Forlovede med psykiske lidelser

[AnonymBruker]

At hun har gjort det slutt med deg er den beste gaven hun kunne gitt deg. Du aner ikke hvor mange slike folk, være seg dame eller mann, som finner seg en partner av den selvutslettende typen, og spiser dem fullstendig opp.

Hun vil ikke endre seg, det du har opplevd i tiden etter hun sluttet på medisinen er den hun alltid vil være. Ikke i alle perioder, men igjen og igjen og igjen. Vær glad du slipper! 

Og du, det handler ikke om deg. Uansett hvordan hun oppfører seg har det ingenting å gjøre med hvem du er. Det eneste du må tenke på er at du nok er et typisk offer for slike mennesker. IKKE finn deg en ny partner som du kan "fikse" heller, søk etter en partner som vil gi deg like mye som du vil gi dem. Sorry å si det, men det er IKKE et bra personlighetstrekk å være så selvoppofrende som du er. Det bør du jobbe med. 

Anonymkode: 1d331...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Men vil det da si at det fins ikke noe hjelp for henne? Jeg jobber offshore så penger er ikke noe utfordring så lenge jeg vet at det går an å hjelpe. Føler meg dritt om jeg skal bare "gi faen og gå" når jeg bryr meg mye om henne og vil være sikker på hun har det greit. Føler meg også dritt når jeg tenker at hun kommer mest sannsynlig aldri til å ha et lykkelig liv/familie liv. Jeg er veldig empatisk person som setter andre foran meg sjøl og vil bare hjelpe. Derfor er så tungt for meg å la henne leve eget liv når jeg vet at hun kan havne i trøbbel noe hun gjorde feil eller skade seg sjøl eller noe. Har bodd med henne og hatt framtidige planer så klarer ikke å ha tanke å bare la hun gå og glemme alt.

Anonymkode: 021a1...2fc

Du må gå ut ifra at hun fortsetter å være som nå. Hvis du velger å fortsette forholdet bør dere sannsynligvis ikke få barn, og du kan hvertfall ikke fortsette offshore om du ønsker barn med henne.

Du gjør det enklere for deg selv ved å gå. Og akkurat nå avviser hun deg og dumper deg. Det betyr ikke at det er lett for deg nå. Men det er ikke sånn at du «gir faen og går», for hun har allerede gått. Og da er det på tide at du tar vare på deg selv. Og gjør deg opp en klar mening om hva du kan leve med av oppførsel fra en kjæreste.

Anonymkode: 4bd2a...6d1

[AnonymBruker]

Det høres merkelig ut at hun skal ha sagt at du gjorde noe slemt mot henne, uten at du gjorde det. Mange unge kvinner får en rekke diagnoser når de går i behandling og klarer seg fortsatt bra i relasjoner. Noen psykologer gir diagnoser over en lav sko

Anonymkode: b4180...538

[AnonymBruker]

Jeg har selv bipolar, og slik du beskriver det høres det ut som hun er manisk. Medisiner er helt essensielt for at vi med bipolar lidelse skal være stabile og for å unngå eller redusere sykdomsperioder, så det er egentlig ikke rart at alt dette begynte etter hun sluttet på medisiner. Når jeg er manisk så tror jeg heller ikke at jeg er syk, å være i fornektelse under sykdomsperioder er veldig vanlig. 

Jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsene dine av henne. Eller, slik jeg pleide å være. Mitt første forhold var et mareritt (sikkert mest for eksen) fordi jeg var umedisinert og ikke i behandling, så sykdommene mine styrte livet mitt og påvirket alle rundt meg i en veldig stor grad. Men etter et par år i behandling så har jeg blitt mye bedre, jeg går på medisiner og er i dag relativt stabil, har kanskje 1-2 depresjoner i året og er manisk enda sjeldnere, og når jeg får episoder er de mye mildere og går over mye fortere enn da jeg var umedisinert. Jeg har vært med min nåværende kjæreste i 1 år og vi har det utrolig fint sammen, og forholdet vårt er sunt og sterkt selv om jeg sliter med bipolar lidelse, PTSD og rusavhengighet, og han sliter med rusavhengighet. Vi har selvfølgelig dårlige perioder sånn som alle andre, og kanskje er vår "dårlig" verre enn de fleste andres, men det er absolutt mulig å få til om man bare jobber for det. Synd å se at så mange her inne mener at mennesker med psykiske lidelser er noe man må holde seg unna hvis man vil ha et fint liv..

Men for å få til et sunt og stabilt forhold når man er syk, så må man først og fremst være bevisst over ens egne problemer, og være villig til å jobbe med de. Og det høres kanskje ikke ut som din eks er der enda.. 

Anonymkode: 343ce...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men vil det da si at det fins ikke noe hjelp for henne? Jeg jobber offshore så penger er ikke noe utfordring så lenge jeg vet at det går an å hjelpe. Føler meg dritt om jeg skal bare "gi faen og gå" når jeg bryr meg mye om henne og vil være sikker på hun har det greit. Føler meg også dritt når jeg tenker at hun kommer mest sannsynlig aldri til å ha et lykkelig liv/familie liv. Jeg er veldig empatisk person som setter andre foran meg sjøl og vil bare hjelpe. Derfor er så tungt for meg å la henne leve eget liv når jeg vet at hun kan havne i trøbbel noe hun gjorde feil eller skade seg sjøl eller noe. Har bodd med henne og hatt framtidige planer så klarer ikke å ha tanke å bare la hun gå og glemme alt.

Anonymkode: 021a1...2fc

Du jobber offshore? Hvis du noensinne lager en familie med henne må du være klar for å trå til alene for barna hvis hun faller ifra.

Eneste måten dere kan ha en fremtid sammen er hvis du planlegger for hvordan du (og evt barna) takler det hver gang hun får et tilbakefall eller forlater deg (deg og barna).

Du virker opphengt i henne. Du bør ta en prat med psykolog før du ødelegger deg selv/ lar henne ødelegge deg om hva det er med deg som gjør at du ikke kan gi slipp. Start der, og kutt kontakt med henne hvis du ønsker deg et bra liv.

Anonymkode: c247a...e62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men vil det da si at det fins ikke noe hjelp for henne? Jeg jobber offshore så penger er ikke noe utfordring så lenge jeg vet at det går an å hjelpe. Føler meg dritt om jeg skal bare "gi faen og gå" når jeg bryr meg mye om henne og vil være sikker på hun har det greit. Føler meg også dritt når jeg tenker at hun kommer mest sannsynlig aldri til å ha et lykkelig liv/familie liv. Jeg er veldig empatisk person som setter andre foran meg sjøl og vil bare hjelpe. Derfor er så tungt for meg å la henne leve eget liv når jeg vet at hun kan havne i trøbbel noe hun gjorde feil eller skade seg sjøl eller noe. Har bodd med henne og hatt framtidige planer så klarer ikke å ha tanke å bare la hun gå og glemme alt.

Anonymkode: 021a1...2fc

Du er ikke slem som bare går, er hun som gikk og ikke du. 

Du begynner å gi meg litt "nice guy" vibber med svarene dine. Skulle gjerne hørt hennes versjon av historien om hvorfor hun gikk. 

Anonymkode: e1bde...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har selv bipolar, og slik du beskriver det høres det ut som hun er manisk. Medisiner er helt essensielt for at vi med bipolar lidelse skal være stabile og for å unngå eller redusere sykdomsperioder, så det er egentlig ikke rart at alt dette begynte etter hun sluttet på medisiner. Når jeg er manisk så tror jeg heller ikke at jeg er syk, å være i fornektelse under sykdomsperioder er veldig vanlig. 

Jeg kjenner meg mye igjen i beskrivelsene dine av henne. Eller, slik jeg pleide å være. Mitt første forhold var et mareritt (sikkert mest for eksen) fordi jeg var umedisinert og ikke i behandling, så sykdommene mine styrte livet mitt og påvirket alle rundt meg i en veldig stor grad. Men etter et par år i behandling så har jeg blitt mye bedre, jeg går på medisiner og er i dag relativt stabil, har kanskje 1-2 depresjoner i året og er manisk enda sjeldnere, og når jeg får episoder er de mye mildere og går over mye fortere enn da jeg var umedisinert. Jeg har vært med min nåværende kjæreste i 1 år og vi har det utrolig fint sammen, og forholdet vårt er sunt og sterkt selv om jeg sliter med bipolar lidelse, PTSD og rusavhengighet, og han sliter med rusavhengighet. Vi har selvfølgelig dårlige perioder sånn som alle andre, og kanskje er vår "dårlig" verre enn de fleste andres, men det er absolutt mulig å få til om man bare jobber for det. Synd å se at så mange her inne mener at mennesker med psykiske lidelser er noe man må holde seg unna hvis man vil ha et fint liv..

Men for å få til et sunt og stabilt forhold når man er syk, så må man først og fremst være bevisst over ens egne problemer, og være villig til å jobbe med de. Og det høres kanskje ikke ut som din eks er der enda.. 

Anonymkode: 343ce...afe

MEN han snakker om at han ønsker å stifte familie. Det er noe helt annet når man ønsker å bringe barn inn i det hele.

Jeg antar at du og kjæresten ikke har fullt ansvar for barn? Da kan dere fokusere fullt på egen mentale helse og på å støtte hverandre. Det er noe helt annet enn hvis man ønsker barn og er ansvarlige for hva de opplever når de vokser opp.

Anonymkode: c247a...e62

[AnonymBruker]

Det jeg kan si er at det har vært opp og ned i forholdet vårt. Men første 2 år så virket hun nokså stabilt og vi hadde det fint. Men siste 1.5år har vært en rollercoaster. Jeg visste ingenting om psykiske lidelser hennes før i år. Da hun fikk diagnosen ble hun livredd at jeg skulle gå fra henne. Men jeg sa jeg aksepterer hele deg og alt ved deg og at jeg skulle gjøre alt for å hjelpe. Samtidig hadde jeg null peiling om psykiske lidelser og aldri vært borti det så var ikke klar over hva det gikk ut på.

Som noen nevner her så kaller jeg meg ikke perfekt her og var sikkert noe jeg gjorde som kunne være galt eller ikke rett men det er normalt at man har diskusjoner og ikke alltid alt går på skinner. Men prøvde så godt jeg kunne å venne meg til hvordan det var. Grunnen til at hun gikk mente hun på at vi har vært for mye sammen og at hun trengte pause. Det sa hun en gang, neste gang sa hun at hun vet ikke hvorfor Men at jeg må ikke gå videre for hun vil komme tilbake til meg for som hun sa: uten deg er det ingen meg

Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på henne kan jeg tro er at hun har alltid stilt meg opp som en Helt/Hero. Hun prøvde å ta sitt liv før når hun var 16 ish, hatt problemer med Russ, blitt alltid behandlet dårlig av gutter som hun sa og at hun bare følte seg utnyttet her i livet. Mens med meg var hun i et forhold og jeg hat prøvd å stille alltid opp for henne, før vi flytta sammen ringte hun meg på natta at hun hadde kraftig angst og trengte meg, da uten å tenke meg om kjørte til hun for å støtte henne. Hun har traumer mot kniver og mørkeredd. Hun får ofte merkelige tanker om at det plutselig kommer noen å skulle drepe oss eller stilte hun spørsmål hva er mening med livet osv. Jeg føler at hun har alltid hatt troa på at jeg skulle alltid redde henne og hun var trygg på meg. Når jeg var på sjøen så sov hun hos mine foreldre for å ikke være alene for hun hater å være alene. 

Jeg syns virkelig synd på henne og ønsker å hjelpe henne, ville ha hun tilbake for da var jeg sikker på hun var trygg og jeg passet på alt. Nå som hun er borte vet jeg ikke hva som skjer, om hun kommer til gamle spor nemlig rus eller om noe kan skje henne eller om hun kan skade seg selv som hun har gjort en gang før. Har lyst å bare gi slipp på henne men samtidig veldig vanskelig å vite at en person man har brydd seg om og levd sammen med at jeg skal på en måte stå på sida å se hun "synke ned".

Familie livet kunne jeg sikkert ha god tid til, kunne sikkert også adoptert om det hadde vært vanskelig for henne å tåle graviditets tid. 

Men ja enig med mange her at livet kunne/ville blitt enklere uten henne men føler bare siden jeg eller hun ga oss sjanse å bli sammen så vil jeg gjøre alt jeg kan å hjelpe men føler meg hjelpeløs akkurat nå. Hennes mor sier at hun skulle begynne på dps ifra august og at det vil da være håp. 

Men det jeg opplever nå tar knekken på meg 

Anonymkode: 021a1...2fc

[AnonymBruker]

Har noen her hørt om TFT behandling? Hørte at så lenge man klarer å overvinne PTSD så vil resten av lidelser forsvinne eller bli kraftig dempet? Han fra TFT mente at pga PTSD så dukker alle andre lidelser i tillegg, er det sant eller ikke helt? 

Anonymkode: 021a1...2fc

[AnonymBruker]

TFT som i såkalt tankefeltterapi? Det er rent alternativ-babbel, i så fall. Det finnes ikke noe som heter "tankefelt", og det er rett og slett bare bullshit alt sammen. Dette er ikke "min mening" og like godt å mene det motsatte, dette er noe absolutt alle med fagkompetanse er helt enige om.

Du bør nok, dessverre, bare akseptere at dette her er kjørt. Det er sympatisk at du vil henne såpass godt, men sannsynligheten for at dere får noe som engang minner om det livet du skisserer (som jo allerede innebærer mange kompromisser) er bortimot null. Her er det altfor mye som foregår, og du vil gradvis bare slites ned. Jeg (også mann og relativt ung) var i et forhold med en med PTSD, angst, depresjoner og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hun var forsåvidt god på bunnen, og jeg har hatt fryktelig vondt av henne, men sett i ettertid er jeg så uendelig glad for at jeg til slutt kom meg unna. Det kostet meg år, både i tid sammen og i behov for å "komme meg" (også gjennom samtaleterapi for min del) i etterkant, men jeg kom i hvert fall til slutt ut av det. 

Prognosen for flere av disse tilstandene er veldig dårlig, og dette er en veldig uheldig kombinasjon av diagnoser i tillegg. Her er prognosen åpenbart helt horribel, og dette kommer til å tære og tære og tære på deg til du blir et skall av deg selv. Det er leit, men dette kommer til å ende med en stor sorg og at du får det verre psykisk selv. Det blir bare enda mye verre om en måned, et år eller et tiår. Hun vil ikke bli frisk, du vil bli syk.

Anonymkode: c9a43...e84

[AnonymBruker]

Mitt beste råd er at du tar noen timer til psykolog selv, for din egen del, Ts.

Det å være i et forhold til en så syk person er tøft, og det endrer deg.

Du påvirkes også av hennes manipulasjon, du får skyldfølelse m.m.

Dette er virkelig ikke sunt for deg, og du trenger hjelp til å se hva alt dette faktisk er.

Du kan aldri være nok for henne. Hun må være nok i seg selv for seg selv.

Å få barn med henne, egne eller adopterte, det må du slå fra deg!

Du kan aldri fortsette med jobben i Nordsjøen om dere skulle få barn, for da har du absolutt ingen kontroll om hun skulle bli akutt dårligere igjen. Og akutt dårligere vil hun bli pga. stress med små barn, for det trigger de fleste.

Jeg er enig med de som sier at den beste gaven hun har gitt deg er å slå opp med deg. Da slapp du selv å ta den avgjørelsen.

Du ønsker ikke et liv som er så av og på som nå, hvor du egentlig aldri vet hva du har å forholde deg til. Det vil bli en ekstremt tøff rolle som pårørende til en svært psysisk syk person, og du kan ikke få barn. Dette vil for deg ikke være et liv, for du vil selv bli psykisk og/eller fysisk syk av å være hennes nærmeste pårørende, det er svært vanlig at pårørende til psykisk syke selv blir f.eks. svært deprimert pga. alle vanskelighetene rundt partnerens sykdom. Måten hun stadig hopper ut av behandling vil også gjøre dette uutholdelig for deg.

Kutt kontakten helt nå. Det er til ditt beste, og mest trolig også til hennes beste. Hun trenger fred og ro i noen år fremover nå for å jobbe uforstyrret med seg selv, da har hun best muligheter til å bli mer stabil i fremtiden.

Søk profesjonell hjelp for din egen del, Ts! Ta der også opp det at du har så mye omsorg for andre at du nærmest er villig til å ofre ditt eget liv for å redde andre.

Ta vare på deg selv nå! ❤️

Anonymkode: cead1...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men vil det da si at det fins ikke noe hjelp for henne? Jeg jobber offshore så penger er ikke noe utfordring så lenge jeg vet at det går an å hjelpe. Føler meg dritt om jeg skal bare "gi faen og gå" når jeg bryr meg mye om henne og vil være sikker på hun har det greit. Føler meg også dritt når jeg tenker at hun kommer mest sannsynlig aldri til å ha et lykkelig liv/familie liv. Jeg er veldig empatisk person som setter andre foran meg sjøl og vil bare hjelpe. Derfor er så tungt for meg å la henne leve eget liv når jeg vet at hun kan havne i trøbbel noe hun gjorde feil eller skade seg sjøl eller noe. Har bodd med henne og hatt framtidige planer så klarer ikke å ha tanke å bare la hun gå og glemme alt.

Anonymkode: 021a1...2fc

Ærligtalt! I tillegg til å ha massive dobbel diagnoser har HUN en familie som virkelig har prøvd å hjelpe henne! De fleste med slike flertalls diagnoser har nok liten/ingen/dårlig familie. Er jo ofte grunnen til det,dårlig barndom. Allikevel driter hun i å få hjelp?? Selv når alle har prøvd. Hun er for syk ,ser du ikke det?

Du tjener bra, empatisk god mann høres det ut som,DU må glemme henne!!

Du vil aldri kunne redde henne. Hun har nok med en person seg selv. Du må ikke finne på få barn med henne.

Anonymkode: 7edf8...bb1

[BELLA965]

Dette høres ut som et 'tulleinnlegg".. 

Du får vel ikke disse diagnosene samtidig?? Dysleksi og PTSD har lite med hverandre å gjøre...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mitt beste råd er at du tar noen timer til psykolog selv, for din egen del, Ts.

Det å være i et forhold til en så syk person er tøft, og det endrer deg.

Du påvirkes også av hennes manipulasjon, du får skyldfølelse m.m.

Dette er virkelig ikke sunt for deg, og du trenger hjelp til å se hva alt dette faktisk er.

Du kan aldri være nok for henne. Hun må være nok i seg selv for seg selv.

Å få barn med henne, egne eller adopterte, det må du slå fra deg!

Du kan aldri fortsette med jobben i Nordsjøen om dere skulle få barn, for da har du absolutt ingen kontroll om hun skulle bli akutt dårligere igjen. Og akutt dårligere vil hun bli pga. stress med små barn, for det trigger de fleste.

Jeg er enig med de som sier at den beste gaven hun har gitt deg er å slå opp med deg. Da slapp du selv å ta den avgjørelsen.

Du ønsker ikke et liv som er så av og på som nå, hvor du egentlig aldri vet hva du har å forholde deg til. Det vil bli en ekstremt tøff rolle som pårørende til en svært psysisk syk person, og du kan ikke få barn. Dette vil for deg ikke være et liv, for du vil selv bli psykisk og/eller fysisk syk av å være hennes nærmeste pårørende, det er svært vanlig at pårørende til psykisk syke selv blir f.eks. svært deprimert pga. alle vanskelighetene rundt partnerens sykdom. Måten hun stadig hopper ut av behandling vil også gjøre dette uutholdelig for deg.

Kutt kontakten helt nå. Det er til ditt beste, og mest trolig også til hennes beste. Hun trenger fred og ro i noen år fremover nå for å jobbe uforstyrret med seg selv, da har hun best muligheter til å bli mer stabil i fremtiden.

Søk profesjonell hjelp for din egen del, Ts! Ta der også opp det at du har så mye omsorg for andre at du nærmest er villig til å ofre ditt eget liv for å redde andre.

Ta vare på deg selv nå! ❤️

Anonymkode: cead1...e7e

Ja, du kan aldri jobbe i nordsjøen. Plutselig blir hun ustabil. Du må være hjemme med barn. Og ikke minst hun er ikke i stand til å ta vare på barn!! Du vil ende opp 100% som far, glem å jobbe, glem ha eget liv, gå på nåler være redd for deg og barna resten av ditt liv! Du kommer til å ødelegge deg selv😞 Og barna blir også ødelagt av en slik mor.

Jeg har 1(!) av de diagnosene. Går til DPS ,har barn. Sliter allikevel med livet. Tanken på 4 diagnoser til!? Nei det hadde ikke godt. Glem henne. 

Anonymkode: 7edf8...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei, jeg er en gutt i 20 årene som har vært samboer og forlovet med ei jente i 20 årene. Vi har vært sammen i 3.5 år, blitt forlovet, skulle gifte oss, kjøpe hus sammen og stifte familie. Problemet er bare at hun sliter psykisk. Hun ble utredet av en privat psykiater I januar i år og fikk påvist diverse: ADHD, personlighetsforstyrrelse, bipolar, ptsd, angst, depresjon, dysleksi osv.

Hun fikk medisiner mot lidelser men etter 2 måneder måtte hun slutte pga de passet ikke helt for alle lidelser så hun skulle videre henvises til dps. Dagen hun sluttet på medisiner dagen forandret hun seg mye. Sluttet å snakke med meg eller skrive når jeg var på jobb, gikk bak min rygg, og 3 uker etter å ha sluttet på medisiner våknet hun en dag og sa det er slutt og hun flytter ut. Trodde det var kødd men det var det ikke.

Kom hjem fra jobb til at hun var ferdig pakket og blitt hentet av ei venninne 1time senere. Spurte henne hvorfor men hun sa at hun ikke vil det men at noe sier til henne at hun må men vet ikke hvorfor. Både jeg og hennes familie prøvde å snakke med henne men hun ble sinna på at hennes familie skyldte det på lidelser og hun selv mener nå hun ikke har noen lidelser mens under behandling var hun klar over hvilke lidelser hun har.

Spørsmål er: kan hun bli frisk eller stabil? Vil det hjelpe noe med terapi eller dps eller noe medisiner eller hva som helst? Hennes største drøm det er å få barn men hvordan vil det skje med alle lidelser? Når hun har gode perioder er hun verdens beste jente men når dårlige perioder kommer så er det mye vondt. Veldig ustabil. Hadde en katt sammen som hun var helt betatt av men i dårlig periode virket som hun hadde glemt den helt og ikke brydde seg noe om den.

Per dags dato: Hun lever sitt liv nå og gjør hva hun vil. Hun gikk også videre med en annen gutt nå men virker som hun gjorde det med vilje fordi hun ofte poster noe på sosiale medier eller sender direkte til meg at hun fant seg ny man bare for å såre meg tror jeg. Hun snakker også stygt om meg til folk rundt.

En dag fikk jeg nok av å bli plaget og slettet henne på snapchat. Dagen hun så meg I byen drikke kaffe med en venn så la hun meg til igjen for å igjen sende meg snap med at hun gikk videre og later som hun har det kjempe bra med han nye typen sin når jeg hørte fra venner som kjenner han at han er egentlig ikke noe bra man. Føles ut som hun vil meg verst og vil jeg bare skal bli deprimert og ha det vondt noe jeg ikke skjønner for har aldri vært slem mot henne før eller etter bruddet.  

Det som er at jeg vet at det er egentlig ikke henne som sitter og styrer hennes kropp og handlinger fordi hun forandret seg drastisk etter å ha sluttet på medisiner. 

Hun sa også at hun vil komme tilbake til meg en dag fordi hun ser ikke et liv for seg selv uten meg osv

Men hva kan jeg gjøre? Gå videre og prøve å glemme henne eller være tålmodig og håpe på at hun får snart riktig behandling og bli henne igjen? 

Anonymkode: 021a1...2fc

Adhd og bipolar vil nok prege henne resten av livet, men gjennom grundig behandling og medisinering så kam hun fungere ganske godt. Ingen vet det faktiske utfallet her, noen blir bedre med årene, men det vil også være veldig tøft for pårørende. 

Har selv en mann med borderline og adhd. 

Anonymkode: bb5bc...df3

[AnonymBruker]

BELLA965 skrev (6 minutter siden):

Dette høres ut som et 'tulleinnlegg".. 

Du får vel ikke disse diagnosene samtidig?? Dysleksi og PTSD har lite med hverandre å gjøre...

Mest sannsynlig oppvokst med omsorgssvikt og/eller vært i en skikkelig vond situasjon slik at hun utviklet ptsd. 

Ved adhd er det normalt å få tilleggsdiagnoser som dysleksi, disse henger ofte sammen. Det samme med angst, depresjon og bipolar lidelse. Man kan faktisk få flere diagnoser på likt. Det verste da er at adhd vil fungere som en motor for symptomene på de andre diagnosene. 

Anonymkode: bb5bc...df3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en del av de diagnosene samtidig (utenom bipolar og dysleksi) og jeg brukte 10 år i behandling på å bli stabil nok til å kunne være i jobb og fungere i hverdagen uten behandling og innleggelser. Så kan jo ikke utelukke at hun en gang i fremtiden vil kunne være stabil nok til å funger i hverdagen. Men at hun dropper ut av behandlinger er et rødt flagg syntes jeg. Hun kan jo ikke få noe utbytte å bedring hvis hun ikke er motivert/ har selvinnsikt nok til å ta imot den hjelpen hun blir tilbudt. 

 

 

Anonymkode: e2003...0d0

[AnonymBruker]

Jeg kan gi her et eksempel på hvorfor hun droppa ut i fjor sommer fra dps. Hun ble henvist og kom inn på dps i fjor sommer pga for å jobbe med ptsd pga hun er livredd for kniver (traume fra barndommen) og mørkeredd. Samtidig som hun får veldig mye angst om hun er blant folk, mange folk på bussen osv. Derfor gikk huk på dps i fjor

Hun gikk der 4 eller 6 ganger også slutta hun pga hun klagde på hun ene terapeuten at hun ikke var snill og tvang henne til å gjøre det slutt med meg noe som hun ikke ønsket. 

Jeg vet ikke hva som ble sagt der eller hva hun har sagt til de om meg siden de ville hjelpe henne å gjøre det slutt mellom oss. Men pga det så ville hun ikke fortsette mer, om det er fakta vet jeg ikke.

Siden hun var 14 har hennes mor tatt hun til psykologer, institusjoner og diverse. Men hun var veldig ustabil som barn, rømte hjemme fra som 12 åring, bodde 1 år på en barne hjem institusjon, ble hentet mange ganger av politiet og kjørt hjem osv. Mor hadde lite kontroll over henne pga 2 små barn og jobb. Far rømte vel når hun var lite barn så alene mor i barndommen. Jente fra Oslo så mye rart som har skjedd i oppveksten hennes. Samtidig rus problemer i tidlig alder. 

Det at hun dropper ut eller avslutter behandling vet jeg ikke hvorfor det skjer men hun skylder alltid at noen var ikke snill eller at hun ikke likte noe. 

Privat psykiater ble hun tvunget til å gå pga jeg var så sliten av hennes opp og ned at jeg tok kontakt med hennes mor og vi begge ble enige om å sende hun dit for å få avklart lidelser pga mor har hatt mistanker om de lidelser siden hun var 14år gammel og sa hun har sånne perioder 6 ganger i året ish. Men det ble nok verre med årene.

Når hun gikk til psykiater var hun klar over og bevist på lidelser. Hun begynte å se filmer på insta eller tik tok om folk med disse lidelser og hvordan de rundt skal tilpasse seg hverdagen til de. Hun var også livredd at jeg skulle gå fra henne men sånn gjorde jeg ikke. Når hun brå stoppa på medisiner pga de passet ikke helt mot alle lidelser og psykiateren følte seg hjelpeløs sa hun at henne må til videre behandling til dps. Da hun stoppa på medisiner ble hun sikker på at hun er helt frisk og ingen lidelser og da gikk alt til helvete.

Jeg tar utdanning som mekatronikk og har drømmen om å jobbe verden rundt men ser at det vil være umulig å ikke være til stedet med henne pga alle lidelser eventuelt barn i bildet. Tror jeg begynner å se mørkt på forholdet framover

Takk for utfyllende og gode svar folkens

Anonymkode: 021a1...2fc

[AnonymBruker]

Der fikk du den harde skolen,sånn er livet. Glem vedkommende så godt det lar seg gjøre.

Anonymkode: 3b192...7ae

[AnonymBruker]

Den måten du utleverer henne på. I denne tråden kan noen lett gjenkjenne ts, om du er ferdig så gå. Tydeligvis har hun mer enn nok med seg selv og sliter i relasjoner som er mer eller mindre uforskyldt med diagnoser og ingen vilje til å gå i behandling. Flere av diagnosene er permanente utenom ptsd, adhd kan medisineres og bipolar vet jeg sliter enda mer i relasjoner pågrunn av svingninger. Man kan være en venn for henne men forhold da må hun ta imot hjelp og se bedring over tid. 

Anonymkode: fa969...d20