Sørger over min mor som lever

[AnonymBruker]

Jeg sørger over min mor, men hun er fortsatt i god behold og lever. 

Men jeg sørger over det forholdet vi en gang hadde, det er nå snart 8 år siden relasjonen mellom oss ble helt ødelagt. Min mor forandret seg helt som person og gikk i mot meg.

Vi har prøvd å bygge forholdet i ettertid, men det går bare ikke. Har innsett etter 5 år med å prøve å få tilbake det mor og datter forholdet vi hadde er forbi. Det går ikke lenger.

Jeg føler moren min er borte, og jeg er i en sorg prossess. Savner mamma så mye.

Er det noen som har opplevd selv det samme med sin mor? Hvordan taklet du det? Og hvordan har du det nå?

Anonymkode: 3026d...565

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Prøver å ikke tenke på det, late som om det ikke er så ille. Men det er ille, det er helt jævlig. Vi har ikke snakket på flere år. Hun prøvde å ta kontakt, sendte bursdagsgratulasjoner, men jeg kan ikke. Jeg vet at hun ikke elsker meg. Jeg vet at det ikke blir bedre. 

Anonymkode: 7e815...501

[Lorieen]

Jeg kuttet ut min mor for 5,5 år siden, etter over 35 år med et dårlig forhold der jeg ble psykisk mishandlet og manipulert. Jeg har sørget over den mammaen jeg aldri hadde, den mammaen jeg hadde hatt behov for, over forholdet som aldri var godt. På mange måter har jeg sørget min mor som om hun var død, selv om den moren jeg sørget over ikke finnes. Jeg vet at hun lever, men det er også alt jeg vet. Jeg kommer aldri til å kontakte henne igjen, og jeg vet at vi aldri mer skal ses. 

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (8 minutter siden):

Jeg kuttet ut min mor for 5,5 år siden, etter over 35 år med et dårlig forhold der jeg ble psykisk mishandlet og manipulert. Jeg har sørget over den mammaen jeg aldri hadde, den mammaen jeg hadde hatt behov for, over forholdet som aldri var godt. På mange måter har jeg sørget min mor som om hun var død, selv om den moren jeg sørget over ikke finnes. Jeg vet at hun lever, men det er også alt jeg vet. Jeg kommer aldri til å kontakte henne igjen, og jeg vet at vi aldri mer skal ses. 

Akkurat. Jeg prøver å si til meg selv at "hey, det er ikke HENNE du savner, men bare det å ha en god mamma, en som skal støtte deg og ikke dømme deg, ikke si stygge ting til deg", men jeg har aldri hatt en annen mor, så det er hun som er i tankene mine.  

Vet du hvor hun er? Hvordan det går med henne? Eller du bryr deg ikke? 

Anonymkode: 7e815...501

[AnonymBruker]

Kuttet mamma ut da jeg var i midten av 20-årene. Da klarte jeg ikke mer av hennes psykiske utfordringer og økende alkoholforbruk. Det var en stor sorg å komme til den erkjennelsen at jeg måtte kutte henne ut og det var tungt. Men sånn måtte det bare bli. 

Anonymkode: e0e27...1b4

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (9 minutter siden):

Jeg kuttet ut min mor for 5,5 år siden, etter over 35 år med et dårlig forhold der jeg ble psykisk mishandlet og manipulert. Jeg har sørget over den mammaen jeg aldri hadde, den mammaen jeg hadde hatt behov for, over forholdet som aldri var godt. På mange måter har jeg sørget min mor som om hun var død, selv om den moren jeg sørget over ikke finnes. Jeg vet at hun lever, men det er også alt jeg vet. Jeg kommer aldri til å kontakte henne igjen, og jeg vet at vi aldri mer skal ses. 

Ts her, så vondt å høre.. og det er så vondt å bære på en livslang traume pga noen du trodde skulle være glad i deg ikke møter kriteriene som en mor skal. 

Jeg har hatt et god mor hele live frem til 8 år siden, hun forandret seg helt som person. Og det var et stort sjokk for meg. For jeg lengter veldig etter den gode snille mamman min som jeg var sammen med ofte, vi lo og hadde det så fint. Men nå er alt borte. 

Hun har sagt og gjort så utilgivelig ting at jeg kan ikke lenger fortsette å prøve å bygge et forhold til henne.

Vil bare si jeg gråter på dine vegne.. og håper du har det bra nå!

Anonymkode: 3026d...565

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kuttet mamma ut da jeg var i midten av 20-årene. Da klarte jeg ikke mer av hennes psykiske utfordringer og økende alkoholforbruk. Det var en stor sorg å komme til den erkjennelsen at jeg måtte kutte henne ut og det var tungt. Men sånn måtte det bare bli. 

Anonymkode: e0e27...1b4

Ts her, så fælt å høre. Hvordan har du det i dag etter alt dette?

Anonymkode: 3026d...565

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut faren min av mange grunner, da han døde var det helt greit, sorgen var gjort på forhånd.

Anonymkode: 456c6...473

[lillevill]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg sørger over min mor, men hun er fortsatt i god behold og lever. 

Men jeg sørger over det forholdet vi en gang hadde, det er nå snart 8 år siden relasjonen mellom oss ble helt ødelagt. Min mor forandret seg helt som person og gikk i mot meg.

Vi har prøvd å bygge forholdet i ettertid, men det går bare ikke. Har innsett etter 5 år med å prøve å få tilbake det mor og datter forholdet vi hadde er forbi. Det går ikke lenger.

Jeg føler moren min er borte, og jeg er i en sorg prossess. Savner mamma så mye.

Er det noen som har opplevd selv det samme med sin mor? Hvordan taklet du det? Og hvordan har du det nå?

Anonymkode: 3026d...565

Ja, jeg opplevde dette. Min mor fikk kreft og gjennomgikk en god del behandlinger som gjorde at hun ble umoden, omtrent som et barn, eller tenåring, i hodet. Hun satte oss opp mot hverandre, baksnakket oss, baksnakket meg til alle i familien, og var generelt skikkelig slem. Jeg var utrolig såret over det hun kunne finne på å si, og gjøre og jeg ble utrolig ensom, ikke bare fordi jeg "mistet" henne, men jeg mistet også masse folk som nå plutselig tenkte veldig fæle ting om meg. Det var veldig tungt. Jeg også sørget over henne, men når jeg mistet henne på ordentlig så kom jeg nærmere mine søsken og min far. Men i forkant av hennes bortgang, og under, så var jeg veldig ensom. ❤️

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ts her, så vondt å høre.. og det er så vondt å bære på en livslang traume pga noen du trodde skulle være glad i deg ikke møter kriteriene som en mor skal. 

Jeg har hatt et god mor hele live frem til 8 år siden, hun forandret seg helt som person. Og det var et stort sjokk for meg. For jeg lengter veldig etter den gode snille mamman min som jeg var sammen med ofte, vi lo og hadde det så fint. Men nå er alt borte. 

Hun har sagt og gjort så utilgivelig ting at jeg kan ikke lenger fortsette å prøve å bygge et forhold til henne.

Vil bare si jeg gråter på dine vegne.. og håper du har det bra nå!

Anonymkode: 3026d...565

Jeg har det veldig bra nå! ❤️

Mitt tips til deg er: Tillat deg å sørge, både over det som var godt og det som ikke var det. 

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Akkurat. Jeg prøver å si til meg selv at "hey, det er ikke HENNE du savner, men bare det å ha en god mamma, en som skal støtte deg og ikke dømme deg, ikke si stygge ting til deg", men jeg har aldri hatt en annen mor, så det er hun som er i tankene mine.  

Vet du hvor hun er? Hvordan det går med henne? Eller du bryr deg ikke? 

Anonymkode: 7e815...501

Jeg vet at hun lever. Ellers vet jeg ingenting, og det er sånn det må være.

[AnonymBruker]

Jeg har også tappet moren min. Hon fikk seg kjæreste og blei samboer for 12-14 år siden. Han og hans sin familie styrer og moren min har på mange måter valgt bort med og min familie. 
vi bor 15-20 minutter bort men utom bursdager ses vi på middag maks en gang til i året. Har kanskje en kaffebesøk eller to men de er oftast i anledning av hjelp med ett eller annet tekniske ting. 
 

De feirer jul sammen med hans sin familie, vi har feirer to ganger med dem, en gang alle sammen (og våre barn var så utenfor hans sine barnebarns ting), og en gang då hans sine barn drog på skiferie i Alpene. 
 

Hon er ju der men samtidig ikke i hele tatt. Det som sårer er ikke att hon i 60 åren finner sig en kjæreste uten att alle ting høres med hans sin familie. De reiser på ferie sammen, på cruise og de overnatter (hans sine barn bor noen time unna), men de finner ikke tid til middagsbesøk. 
rutiner som vi hadde med barnen som var små fantes det ikke tid for. 
 

Det er en sorg men jeg prøver at ikke late det såre meg

Anonymkode: 5252c...643

[AnonymBruker]

Men hvordan klare å innse at hun ikke elsker meg? 

Anonymkode: 7e815...501

[AnonymBruker]

Har det sånn nå, Han er mamma som ikke evner å bry seg med andre enn seg selv. Hun har tidvis vært en grei mamma, men de gode periodene er forbi. Så jeg gidder ikke lenger, hun får så mye rart for seg og ser ikke sine feil. Har søsken som går på tå hev for henne og finner seg i alt. Fordi det er stakkars mamma som er syk. Hun er ikke psykisk syk, men noe galt er det. Alt er fasade og hun kutter heller ut folk enn å holde seg til sannheten uansett hva det er. Så hun har det nok slitsomt når hun skal holde masken og passe så folk ikke får vite hva eller noe. 

Og hun kommer med beskyldninger. Om det meste og tar aldri feil. Så jeg begynte kutte ut før sommeren, finner meg ikke lenger i å leve etter hennes premisser og dette med hva rare hun får for seg. Hun tror hun kan ringe etter x antall måneder og late som alt er som før. Tidligere snakket jeg med henne daglig, så ble det skjeldnere, så tidlig i sommer kuttet jeg. Orker ikke mere enveis kommunikasjon eller beskyldninger.  Ikke vil jeg at barna mine skal se hvordan andre mennesker tror det er greit å behandle andre.

Det verste er at jeg savner henne ikke lenger, hun har hatt dårlig oppførsel i så mange år, så den tiden hvor vi tok hensyn og tenkte hun begynner jo bli gammel og er syk er over, jeg gidder ikke og fortjener bedre. 

Har flott liv med fin familie og venner og øvrig familie

Anonymkode: 1d904...5f8

[AnonymBruker]

Min mor fikk fødselspsykose når jeg ble født. 6 år etterpå fikk hun diagnosen paranoid schizofren, hun ble aldri frisk av den fødselspsykosen.

Jeg opplevde aldri den moren mine andre søsken fikk oppleve så jeg vet ikke hvordan det var å ha en frisk mor. Hun døde for 4 år siden men hun ble bare sykere og sykere i løpet av livet mitt.

Jeg hadde kontakt med hun hele livet hennes men det var jo begrenset på hvor meningsfullt det var, jeg hadde mistet hun og følte sorg lenge før hun fysisk døde. Jeg gav hun en klem, men opplevde aldri å få en klem tilbake og det er en veldig rar opplevelse. Jeg var ubetinget glad i hun og klarte å se at hun og sykdommen var to ulike men sykdommen spiste min mor mer og mer. Da hun døde var min mor bare et tomt skall av et menneske igjen og vi var så mange som var glad for at hun endelig fikk dø fysisk også, at hun slapp å lide mer. Jeg savner hun og har savnet hun hele livet mitt enda jeg aldri fikk møte den mamma egentlig var. Det er tøft å føle på den livssorgen over å ha noen men ikke ha de likevel ❤️

 

Anonymkode: 6213f...48f