Ustabilt forhold/relasjon

[AnonymBruker]

 

For noen år siden gikk jeg ut av et forhold preget av fysisk og psykisk vold. Jeg falt rett opp i hendene til en som var SÅ forståelsesfull og god. Det var nesten for godt til å være sant. Føltes ut om som jeg hadde møtt min bedre halvdel, fantastisk kjemi og en magisk tiltrekning og sex. Etter ca 8 mnd begynte jeg og se noen sider ved denne mannen som ikke var helt god. Han kunne låse seg helt og ble innmari sinna når jeg forsøkte og få kontakt eller vise omsorg. 

Etterhvert som tiden går kommer det frem at han har skakkjørt økonomi, huset blir tvangssolgt og det meste raknet i alle ender. 

Vedkommende hadde vært flink til å skjule alt dette. I tillegg kom rus mer og mer inni bildet som fikk vedkommende i et ustabilt humør. I perioder har vi ikke hatt kontakt/eller svært lite kontakt, men jeg har heller ikke turt å gå videre med livet mitt da han stadig har vendt tilbake eller at jeg har blitt for svak. Han har nok ikke bare tatt lillefingeren min, men begge hender. Uansett hvor tydelig jeg har sagt ifra om hva jeg mener om ting. 

Denne personen har også klart å psyke meg så langt ned som overhodet mulig, og vil på rett få meg til å tro på alle mulige måter at det er meg det er noe galt med. Uansett hva jeg sier blir det vinklet tilbake til meg. Jeg unnskylder meg mye, også for ting jeg aldri har unnskyldt meg for i andre relasjoner. Det er alltid «MEG» som er problemet. 

Ting jeg har fått høre er at jeg som har problemer, «du må skaffe deg hjelp», «du er syk» og ikke et «normalt» menneske. «Du er evneveik og dum» Alle som har kontakt med meg er søppel av mennesker. Skjellsordene hagler. 

Har jeg ikke penger å låne vedkommende, og vedkommende ser allikevel at jeg har kjøpt noe (som en potetgullpose og en brus) blir det diskusjon om MEG osv. hvor gjerrig og fæl jeg er som menneske. 

Når jeg snakker om drømmer, fremtid som at jeg har lyst å gifte meg osv, så kan jeg få slengt til svar at DU må nesten finne noen som ønsker å gi deg denne ringen. 

Kunne nevnt flere ting i mente, men i frykt for å utlevere meg for mye så ønsker jeg ikke gå i detaljer. 

Jeg har aldri involvert vedkommende med mine nære/få venner eller familie. Jeg tørr ikke innrømme dette for andre. De vennene som har vært involvert har jeg mistet pga vedkommende. 

Ellers har han aldri vist meg kjærlighet annet enn ved trøst når han har fått meg så langt ned at jeg er på bristepunktet. 

Jeg ser på vedkommende som snill, god men med en stor ustabil mental personlighetsforstyrrelse. Har heller ikke orden på noe i livet sitt når det gjelder både bosted, familie, jobb, venner, økonomi. 

Denne personen skal ha siste ordet i alt, er utrolig utspekulert og flink å snakke for seg. 

Selv om jeg ved flere anledninger har gjennomskuet vedkommende kan jeg ikke si noe eller mene noe. 

Vedkommende vil være hos meg, komme og gå som han vil, spise av min mat…jeg skal bønnfale dette mennesket føles det ut som. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke får noe godt liv med det som føles som et forvokst, ustabilt barn til tider. 

Jeg skammer meg, og burde både forstå og vite bedre da jeg er en person som tidligere visste hva jeg ville i livet. Er glad i vedkommende fordi han har også noen gode sider ved seg og vi har fantatisk sex. 

Uansett jeg ønsker ikke at livet mitt skal være på denne måten. Først og fremst ønsker jeg en å dele livet mitt med, en bestevenn, samtalepartner, noen som kan backe med opp/og jeg tilbake når det trengs, en som tilbyr seg å hjelpe meg når han ser jeg trenger det. Kjæresteturer… Drømmer om et godt stabilt samliv. Føler jeg har mistet helt troen på alt som heter kjærlighet og denne biten i meg er knust. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Hvordan komme ut av denne vonde spiralen og bli lykkelig igjen? Har begynt å tro at jeg ikke fortjener bedre og bare gitt opp. Det er vanskelig å føle glede over noe lenger. 
 

Det er ikke bare enkelt å være et menneske med et stort hjerte som vil se det beste i mennesker. Alt i alt har jeg såret meg selv - dypt, og det smerter 😭

Anonymkode: 14e09...2cf

[AnonymBruker]

Gå fra han, avslutt all kontakt, blokk han.

Du sier han er god og snill, men for meg høres han helt fæl ut ut i fra hva du forklarer.

Psykisk ustabilt og farlig menneske.

Hold deg laaaangt unna, bedre å sitte med kjærlighetssorg enn å bli helt ødelagt psykisk pga en idiot som han.

Og det finnes mange andre der ute som gir deg fantastisk sex.

Anonymkode: 3c190...e32

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold! Du bør få hjelp til å komme deg ut av forholdet. Ta gjerne kontakt med krisesenteret eller andre profesjonelle.

Du fortjener så mye bedre❤️

Anonymkode: 7205c...b31

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

 

For noen år siden gikk jeg ut av et forhold preget av fysisk og psykisk vold. Jeg falt rett opp i hendene til en som var SÅ forståelsesfull og god. Det var nesten for godt til å være sant. Føltes ut om som jeg hadde møtt min bedre halvdel, fantastisk kjemi og en magisk tiltrekning og sex. Etter ca 8 mnd begynte jeg og se noen sider ved denne mannen som ikke var helt god. Han kunne låse seg helt og ble innmari sinna når jeg forsøkte og få kontakt eller vise omsorg. 

Etterhvert som tiden går kommer det frem at han har skakkjørt økonomi, huset blir tvangssolgt og det meste raknet i alle ender. 

Vedkommende hadde vært flink til å skjule alt dette. I tillegg kom rus mer og mer inni bildet som fikk vedkommende i et ustabilt humør. I perioder har vi ikke hatt kontakt/eller svært lite kontakt, men jeg har heller ikke turt å gå videre med livet mitt da han stadig har vendt tilbake eller at jeg har blitt for svak. Han har nok ikke bare tatt lillefingeren min, men begge hender. Uansett hvor tydelig jeg har sagt ifra om hva jeg mener om ting. 

Denne personen har også klart å psyke meg så langt ned som overhodet mulig, og vil på rett få meg til å tro på alle mulige måter at det er meg det er noe galt med. Uansett hva jeg sier blir det vinklet tilbake til meg. Jeg unnskylder meg mye, også for ting jeg aldri har unnskyldt meg for i andre relasjoner. Det er alltid «MEG» som er problemet. 

Ting jeg har fått høre er at jeg som har problemer, «du må skaffe deg hjelp», «du er syk» og ikke et «normalt» menneske. «Du er evneveik og dum» Alle som har kontakt med meg er søppel av mennesker. Skjellsordene hagler. 

Har jeg ikke penger å låne vedkommende, og vedkommende ser allikevel at jeg har kjøpt noe (som en potetgullpose og en brus) blir det diskusjon om MEG osv. hvor gjerrig og fæl jeg er som menneske. 

Når jeg snakker om drømmer, fremtid som at jeg har lyst å gifte meg osv, så kan jeg få slengt til svar at DU må nesten finne noen som ønsker å gi deg denne ringen. 

Kunne nevnt flere ting i mente, men i frykt for å utlevere meg for mye så ønsker jeg ikke gå i detaljer. 

Jeg har aldri involvert vedkommende med mine nære/få venner eller familie. Jeg tørr ikke innrømme dette for andre. De vennene som har vært involvert har jeg mistet pga vedkommende. 

Ellers har han aldri vist meg kjærlighet annet enn ved trøst når han har fått meg så langt ned at jeg er på bristepunktet. 

Jeg ser på vedkommende som snill, god men med en stor ustabil mental personlighetsforstyrrelse. Har heller ikke orden på noe i livet sitt når det gjelder både bosted, familie, jobb, venner, økonomi. 

Denne personen skal ha siste ordet i alt, er utrolig utspekulert og flink å snakke for seg. 

Selv om jeg ved flere anledninger har gjennomskuet vedkommende kan jeg ikke si noe eller mene noe. 

Vedkommende vil være hos meg, komme og gå som han vil, spise av min mat…jeg skal bønnfale dette mennesket føles det ut som. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke får noe godt liv med det som føles som et forvokst, ustabilt barn til tider. 

Jeg skammer meg, og burde både forstå og vite bedre da jeg er en person som tidligere visste hva jeg ville i livet. Er glad i vedkommende fordi han har også noen gode sider ved seg og vi har fantatisk sex. 

Uansett jeg ønsker ikke at livet mitt skal være på denne måten. Først og fremst ønsker jeg en å dele livet mitt med, en bestevenn, samtalepartner, noen som kan backe med opp/og jeg tilbake når det trengs, en som tilbyr seg å hjelpe meg når han ser jeg trenger det. Kjæresteturer… Drømmer om et godt stabilt samliv. Føler jeg har mistet helt troen på alt som heter kjærlighet og denne biten i meg er knust. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Hvordan komme ut av denne vonde spiralen og bli lykkelig igjen? Har begynt å tro at jeg ikke fortjener bedre og bare gitt opp. Det er vanskelig å føle glede over noe lenger. 
 

Det er ikke bare enkelt å være et menneske med et stort hjerte som vil se det beste i mennesker. Alt i alt har jeg såret meg selv - dypt, og det smerter 😭

Anonymkode: 14e09...2cf

Kjære deg ❤️.

Du må lære å elske deg selv slik at du kan sette sunne grenser for å beskytte hjertet ditt. Ja det smerter når hodet må jobbe imot hjertet. Det gjør det virkelig, men du må bare sette hardt mot hardt, ellers så kommer du ingen vei...

Mennesker som får deg til å føle slik som dette her er ikke bra for deg. De elsker deg overhodet ikke, og de vil bare TA fra deg!!!!

De er emosjonelle vampyrer, og egoister som fy! Du må komme deg bort før du blir fullstendig ødelagt! 

Oppsøk krisesenteret om du må....De har tilbud dagsamtaler. Kan det være noe for deg? Virker som du trenger profesjonelle rundt deg som virkelig vet hva psykisk misbruk går i, slik at du kan unngå det i framtiden 💕. 

Mange varme tanker til deg 🪷💕.