Oppheng på bedringsprosessen, spm til folk med psykiske lidelser

[AnonymBruker]

Hei, til mine fellow mentally unstable people, eller det var kanskje ikke helt PK, mine CPTSD-homies! Alle kan svare, men jeg tenker særlig at dette kan gjelde de som er traumatisert fra barndom og har en LANG vei å gå, jeg vet ikke?

Så, jeg har vært så syk at i perioder har det vært alt livet mitt handlet om, inn og ut av sykehus, selvskading, kaos, helvete. Nå begynner å få nytte av behandlingen jeg får, og all jobben jeg har lagt inn, jeg trenger ikke å ha "BEDRING" som hovedfokus i livet mitt. Men greia er at nå når jeg opplever at jeg er "på oppløpssiden" så vil jeg bare komme dit raskere. Komme "helt i mål". 

Tror mange av oss har vært der, leser masse bøker om det, skriver dagbok, gjør øvelser, osv. Og det har helt klart vært noe av det som gjør at jeg nå er her jeg er. Samtidig så opplever jeg det nesten litt som et oppheng? At jeg gjør det som en mestringsstrategi, i stedet for å fylle på med litt mer liv i denne delen av prosessen, der jeg faktisk begynner å ha litt mindre fatigue, litt mindre somatiske symptomer, så tenker jeg bare "MER TERAPI, MER BEDRING!".

Ofte føles det også skremmende tomt. Der hverdagen var fylt opp med symptomer 24/7 finnes det brått små lommer av pauser, der hodet ikke spinner, der jeg har funnet litt ro, og det gjør meg urolig, og så begynner jeg med kaos igjen. Det er så uvant å ikke være årvåken at det aktiverer meg det også. 

Jeg tror helst at bedringen skjer i bakgrunnen mens en er opptatt med livet. En gjør litt innimellom, og så lar en bitene falle på plass. Men det jeg har impulser om er å gjøre masse øvelser hver dag og skynde meg i mål! 

Andre som erfarer eller har erfart det samme når de endelig begynte å faktisk bli bedre? 

Anonymkode: c029a...3d2

[AnonymBruker]

Tja. Jeg tror jeg holdt tomheten borte med bøker, musikk og samfunnsengasjement.  En gang i blant kan jeg ennå kjenne stikk, som en fysisk smerte all mangel på kjærlighet,  livsløpsrelasjoner, familie, venner, normalitet osv. Der alt dette skulle vært er det bare ingenting, liksom. Men vet ikke om all flukt/unnvikende atferd er av det dårlige slaget, for da begynner jeg bare å lese et eller annet igjen så er det glemt.

Brukte tida mi på utdanning, litt jobb, bøker, musikk, løse verdensproblemer på cafe og etterhvert forhold og barn. Kjenner ikke så ofte det stikket av tomhet lenger.

Anonymkode: 59aa0...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tja. Jeg tror jeg holdt tomheten borte med bøker, musikk og samfunnsengasjement.  En gang i blant kan jeg ennå kjenne stikk, som en fysisk smerte all mangel på kjærlighet,  livsløpsrelasjoner, familie, venner, normalitet osv. Der alt dette skulle vært er det bare ingenting, liksom. Men vet ikke om all flukt/unnvikende atferd er av det dårlige slaget, for da begynner jeg bare å lese et eller annet igjen så er det glemt.

Brukte tida mi på utdanning, litt jobb, bøker, musikk, løse verdensproblemer på cafe og etterhvert forhold og barn. Kjenner ikke så ofte det stikket av tomhet lenger.

Anonymkode: 59aa0...668

Høres jo ut som konstruktive mestringsstrategier dette her  Det er jo å fylle livet ditt med liv! 

TS

Anonymkode: c029a...3d2

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg har lest om noen her tidligere som har beskrevet lignende ting, hadde likt å høre hvordan de har forholdt seg til dette. 

Anonymkode: c029a...3d2