Kjenner på så mye sinne!

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et veldig vanskelig liv med omsorgssvikt, mobbing og mye dårlig behandlet. Har alltid svelget unna, tatt det imot, trodd at jeg ikke fortjente bedre. Det har gitt meg så mye angst, rusavhengighet og spiseforstyrrelse. Tilnærmet frisk fra rus og spiseforstyrrelse nå. Plutselig for noen måneder siden skjedde det noe som gjorde at jeg så min psykisk syke mor for akkurat den hun er, og jeg ble så rasende på henne! Har ikke snakket med henne på 3 mnd. Og raseriet mitt er så stort, jeg krangler med folk som behandler meg dårlig og det er kjempeviktig for meg å stå opp for meg selv! Dette sinnet er så sterkt og så skummelt, samtidig er det fantastisk å kjenne på den kraften som ligger i dette sinnet! Men det er også slitsomt å være så sint, men jeg klarer ikke å skru det av! Noen som har kjent på noe liknende og har klart å integrere sinnet på en god måte? Føler meg litt som en løs kanon akkurat nå ...

Anonymkode: 369d2...1f6

[AnonymBruker]

Jeg har lært at sinne kan være et tegn på at noe er ikke helt som det skal. Det jeg vil råde deg til er å uttrykke deg selv. Sett følelsene på papiret. Bruk kunst, skriving. Skriv dikt, mal, tegn, lag noe. Boxing eller annen trening kan også være bra.

Et annet råd kan være å starte å meditere, det kan gjøre deg roligere og du kan med det få utvidet bevissthet og begynne å få et nytt perspektiv. Meditasjon har virkelig hjulpet meg. Er og mye forskning på de positive effektene med meditasjon.

 

Anonymkode: ea8c4...154

[AnonymBruker]

Jobb også med tilgivelse. Både til dine foreldre, andre rundt og deg selv. Livet er ikke alltid rosenrødt og på topp, noen ganger er det på bunn. Jeg så et sitat en gang at det er når vi er på bunn at da vi lærer mest. Vi lærer sjeldent eller aldri når alt er rosenrødt og går på skinner. Du har enorm mulighet nå til å lære noe viktig, noe som kan komme mange mennesker til nytte en gang som hjelp fordi du selv sitter på verdifull erfaring.

Anonymkode: ea8c4...154

[Gjest Hoia]

For noe bullshit. Du må ikke tilgi noe som helst, og det er helt innafor å være sint når du har vært dårlig behandlet.

Jeg kan ikke gi noe råd, men for en egen del ville jeg ha jobbet med eget mulighetsrom, for at det ikke skal begrense deg videre. Kanskje i samarbeid med en profesjonell eller noe? Det å bli destruktiv vil være å dunke seg selv i hodet.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen selv. Er så full av innestengt sinne at det av og til føles som om jeg råtner innvendig!

 

BRA at du får ut sinnet ditt, såfremt du ikke skader noen da.

Sliter også med angst og alkohol. Jeg skulle ønske jeg kunne få ut sinnet mitt, og regulere det samtidig, men jeg vet ikke hvordan. Det er så intenst!

Dette gjør ting vanskelig for meg i det sosiale liv, og i arbeidslivet da jeg kjenner jeg går rundt og har et intenst hat overfor, tja, 25% av kollegaene mine. Jobbet med dette sammen med psykolog i mange år, og det sinnet kommer mer og mer fram.

Er ikke redd for at jeg skal skade noen, men miste besinnelsen og si helt forferdelige ting til folk. Så trives best alene.

Anonymkode: 28b4a...b41

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Hoia said:

For noe bullshit. Du må ikke tilgi noe som helst, og det er helt innafor å være sint når du har vært dårlig behandlet.

Jeg kan ikke gi noe råd, men for en egen del ville jeg ha jobbet med eget mulighetsrom, for at det ikke skal begrense deg videre. Kanskje i samarbeid med en profesjonell eller noe? Det å bli destruktiv vil være å dunke seg selv i hodet.

En tilgir for seg selv.

Anonymkode: ea8c4...154

[AnonymBruker]

Hoia skrev (2 minutter siden):

For noe bullshit. Du må ikke tilgi noe som helst, og det er helt innafor å være sint når du har vært dårlig behandlet.

Jeg kan ikke gi noe råd, men for en egen del ville jeg ha jobbet med eget mulighetsrom, for at det ikke skal begrense deg videre. Kanskje i samarbeid med en profesjonell eller noe? Det å bli destruktiv vil være å dunke seg selv i hodet.

Ja, jeg går heldigvis til både psykolog og psykomotorisk fysioterapeut og får lettet på trykket. Veldig glad for den hjelpen for da kan jeg snakke gjennom noen situasjoner og få hjelp til å håndtere dem. Ellers hadde det nok bare blitt roping og skriking 😬

Anonymkode: 369d2...1f6

[VetAlt]

Terapi: Å snakke med en profesjonell terapeut kan være utrolig nyttig. En terapeut kan hjelpe deg med å forstå og bearbeide sinnet ditt, og veilede deg mot konstruktive måter å uttrykke og kanalisere det på.

Fysisk aktivitet: Trening kan være en effektiv måte å frigjøre oppsamlet sinne og stress på. Det kan være alt fra løping, boksing, yoga, eller annen fysisk aktivitet som får deg til å føle deg bedre.

Skriv dagbok: Å skrive ned tankene og følelsene dine kan gi deg en bedre forståelse av hva som foregår inni deg. Det kan også være en trygg måte å uttrykke sinne på uten å skade deg selv eller andre.

Kreative uttrykk: Kunst, musikk, dans eller andre kreative aktiviteter kan hjelpe deg å kanalisere sinnet ditt på en konstruktiv måte.

Mindfulness og meditasjon: Mindfulness-øvelser kan hjelpe deg å bli mer bevisst på følelsene dine uten å bli overveldet av dem. Meditasjon kan også bidra til å finne ro og balanse.

Grenser og selvrespekt: Det er viktig å lære å sette grenser og stå opp for deg selv på en sunn måte. Dette kan innebære å si nei når det er nødvendig og å omgi deg med mennesker som behandler deg med respekt.

Støttegrupper: Det kan være nyttig å delta i støttegrupper hvor du kan dele erfaringer og få støtte fra andre som har gått gjennom lignende situasjoner.

Selvomsorg: Ta vare på deg selv ved å gjøre ting som gir deg glede og ro. Dette kan bidra til å redusere stress og sinne.

[Gjest Hoia]

Det kan virke som om du tenker sinne er en reaksjon som ikke er lovlig, som du skal dynge ned. Hvordan hadde det sett ut hvis du plutselig sitter med en kaffe med et sannhetsserum i, før eller siden kommer det til overflaten. En søk problemstilling, men er du sint for noe, så kommer det før eller siden til overflaten.

Det er som om du står ved en innsjø, der det ikke er ment å være noen, og så roper du utover at du er sint, så er det helt greit, fordi det  i utgangspunktet ikke burde vært noen der.

Eller du kan sende en melding ut i vilden sky til deg selv: "Nå er jeg så dritt lei av å ha deg hengende her, jævlige sinne". Det er jo ingen som er der, så det kan du fint gjøre. Få det ut på din måte!!!!  

[AnonymBruker]

Å kjenne på sinne er bra. Det er motpolen til angst. 
Prøv å tenk at din mor ikke har vært frisk og hatt det bra, og ikke har evnet bedre. 
hvis du liker å trene er det en god måte å få ut aggresjon på. 
Å stå opp for seg selv er bra, men pass på at du ikke kommer i konflikter som kan gjøre det verre for deg selv. 
Prøv å ro deg ned, og si fra på en konstruktiv måte

Anonymkode: 6707a...46e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen, opplevde for noen år siden en episode som utløste et voldsomt sinne i meg. Jeg gikk med et oppdemmet sinne i meg, som jeg ikke fikk utløp for. Var redd for å "sprekke" til slutt. 

Jeg fikk 2 råd av min psykolog. 1. Kjøp en boksesekk, dundre løs på denne mens du skriker, hyler, roper ut det du er sinna for. 2. Skriv brev til den du er sint på, skriv ut all din frustrasjon, for så å brenne brevet. 

Jeg bokset i vei, og skrev flere brev, og det hjalp med MYE!

Den boksesekken bruker jeg ennå, for å få ut frustrasjon. Har til og med hengt opp bilde av ei som har gjort meg stor urett på den, og dundret løs, det føltes utrolig godt (og litt flaut). 

Anonymkode: 1cdcd...492

[Soleil70]

.

Endret 15. juli 2024 av Soleil70
Ble feil

[AnonymBruker]

Først lurte jeg på om det var jeg selv som hadde skrevet dette. Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver! Og har ikke noen klare løsninger på hvordan integrere det. 

Jeg har noen ting jeg gjør, det er å skrive "rage"-dagbok, der jeg skriver rett frem uten sensur, ingen grubling rundt om jeg har rett til å mene eller føle noe som helst, bare forakt, hat, avsky, sinne, frustrasjon og irritasjon rett ut. Det har gitt meg mindre smerter, og hjelper meg å innse hvor jeg ønsker at grensene skal gå. Jeg avslutter øvelsen når sinnet har lagt seg for den omgang, kanskje jeg skriver i halvannen-to timer. Da skriver jeg ned hvilke verdier jeg ønsker å møte den aktuelle situasjonen med (f.eks tillit, medfølelse, selvrespekt o.l.). 

For meg er sinne en følelse som forteller at grenser blir gått over, at jeg ikke får mine behov dekt. Og når jeg har blitt tråkket på hele livet er ikke det rart at jeg har enorme mengder sinne. Det jeg ser nå er at dersom jeg kommuniserer min grense med det samme, så trenger jeg ikke å bli så sint. Min psykolog sa en gang at jeg skulle være i kontakt med sinnet, og bruke det som motivasjon til å sette nødvendige grenser. Og dersom jeg gjør det umiddelbart når noen gjør noe jeg ikke liker, så er det nok med et glimt av irritasjon, heller enn 5 timer med raseri. Mens da jeg ikke lyttet til mitt sinne, og ikke satt noen grenser, så er det som at følelsene må gi ekstra mye beskjed om at "hallo, sett en jævla grense nå!". 

Det siste jeg vil si til de som sier "jobb med tilgivelse", jeg er helt uenig. Tilgivelse vil komme etter hvert av seg selv. Det er heller ikke gjensidig utelukkende å være rasende for noe og å samtidig tilgi personen. Jeg forstår at mine foreldre gjorde så godt de kunne, og sviktet meg, OG jeg har behov for å gi plass til sinnet i meg slik at jeg slutter å leve på en destruktiv måte. Å tvinge frem tilgivelse når det ikke er der virker bare som malplassert energi for min del. e

Anonymkode: 862e6...518

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først lurte jeg på om det var jeg selv som hadde skrevet dette. Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver! Og har ikke noen klare løsninger på hvordan integrere det. 

Jeg har noen ting jeg gjør, det er å skrive "rage"-dagbok, der jeg skriver rett frem uten sensur, ingen grubling rundt om jeg har rett til å mene eller føle noe som helst, bare forakt, hat, avsky, sinne, frustrasjon og irritasjon rett ut. Det har gitt meg mindre smerter, og hjelper meg å innse hvor jeg ønsker at grensene skal gå. Jeg avslutter øvelsen når sinnet har lagt seg for den omgang, kanskje jeg skriver i halvannen-to timer. Da skriver jeg ned hvilke verdier jeg ønsker å møte den aktuelle situasjonen med (f.eks tillit, medfølelse, selvrespekt o.l.). 

For meg er sinne en følelse som forteller at grenser blir gått over, at jeg ikke får mine behov dekt. Og når jeg har blitt tråkket på hele livet er ikke det rart at jeg har enorme mengder sinne. Det jeg ser nå er at dersom jeg kommuniserer min grense med det samme, så trenger jeg ikke å bli så sint. Min psykolog sa en gang at jeg skulle være i kontakt med sinnet, og bruke det som motivasjon til å sette nødvendige grenser. Og dersom jeg gjør det umiddelbart når noen gjør noe jeg ikke liker, så er det nok med et glimt av irritasjon, heller enn 5 timer med raseri. Mens da jeg ikke lyttet til mitt sinne, og ikke satt noen grenser, så er det som at følelsene må gi ekstra mye beskjed om at "hallo, sett en jævla grense nå!". 

Det siste jeg vil si til de som sier "jobb med tilgivelse", jeg er helt uenig. Tilgivelse vil komme etter hvert av seg selv. Det er heller ikke gjensidig utelukkende å være rasende for noe og å samtidig tilgi personen. Jeg forstår at mine foreldre gjorde så godt de kunne, og sviktet meg, OG jeg har behov for å gi plass til sinnet i meg slik at jeg slutter å leve på en destruktiv måte. Å tvinge frem tilgivelse når det ikke er der virker bare som malplassert energi for min del. e

Anonymkode: 862e6...518

Takk for kjempefint svar! Jeg har også blitt mye tråkket på og ikke blitt respektert, men har trodd at jeg har fortjent det, at det var noe veldig galt med meg. Omsorgssvikt og mobbing. Hadde ingen voksne som veiledet meg, men jeg lærte at sinne ikke var lov! Så jeg har også et enormt raseri inni meg som har bygd seg over mer enn 50 år. Veien videre er som du sier å være snar med å etablere grenser for hva som er greit for meg, og si fra til de som tråkker over grensene mine. Det er skummelt og uvant, men jeg blir veldig stolt og glad når jeg får det til! Og så krangler jeg faktisk med noen i nær familie. Sikkert ikke optimalt, men der er jeg altså så rasende at det bare må ut. Skummelt det også, men samtidig deilig å spy ut sinte ord og ikke godta at andre skal bestemme hvordan mitt liv skal være når jeg ikke er enig! 

Anonymkode: 369d2...1f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Takk for kjempefint svar! Jeg har også blitt mye tråkket på og ikke blitt respektert, men har trodd at jeg har fortjent det, at det var noe veldig galt med meg. Omsorgssvikt og mobbing. Hadde ingen voksne som veiledet meg, men jeg lærte at sinne ikke var lov! Så jeg har også et enormt raseri inni meg som har bygd seg over mer enn 50 år. Veien videre er som du sier å være snar med å etablere grenser for hva som er greit for meg, og si fra til de som tråkker over grensene mine. Det er skummelt og uvant, men jeg blir veldig stolt og glad når jeg får det til! Og så krangler jeg faktisk med noen i nær familie. Sikkert ikke optimalt, men der er jeg altså så rasende at det bare må ut. Skummelt det også, men samtidig deilig å spy ut sinte ord og ikke godta at andre skal bestemme hvordan mitt liv skal være når jeg ikke er enig! 

Anonymkode: 369d2...1f6

Bare hyggelig, og takk for at du deler! Jeg synes det er godt jeg å lese om noen som kjenner det på samme måte, en lettelse at vi er flere som forstår, selv om jeg naturligvis ikke unner bakgrunnen for det på min verste fiende. ❤️

Du har all grunn til å være stolt og glad for at du endelig våger og tillater deg å kjenne på følelsen av sinne! Det er stor forskjell mellom sinne og aggresjon og sinne er en så viktig selv-ivaretakende følelse. Og jeg vet med meg selv at når den er blitt undertrykt et helt liv, så er det ikke bare bare å endelig våge å kjenne den, og å sette grenser. Heia deg! 

For meg har det vært viktig å ikke selv bli aggressiv og utagerende mot andre, så jeg øver meg mest med å slå i puter hjemme, og å spille det ut hjemme, og så finner jeg en middelvei med andre. For den volden som jeg selv har opplevd, den vil jeg ikke omgås med, aldri igjen, ikke en gang fra meg selv! Så jeg passer på at jeg ikke skriker, hever stemmen, eller sier stygge ord til andre. Jeg er bestemt og sier fra, og velger det som er bra for meg. 

Samtidig må jeg innrømme at en del av meg blir nysgjerrig på hvordan det ville føles å bare spy ut sinte ord til de som har såret meg mest av familiemedlemmer.

Det jeg synes er noe av det verste er alle tiårene jeg har gått med undertrykt sinne, undertrykt sorg, undertrykt alt, og i hvor stor grad hele livet mitt er preget av all omsorgssvikten og mobbingen. Det er jævlig provoserende å vite hvor høy pris en har betalt for det! 

Anonymkode: 862e6...518

[AnonymBruker]

Arv? Borderline?

Er vel mer normalt å hate og bli "sint" på seg selv enn andre om man er balansert...

Anonymkode: 2e190...f48