Endring i oppførsel hos partner

[AnonymBruker]

Vi er gift og har vært et par i sju år. Ett felles barn, og ett bonusbarn. 

Vi har ikke et typisk A4 liv, men hverdagen kan ofte være travel med jobb, studier og reising, pluss oppfølging av barn.
Jeg er bautaen i familien som holder alle trådene samlet og sørger for alles ve og vel. Egne behov kommer ofte i siste rekke. Er en rolig og tålmodig person, noe introvert, empatisk og sensitiv. 
Mannen er motsatt av meg. Veldig energisk (jeg mistenker adhd, han skal egentlig utredes men han utsetter og utsetter…) pratsom, ekstrovert og høylydt. Han er også snill, morsom, gavmild og forståelsesfull ++, alle gode egenskaper som gjorde at jeg ble forelsket i han. 

Vi har hatt noen opp-og nedturer gjennom årene, og i babytiden var det spesielt tøft. Han var lite deltagende både som partner og pappa da, men det har han blitt bedre på, og tar ofte med ungen vår på aktiviteter i helgene så jeg får litt alenetid. Det mistenkes adhd hos barnet, som er like energisk som faren og trenger hyppig aktivisering for ikke å gå på veggene. (Ferier og helger er utfordrende for meg når jeg er alene med barna, og jeg blir dønn sliten av kravene rundt meg).

Vi begge har helserelaterte problemer som kan påvirke humøret. (Fysiske, hos han er det snakk om slitasjeskader, hos meg fødselsskader). Jeg er vant til at han blir både sur, mutt og distansert når han har vondt, og er vant til å høre på klaging og uffing.

De siste månedene synes jeg noe har endret seg. Det er vanskelig å sette fingeren på, men jeg opplever at nå i tillegg  virker sint, og ofte lar det gå utover meg. Ikke fysisk, men ved at han traver rundt i huset, småbanner og slenger fra seg ting. Jeg er blitt mer forsiktig rundt han, har begynt å veie ordene mine og passe tonefallet. Det er som å helle bensin på bålet om jeg sier noe, da smeller han tilbake. 
Han har alltid en forklaring. Trøtt, vondt, noe kjipt på jobben, lang telefonkø, hodepine+++ 

Jeg kan ha forståelse for dette, men opplever dette humøret nesten daglig. Det er nesten som han oppsøker stress. 
Jeg skal beskrive et spesifikt eksempel. 
Vi hadde liggende et gavekort på et betydelig beløp, og nå ville han plutselig bruke dette siden han skulle forbi denne butikken uansett i et annet ærend. 
Han begynte å lete der han trodde de lå, men fant de ikke. Så begynte han å rote rundt i «roteskuffa», slenger tingene rundt og småkjefter for seg selv. Spør med irritert stemme om jeg vet hvor de er. Han springer opp og ned trappene, leter i sekker og jakker og lager en voldsom greie ut av situasjonen, spør meg flere ganger og kjefter fordi «kortet var jo der før!» og mener det er min feil at gavekortet er på avveie. 
I mellomtiden forholder jeg meg stille inne på kjøkkenet og unngår å fyre opp mannen enda mer, som virker både stressa og svett over dette. Han drar avgårde, sur i humøret, og uten å reflektere over egen oppførsel her i hus. Dette var ett eksempel, men dette kan gjelde hva som helst i hverdagen. Fellesnevneren er at han fyrer seg opp og lager en utrivelig stemming i hjemmet, uten at det er nødvendig. 

Skal sies at jeg oftere og oftere har separasjon i tankene, og nyter fred og ro i huset når han er ute. Merker at følelsene mine har kjølnet, og jeg føler ingenting når han kysser meg.  
Synes det er vanskelig å ta opp dette som tema, da han blir defensiv og skyter tilbake ved å begynne å tillegge meg både det ene og det andre. 
I ferien luftet jeg tankene mine rundt det endrede humøret hans, og om det skyldes noe spesielt. Da slengte han tilbake at det ikke er rart han reagerer sånn når jeg er så lite glad for tiden, ikke virker glad for å se han og sjelden smiler. 
Delvis har han rett, jeg kjenner meg ofte uglad i nærheten av han, nesten nervøs. Samtidig så er jeg stort sett hyggelig mot han, gir komplimenter fordi jeg vet han setter pris på dette, og prøver å invitere til samtaler og fellesaktiviteter for å styrke båndene mellom oss.

Nå ble dette veldig langt, men det jeg egentlig er ute etter, er om dette er vanlig i mange forhold. Kanskje det kan handle om alder også, han er jo i førtiårene. 
Er altså litt rådvill, og veldig usikker på om dette er en mann jeg vil bli gammel med. Samtidig er det mye bra med mannen, og han er ganske flink med fellesbarnet som vi begge opplever som veldig krevende (men som blir overøst med kjærlighet og litt for mange leker…:-)).

 

Anonymkode: c4a6b...5c3

[AnonymBruker]

Hadde satt krav til at han tok utredninga/ba om time innen 6 nnd. Hvis ikke hadde jeg gått.

Anonymkode: cccc9...a2f

[petterm]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

. Det mistenkes adhd hos barnet, som er like energisk som faren

Du bør få barnet utredet, sånn at det kan få hjelp ved behov. 

Hvis barnet har adhd så er sjansen stor for at far også har det. 

Kanskje begge kan få hjelp, og gjøre familielivet lettere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er som å helle bensin på bålet om jeg sier noe, da smeller han tilbake. 
Han har alltid en forklaring. Trøtt, vondt, noe kjipt på jobben, lang telefonkø, hodepine+++ 

Ikke ha forståelse for dette, dette er bare tull og unnskyldninger for ikke å ta ansvar for egne følelser og oppførsel. Alle har det tøft, alle opplever smerte og dårlige dager, men vi tar oss sammen og lar det ikke gå utover andre. Mennesker med tendenser til å mishandle andre (han mishandler deg verbalt og emosjonellt når du er redd for å si ting og tilpasser oppførselen din humøret hans), har alltid en unnskyldning til hvorfor det er sånn. Be ham gå til utredning eller i at det er over, nå har han fått holde på såpass lenge at han endrer seg ikke selv. Vet ikke om dette kan medisineres eller behandles bort, men han trenger å bli satt på plass her, han er en liten terrorist i eget hjem. 

Anonymkode: 20162...cc7

[Gjest Hoia]

Kanskje dere kan gå til samlivsterapeut? Ta det ved roten!

[Gjest ZarahSweet]

«Jeg er ikke lykkelig. Jeg opplever deg som aggressiv og konstant sint. Klart jeg ikke smiler eller føler meg kjærlig når jeg konstant går rundt i frykt for å si noe som gjør at du kjefter.

Men nå er det nok. Enten utreder du deg for ADHD og finner ut kjernen av det som skjer med deg, i tillegg til at vi oppsøker FVK for parterapi ellers så ser jeg ingen annen løsning enn at vi separerer oss, for jeg kan ikke leve som dette mer.»

Ta det fra der.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke helt bra dette. Han regulerer ikke sitt humør og har det pyton hjemme. Du regulerer ikke ditt humør og har det pyton hjemme. Og så trigger dere hverandre og har det pyton sammen. 

Det ligger vel i kortene at det blir brudd. Jeg og min eks hadde det sånn et par år før vi gikk ifra hverandre. 

De eneste gangene vi hadde det fint var når vi kjørte på tur. Da fokuserte han på kjøringen og var opptatt med det.

Allers var det alltid problemer på jobb. Han kom hjem stresset og sur. Og jobbet mer.. 

Anonymkode: 5cfcc...37d

[AnonymBruker]

Om far er lik barnet med adhd, så kan det være at far har adhd og ikke regulerer følelser fordi han ikke håndterer sin adhd. En mulig løsning er at far rar ut og er aktiv feks. Han må bevege seg. Han må nok også få en utredning. Skal sies at det er mange skilte menn med adhd. Disse mennene har ikke nok ro i seg for å greie å takle et samliv på en god måte. Det er mye følelser som ikke blir regulert og skaper problemer. 

Anonymkode: 5cfcc...37d

[Humle Brumle]

Mange med adhd sliter med angst og depresjon. Menn kan ofte bli irriterte ved depresjon. Kanskje noe i den duren? Men jeg er ikke noe lege. Men du må jo beskytte deg selv også da.

[AnonymBruker]

petterm skrev (På 14.7.2024 den 8.32):

Du bør få barnet utredet, sånn at det kan få hjelp ved behov. 

Hvis barnet har adhd så er sjansen stor for at far også har det. 

Kanskje begge kan få hjelp, og gjøre familielivet lettere.

Det er ganske mange foreldre som også går ut fra BUP med en ADHD-diagnose etter utredning av barnet. Dvs de får selvsagt ikke stilt en diagnose av BUP, men de får ofte en aha-opplevelse under utredningen og gjenkjenner seg i mye og innser at de kanskje bør utredes selv. 

Anonymkode: cc3f7...3ab

[AnonymBruker]

ADHD eller ei, oppførselen hans er uakseptabel. Du skal ikke måtte veie dine ord på den måten i ditt eget hjem. Kan du ta noen dager med barnet hos dine foreldre eller andre? Be mannen tenke gjennom oppførselen sin. Enten utredning/bedring og parterapi? Husk at ungene får med seg alt dette. 

Anonymkode: 5d56f...482