Har du rom for å ta vare på fysisk og psykisk helse i din hverdag?

[Gjest No1*No1]

Lurer litt på hvor mye tid folk har til å ta vare på seg selv. 

Leger, fysioterapeuter og psykologer pleier alltid å anbefale å ta bare på seg selv og flere behandlinger. 

[SPOCA]

Jeg synes ikke helt alternativene var tilstrekkelige. Jeg er nemlig enig i at vi har mange gode ordninger i Norge som fungerer. Allikevel kan hverdagen være utfordrende. 

Jeg har ingen psykiske plager, men flere fysiske, f.eks epilepsi eller hudsykdom. Det går jo greit i hverdagen, men er en del sliten. Spesielt fordi jeg er fullt i jobb som lærer på småskoletrinnet og det krever en del, i tillegg til at jeg har en stesønn med spesielle behov og tunge diagnoser.

Man prøver best mulig å ta vare på seg selv, men det blir ofte slik at helgene uten min stesønn brukes til å sove. Man føler seg ofte på etterskudd. I tillegg blomstrer mine diagnoser opp i stressende perioder.

Allikevel, man er jo takknemlig, spesielt på vegne av min stesønn, som antagelig ikke ville overlevd i en del andre land. I tillegg har han tilgang til både spesialbarnehage, og nå snart spesialskole.

Det hjelper at vi er to om det som støtter hverandre. Gode samtaler med mannen er også terapeutisk. Dessuten er han flink til å se mine behov, og jeg hans.

[Gjest No1*No1]

14 minutter siden, SPOCA said:

Jeg synes ikke helt alternativene var tilstrekkelige. Jeg er nemlig enig i at vi har mange gode ordninger i Norge som fungerer. Allikevel kan hverdagen være utfordrende. 

Jeg har ingen psykiske plager, men flere fysiske, f.eks epilepsi eller hudsykdom. Det går jo greit i hverdagen, men er en del sliten. Spesielt fordi jeg er fullt i jobb som lærer på småskoletrinnet og det krever en del, i tillegg til at jeg har en stesønn med spesielle behov og tunge diagnoser.

Man prøver best mulig å ta vare på seg selv, men det blir ofte slik at helgene uten min stesønn brukes til å sove. Man føler seg ofte på etterskudd. I tillegg blomstrer mine diagnoser opp i stressende perioder.

Allikevel, man er jo takknemlig, spesielt på vegne av min stesønn, som antagelig ikke ville overlevd i en del andre land. I tillegg har han tilgang til både spesialbarnehage, og nå snart spesialskole.

Det hjelper at vi er to om det som støtter hverandre. Gode samtaler med mannen er også terapeutisk. Dessuten er han flink til å se mine behov, og jeg hans.

Ok hvilken alternativ ville fu supplert? 

[SPOCA]

No1*No1 skrev (24 minutter siden):

Ok hvilken alternativ ville fu supplert? 

Vi  æer heldige i Norge at vi har ordninger som fungerer, men har kun noe mulighet til dette. Eller noe slikt.

[AnonymBruker]

Jeg har mulighet siden jeg jobber redusert og jobben får tilskudd fra NAV for å dekke opp for min manglende arbeidsevne.

Anonymkode: 0a85d...cd0

[AnonymBruker]

Jeg er ufør og alene, så har for så vidt all verdens tid. Jeg prioriterer både trening, riktig kosthold, og mye hvile, for det er nødvendig. Jeg løper på kryss og tvers mellom timeavtaler utover dette. Det er helt nødvendig, men jeg skulle ønske det var mer krav til progresjon hos enkelte, og mindre hos andre. 
Psykologen er en eldre mann (passert 70), som tror han har allverdens tid, og ting tar fryktelig lang tid. Han er veldig opptatt av hva alle andre kan gjøre rundt meg og vil ha masse møter på det. Fysioterapauten og noen spesialister har til tider helt urealistiske forventninger til hva jeg skal få til. I begge scenarioer må jeg være tydelig og sette grenser. Jeg er blitt bedre på det med årene. Jeg føler ting er ikke så lett som det formidles her. Mange får ikke psykolog, og gjerne bare begrenset tid hos fysioterapeut, og har ikke råd til å gå privat. Jeg gjør mye selv, og alltid gjort det. Gjort øvelser fra fysioterapeut siden jeg var bitteliten (medfødte diagnoser), og har generelt vært en som har stått på, men det er likevel ikke alltid nok. En kan gjøre mye selv, men ikke nødvendigvis alt, og her i kommunen bygger de ned fysioterapitilbudet for å ta noe. 

Så svaret er vel mer blandet for meg. Jeg gjør det jeg kan med de midlene jeg har, men hadde trengt litt annet som ikke er så lett å få til. Jeg er alvorlig syk, kombinert med blant annet C-PTSD, og alvorlige diagnoser fra fødsel av. Er i starten av 40-årene, og bor i by. 

Anonymkode: 8cef1...a56

[AnonymBruker]

Det er ikke noe man har rom for. Det er noe man gjør, også har man rom for andre ting etterpå. 

Anonymkode: 68a56...a74

[AnonymBruker]

Føler også ingen alternativer passer. Det nærmeste er alternativ 3. Men det blir alt for enkelt, så jeg har unngått pollen. Jeg var i kategorien 1 lenge, over flere år. Så kom smellen. Jeg ble langtidssykemelt og måtte starte helt på nytt på mange måter med Nav, ny jobb, psykolog og psykomotorisk fysioterapi. Ja jeg er heldig som har tilgang på slike tjenester men det er lange ventelister. Psykisk helse har blitt nedprioritert av alle politiske partier de siste 20 årene. Sengeplasser for de som desperat trenger det legges ned, økonomien strammes til, det er lange ventelister for psykisk helsetilbud og det går ut over de som trenger hjelp.

Mens helseministeren stod i media og skrøt av 150 millioner til psykisk helse i sykehusene, planla sykehusene i Oslo et kutt på 200 millioner til, ja nettopp, psykisk helse. https://www.abcnyheter.no/stemmer/2022/11/19/195885037/juksemaker-pipelort-tar-igjen-og-gir-bort

Jeg jobber 60% jobb med en 40% AAP og har søkt om gradert uføretrygd. Dette gjør at jeg hver uke har tid til å få den nødvendige legehjelpen jeg trenger med psykomotorisk fysioterapi en gang i uken og psykolog hver 14. dag. Men det hadde blitt mye fravær om jeg skulle jobbe 100%. For jeg vet hva som skjer når en nedprioriterer helsen sin, og er det en ting jeg aldri gjør igjen over en viss periode. Jeg lar helsen gå foran økonomi. Men det koster å være syk, det er svindyrt å ikke jobbe fulltid. Både nå i dyrtid og senere i alderdommen. Men ja jeg er heldig. Jeg vet jeg bor i Norge og bør ikke klage sammenlignet med mange andre land. Det betyr ikke at det ikke er tøft likevel.

Jeg er heldig hvor jeg ikke trengte å dø i ventekøen for å få hjelp og jeg har fått god hjelp (all ære til de jeg har truffet på). Dessverre er mange ikke så heldige. Dette er et sjansespill både i forhold til hvor du bor i landet og hvem du blir henvist til. 

 

Anonymkode: 7a86c...f09

[AnonymBruker]

Jeg har rom, det kommer bare an på om jeg velger å prioritere noe som er vanskelig, vondt og kjedelig. Halvparten av tiden er svaret nei.

Anonymkode: b9f44...d10

[Gjest No1*No1]

Må si at årsaken til st jeg spør er nok selvsagt at jeg selv aldri føler jeg har rom for dette. Har alltid en krevende jobb, som ingen kan "bare overta" om jeg er syk eller trenger behandling. 

Har ofte ikke tid til å trene eller planlegge måltider. 

Nå er jeg også uten fastlege og har blitt bedt av det offentlige helsesystenet om å kontakte privat lege om jeg trenger hjelp og de snakker mye om at " om jeg har helseforsikring..." så å faktisk få nødvendig behandling og operasjoner er tydeligvis ikke mulig heller, med mindre jeg betaler selv. Er jo forsåvidt ok at det finnes rimelige alternativer, som kry og dr dropin. Men allikevel dette vil bli tusener av kroner til slutt. Eneste jeg gjorde feil var å flytte. Nå ser det ut som jeg har håp om å komme til behandling om noen år med den farta legenden her går nedover. I mellomtiden har jeg det skikkelig vondt:-/

 

[AnonymBruker]

No1*No1 skrev (10 minutter siden):

Har alltid en krevende jobb, som ingen kan "bare overta" om jeg er syk eller trenger behandling. 

Det er lett å tenke sånn, men det viser seg gang på gang at det ikke finnes et menneske som ikke kan erstattes i løpet av en uke. Ingen kan "bare" overta, det vil si jeg mener ikke at det er lett eller hyggelig når det må gjøres, men det blir alltid gjort. Du må sette helsen din først som et voksent, ansvarlig menneske. Hvis du går til du treffer veggen blir resultatet uansett det samme til slutt for jobben, du blir fraværende og noen andre må gjøre det som var ditt, men konsekvensene for din egen del blir langt mer dramatiske dersom du venter.

Anonymkode: b9f44...d10

[AnonymBruker]

Jeg har «alt». Men skulle helst avsluttet livet. 

Anonymkode: c466f...4f4

[AnonymBruker]

Har ikke rom til det i det hele tatt. Helt alene med barn, kronisk syk selv, to barn med ekstra behov, ingen avlastning, ingen hjelp. Har flere fysiske plager jeg skulle hatt hjelp for, men jeg har ikke råd til disse gebyrene når barna blir syke på mine sykehustimer. Så jeg kan bare ikke prioritere meg selv. Og tro meg, jeg har forsøkt å be om hjelp. Får aldri nok søvn, hvile, mat eller noe, kommer sikkert til å stryke med til slutt av utmattelse. Men hva skal man gjøre, jeg kan ikke akkurat etterlate barna alene eller låse de ute av huset for å ta meg en hvil selv. 

Anonymkode: 0b85c...3aa

[Gjest No1*No1]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er lett å tenke sånn, men det viser seg gang på gang at det ikke finnes et menneske som ikke kan erstattes i løpet av en uke. Ingen kan "bare" overta, det vil si jeg mener ikke at det er lett eller hyggelig når det må gjøres, men det blir alltid gjort. Du må sette helsen din først som et voksent, ansvarlig menneske. Hvis du går til du treffer veggen blir resultatet uansett det samme til slutt for jobben, du blir fraværende og noen andre må gjøre det som var ditt, men konsekvensene for din egen del blir langt mer dramatiske dersom du venter.

Anonymkode: b9f44...d10

Okei om du sier det så. Det er jo en lettelse å høre. 

[AnonymBruker]

psykisk ikke alltid, men fysisk ja. 

 

Anonymkode: 2cbd4...38e

[AnonymBruker]

No1*No1 skrev (12 minutter siden):

Okei om du sier det så. Det er jo en lettelse å høre. 

Tror dette er sarkasme, men du må jo være enig i at alternativet til å ikke ta helsen din på alvor er verre for både deg og jobben. Det blir ett av to alternativer uansett, da gir det ikke mening å velge det verste av dem.

Anonymkode: b9f44...d10

[AnonymBruker]

Tja, jeg har tid fordi jeg ble ufør. Men er blitt mye bedre, så nå kan jeg trene og ha en deltidsjobb. Men flere tiår med helseutfordringer har laget slitasje i systemet. Er litt bitter, for ingen oppdaget hva som lå under før jeg var 46, flere år etter uførdiagnosen. Alt kunne vært forebygget om helsevesenet hadde skjønt sammenhengene før... 

Gjør så godt jeg kan likevel. Har familie også. Har som sagt deltidsjobb, men og ser atvjeg er heldig som er den typen ufør. Likevel nekter jeg å risikere å slite meg ut nok en gang, staten skylder meg å ta vare på meg nå, minst 26 år for sent. 

Anonymkode: 7dc8e...8f0

[Gjest No1*No1]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har «alt». Men skulle helst avsluttet livet. 

Anonymkode: c466f...4f4

Hjelpen er ikke tilstrekkelig?