Svigers som favoriserer...

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å bare lufte noen tanker som jeg har hatt en stund og som er litt sårt, I håp om at noen har opplevd lignende og kan komme med råd og dele erfaringer. Jeg skal prøve å holde det så kort som mulig.

Jeg har vært gift med en fantastisk person i flere år nå, vi er begge i 30 årene og har det utrolig bra sammen. Vi er i et like-kjønnet forhold.  Min partner sine foreldre er av den generasjonen som ikke har vært like åpen om dette med likekjønnete forhold og dette var merkbart i starten av forholdet vårt. Men etter mange år som en del av familien har de akseptert meg og jeg vet de er glad i meg på sin måte. Vi er også veldig selvstendig og trenger ikke ofte hjelp, vi liker å klare oss selv, både økonomisk og i livet/hverdagen generelt.

Min partner har et søsken (av samme kjønn) og de er utrolig tette. Vi snakker telefonsamtaler nesten daglig og generelt et veldig nært forhold. Jeg har dessverre ikke klart å få et nært forhold til h*n fordi vi har helt ulike interesser og jeg følte jeg aldri har fått noe respons eller engasjement når jeg har prøvd å holde samtaler osv. selv nå etter snart 10 år blir det fremdeles klein stillhet når min partner forlater rommet fordi vi rett og slett ikke klarer å ha en samtale, jeg prøver ofte, men gir opp når jeg ikke får noe tilbake.

Dette søsken er også helt ulik fra oss – trenger hjelp til det meste, har ikke egne meninger (alltid bare enig med hvem som er kjæresten at the moment) og er generelt uselvstendig.  Man kan si at h*n alltid har blitt litt favorisert over min partner nettopp pga dette. Dette har også vist seg gjennom at dette søskenet for ros for de mest basic oppgavene man må meste i voksenlivet. Det har ikke plaget meg noe særlig, og trolig ikke min partner heller (så vidt jeg har skjønt), men i det siste har denne favoriseringen blitt mer tydelig og jeg ser det plager min partner veldig.

Søskenet har nå fått kjæreste og barn og det er ikke måte på hvor mye svigers engasjerer seg. Man kan si det skyldes barnebarnet og det er forståelig, men det har blitt så ille at vi føler oss tilsidesatt og rett og slett mindre viktig. Ber de om hjelp så hopper svigers og hjelper med alt de kan, mens de få gangene vi har trengt hjelp så virket det som et stort ork for de. Noe som er sårt siden vi alltid stiller opp og hjelper uansett. Vi har til og med kansellert planer opptil flere ganger fordi de ville at vi skulle hjelpe med noe.

Det kom til et punkt for litt siden når vi skulle møtes alle sammen for en helg med samvær. Vi møtte svigers litt før og det var koselig, men med en gang søskenet og familie kom så var det nesten som at vi ble luft. Jeg ser at dette plager min partner og jeg håper noen andre her har lignende erfaringer og rd om hvordan vi kan håndtere dette og ikke minst hvordan jeg kan støtte min partner gjennom dette.

Anonymkode: 8e8f0...d25