Fortelle folk om borderline?

[Mayer]

Hei, trenger råd her

Jeg har en litt mørk periode nå og vet ikke hvor jeg skal henende meg. Fikk denne diagnosen i 2022 og har i lengre  perioder fungert greit. Men nå føler jeg at jeg blir spist opp innvendig. I perioder tenker jeg en del på at det enkleste ville være å pakke sammen for godt. Jeg vet ikke om jeg orker dette mer, gå rundt og holde masken og late som man er "normal". Jeg føler meg nesten som en skuespiller som ikke folk egentlig kjenner. Har i det siste fått en trang til å fortelle noen, for å se om de vil akseptere denne siden av meg,for jeg føler meg så falsk. Jeg har ikke gjort noe "galt" men føler likevel at det noe veldig feil med meg. Jeg har f.eks. datet en veldig flott person i det siste, som liker meg veldig godt (i utlandet, så det er ikke noe langvarig, men dog et greit eksempel), og tenkt masse på at jeg egentlig bør forbli singel, fordi jeg er redd jeg kan bli en belastning for andre. Jeg er derfor også butter og lei meg fordi jeg ikke fortjener et seriøst forhold og sannsynligvis vil bli for sjalu og usikker til å kunne holde ut i et. Det er mest depresjon og usikkerhet hos meg, ikke utagering. Kan bli sint noen ganger men ellers tror jeg ikke noen merker at jeg har bpd.  

 

Er det noen som vet om noen som har åpnet seg om sin diagnose, og hvordan det gikk? Jeg er bare så lei av å føle meg som en outsider som ikke passer inn.  Jeg kan vel neppe fortelle noen på jobb.

Endret 12. juli av Mayer

[Mayer]

.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du kan fortelle det til de aller nærmeste. Vet familien din dette? 

Jeg tror ikke det er lurt å fortelle det til "alle". Denne diagnosen bærer med seg stigma som kan gjøre at folk vil unngå deg pga fordommer. 

Ikke fortell om det på jobb. 

Anonymkode: e7804...4ff

[Mayer]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker du kan fortelle det til de aller nærmeste. Vet familien din dette? 

Jeg tror ikke det er lurt å fortelle det til "alle". Denne diagnosen bærer med seg stigma som kan gjøre at folk vil unngå deg pga fordommer. 

Ikke fortell om det på jobb. 

Anonymkode: e7804...4ff

Den ene forelderen min vet om det.  Og et par tilfeldige slektninger, og min nærmeste venn også. Men det hjelper lite å snakke med noem av disse. Sjefen min har taushetsplikt og kan sånn sett ikke utlevere meg. Men skjønner jo at det ikke er "smart" å fortelle henne. Men h*n er den enste som ikke kan si det videre. Jeg skulle bare så gjerne ønske folk kunne kjenne MEG og ikke bare "the mask of sanity". Terapeuten min har sagt jeg er velfungerende. Jeg tror folk ser på meg som litt "rar" men tror ikke de vet noe mer. 

Kan ikke det å åpne seg om diagnosen også føre til mindre stigma?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mayer said:

Den ene forelderen min vet om det.  Og et par tilfeldige slektninger, og min nærmeste venn også. Men det hjelper lite å snakke med noem av disse. Sjefen min har taushetsplikt og kan sånn sett ikke utlevere meg. Men skjønner jo at det ikke er "smart" å fortelle henne. Men h*n er den enste som ikke kan si det videre. Jeg skulle bare så gjerne ønske folk kunne kjenne MEG og ikke bare "the mask of sanity". Terapeuten min har sagt jeg er velfungerende. Jeg tror folk ser på meg som litt "rar" men tror ikke de vet noe mer. 

Kan ikke det å åpne seg om diagnosen også føre til mindre stigma?

I en ideell verden ville stigmaet blitt redusert, men jeg tror ikke det er slik i den virkelige verden. Dessverre. Men med dine nærmeste kan du nok være åpen

Hva ønsker du at leder skal gjøre med kunnskapen? Trenger du tilrettelegging på jobb? Generelt er det lite smart å fortelle om vansker bare for å informere. Og hvis man må det, gjør det heller mer generelt. Fortell at du har det litt vanskelig akkurat nå, og hvis hun har sett at du virker litt anerledes er det pga det. 

Anonymkode: e7804...4ff

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg tenker du kan fortelle det til de aller nærmeste. Vet familien din dette? 

Jeg tror ikke det er lurt å fortelle det til "alle". Denne diagnosen bærer med seg stigma som kan gjøre at folk vil unngå deg pga fordommer. 

Ikke fortell om det på jobb. 

Anonymkode: e7804...4ff

Ikke lurt å være åpen ???

Hadde en kollega som hadde mange rykter og vandrehistorier pga tidvis merkelig oppførsel og mye fravær.
Sannheten var at samboer var syk og at dette ble forsøkt holdt skjult.

Mye bedre å være åpen enn undertrykking og hemmelighold. Det medfører bare at ting kan komme ut av kontroll.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at folk tåler bedre om du kaller det emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Ikke alle vet at det er samme som borderline. Stigma vil det uansett være.

Jeg har både det og Bipolar lidelse type 2. Bipolar har fått mest negativ respons, egentlig. Iblant legger jeg til at jeg er godt medisinert, og fikk hjelp tidlig. At jeg er stabil, og at jeg hovedsakelig har slitt med depresjon. Alle som kjenner meg, vet jeg er stabil - men at jeg er en rar type iblant, men det blir tatt godt imot med blant annet latter. 

Jeg var åpen om lidelsene mine for nye venner en periode før jeg hadde funnet riktige medisiner og fått behandling, da jeg følte de hadde rett til å vite hva de gikk til. Jeg var overbevist om at jeg ikke var verdt vennskapet, og det fortalte jeg åpent. Nå ser jeg ikke lenger noen vits i å informere, jeg kan lett si at jeg er en rar type og ikke legge mer i det. 

Jeg ville ikke fortalt det til noen på arbeidsplassen. Kanskje kan det hjelpe deg å åpne deg på f.eks Mental helse? De tar imot både chat og tlf.

Anonymkode: ace44...f1c

[Granskudd]

Surpomp skrev (1 minutt siden):

Ikke lurt å være åpen ???

Hadde en kollega som hadde mange rykter og vandrehistorier pga tidvis merkelig oppførsel og mye fravær.
Sannheten var at samboer var syk og at dette ble forsøkt holdt skjult.

Mye bedre å være åpen enn undertrykking og hemmelighold. Det medfører bare at ting kan komme ut av kontroll.

Enig med deg!

Man har lov å holde hemmelig om man vil, men å råde noen som ønsker å være åpen om å ikke si noe på grunn av stigma tror jeg ikke er er gunstig rår. Ja, det er en kjensgjerning at det er stigma knyttet til psykisk sykdom, men vil man virkelig være inkludert med noen om man ikke  kan være ærlig om hvem man er? 

Hemmelighold holder bare stigmaene fast. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Surpomp said:

Ikke lurt å være åpen ???

Hadde en kollega som hadde mange rykter og vandrehistorier pga tidvis merkelig oppførsel og mye fravær.
Sannheten var at samboer var syk og at dette ble forsøkt holdt skjult.

Mye bedre å være åpen enn undertrykking og hemmelighold. Det medfører bare at ting kan komme ut av kontroll.

Det er forskjell på å ha en syk samboer, og borderline personlighetsforstyrrelse gitt. 

Det ene vekker omsorg og empati, mens borderline gjør at folk ofte beskytter seg. De frykter ustabiliteten det er kjent for. 

Anonymkode: e7804...4ff

[Mayer]

Takk for gode råd!

[AnonymBruker]

Mayer skrev (1 time siden):

Den ene forelderen min vet om det.  Og et par tilfeldige slektninger, og min nærmeste venn også. Men det hjelper lite å snakke med noem av disse. Sjefen min har taushetsplikt og kan sånn sett ikke utlevere meg. Men skjønner jo at det ikke er "smart" å fortelle henne. Men h*n er den enste som ikke kan si det videre. Jeg skulle bare så gjerne ønske folk kunne kjenne MEG og ikke bare "the mask of sanity". Terapeuten min har sagt jeg er velfungerende. Jeg tror folk ser på meg som litt "rar" men tror ikke de vet noe mer. 

Kan ikke det å åpne seg om diagnosen også føre til mindre stigma?

Den følelsen av at du er falsk trenger du ikke å koble mot din bpf. Å ha få nære venner er normalt og der man kan senke skuldrene. I samfunnet generelt er det ofte slik at man gjør det som forventes av en. Man spør andre hvordan det står til selv om man egentlig ikke er interessert, man lar være å kjefte på folk som sniker i køen selv om man blir forbannet, man svarer generelt og utleverer seg ikke overfor perifere bekjente. Det er impulskontroll og roller man går ut og inn av. Du er så mye mer enn din bpf og det virker som du har selvinnsikt. Å snakke om disse tunge tankene kan kanskje være lurt å lesse over på fagfolk, eller kanskje gruppeterapi?, så kan du prøve å legge fokus på at MEG ikke er din bpf. Mask of sanity er noe vi alle kjemper med, mer eller mindre. 
Å fortelle om denne diagnosen er som å klippe håret kort på impuls. Det er bedre å drøye det til du er sikker på hvem som skal få vite, enn å angre på hvem du har sagt det til. 

Anonymkode: b47f2...567

[AnonymBruker]

Mayer skrev (4 timer siden):

Hei, trenger råd her

Jeg har en litt mørk periode nå og vet ikke hvor jeg skal henende meg. Fikk denne diagnosen i 2022 og har i lengre  perioder fungert greit. Men nå føler jeg at jeg blir spist opp innvendig. I perioder tenker jeg en del på at det enkleste ville være å pakke sammen for godt. Jeg vet ikke om jeg orker dette mer, gå rundt og holde masken og late som man er "normal". Jeg føler meg nesten som en skuespiller som ikke folk egentlig kjenner. Har i det siste fått en trang til å fortelle noen, for å se om de vil akseptere denne siden av meg,for jeg føler meg så falsk. Jeg har ikke gjort noe "galt" men føler likevel at det noe veldig feil med meg. Jeg har f.eks. datet en veldig flott person i det siste, som liker meg veldig godt (i utlandet, så det er ikke noe langvarig, men dog et greit eksempel), og tenkt masse på at jeg egentlig bør forbli singel, fordi jeg er redd jeg kan bli en belastning for andre. Jeg er derfor også butter og lei meg fordi jeg ikke fortjener et seriøst forhold og sannsynligvis vil bli for sjalu og usikker til å kunne holde ut i et. Det er mest depresjon og usikkerhet hos meg, ikke utagering. Kan bli sint noen ganger men ellers tror jeg ikke noen merker at jeg har bpd.  

 

Er det noen som vet om noen som har åpnet seg om sin diagnose, og hvordan det gikk? Jeg er bare så lei av å føle meg som en outsider som ikke passer inn.  Jeg kan vel neppe fortelle noen på jobb.

Own it! Borderline er ikke noe skamfult å ha, er mange som har det. 

Hadde du vært vennen min og vært i en dårlig periode hadde jeg satt pris på å vite at du har borderline. For da forstår jeg bedre.

Skjønner det er vondt for deg men du må akseptere diagnosen. Og husk at du er ikke diagnosen din, det er ikke personligheten din. 

Går du til behandling for borderline?

Hvis ikke er jo dette utrolig nødvendig når du havner i fall gruver og blir dårlig av det.

Anonymkode: bf77d...171

[Mayer]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Own it! Borderline er ikke noe skamfult å ha, er mange som har det. 

Hadde du vært vennen min og vært i en dårlig periode hadde jeg satt pris på å vite at du har borderline. For da forstår jeg bedre.

Skjønner det er vondt for deg men du må akseptere diagnosen. Og husk at du er ikke diagnosen din, det er ikke personligheten din. 

Går du til behandling for borderline?

Hvis ikke er jo dette utrolig nødvendig når du havner i fall gruver og blir dårlig av det.

Anonymkode: bf77d...171

Går ikke i behandling lenger jeg droppet ut for en god stund siden fordi jeg synes det ikke var så mye hjelp. Men du har helt rett, jeg havner i fallgruver til tider og kjører meg nesten fast. Takk for godt innspill

[AnonymBruker]

Du trenger kanskje ikke fortelle om diagnosen, hvis det kan skape stigma for deg. Men det går an å si at du har en dårlig periode emosjonelt og at det påvirker humøret ditt. Kan starte med det, og se hvordan responsen blir. 
Så kan du fortelle mer om du føler det er trygt og du får forståelse. 
man trenger ikke slippe katta helt ut av sekken med en gang. 
 

Anonymkode: 143c7...5f6

[Mayer]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du trenger kanskje ikke fortelle om diagnosen, hvis det kan skape stigma for deg. Men det går an å si at du har en dårlig periode emosjonelt og at det påvirker humøret ditt. Kan starte med det, og se hvordan responsen blir. 
Så kan du fortelle mer om du føler det er trygt og du får forståelse. 
man trenger ikke slippe katta helt ut av sekken med en gang. 
 

Anonymkode: 143c7...5f6

Godt råd. En jeg kjenner som fant ut om min diagnose virket faktisk redd for meg i etterkant selv om jeg ikke er noe farlig

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville vært forsiktig med å fortelle det. Hvis du gjør det og blir avvist vil det gjøre veldig vondt. Sender deg et ❤. 

Anonymkode: 4e8e9...b82

[AnonymBruker]

Jeg har delt diagnosen med noe familie, en venn og samboer. Angrer bittert på at jeg delte den med samboer, for diagnosen brukes mot meg så fort vi havner i konflikt. 

Anonymkode: a8b3a...ea3

[Mayer]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har delt diagnosen med noe familie, en venn og samboer. Angrer bittert på at jeg delte den med samboer, for diagnosen brukes mot meg så fort vi havner i konflikt. 

Anonymkode: a8b3a...ea3

Det er dårlig gjort mot deg. Det er jo ikke din feil at du har fått bpf. Det er jo på samme vis som en fysisk lidelse, man kan ikke noe for det men må gjøre det beste utav det. 

[lillevill]

Jeg synes du bør være åpen med henne om det, ihvertfall om det er noe som påvirker som person. Jeg tenker det er fint å ha samtaler om hva det er for noe, og hvordan det liksom utarter deg for din del da. Og på hvilken måte det påvirker måten du tenker på. Jeg liker deg og synes du kommer med mange fine innspill, og jeg vedder på hun tenker det samme. Jeg mener respekt og ærlighet og sårbarhet er noen få viktige byggestener for et forhold og det er noe som hvert et forhold trenger. 😊 

Endret 12. juli av lillevill

[lillevill]

Mayer skrev (26 minutter siden):

Det er dårlig gjort mot deg. Det er jo ikke din feil at du har fått bpf. Det er jo på samme vis som en fysisk lidelse, man kan ikke noe for det men må gjøre det beste utav det. 

Jeg tror det er viktig å være ærlig på ting som det, fordi det er viktig å se at man faktisk også får god støtte av sin kjære. Jeg har adhd og je merker jo at de som ikke støtter meg på det, er ikke folk jeg bør ha innpå meg. Vi er den vi er. Og den som virkelig er glad i oss aksepterer jo oss uansett som vi er. Så lenge vi jobber med oss selv da! Jeg kan jo ikke lage kaos og bare rote, selv om jeg har adhd.. 🤪

Endret 12. juli av lillevill