Finnes det noe håp om et bedre liv etter alt dette?

[Gjest Azarael]

Jeg hadde en krevende oppvekst som gjorde sånn at jeg ikke fikk utviklet meg normalt, min hjerne er annerledes enn andre mennesker. Omsorgssvikt og overgrep.

Min far og jeg har et vanskelig forhold som gjør sånn at jeg og stefamilien ikke har et bra forhold, jeg har skrevet at jeg har oppriktig tilgitt han for oppveksten. Problemet er at jeg gjorde noe som såret min far dypt og stefamilien, min oppførsel der og da var barnslig og ufordragelig, det var bare effekter / konsekvenser av min oppvekst som jeg egentlig aldri har fått behandling for. Dem har sagt at det tar tid å heales. Min far har hatt flere hjerteinfarkt i livet sitt, det kan være når som helst han dør, han er 62 år gammel. Han har sagt at jeg vil alltid være hans sønn, at det ikke kan forandres.

Min behandling av helsevesenet; Jeg ble utredet for midlertidig atypisk autisme av en psykolog når jeg var 21, søkte om plass på modum bad noen år etter men fikk ikke plass da dem mente at jeg hadde en midlertidig utviklingsforstyrrelse, deretter ble jeg dopet ned av min første fastlege i 8-10 år, uten noen form for kontroll / oppfølging. For 3 år siden ble min første diagnose forandre til PTSD, samtidig som jeg gikk gjenom EMDR behandling som behandleren mente at jeg hadde lite utbytte av, jeg gikk også gjennom en rettsprosess mot en overgriper, den rettsprosessen tok to 2 år å ble avsluttet sent 2023, jeg vant. Mine andre psykolog sa rett ut at jeg ikke hadde behov for å snakke ut om ting. Jeg har mistet mye tid på grunn av min første fastlege som medisinerte meg  på sobril i 9-10 år, uten noen form for oppfølging, den medisinen gjorde meg helt flatet i følelsene, jeg brydde meg ikke om noe å ble helt innesluttet, å få midlertidige diagnoser bidro også til det. 

Min mor er psykisk syk, hun fortsetter med sin alkoholisme og spiser nesten bare riskrem og M. Hun ble akkurat 60 år gammel. Både jeg og min halvsøster har sagt til henne at hun må begynne å tenke seg om visst hun skal leve så lenge hun kan. Det er vondt at hun ikke klarer å erkjenne eller ta imot råd, hun sier bare at hun er 60 år og må få leve livet som hun vil.

Det jeg sliter med nå til dags er; (k)ptsd, stor sorg, ensomhet og overtenking.

(k) ptsd på grunn av min oppvekst.

stor sorg; på grunn av at jeg ble fratatt og mistet mye samt at jeg har såret pappa og dem.

Ensomhet; fordi som dere kanskje skjønner, jeg har veldig lite familie, både på mor si side og far si side. har en venn, men han er vanskelig å få kontakt med siden han jobber mye og foretrekker mye alene tid. 

Overtenking; Alt kan forårsake det.

Gruer meg til mine foreldre dør, spesielt min far og hans kone, men også min mor, da er jeg enda mer alene i denne verdenen. Min mor etterlater seg ingen arv. Jeg vet ikke om jeg får noe av min pappa. Gruer meg også til at min halvsøster eventuelt flytter fra kommunen jeg bor i (vi har god kontakt men hun er i et forhold nå med en snill mann.) og til at jeg blir eldre. 

Jeg er uføretrygdet, 33 år gammel, går på ingen medisiner og har egen leilighet men dette er ikke en plass jeg vil bo for alltid fordi det er nært en vei, et-ikke-fungerende-sameie (alle har begynt å leie ut, bare jeg som er eier som faktisk bor her. Ingen vet når bygningen kollapser og jeg bor ikke så langt unna den kommunale boligen jeg bodde i ca 10 år, mange vonde minner.

Jeg vet ikke om det finnes noe håp om et bra liv etter alt dette.

[AnonymBruker]

Her var det mange voksne som har sviktet deg grovt. Du skal ikke sitte med skyldfølelse for dumme ting du har gjort som en reaksjon på dette. Det er vanskelig å gi tips for hvordan du kan få et bedre liv, da jeg selv sliter i livet. Jeg har funnet mye hjelp i åndelighet, men det passer kanskje ikke for alle. Det er viktig at du finner noe som får deg til å gløde. Og søk hjelp igjen hvis du føler for det. Den som sa at du ikke trengte å prate, kan ha tatt feil.
 

Anonymkode: 46db5...794

[AnonymBruker]

Kjære deg, det finnes alltid alltid håp. Du har blitt sviktet, krenket og utsatt for mye du aldri skulle ha vært utsatt for. Ingenting av dette er din skyld, her er det mennesker rundt deg som har sviktet. 

Jeg har selv en tøff historie, men vil igjen si at det alltid er håp. For å si litt om meg, så du forstår at jeg også har vært der du er nå, så kan jeg dele at jeg kommer fra et hjem med mange oppbrudd, mine foreldre skilte seg, giftet seg med andre, skilt seg, giftet seg igjen osv....veldig ustabilt for meg som barn men ikke omsorgssvikt. Som ung ble jeg voldtatt. Deretter opplevde jeg krig i det landet jeg da bodde i og måtte flykte. Mennesker har blitt skutt foran meg. Så har jeg opplevd nytt voldtektsforsøk - og jeg giftet meg med en psykopat. Var utsatt for vold , på alle måter, fysisk, psykisk, materiell, latent, seksuell..... i over 15 år før jeg klarte komme meg ut. 

I dag er livet mitt godt. Joda jeg har PTSD men har fått god hjelp og gått lenge i terapi. Går faktisk i terapi enda og det er 5 år siden jeg kom meg ut av forholdet mitt. 

Jeg vil si til deg at det er alfa og omega at du får hjelp. Psykolog - en som kan lytte og hjelpe deg å bli fri fra traumene dine. Som den over her,har jeg også klynget meg til Gud. Hun nevner "åndelighet", for meg ble det Gud. Utrolig fint å lese i Bibelen og ta til seg det at man aldri er alene, gjennom det man står i. 

Jeg håper du kan se at mange av oss, som har levd tøffe liv, faktisk kan få det veldig godt på sikt. Ikke gi opp! 

Anonymkode: 89a5a...5f5

[AnonymBruker]

Mitt liv er ikke perfekt, men det har faktisk blitt ganske bra.

Det ene som gjorde at jeg begynte å endre meg, det var at jeg fullt ut aksepterte oppveksten og svikene. Å akseptere betyr ikke å være enig i det som skjedde, at det var greit - på ingen måte - men det å akseptere at "okei, slik var det, jeg kan ikke endre fortiden". Da jeg aksepterte at jeg ikke kunne endre fortiden og heller ikke kunne endre andre til å bli slik de burde ha vært, da ble jeg etterhvert frigjort på et vis. Ikke brått og plutselig, det var en prosess som vokste frem i meg. Og en dag kunne jeg akseptere det, uten å bli overmannet av sorg eller bitterhet over alt som burde vært.

Det å akseptere fortiden, det frigjør energi i eget liv her og nå. Og fra å stadig overtenke på alt som burde vært gjort annerledes, all urettferdighet, alle måtene jeg pga. dette følte jeg hadde feilet og ikke var bra nok... så ble jeg frigjort til å heller tenke "okei, fortiden er ikke nåtid. jeg er preget av fortiden, men jeg er voksen nå og kan velge å gjøre det beste med mitt liv ut fra de forutsetningene jeg i dag har". Og så begynte jeg å fokusere på hva jeg kunne gjøre for å få det bedre i livet.

Du har et godt utgangspunkt i at du eier, for da vet du at du ikke er prisgitt ustadige utleiere. Og selv om du ikke bor der du ønsker å bo videre, så kan du bo i fred inntil riktig sted for deg dukker opp. Så ha tålmodighet, følg med i markedet og finn ro i at du en dag finner deg et sted å bo hvor du trives bedre.

Ang. det at du såret din far og andre. Igjen, aksepter at du sa/gjorde som du sa/gjorde, og at det var et resultat av alle traumene du har opplevd. Tilgi deg selv, for din far har tydeligvis tilgitt deg, selv om han/de ev. trenger litt tid for å normalisere forholdet igjen.

Ang. det at du overtenker, også det med at du gruer til foreldrene dine dør, der var jeg også. Jeg så en gang på det både som en lettelse og som den største sorg på samme tid. Nå, 20 år senere lever begge to fremdeles, og forholdene har endret seg mye. På hver sin kant har de blitt modnere og klokere og mer ydmyke, og de forsøker virkelig på hver sin måte å vise at de alltid har ønsket mitt beste, selv om de i altfor mange år ikke greide å gjøre det og faktisk påførte meg traumer.

Jeg følte meg også helt alene. Men jeg innså at hvis jeg ikke har særlig familie, da må jeg selv jobbe for å få venner. Det er en klisje, det er ikke alltid det stemmer, men samtidig kan det også bli virkelighet - nemlig at venner kan bli den familien du selv velger. Ikke familie på samme måte som man har familie som barn, kanskje man ikke har dem i høytider og ferier og annet, men de kan likevel være pålitelige og positive og omsorgsfulle mennesker i livet ditt. For meg var det også en oppdagelse at man kan ha veldig ulike vennskap, noen vennskap kan være 100 % knyttet til en interesse, hvor vennskapet dreier seg kun om felles interesse (f.eks. en hobby), andre vennskap handler om ulike interesser (!) hvor man finner det interessant at man har så ulike erfaringer og perspektiv på livet at man lærer mye av den andre, får nye impulser av hverandre, og noen vennskap kommer kun fordi man bryr seg oppriktig om hverandre, nesten uavhengig av ytre omstendigheter og interesser. Og i tillegg kommer da bekjente, som også kan spille en større eller mindre rolle i livet ditt, noen jevnt, andre mer i perioder av livet.

Å skaffe seg vennskap og nære vennskap, det er noe som kan ta kort eller lang tid. Jeg valgte å tenke at det kunne ta lang tid, og satte meg et mål flere år frem i tid, at jeg fra og med en dag og de neste årene skulle gjøre ting aktivt selv for å bli kjent med folk, og slik få venner etterhvert. Jeg ble mer aktiv, gikk på konserter, gallerier, foredrag, tur i skogen, hva som helst, og trente på å snakke med tilfeldige personer. Ble bedre på det, fikk etterhvert noen bekjente, noe som (selv om det ikke var vennskap) beriket livet mitt, gjorde at jeg følte mer tilhørighet til samfunnet og det sosiale sykdom hadde satt meg utenfor i mange år. Spol frem noen år til, og jeg har fått et par nære venner, noen venner som jeg ikke står veldig nært, men hvor vi likevel er en del sammen pga. felles interesse, og jeg har fått noen hvor vennskapet nok ligger i at ulikhetene våre gir ulike impulser som er positive. Og jeg har fått ganske mange bekjente. Jeg kan fremdeles kjenne på at jeg er enslig, og at det innimellom kan føles ensomt, selv om jeg innser at jeg ikke egentlig er ensom lenger.

Men livet mitt har fått langt mer innhold og mening, to nye hobbyer har jeg fått, og jeg har også stort utbytte av å delta på frivillig arbeid. Det er fremdeles ting ved mitt liv som både bør og kan bli bedre, og selv om jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme dit, så har denne prosessen lært meg at hvis jeg ikke fortsetter å jobbe med det jeg kan jobbe med ang. meg selv og mitt liv og min helse, så vil i hvert fall ingenting skje. Fortsetter jeg, selv de dagene og periodene som er tøffere, så ser jeg at arbeidet gir en gevinst i form av et mer meningsfullt liv etterhvert. Kunsten er å tørre å utfordre seg selv og å ikke gi opp (og om man stopper opp en periode og føler man gir opp, da er kunsten å begynne på nytt, akkurat så mange ganger som må til...).

Så er det håp om et bedre liv? Ja, uten tvil, Ts!

Jeg er enig i at du nok bør fortsette med behandling i tillegg, for du har fremdeles en del traumer å bearbeide.

Men ang. å gjøre livet bedre, så har jeg innsett at det er egentlig noe alle må jobbe med gjennom livet. Livet er ikke konstant for noen, selv om utgangspunktene kan være veldig forskjellig.

Finn ut hva du har lyst til og hva som er realistisk for deg - og begynn å jobbe deg mot det som er realistisk i dag, så kan grensene skyves underveis etter andre mål underveis. Men selve prosessen, det å forsøke, det å utfordre seg selv, det gir både mestringsfølelse og mening. Og så er det viktig å innimellom minne seg selv på alle de små tingene man gjør for å få det bedre, det som kanskje blir nye gode vaner og at man med mange bittesmå skritt faktisk likevel kommer seg et godt stykke videre, selv om hvert lite skritt i seg selv kan virke meningsløst lite. Men går det i riktig retning, så går det i riktig retning.

Tenk at om innen et år skal ha blitt mer aktiv, gå deg tur hver eneste dag, og du skal ha begynt på et eller annet som interesserer deg som også gjør at du kan møte andre personer. At du om 5 år skal ha fått flere nye bekjentskaper og kanskje en venn eller to også. Og kanskje har det på de årene skjedd mye annet positivt i livet ditt også, pga. måten du har jobbet med deg selv på.

Lykke til videre

Anonymkode: 4b1fc...66a

[AnonymBruker]

Du skal på INGEN måte føle skyld eller ansvar. 

Du har blitt sviktet av nære og systemet. 

Jeg synes du ordlegger deg utrolig fint ,så det sier meg at fungerer og har stor kapasitet som menneske. Jeg synes ikke du skal ha konstant tankekjør ifht foreldrene dine.  De er utenfor noens rekkevidde . Det er rett og slett for mye. Og absolutt ikke din oppgave etter hva du har vært igjennom. 

Du kan uansett ha medfølelse. Men ingenting utover det. 

Det er visse ting eller personer i livet som ikke kan fikses. Urett og fatale valg kan ikke bli gjort rett. Fortiden kan ikke skrives om . 

Jeg er lei meg for uretten du har opplevd. Men du må nå tenke på deg selv . Selv om ingen har blitt stilt til ansvar. 

Det i seg selv virker lovstridig og feil. Jeg tror faktisk du vil få innvilget erstatning på sekssiffret beløp ifht overgrep/feilbehandling av helse. 

Du får fri rettshjelp . Du kan henvende deg til krisesenter/politi ifht advokat. 

Og jeg sender deg en engel ❤

 

 

Anonymkode: 9b241...dc6

[AnonymBruker]

Kjente meg mye igjen i det du skriver. Er også rimelig alene og redd for når mine foreldre dør fordi da vil jeg bli så alene. Vit at du ikke er alene om å være alene og å ha det sånn. Jeg er uføretrygdet , 1 år eldre enn deg. Send bare melding om du vil ha en melding til og så kan man snakke videre på instagram eller noe.

Anonymkode: 34acf...c01

[Gjest Azarael]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her var det mange voksne som har sviktet deg grovt. Du skal ikke sitte med skyldfølelse for dumme ting du har gjort som en reaksjon på dette. Det er vanskelig å gi tips for hvordan du kan få et bedre liv, da jeg selv sliter i livet. Jeg har funnet mye hjelp i åndelighet, men det passer kanskje ikke for alle. Det er viktig at du finner noe som får deg til å gløde. Og søk hjelp igjen hvis du føler for det. Den som sa at du ikke trengte å prate, kan ha tatt feil.
 

Anonymkode: 46db5...794

Det er mange voksne som har det. Jeg vet at jeg ikke fortjener å sitte med all skyldfølelsen men allikevel gjør jeg det, hvordan stopper man? Håper at du får det bedre i livet ditt! Jeg har faktisk begynt litt i å utforske den åndelige verdenen. Jeg prøver fremdeles å finne dem tingene som gir meg glød. Har time med min fastlege nå den 22 juli, blir min siste time siden han skal slutte som fastlege her i Norge. Alle sier at jeg må klare meg selv, til og med helsevesenet. Jeg trengte og fremdeles trenger å prate men å få psykolog tar evigheter. Takk for din kommentar, setter pris på den! 🥰

[Gjest Azarael]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære deg, det finnes alltid alltid håp. Du har blitt sviktet, krenket og utsatt for mye du aldri skulle ha vært utsatt for. Ingenting av dette er din skyld, her er det mennesker rundt deg som har sviktet. 

Jeg har selv en tøff historie, men vil igjen si at det alltid er håp. For å si litt om meg, så du forstår at jeg også har vært der du er nå, så kan jeg dele at jeg kommer fra et hjem med mange oppbrudd, mine foreldre skilte seg, giftet seg med andre, skilt seg, giftet seg igjen osv....veldig ustabilt for meg som barn men ikke omsorgssvikt. Som ung ble jeg voldtatt. Deretter opplevde jeg krig i det landet jeg da bodde i og måtte flykte. Mennesker har blitt skutt foran meg. Så har jeg opplevd nytt voldtektsforsøk - og jeg giftet meg med en psykopat. Var utsatt for vold , på alle måter, fysisk, psykisk, materiell, latent, seksuell..... i over 15 år før jeg klarte komme meg ut. 

I dag er livet mitt godt. Joda jeg har PTSD men har fått god hjelp og gått lenge i terapi. Går faktisk i terapi enda og det er 5 år siden jeg kom meg ut av forholdet mitt. 

Jeg vil si til deg at det er alfa og omega at du får hjelp. Psykolog - en som kan lytte og hjelpe deg å bli fri fra traumene dine. Som den over her,har jeg også klynget meg til Gud. Hun nevner "åndelighet", for meg ble det Gud. Utrolig fint å lese i Bibelen og ta til seg det at man aldri er alene, gjennom det man står i. 

Jeg håper du kan se at mange av oss, som har levd tøffe liv, faktisk kan få det veldig godt på sikt. Ikke gi opp! 

Anonymkode: 89a5a...5f5

Jeg hadde en nabo før som sa til meg "Du kan miste troa men ikke håpet". Noen ganger er håpet så lite, men det er der. Jeg har gått gjennom mye som jeg ikke fortjente samtidig som jeg ikke har vært den beste sønnen, stesønnen, stebroren, halvbroren eller mennesket, det var dumme ting men samtidig reaksjoner på alt som har skjedd meg.
 

Takk for at du deler, det var en veldig tøff historie, du er en kriger, aldri glem det!

Det er godt å høre at livet ditt er godt og at du har fått / får god hjelp! Husk å vær stolt over alt du har klart og klarer!

Det er veldig viktig at jeg får hjelp men så langt så sier alle at jeg må klare meg selv, til og med helsevesenet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få profesjonell hjelp. Jeg satt faktisk å gråt tidligere i dag (fordi dyp sorg blant annet) å da sa jeg "Beklager jesus og gud for alle mine feil, mangler, ufullkommenheter, synder og for alle mennesker jeg har såret".

Jeg ser det. Skal prøve å ikke gi opp!

Tusen takk for din kommentar! Setter pris på den! 🥰
 

[Gjest Azarael]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mitt liv er ikke perfekt, men det har faktisk blitt ganske bra.

Det ene som gjorde at jeg begynte å endre meg, det var at jeg fullt ut aksepterte oppveksten og svikene. Å akseptere betyr ikke å være enig i det som skjedde, at det var greit - på ingen måte - men det å akseptere at "okei, slik var det, jeg kan ikke endre fortiden". Da jeg aksepterte at jeg ikke kunne endre fortiden og heller ikke kunne endre andre til å bli slik de burde ha vært, da ble jeg etterhvert frigjort på et vis. Ikke brått og plutselig, det var en prosess som vokste frem i meg. Og en dag kunne jeg akseptere det, uten å bli overmannet av sorg eller bitterhet over alt som burde vært.

Det å akseptere fortiden, det frigjør energi i eget liv her og nå. Og fra å stadig overtenke på alt som burde vært gjort annerledes, all urettferdighet, alle måtene jeg pga. dette følte jeg hadde feilet og ikke var bra nok... så ble jeg frigjort til å heller tenke "okei, fortiden er ikke nåtid. jeg er preget av fortiden, men jeg er voksen nå og kan velge å gjøre det beste med mitt liv ut fra de forutsetningene jeg i dag har". Og så begynte jeg å fokusere på hva jeg kunne gjøre for å få det bedre i livet.

Du har et godt utgangspunkt i at du eier, for da vet du at du ikke er prisgitt ustadige utleiere. Og selv om du ikke bor der du ønsker å bo videre, så kan du bo i fred inntil riktig sted for deg dukker opp. Så ha tålmodighet, følg med i markedet og finn ro i at du en dag finner deg et sted å bo hvor du trives bedre.

Ang. det at du såret din far og andre. Igjen, aksepter at du sa/gjorde som du sa/gjorde, og at det var et resultat av alle traumene du har opplevd. Tilgi deg selv, for din far har tydeligvis tilgitt deg, selv om han/de ev. trenger litt tid for å normalisere forholdet igjen.

Ang. det at du overtenker, også det med at du gruer til foreldrene dine dør, der var jeg også. Jeg så en gang på det både som en lettelse og som den største sorg på samme tid. Nå, 20 år senere lever begge to fremdeles, og forholdene har endret seg mye. På hver sin kant har de blitt modnere og klokere og mer ydmyke, og de forsøker virkelig på hver sin måte å vise at de alltid har ønsket mitt beste, selv om de i altfor mange år ikke greide å gjøre det og faktisk påførte meg traumer.

Jeg følte meg også helt alene. Men jeg innså at hvis jeg ikke har særlig familie, da må jeg selv jobbe for å få venner. Det er en klisje, det er ikke alltid det stemmer, men samtidig kan det også bli virkelighet - nemlig at venner kan bli den familien du selv velger. Ikke familie på samme måte som man har familie som barn, kanskje man ikke har dem i høytider og ferier og annet, men de kan likevel være pålitelige og positive og omsorgsfulle mennesker i livet ditt. For meg var det også en oppdagelse at man kan ha veldig ulike vennskap, noen vennskap kan være 100 % knyttet til en interesse, hvor vennskapet dreier seg kun om felles interesse (f.eks. en hobby), andre vennskap handler om ulike interesser (!) hvor man finner det interessant at man har så ulike erfaringer og perspektiv på livet at man lærer mye av den andre, får nye impulser av hverandre, og noen vennskap kommer kun fordi man bryr seg oppriktig om hverandre, nesten uavhengig av ytre omstendigheter og interesser. Og i tillegg kommer da bekjente, som også kan spille en større eller mindre rolle i livet ditt, noen jevnt, andre mer i perioder av livet.

Å skaffe seg vennskap og nære vennskap, det er noe som kan ta kort eller lang tid. Jeg valgte å tenke at det kunne ta lang tid, og satte meg et mål flere år frem i tid, at jeg fra og med en dag og de neste årene skulle gjøre ting aktivt selv for å bli kjent med folk, og slik få venner etterhvert. Jeg ble mer aktiv, gikk på konserter, gallerier, foredrag, tur i skogen, hva som helst, og trente på å snakke med tilfeldige personer. Ble bedre på det, fikk etterhvert noen bekjente, noe som (selv om det ikke var vennskap) beriket livet mitt, gjorde at jeg følte mer tilhørighet til samfunnet og det sosiale sykdom hadde satt meg utenfor i mange år. Spol frem noen år til, og jeg har fått et par nære venner, noen venner som jeg ikke står veldig nært, men hvor vi likevel er en del sammen pga. felles interesse, og jeg har fått noen hvor vennskapet nok ligger i at ulikhetene våre gir ulike impulser som er positive. Og jeg har fått ganske mange bekjente. Jeg kan fremdeles kjenne på at jeg er enslig, og at det innimellom kan føles ensomt, selv om jeg innser at jeg ikke egentlig er ensom lenger.

Men livet mitt har fått langt mer innhold og mening, to nye hobbyer har jeg fått, og jeg har også stort utbytte av å delta på frivillig arbeid. Det er fremdeles ting ved mitt liv som både bør og kan bli bedre, og selv om jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme dit, så har denne prosessen lært meg at hvis jeg ikke fortsetter å jobbe med det jeg kan jobbe med ang. meg selv og mitt liv og min helse, så vil i hvert fall ingenting skje. Fortsetter jeg, selv de dagene og periodene som er tøffere, så ser jeg at arbeidet gir en gevinst i form av et mer meningsfullt liv etterhvert. Kunsten er å tørre å utfordre seg selv og å ikke gi opp (og om man stopper opp en periode og føler man gir opp, da er kunsten å begynne på nytt, akkurat så mange ganger som må til...).

Så er det håp om et bedre liv? Ja, uten tvil, Ts!

Jeg er enig i at du nok bør fortsette med behandling i tillegg, for du har fremdeles en del traumer å bearbeide.

Men ang. å gjøre livet bedre, så har jeg innsett at det er egentlig noe alle må jobbe med gjennom livet. Livet er ikke konstant for noen, selv om utgangspunktene kan være veldig forskjellig.

Finn ut hva du har lyst til og hva som er realistisk for deg - og begynn å jobbe deg mot det som er realistisk i dag, så kan grensene skyves underveis etter andre mål underveis. Men selve prosessen, det å forsøke, det å utfordre seg selv, det gir både mestringsfølelse og mening. Og så er det viktig å innimellom minne seg selv på alle de små tingene man gjør for å få det bedre, det som kanskje blir nye gode vaner og at man med mange bittesmå skritt faktisk likevel kommer seg et godt stykke videre, selv om hvert lite skritt i seg selv kan virke meningsløst lite. Men går det i riktig retning, så går det i riktig retning.

Tenk at om innen et år skal ha blitt mer aktiv, gå deg tur hver eneste dag, og du skal ha begynt på et eller annet som interesserer deg som også gjør at du kan møte andre personer. At du om 5 år skal ha fått flere nye bekjentskaper og kanskje en venn eller to også. Og kanskje har det på de årene skjedd mye annet positivt i livet ditt også, pga. måten du har jobbet med deg selv på.

Lykke til videre

Anonymkode: 4b1fc...66a

Det er fint å høre at livet ditt har blitt ganske bra! 😀

Jeg er i den prosessen og har akseptert oppveksten, svikene, at jeg ikke kan forandre andre mennesker som feks min far og at det er umulig å gjøre noe med fortiden. Jeg håper og gleder meg til den tiden der jeg kan fult ut akseptere det uten å bli overmannet av sorg eller noe.

Jeg har begynt å fokusere på hva jeg kan gjøre for å få det bedre i livet, som feks god døgnrytme, være mer ute spesielt i fint vær, bevege meg mer, trene, ha et sunt kosthold (har blitt bedre på det), det siste har blitt bedre men sliter der fremdeles.

Jeg har et godt utgangspunkt i at jeg eier og den ser jeg. Skal ha tålmodighet og prøve å finne mer ro.

Det var et resultat av traumene jeg har opplevd. Jeg vet ikke om min far har tilgitt meg eller om han noensinne vil ha kapasitet til å gjøre det. Skjønner at dem trenger tid, håper bare at det ikke tar for lang tid siden min far har hatt en del hjerteinfarkt oppigjennom årene.

Det er jo en bra utvikling! Min far er 62 år og han har hatt flere hjerteinfarkt oppigjennom årene men man kan håpe..

Til syvende og sist så må man hjelpe seg selv og det gjør jeg men samtidig skulle jeg hatt profesjonell hjelp..

Jeg jobber med meg selv hver dag, alt tar tid. Min far har to krav til å få et bedre forhold; at jeg skal begynne fullt ut i jobb som feks på rema men der har man ansvaret for varer, andre mennesker og det er et stor ansvar. 2; Å ta kontakt med fastlegen min, har time med han den 22 juli men han skal slutte som fastlege i Norge, da blir jeg nok uten fastlege i ei god stund...

Jeg ønsker deg alt godt, du skriver mye klokt som jeg tar med meg videre! Tusen takk for din kommentar, jeg setter pris på den!  🥰

Endret 13. juli 2024 av Azarael

[Gjest Azarael]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du skal på INGEN måte føle skyld eller ansvar. 

Du har blitt sviktet av nære og systemet. 

Jeg synes du ordlegger deg utrolig fint ,så det sier meg at fungerer og har stor kapasitet som menneske. Jeg synes ikke du skal ha konstant tankekjør ifht foreldrene dine.  De er utenfor noens rekkevidde . Det er rett og slett for mye. Og absolutt ikke din oppgave etter hva du har vært igjennom. 

Du kan uansett ha medfølelse. Men ingenting utover det. 

Det er visse ting eller personer i livet som ikke kan fikses. Urett og fatale valg kan ikke bli gjort rett. Fortiden kan ikke skrives om . 

Jeg er lei meg for uretten du har opplevd. Men du må nå tenke på deg selv . Selv om ingen har blitt stilt til ansvar. 

Det i seg selv virker lovstridig og feil. Jeg tror faktisk du vil få innvilget erstatning på sekssiffret beløp ifht overgrep/feilbehandling av helse. 

Du får fri rettshjelp . Du kan henvende deg til krisesenter/politi ifht advokat. 

Og jeg sender deg en engel ❤

 

 

Anonymkode: 9b241...dc6

Det er ikke rettferdig mot meg selv å ta all skyld eller ansvar men fremdeles så gjør jeg det..

Det har jeg blitt.

Nja, jeg føler det ikke om meg selv men takk for at du gjør det 😀! Jeg kan ikke gjøre noe for å forandre andre mennesker, det er det dem som må gjøre selv, akkurat som bare jeg kan når det gjelder meg selv.

Jeg skal prøve å minske mitt tankekjør angående foreldrene mine. Jeg har oppriktig tilgitt min far og tatt ansvar for det jeg har gjort, det eneste jeg kan gjøre er å forandre meg selv for å bli et bedre menneske. Det som skjer, skjer.

Det er sant. Fortiden kan ikke skrives om.

Når det gjelder det seksuelle overgrepet, har forbryteren der blitt stilt til ansvar, det var 2 år med venting å en lang rettsprosess, jeg vant, så selve overgrepet har jeg komt meg videre fra. Ingen har blitt stilt til ansvar når det gjelder omsorgssvikt eller feilbehandling, er en stor sjanse for at man ikke får fri rettshjelp der så om jeg taper, da må man betale alt selv.

Tusen takk for din kommentar, setter pris på den! 🥰

Jeg sender deg to engler! 

[Gjest Azarael]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Kjente meg mye igjen i det du skriver. Er også rimelig alene og redd for når mine foreldre dør fordi da vil jeg bli så alene. Vit at du ikke er alene om å være alene og å ha det sånn. Jeg er uføretrygdet , 1 år eldre enn deg. Send bare melding om du vil ha en melding til og så kan man snakke videre på instagram eller noe.

Anonymkode: 34acf...c01

*styrkeklem* Jeg har ikke tilgang til å se din profil så hvordan sender jeg deg melding da?