alder. 

Generelle råd: 

Ikke forskjellsbehandle dem. 

Vis like mye kjærlighet og nærhet - men tilpasset hvert enkelt barns personlighet og preferanse. Man må møte hvert barn ulikt, uten å gjøre forskjell. 

Aksepter ulikhetene - ikke sammeling dem som personer på noe nivå - både som individer, utvikling, ønsker, livsmål etc.  " Se så flink Per er til bla bla bla - det gjorde ikke du når du var så gammel/klarer ikke du enda, Ola løper så mye raskere enn deg, Per er mye ryddigere enn deg etc.. 

Ikke ta parti med barna i uenigheter mellom dem. 

Lær dem fra de er små å løse problemer/konflikter seg i mellom, å hjelpe hverandre, å respektere hverandre og ens ulikheter i meninger, væremåte, ønsker. 

Og uansett hvor mye dere gjør, så kan det være de rett og slett ikke blir nære. Og det må dere også akseptere. 

Min mor maser mye om hvor gjerne hun skulle sett at alle hennes barn var like nære hverandre - men biologi i seg selv er ikke nok til å gi noen nære tette relasjoner. 

 

 

 

Anonymkode: 3d3d3...684

[AnonymBruker]

Det er 70 % avhengig av barnas personligheter.

Noen storesøsken har oppriktig behov for 100% oppmerksomhet fra foreldrene, og klarer aldri å akseptere situasjonen med et lillesøsken man må dele oppmerksomheten med.

Noen småsøsken klarer ikke å forstå grenser og er veldig "klister" på storesøsken - skal ha alt hun/han har, skal ha de samme klærne, leke på samme rom med samme leker osv. 

Det finnes uendelig mange variasjoner av dette, men der søskenrelasjonen blir god er gjerne der familien er heldig med personlighetene på barna.

Ellers gjelder egentlig bare respekt. Spesielt fra lillesøskenet sin side. Storesøsken må ha sin plass, sine leker, sine klær osv, og hvis ikke storesøsken vil leke/snakke/kose skal ikke hen tvinges til det. Lillesøsken må forstå fra tidlig alder at storesøsken ikke er det samme som mamma og pappa - hen kan ikke bare klatre og spytte og ta på som hen vil. 

Anonymkode: e138a...512

[AnonymBruker]

5 år er en veldig stor aldersforskjell i utgangspunktet, og de skal nok inn i voksen alder før storesøskenet slutter å være mest som en ekstra forelder/barnevakt for småsøskenet. Jeg har samme forskjell mellom min yngste og min eldste (men jeg har også en en midt i mellom dem som fyller gapet), og eldstemann ligger jo milevis og milevis foran i alt fra interesser og modenhet til fysikk.

Anonymkode: 6c5b7...ee6

[AnonymBruker]

Mine barn leker godt sammen, og her er hva jeg har prøvd å følge:

Gi begge oppmerksomhet og kjærlighet.

Vær rettferdig: Sett grenser slik at verken den store kan plage den lille eller den lille kan plage den store og slippe unna med det. Mange glemmer å beskytte det eldste barnet.

Ta med den store på ting du må gjøre med den lille.

Vis dem hva de kan hjelpe hverandre med utifra hvilket nivå de er på.

Vis dem hvordan de kan leke sammen. Kom med konkrete forslag. Mitt dem på at de har hverandre og kan invitere hverandre til lek.

SE barna: Hva de kan gjøre for hverandre, og hva de trenger.

Ta dem med på ting de kan gjøre sammen, men ha også alenetid med dem.

Anonymkode: ddf8a...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

5 år er en veldig stor aldersforskjell i utgangspunktet, og de skal nok inn i voksen alder før storesøskenet slutter å være mest som en ekstra forelder/barnevakt for småsøskenet. Jeg har samme forskjell mellom min yngste og min eldste (men jeg har også en en midt i mellom dem som fyller gapet), og eldstemann ligger jo milevis og milevis foran i alt fra interesser og modenhet til fysikk.

Anonymkode: 6c5b7...ee6

Jeg har samme opplegg med mine barn. Eldste gutt er fem år eldre enn yngste gutt. De leker faktisk mye sammen! Bygger Kapla og Lego, frilek, bygger borger, landskaper, krigere og har lekekamper. Fem år er ikke for mye hvis man finner interesser de kan møtes på!

Anonymkode: ddf8a...050

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dere som har søsken som dere er veldig nære med, eller som har større barn som har en nær og god relasjon til hverandre – hva kommer dette av mener dere? 
 

Har nettopp fått barn nummer to, så nå har jeg to gutter med 5 års aldersforskjell, og ønsker veldig gjerne å gjøre det jeg kan for at de skal få et godt forhold! Er enebarn selv, så har ikke noe erfaring med å ha søsken.
 

Stort og smått, erfaringer, tips? ❤️

Anonymkode: 62c61...41e

rettferdig likhet så langt det er mulig. Både nå og om 20 år. 

Urettferdig fordeling og goder gitt ett søsken er det som trumfer i søskenrelasjoner i terapirommet.

[AnonymBruker]

Jeg vil si at rettferdighet og likhet ikke trenger å betyr at de skal få samme hjelp, samme støtte og akkurat det samme. Rettferdighet er når begge får etter sine behov, men dette må læres til dem. Hvis det bare gjøres, uten noen dialog rundt det, så kan det oppleves urettferdig. Man må være ærlig om at "dette er vanskelig for x, så derfor gjør vi det slik og sånn for han". Da får de også forståelse for at vi alle er forskjellige, men at det er greit og da hjelper vi den trenger det. 

Og så tror jeg det er viktig å ikke overlate dem til seg selv ved konflikter. Ikke uten å være sikker på at de allerede har lært konfliktløsning og sitter med noen nyttige verktøy. Hvis de bare skal lære helt selv fra start så tror jeg at det kan ødelegge veldig mye. 

Vær positiv, oppmerksom og hyggelig mot barna og andre, så vil de med større sannsynlighet lære seg å være det mot hverandre. 

Anonymkode: 4d5c9...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

5 år er en veldig stor aldersforskjell i utgangspunktet, og de skal nok inn i voksen alder før storesøskenet slutter å være mest som en ekstra forelder/barnevakt for småsøskenet. Jeg har samme forskjell mellom min yngste og min eldste (men jeg har også en en midt i mellom dem som fyller gapet), og eldstemann ligger jo milevis og milevis foran i alt fra interesser og modenhet til fysikk.

Anonymkode: 6c5b7...ee6

Nå har jeg bare levd i stefamilie med den avstanden mellom barna, men der har de med fem og seks års aldersmellomrom funnet hverandre. Det har vært slik tidvis opp gjennom oppveksten, men spesielt etter yngste i hver av relasjonene begynte på ungdomsskolen. Så det trenger absolutt ikke å være så dødsdømt, det kommer nok heller an på personlighetene og hva som binder dem sammen (eller ikke). 

Anonymkode: 4d5c9...994