Være passe redd for å miste den andre

[AnonymBruker]

Jeg bare føler at den man velger å dele livet med får så enormt stor makt over det og over ens livskvalitet. For eksempel så bor jeg på min partners hjemplass, langt fra "mine". Dersom det skulle bli slutt så ville det blitt vanskelig for meg å leve her, nettverket mitt hadde krympet veldig. Vi har barn og jeg kunne ikke bare flyttet avgårde med dem. Tenker på at valg han kunne tatt kunne ført til at jeg ikke får leve sammen med barna mine hele tiden.

Derfor er jeg så redd for å miste han. At han skal gå lei av meg, at det skal dukke opp noen han liker bedre.

Men det er jo kanskje ikke så attraktivt eller sunt å være veldig redd for å bli forlatt. Bare passe redd for det, så man gjør en innsats for å ta vare på forholdet?

Hva tenker du? Er du redd for at det skal ta slutt og hvilke konsekvenser det kan ha for livet ditt?

Anonymkode: e1e6e...3a9

[Dojakitty]

Nei… 

Jeg har satt meg i en sånn situasjon før, og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. Aldri om en mann skal få meg til å miste selvstendigheten igjen!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 ..Er du redd for at det skal ta slutt og hvilke konsekvenser det kan ha for livet ditt?

Anonymkode: e1e6e...3a9

Nei. Er mer redd for å miste meg selv. 

Anonymkode: dc401...296

[AnonymBruker]

Det er jo slik man skal tenke over før man velger bosted og barn, ikke gå og bekymre seg for i ettertid. 

Jeg bor der vi bor også for min del.

Redd for å miste han, ja om jeg tenker på sykdom/død så gjør det veldig vondt. Men så rister jeg det av. Akkurat nå er han jo her, og alt er bra, så da er det jo ingen vits i gå rundt og gi slike tanker næring. 

Anonymkode: b54a9...d7e

[AnonymBruker]

Om en går rundt og er redd for å bli forlatt, så vil det påvirke humøret ditt, og det vil igjen påvirke forholdet i negativ retning. Du risikerer å bli forlatt nettopp fordi du tar sorgene på forskudd.

Anonymkode: 7def0...32a

[exictence]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg bare føler at den man velger å dele livet med får så enormt stor makt over det og over ens livskvalitet.

Du mener "han du har valgt" . Han har jo valgt deg, og føler ikke det.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

 

 

For eksempel så bor jeg på min partners hjemplass, langt fra "mine". Dersom det skulle bli slutt så ville det blitt vanskelig for meg å leve her, nettverket mitt hadde krympet veldig. Vi har barn og jeg kunne ikke bare flyttet avgårde med dem. Tenker på at valg han kunne tatt kunne ført til at jeg ikke får leve sammen med barna mine hele tiden.

Uff, det er kjedelig for deg å tenke på sånne ting. Har du luftet tankene med din kjæreste?

Kan jo forstå deg med de takene. Samtidig synes jeg ikke du skal gjøre deg til et offer. Du har vel blitt med på å bestemme det? Det var sannsynlig mest fordeler med å bo på hans hjemsted i forhold til ditt?

Savner du å bo på hjemstedet ditt heller? Er det muligheter for dere å flytte til ditt hjemsted?

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Derfor er jeg så redd for å miste han. At han skal gå lei av meg, at det skal dukke opp noen han liker bedre.

Du kan vel like godt gå lei, og at det dukker opp en annen? 

Hvorfor er du redd for å miste ham, kan du spørre deg selv. En mor har mange rettigheter med hensyn til barna

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men det er jo kanskje ikke så attraktivt eller sunt å være veldig redd for å bli forlatt. Bare passe redd for det, så man gjør en innsats for å ta vare på forholdet?

Viktig å ta vare på forholdet, ja. Men er vel ikke sunt å være redd, men du skriver passe redd, jeg vet ikke. Tror ikke det å være redd er noe positivt?

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hva tenker du? Er du redd for at det skal ta slutt og hvilke konsekvenser det kan ha for livet ditt?

Anonymkode: e1e6e...3a9

Nei, jeg er ikke redd for det. Det hadde jeg ikke orket. I tidligere forhold har jeg vært usikker og redd. Nå er jeg i et forhold hvor jeg føler meg trygg.

[AnonymBruker]

Hadde samboeren gått fra meg hadde jeg vært knust. Jeg får vondt langt inni hjerteroten hvis jeg går inn i de tankebaner at han forlater meg og den sorgen jeg hadde kjent på. Men det er ikke noe jeg går å tenker på. Skjer det så skjer det. Vi har et bra forhold og gjør hverandre gode så sjansen er liten. Hadde han forlatt meg så hadde vi fortsatt som venner. Og jeg vet jeg hadde klart meg fint alene når sorgen hadde gitt seg.

Jeg frykter mer at han skal dø pga kronisk stressende jobb. 

Anonymkode: f0f82...1e7