Kan noen hjelpe meg litt med vennskap og avvisning

[AnonymBruker]

Først og fremst, ja, jeg skjønner at det er jeg som har utfordringer her, og jeg er ikke ute etter å fordele skyld eller baksnakke mine venner. Samtidig som jeg forstår det er jeg også irrasjonell og trenger seriøst hjelp til å forstå situasjonen. 

Jeg har store og pinlige reaksjoner på avvisning. 

Jeg strever generelt med meg selv, og har et lite nettverk, men jeg har to gode og gjensidige vennskap.

Om jeg tar initiativ til å møtes med en venninne og hun sier nei, så blir jeg snurt, og kjempesint. Sier ikke noe utad! Jeg kjenner til og med hat. Føler meg nedprioritert, uviktig. Knust faktisk, av et nei på om noen vil bli med på kino. Er kanskje det som kalles en trigger. Får slike tanker: "Hvis hun uansett ikke vil prioritere meg hvorfor i helvete har jeg henne i livet mitt?", "Hun er alltid sånn, skikkelig lite inkluderende, og hun får meg egentlig mest til å føle meg elendig, grr", veldig aggressive tanker. 

Kan faktisk venner avvise et møte uten at det betyr at de ikke ønsker noe med deg å gjøre lenger? Jeg vet jo egentlig at venninner i perioder er slitne og sier mye nei til ting, det er de åpne om og jeg kjenner det jo igjen selv. Dette ønsker jeg jo å ha forståelse for. Og så er det som at jeg kommer inn i en "sone" der jeg er helt irrasjonell. Hvordan mentalisere rundt dette? Er som at jeg blir eiesyk også, at hvis hun sier nei til meg så burde hun (for faen i helvete) si nei til andre også. Det er jo ikke sunt. Jeg vet liksom ikke om jeg faktisk blir dårlig behandlet og nedprioritert. Det er jo egentlig naturlig at en ikke alltid er den som blir valgt, eller at andre kan ha andre planer fra før. 

Føler meg helt håpløs på det emosjonelle. 

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

Så vondt å ha det sånn. Du virker veldig reflektert, men følelsene lever ditt eget liv.

Jeg hadde det også litt sånn da jeg var yngre. Det som hjalp meg var å finne hobbyer og en jobb som jeg virkelig liker.  Da blir jeg ikke så opptatt av venner og slapper mer av i vennskapene. Dette igjen gjør det lettere å holde på venner. Jeg finner sosiale arenaer via hobbyene og blir kjent med folk der. 

Anonymkode: 612c8...e07

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Føler meg helt håpløs på det emosjonelle. 

Anonymkode: 11662...16b

Det første jeg tenker er at jeg tror du på en eller annen måte er utrygg i nære relasjoner. Du har ikke fått den tryggingen du trenger (som barn) til å utvikle den selvtilliten du trenger i en relasjon. 
Du blir derfor «re-trigget» når du opplever avvisning som voksen, og sliter med å håndtere det. Og du sliter med å vite hva som er normalt: hva du kan forvente og når du har rett/bør reagere. Kanskje har du fått dine grenser tråkket over for mange ganger? Blitt tatt for gitt ? Behandlet dårlig? På en eller annen måte har noe skjedd som gjør at du reagerer så voldsomt som du gjør. Vet du selv hva det kan være? 

Du har allerede satt i gang en prosess via at du ser at dette er destruktivt for deg selv, det er bra. Du skjønner også at din reaksjon er usunn for deg selv, den er slitsom og energikrevende, og man har det ikke godt med seg selv, om man går rundt å kjenner på så sterke følelser hyppig.

Med det sagt så vet ikke jeg eller noen andre enn deg når du har fått et mer «balansert og rasjonelt» forhold til situasjonen : om du burde stille mer tydelige krav («ikke gjør avtaler med meg om du tenker å avlyse, fordi du har avlyst mange ganger og det synes jeg er belastende», eller om dette skjer såpass «sjeldent» at det er innenfor normalen av hva du bør tåle. Kanskje har du også et høyere behov for å treffes enn dine venner, og de «strekker seg» allerede nok som det er for å forsøke å imøtekomme dine behov, og dere burde diskutere litt hva dere anser felles som en god løsning på hvor hyppig dere kan forvente å ha en kontakt med hverandre. 
Men uansett før du er i stand til å gå inn i en slik rasjonell og forventningsavklarende samtale, må du få litt mer kontroll på hva det er som trigger ditt eget reaksjonsmønster så voldsomt…

- så: hva tenker du selv er årsaken? 

 

[AnonymBruker]

Hei TS! 
 

Jeg tror du vil gjøre lurt i å oppsøke hjelp rundt disse problemene dine i nærme relasjoner, da tror jeg du vil få en aha-opplevelse og forhåpentligvis god hjelp videre. Jeg skal ikke synse i potensielle diagnoser, men kan kjenne meg igjen i problemene du beskriver, og er for tiden i et forløp hos DPS. 

Anonymkode: 23443...382

[lillevill]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har store og pinlige reaksjoner på avvisning. 

Jeg strever generelt med meg selv, og har et lite nettverk, men jeg har to gode og gjensidige vennskap.

Kjenne igjen deg fra den andre tråden og du husker sikkert meg. Dette er følelser som du er skikkelig god på å sette ord på, men som du bør snakke ut om med en terapaut. Når du får gjort det, vil det hjelpe deg veldig i relasjonene dine tror jeg. 

 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan faktisk venner avvise et møte uten at det betyr at de ikke ønsker noe med deg å gjøre lenger? Jeg vet jo egentlig at venninner i perioder er slitne og sier mye nei til ting, det er de åpne om og jeg kjenner det jo igjen selv. Dette ønsker jeg jo å ha forståelse for. Og så er det som at jeg kommer inn i en "sone" der jeg er helt irrasjonell. Hvordan mentalisere rundt dette? Er som at jeg blir eiesyk også, at hvis hun sier nei til meg så burde hun (for faen i helvete) si nei til andre også. Det er jo ikke sunt. Jeg vet liksom ikke om jeg faktisk blir dårlig behandlet og nedprioritert. Det er jo egentlig naturlig at en ikke alltid er den som blir valgt, eller at andre kan ha andre planer fra før. 

Føler meg helt håpløs på det emosjonelle. 

Kansje omsorg, empati og forståelse er fine knagger å ha med seg når du kjenner at du blir skuffet og lei deg. Altså at når du blir skuffet og sint, prøv å ikke bare føle på de tingene men også på omsorg og forståelse for grunnen til at de andre gjorde som de gjorde. 

Jeg tror jeg hadde snakket med noen (proffe) om det "hatske" du kjenner på når noen avviser. Å bli skuffet og sur er normalt, men det kan jo være det ikke er helt sånn vanlig å kjenne på hat fordi noen avlyser. Det må være veldig slitsomt å ha det sånn hele tiden. 🤔 

Kansje det hjelper å tenke at du kan være glad og sterk og ha det fint, selv om ikke andre nødvendigvis stiller opp? At selv om du skulle ha kjærlighetssorg, så greier du deg gjennom det selv om ingen skulle h mulighet til å støtte deg. Altså at du er som en slags kraftkvinne. At du er sterk uansett. At det er fint med støtte, men at om det ikke skulle være støtte der, så går det alltids bra. At du står sterkt uansett, mener jeg. Hjelper det å tenke det? 

Jeg tror man kan kjapt bli sint på andre om man føler at man har rett på støtten som ikke kom. At man har rett på tiden til andre. Eller rett på de rette trøstende ordene. For sannheten er at det har vi jo ikke. Vi kan jo ikke bestemme at andre skal være der for oss. Og at ofte i livet, spesielt som voksne, så må vi stå støtt på egen hånd. Mange må det, altså.. Som barn har vi jo rett på omsorg fra våre foreldre. Men npr vi er voksne, så må vi på en måte være vår egen forelder, om du forstår. Fordi vi kan ikke lene oss på at vi alltid får støtte fra andre. 

Endret 12. juli 2024 av lillevill

[AnonymBruker]

Nå skal ikke jeg leke psykolog her, men når du får automatiske negative tanker på avvisningen gir det vinde følelser. 
Prøv å skriv ned alternative tanker som f eks. Venninnen min er sliten og orker ikke, har ikke tid, har ikke lyst eller andre grunner som ikke har med deg å gjøre i det hele tatt. Når du får satt ned alternative tanker blir følelsene dine deretter. 
Ofte kan det ligge en mønster tilbake i tid der du har blitt dumpet av venner, blitt mobbet eller ikke følt deg god nok og bra nok som du er. 
Prøve å skille på nåtid og fortid. 
Jeg kan selv bli sår av å se venner som legger ut bilder med andre venner der jeg ikke er spurt om å bli med. Samtidig vet jeg at jeg hadde svart nei på en invitasjon for tiden, da jeg har litt nok med meg selv. 
Når man er sårbar er det lett å tolke ting i verste mening. 

Anonymkode: 99cc1...a67

[AnonymBruker]

Du må lære deg å trives i eget selskap.  Og ikke la andres avgjørelser styre hva du gjør eller ikke. Vil du på kino, spør en veninde og hun sier nei. Dra på den kinoen alene.  

Jeg sier ofte ja til ting. Men feks kino ol har jeg ikke råd til ofte. Og har feks konstant måtte avvise enkelte fordi de maser om sånt,  selv om jeg har sagt nei mange ganger. Det er ikke behagelig for meg heller når folk maser. Spesielt om ting koster. Og nei jeg vil ikke låne penger. Jeg har faktisk ikke råd til å betale deg tilbake.  

Noen av de jeg kjenner som trives best de gjør det.  Noen drar på konsert hver helg. Vil noen bli med er det ok,  men de ser det heller ikke som et problem å dra dit alene heller. Fordi de har veldig lyst til å dra 

Anonymkode: 7bd02...507

[AnonymBruker]

Jeg blir glad når venner avlyser.

Gjerne i siste liten.

Da kan jeg nemlig gjøre det samme selv med god samvittighet 😅

Vennskap skal ikke være en plikt. Det skal være hyggelig, praktisk, enkelt. Og skal det vare, må man gi hverandre tid til at livet skjer til tider. Noen ganger kanskje over lange perioder.

Anonymkode: b99f9...a2b

[17.11]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå skal ikke jeg leke psykolog her, men når du får automatiske negative tanker på avvisningen gir det vinde følelser. 
Prøv å skriv ned alternative tanker som f eks. Venninnen min er sliten og orker ikke, har ikke tid, har ikke lyst eller andre grunner som ikke har med deg å gjøre i det hele tatt. Når du får satt ned alternative tanker blir følelsene dine deretter. 
Ofte kan det ligge en mønster tilbake i tid der du har blitt dumpet av venner, blitt mobbet eller ikke følt deg god nok og bra nok som du er. 
Prøve å skille på nåtid og fortid. 
Jeg kan selv bli sår av å se venner som legger ut bilder med andre venner der jeg ikke er spurt om å bli med. Samtidig vet jeg at jeg hadde svart nei på en invitasjon for tiden, da jeg har litt nok med meg selv. 
Når man er sårbar er det lett å tolke ting i verste mening. 

Anonymkode: 99cc1...a67

Dette er et godt poeng. Men tolker situasjonen ut fra sitt eget ståsted, ofte med mange negative antagelser. Å lete etter alternative fortolkninger er et veldig godt utgangspunkt for å tenke litt mer positivt, eller i det minste nøytralt.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 time siden):

Kjenne igjen deg fra den andre tråden og du husker sikkert meg. Dette er følelser som du er skikkelig god på å sette ord på, men som du bør snakke ut om med en terapaut. Når du får gjort det, vil det hjelpe deg veldig i relasjonene dine tror jeg. 

 

Dette er den første tråden jeg har skrevet her på aldri så lenge, så er ikke meg. Jeg leste også de trådene, og vi skriver helt ulikt. Og jeg har overhodet ikke den type forventninger til mine venninner som trådstarter av de trådene, om det er lov å si.  

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for så gode svar. Jeg var midt i avvisningsbobla i kveld, og har heldigvis gitt slipp på det nå. Vil svare i morgen når jeg er litt mer i vater. Er mye her jeg kan dra nytte av! 

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Først og fremst, ja, jeg skjønner at det er jeg som har utfordringer her, og jeg er ikke ute etter å fordele skyld eller baksnakke mine venner. Samtidig som jeg forstår det er jeg også irrasjonell og trenger seriøst hjelp til å forstå situasjonen. 

Jeg har store og pinlige reaksjoner på avvisning. 

Jeg strever generelt med meg selv, og har et lite nettverk, men jeg har to gode og gjensidige vennskap.

Om jeg tar initiativ til å møtes med en venninne og hun sier nei, så blir jeg snurt, og kjempesint. Sier ikke noe utad! Jeg kjenner til og med hat. Føler meg nedprioritert, uviktig. Knust faktisk, av et nei på om noen vil bli med på kino. Er kanskje det som kalles en trigger. Får slike tanker: "Hvis hun uansett ikke vil prioritere meg hvorfor i helvete har jeg henne i livet mitt?", "Hun er alltid sånn, skikkelig lite inkluderende, og hun får meg egentlig mest til å føle meg elendig, grr", veldig aggressive tanker. 

Kan faktisk venner avvise et møte uten at det betyr at de ikke ønsker noe med deg å gjøre lenger? Jeg vet jo egentlig at venninner i perioder er slitne og sier mye nei til ting, det er de åpne om og jeg kjenner det jo igjen selv. Dette ønsker jeg jo å ha forståelse for. Og så er det som at jeg kommer inn i en "sone" der jeg er helt irrasjonell. Hvordan mentalisere rundt dette? Er som at jeg blir eiesyk også, at hvis hun sier nei til meg så burde hun (for faen i helvete) si nei til andre også. Det er jo ikke sunt. Jeg vet liksom ikke om jeg faktisk blir dårlig behandlet og nedprioritert. Det er jo egentlig naturlig at en ikke alltid er den som blir valgt, eller at andre kan ha andre planer fra før. 

Føler meg helt håpløs på det emosjonelle. 

Anonymkode: 11662...16b

Les om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse..

Anonymkode: 3113a...e9d

[lillevill]

når noen avlyser på meg, Så prøver jeg å tenke på noe positivt. Feks flott, da får jeg tid til å gjøre den tingen allikevel.. Eller flott da får jeg muligheten til å ordne a og b.. Og så kan jeg lage den deilige middagen og så kan jeg kose meg med den boka resten av kvelden. Når jeg vet at jeg nyter egentiden min, så kan jeg smile og si så klart går det bra. Vi kan gjøre noe sammen en annen gang. Sant? Bare en tanke. 

[lillevill]

Jeg tror det værste man kan gjøre er å tenke negativt. Feks: "å de er så slemme alltid, de bryr seg aldri, de vil meg ikke godt uansett, jeg er alltid alene og jeg har det aldri hyggelig, jeg er ensom."

Men heller tenke positivt: "nå ble jeg lei meg men nå kan jeg i det minste ha en fin rolig kveld. Nå kan jeg i det minste kose meg eller.. Kansje jeg skulle dratt ut en tur alene og dra på den utstillingen uansett? Jaja jeg kan da prøve å kose meg uansett jeg" 

Er du god på å kose deg alene ts? Dra på kino, spise på restaurant osv. Jeg gjør ofte det. 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2024 den 21.42):

Så vondt å ha det sånn. Du virker veldig reflektert, men følelsene lever ditt eget liv.

Jeg hadde det også litt sånn da jeg var yngre. Det som hjalp meg var å finne hobbyer og en jobb som jeg virkelig liker.  Da blir jeg ikke så opptatt av venner og slapper mer av i vennskapene. Dette igjen gjør det lettere å holde på venner. Jeg finner sosiale arenaer via hobbyene og blir kjent med folk der. 

Anonymkode: 612c8...e07

❤️ Takk! Jeg holder på med dette, å "utvide eget liv", og føler meg mer og mer tilfreds i hverdagen. Så selv om jeg kan være tilfreds med mitt eget selskap, så får jeg en sånn veldig motvilje av å bli "avvist". 

Raven.Writingdesk skrev (På 12.7.2024 den 21.46):

Det første jeg tenker er at jeg tror du på en eller annen måte er utrygg i nære relasjoner. Du har ikke fått den tryggingen du trenger (som barn) til å utvikle den selvtilliten du trenger i en relasjon. 
Du blir derfor «re-trigget» når du opplever avvisning som voksen, og sliter med å håndtere det. Og du sliter med å vite hva som er normalt: hva du kan forvente og når du har rett/bør reagere. Kanskje har du fått dine grenser tråkket over for mange ganger? Blitt tatt for gitt ? Behandlet dårlig? På en eller annen måte har noe skjedd som gjør at du reagerer så voldsomt som du gjør. Vet du selv hva det kan være? 

Du har allerede satt i gang en prosess via at du ser at dette er destruktivt for deg selv, det er bra. Du skjønner også at din reaksjon er usunn for deg selv, den er slitsom og energikrevende, og man har det ikke godt med seg selv, om man går rundt å kjenner på så sterke følelser hyppig.

Med det sagt så vet ikke jeg eller noen andre enn deg når du har fått et mer «balansert og rasjonelt» forhold til situasjonen : om du burde stille mer tydelige krav («ikke gjør avtaler med meg om du tenker å avlyse, fordi du har avlyst mange ganger og det synes jeg er belastende», eller om dette skjer såpass «sjeldent» at det er innenfor normalen av hva du bør tåle. Kanskje har du også et høyere behov for å treffes enn dine venner, og de «strekker seg» allerede nok som det er for å forsøke å imøtekomme dine behov, og dere burde diskutere litt hva dere anser felles som en god løsning på hvor hyppig dere kan forvente å ha en kontakt med hverandre. 
Men uansett før du er i stand til å gå inn i en slik rasjonell og forventningsavklarende samtale, må du få litt mer kontroll på hva det er som trigger ditt eget reaksjonsmønster så voldsomt…

- så: hva tenker du selv er årsaken? 

 

Hehe, wow, spot on! 😅 Du leste situasjonen som en åpen bok. Var godt å lese deg sette så godt ord på det, takk!

Jeg har blitt mye dårlig behandlet gjennom livet. Blitt forlatt, sviktet og avvist veldig mye. Og så er disse to vennene egentlig veldig gode, og ikke de som har behandlet meg dårlig, og likevel så reagerer jeg med de også. Er vel egentlig naturlig når jeg tenker meg, som at jeg har et gammelt sår som hele tiden flammer opp. Blir som at jeg på en måte gjenspiller det gamle mønsteret. Jeg har greid meg mest alene, så hvis folk nærmer seg en avvisning tenker jeg "fuck it, bedre å være alene!", samtidig er det jo ikke det, sånn egentlig. 

Jeg tror det kan være OK å tenke at en kan prøve seg litt frem med hvor lista skal ligge. Skjønner at det er vanskelig for folk utenfra å svare på det. Jeg får tilbakemelding fra de vennene om at jeg ikke forventer for mye, og at det bare er bra å si fra hvis en føler på noe, så jeg er utrolig heldig at de har forståelse for at jeg sliter litt med dette med tillit. Så har jeg en vei igjen å gå med å greie å stole på det og å ta i mot det de sier. 

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2024 den 21.56):

Hei TS! 

Jeg tror du vil gjøre lurt i å oppsøke hjelp rundt disse problemene dine i nærme relasjoner, da tror jeg du vil få en aha-opplevelse og forhåpentligvis god hjelp videre. Jeg skal ikke synse i potensielle diagnoser, men kan kjenne meg igjen i problemene du beskriver, og er for tiden i et forløp hos DPS. 

Anonymkode: 23443...382

Hei! Jeg var på DPS for mange år siden, men ble avsluttet. Har på et vis mestret livet OK, samtidig så er det jo vanskelig at jeg  "skjermer meg fra folk" slik at jeg "bare" har to venner, så lurer på å prøve igjen. Jeg har lest om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og kan kjenne meg igjen i flere av symptomene derfra, men da jeg var på DPS så sa de at jeg hadde ikke det da, men at jeg nok hadde noen dårlige mønster og vaner etter å ha hatt det vanskelig i barndommen. Har jo prøvd å lese en del opp igjennom, så jeg tenker at det jeg strever med er mentalisering. At når jeg blir trigget av det jeg opplever som en avvisning så blir jeg helt "klikk" og greier ikke å se situasjonen tydelig. Nå i dag greier jeg jo å forstå hvorfor venninna mi skrev som hun skrev i går. 

AnonymBruker skrev (På 12.7.2024 den 23.08):

Nå skal ikke jeg leke psykolog her, men når du får automatiske negative tanker på avvisningen gir det vinde følelser. 
Prøv å skriv ned alternative tanker som f eks. Venninnen min er sliten og orker ikke, har ikke tid, har ikke lyst eller andre grunner som ikke har med deg å gjøre i det hele tatt. Når du får satt ned alternative tanker blir følelsene dine deretter. 
Ofte kan det ligge en mønster tilbake i tid der du har blitt dumpet av venner, blitt mobbet eller ikke følt deg god nok og bra nok som du er. 
Prøve å skille på nåtid og fortid. 
Jeg kan selv bli sår av å se venner som legger ut bilder med andre venner der jeg ikke er spurt om å bli med. Samtidig vet jeg at jeg hadde svart nei på en invitasjon for tiden, da jeg har litt nok med meg selv. 
Når man er sårbar er det lett å tolke ting i verste mening. 

Anonymkode: 99cc1...a67

Hehe, bare lek psykolog for min del  

Takk for godt tips, det gir veldig god mening det her. Skal prøve det! Jeg tror egentlig at jeg blir trigget, at jeg går tilbake i tid til gamle sår. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille da og nå. Kanskje følelsen er "riktig" bare at den er riktig til den gamle situasjonen, og så er det lurt for meg å prosessere den gamle følelsen, og så se at her og nå faktisk ikke var samme greia. Egentlig tror jeg at jeg har masse uprosesserte følelser. Et hav av gamle sår som stadig bobler til overflaten og da skal det så lite til før det sprekker en boble, og at en av triggerne er avvisning, uansett hvor uskyldig den er. 

Du har rett i det med sårbarhet, samtidig, er ikke ekskludering kjipt da? Er det ikke mange ting som bare er kjipt? Samtidig så skal jo folk kunne gjøre ting med andre, jeg bare er usikker på når er det at det blir faktisk kjip oppførsel? 

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Du må lære deg å trives i eget selskap.  Og ikke la andres avgjørelser styre hva du gjør eller ikke. Vil du på kino, spør en veninde og hun sier nei. Dra på den kinoen alene.  

Jeg sier ofte ja til ting. Men feks kino ol har jeg ikke råd til ofte. Og har feks konstant måtte avvise enkelte fordi de maser om sånt,  selv om jeg har sagt nei mange ganger. Det er ikke behagelig for meg heller når folk maser. Spesielt om ting koster. Og nei jeg vil ikke låne penger. Jeg har faktisk ikke råd til å betale deg tilbake.  

Noen av de jeg kjenner som trives best de gjør det.  Noen drar på konsert hver helg. Vil noen bli med er det ok,  men de ser det heller ikke som et problem å dra dit alene heller. Fordi de har veldig lyst til å dra 

Anonymkode: 7bd02...507

Jeg gjør det meste alene. Har levd veldig mye alene gjennom årene, så det er ikke slik at jeg stoppes fra å gjøre det jeg vil hvis andre ikke er med. Handler mer om avvisningen. 

For tiden trives jeg mer og mer i eget selskap også. Det er jo viktig å leve eget liv, fylle på med de gode tinga.  

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg blir glad når venner avlyser.

Gjerne i siste liten.

Da kan jeg nemlig gjøre det samme selv med god samvittighet 😅

Vennskap skal ikke være en plikt. Det skal være hyggelig, praktisk, enkelt. Og skal det vare, må man gi hverandre tid til at livet skjer til tider. Noen ganger kanskje over lange perioder.

Anonymkode: b99f9...a2b

Hehe! Kan du ikke gjøre det samme selv med god samvittighet, uten å ha spurt noen andre først?  

Helt enig med deg. Det skal være noe som gir begge mye positivt, ikke en plikt. 

17.11 skrev (23 timer siden):

Dette er et godt poeng. Men tolker situasjonen ut fra sitt eget ståsted, ofte med mange negative antagelser. Å lete etter alternative fortolkninger er et veldig godt utgangspunkt for å tenke litt mer positivt, eller i det minste nøytralt.

Så enig, har ikke tenkt på det slik før, så jeg skal prøve det! 

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

lillevill skrev (På 12.7.2024 den 22.40):

Kansje omsorg, empati og forståelse er fine knagger å ha med seg når du kjenner at du blir skuffet og lei deg. Altså at når du blir skuffet og sint, prøv å ikke bare føle på de tingene men også på omsorg og forståelse for grunnen til at de andre gjorde som de gjorde. 

Jeg tror jeg hadde snakket med noen (proffe) om det "hatske" du kjenner på når noen avviser. Å bli skuffet og sur er normalt, men det kan jo være det ikke er helt sånn vanlig å kjenne på hat fordi noen avlyser. Det må være veldig slitsomt å ha det sånn hele tiden. 🤔 

Kansje det hjelper å tenke at du kan være glad og sterk og ha det fint, selv om ikke andre nødvendigvis stiller opp? At selv om du skulle ha kjærlighetssorg, så greier du deg gjennom det selv om ingen skulle h mulighet til å støtte deg. Altså at du er som en slags kraftkvinne. At du er sterk uansett. At det er fint med støtte, men at om det ikke skulle være støtte der, så går det alltids bra. At du står sterkt uansett, mener jeg. Hjelper det å tenke det? 

Jeg tror man kan kjapt bli sint på andre om man føler at man har rett på støtten som ikke kom. At man har rett på tiden til andre. Eller rett på de rette trøstende ordene. For sannheten er at det har vi jo ikke. Vi kan jo ikke bestemme at andre skal være der for oss. Og at ofte i livet, spesielt som voksne, så må vi stå støtt på egen hånd. Mange må det, altså.. Som barn har vi jo rett på omsorg fra våre foreldre. Men npr vi er voksne, så må vi på en måte være vår egen forelder, om du forstår. Fordi vi kan ikke lene oss på at vi alltid får støtte fra andre. 

lillevill skrev (12 timer siden):

når noen avlyser på meg, Så prøver jeg å tenke på noe positivt. Feks flott, da får jeg tid til å gjøre den tingen allikevel.. Eller flott da får jeg muligheten til å ordne a og b.. Og så kan jeg lage den deilige middagen og så kan jeg kose meg med den boka resten av kvelden. Når jeg vet at jeg nyter egentiden min, så kan jeg smile og si så klart går det bra. Vi kan gjøre noe sammen en annen gang. Sant? Bare en tanke. 

lillevill skrev (12 timer siden):

Jeg tror det værste man kan gjøre er å tenke negativt. Feks: "å de er så slemme alltid, de bryr seg aldri, de vil meg ikke godt uansett, jeg er alltid alene og jeg har det aldri hyggelig, jeg er ensom."

Men heller tenke positivt: "nå ble jeg lei meg men nå kan jeg i det minste ha en fin rolig kveld. Nå kan jeg i det minste kose meg eller.. Kansje jeg skulle dratt ut en tur alene og dra på den utstillingen uansett? Jaja jeg kan da prøve å kose meg uansett jeg" 

Er du god på å kose deg alene ts? Dra på kino, spise på restaurant osv. Jeg gjør ofte det. 😊

Hei lillevill! Tusen takk for gode svar. ❤️ Det hjalp meg å se det tydeligere.  

Det eksempelet du skriver sist, de negative tankene, det er akkurat sånn tankene mine blir når jeg blir trigget. 😅 Enda mer hatefullt. Vil bare "pælme" alle folk ut av livet mitt og greie meg alene. Samtidig øver jeg meg på å slippe folk inn og å ikke bare skjerme meg, og stå i alt alene. 

Du skrev noe som traff meg, og åpnet øynene mine. Du skrev at det er jo helt naturlig å bli skuffet hvis noen ikke kan treffes. Skuffelse var liksom ikke et ord jeg tenkte på en gang. Det ble så ekstremt med en gang "knust", "hat", mens skuffet, det er liksom så veldig vanlig. Skuffelse er jo en helt dagligdags ting. En blir litt skuffet, det er litt dumt at ting ikke blir som en har tenkt liksom. Men så går en videre og gjør det beste ut av det likevel. Jeg tror at om jeg kunne på en måte "omfavne" den følelsen av skuffelse heller, med medfølelse, at kanskje det ikke hadde trengt å bli så intenst. 

Disse tankene du foreslår om at jeg kan støtte meg selv, det gjør jeg mye, men det er ikke bra for meg. Jeg har greid meg mest alene, og stengt folk ute, jeg trenger å åpne meg og å la andre få være der. Og så tror jeg at jeg må si de tankene med en annen "tone". For slik du beskriver så er det veldig støttende, og varmt, mens slik jeg sier det er veldig sint. "fuck dere, jeg greier meg alene, jeg støtter meg selv, det er mye bedre enn dere". Veldig sånn "jeg trenger bare meg selv". Men en trenger jo også andre. Kanskje jeg heller kan si sånn "nå kunne ikke den personen møtes nå, da kan jeg henge med meg selv, og finne på noe gøy selv, og så ser jeg enda mer frem til å gjøre noe hyggelig med dem". Greia er at der og da bare glemmer jeg at vi noensinne har møttes og blir fullstendig irrasjonell. 

Egentlig så handlet det heller ikke om støtte, der forventer jeg mer en avvisning, og er mer motsatt problem, at jeg må øve på å stole på andre. Men det er bare sånn invitasjoner til å gjøre noe gøy sammen. Men er jo samme greia der, jeg kan gjøre noe gøy alene. 

Og ja, det kommer seg med det å kose meg alene! Så det handler ikke om at jeg ikke trives i eget selskap, eller er redd for å være alene. Er mer avvisningss-situasjonen. 

Takk igjen! 

TS

Anonymkode: 11662...16b

[AnonymBruker]

Jeg tenker 100% motsatt av deg. At når en venn avlyser/avviser et forslag, så er det et tegn på at vennskapet er veldig solid. Enda bedre hvis man ikke finner på en unnskyldning men er ærlig om at man ikke har så lyst eller ork.

For det betyr jo at man har tillit til hverandre og kan være helt ærlige. Du har vel heller ikke alltid kjempelyst til å gå på kino eller på besøk?

Anonymkode: 74a58...78f