Kjæresten er sur fordi jeg ikke vil bo med han

[AnonymBruker]

Til tross for at dette var et tema helt i starten da jeg traff han, jeg sa jeg ikke ville bo med noen igjen, jeg stortrives å bo alene med barnet mitt. Han sa seg enig den gangen, men nå har han tatt dette opp og mener han kan flytte inn til meg, og etterhvert kjøpe seg inn.

Vi har vært sammen I 6 år, vært sammen annenhver uke når barnet er hos faren, han har ikke møtt barnet mitt, dette var også noe jeg ga beskjed om at barnet skal holdes utenfor forholdet, men nå presser han på for å treffe barnet.

Jeg er midt i 40 årene, eier eget firma, har ikke gjeld. Han vet selvfølgelig om firmaet, men ikke at jeg er gjeldfri. Jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag, og ønsker ingen samboer.

I kveld begynte han igjen, jeg sa fra i en høflig men bestemt tone at jeg ikke ønsker å bo med noen, og at barnet holdes utenfor, og at hvis han ikke trives og ønsker mer, får han finne noen andre som ønsker det samme som han. Han ble sur og mente at vi ikke hadde et fullverdig forhold, og dro hjem til seg selv. 

Han selv er over 50, så hvorfor mase om dette når jeg har vært tydelig hele veien ? Han får sure seg ferdig, hvis han noengang blir det.

Anonymkode: c77c8...5fb

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at han reagerer på at han ikke får treffe barnet ditt, etter 6 år så er det veldig spesielt. Jeg respekterer at barnet ditt ikke blir introdusert for kortvarige flørter, men en langvarig kjæreste? En middag i ny og ne, når du har barnet ditt, burde vært naturlig. Når det kommer til samboerskap så syns jeg det er bra at du står på ditt og det du vet vil fungere best for deg. 

Anonymkode: 644f1...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan forstå at han reagerer på at han ikke får treffe barnet ditt, etter 6 år så er det veldig spesielt. Jeg respekterer at barnet ditt ikke blir introdusert for kortvarige flørter, men en langvarig kjæreste? En middag i ny og ne, når du har barnet ditt, burde vært naturlig. Når det kommer til samboerskap så syns jeg det er bra at du står på ditt og det du vet vil fungere best for deg. 

Anonymkode: 644f1...bbf

Et en årsak til at barnet holdes utenfor, dette vet han heller ingenting om, barnet ønsker ikke at andre skal vite, og barnet har ikke noe ønske om å hilse på kjæresten. Barnet er tenåring.

Anonymkode: c77c8...5fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et en årsak til at barnet holdes utenfor, dette vet han heller ingenting om, barnet ønsker ikke at andre skal vite, og barnet har ikke noe ønske om å hilse på kjæresten. Barnet er tenåring.

Anonymkode: c77c8...5fb

Men har du kommunisert dette til kjæresten din? At dette er et ønske fra barnet selv, som du ikke vil utdype videre, og har valgt å respektere? 

Anonymkode: 644f1...bbf

[AnonymBruker]

Ei jeg kjenner sa det samme til kjæresten sin i over 30 år,hun ville ikke ha noe ny mann/samboer. Han ga seg aldri med maset,det kom opp til stadighet, helt fram til han døde av alderdom her i høst.

Hold på ditt, du gjør helt rett.

Jeg hadde også en kjæreste en gang som ombestemte seg slik, og det røyk ganske fort.

Nå er jeg særboer på 5.året og jeg og kjæresten er helt enige og har det fint.

Anonymkode: dcb48...efa

[AnonymBruker]

Seks år høres ut som en drøm av en tålmodig mann 😆

Jeg er i omtrent samme situasjon som deg og har dessverre måtte gi opp to kjærester de siste årene av samme årsaker. Begge var helt med på notene i starten men ville flytte sammen likevel etter en tid, han ene bare etter et halvt år. Nå er jeg singel og tenker det dessverre kommer til å forbli sånn. 

Krysser fingrene for at dere finner ut av det, hvis han ellers er en fin fyr❤️

Anonymkode: dfce5...843

[AnonymBruker]

Han bør respektere grensene dine, menmed det sagt syns jeg du har sære grenser… 

 

dere har vært kjærester i SEKS år, og han har ikke møtt barnet ditt? Man skal jo dele livet sitt med kjæresten og barna sine? Ikke leve to separate liv? Dette lukter muffens…

Anonymkode: 1cdf5...558

[AnonymBruker]

Han har jo rett, dere har ikke noe ordentlig forhold.

Dere er elskere, hverken mer eller mindre.

Et kjæresteforhold, det har dere ikke, og det har dere tydeligvis heller ikke hatt disse årene.

Du står selvfølgelig helt fritt til å ha et slikt forhold, men da burde du vært ærlig med ham fra første stund, og det har du ikke vært. Du har sagt at du vil være særboer, men utover det var du ikke tydelig på at du ikke ønsker å være mer emosjonelt involvert eller involvere ham emosjonelt i ditt liv. Du holder store ting fra ham, og da er du egentlig heller ikke i dette forholdet emosjonelt.

Vær ærlig med ham, det eneste du ønsker er en fast elsker som ikke skal involveres i ditt liv.

Anonymkode: ffc48...6b0

[AnonymBruker]

Jeg var som deg i starten av mitt voksne liv. Foretrakk å være særboer og alle forholdene mine røyk pga det etter et ar år fordi partner ville bli samboere. Er vel også det som er vanligst så skjønner de takket for seg.

I ettertid skjønte jeg det først og fremst skyldest at jeg ikke hadde funnet den rette enda. Selv om jeg trodde det selv den gang. Men da jeg fant ham som i dag er min samboer på 8’ende året, så følte jeg meg ganske snart ‘hjemme med ham’. For første gang kjente jeg på at han her vil jeg oppriktig bo og leve livet sammen med 24/7. det hadde jeg aldri opplevd med noen før.

Ts; slik du skildrer din kjæreste så høres det ikke akkurat ut som han er din store kjærlighet. Heller en som er ‘kjekk å ha’ innimellom. Men du bør forberede deg på at han drar videre. Han vil jo kke det damme som deg og det er en ærlig sak. Å være særboer på livstid er slett ikke for alle.

Syns likevel du skal følge hjerte og holde på ditt. Du vil ikke bo med ham, så da lar du ham heller gå. Vil han bli har du lov å kreve at han gir seg med masingen.

Anonymkode: 039fc...284

[AnonymBruker]

Så klassisk. 

Jeg har datet og vært sammen med menn som har sagt det er helt topp, nærmest kjempekult og et pluss, at jeg vil være særboer, og at jeg ikke vil ha barn. Så kommer de etter en stund og skal ha det da, og er nærmest sjokkert over at jeg faktisk mente noe jeg har vært helt solklar på hele tiden..

Jeg tror noen tenker at jaja, hun kommer nok til å ombestemme seg en dag..

Anonymkode: ccd7a...e4f

[AnonymBruker]

Nåt dette er sagt så syns jeg jo det er litt spesielt  at tenåringsgutten skal få styre hvorvidt du skal få ha en kjæreste offisielt eller ei. For slik jeg har skjønt det er det han som ikke vil vite av kjæresten din? Ei heller at aldri skal vite du har ham? En ting å ta hensyn til barnas følelser rundt det å finne en ny partner, men dette går vel litt vel langt. Igjen mistenker jeg dette egentlig handler om at du ikke har funnet den rette mannen å slå deg til ro med. Han er mer en ‘kjekk å ha når de trasser meg’ mann.

Anonymkode: 039fc...284

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror noen tenker at jaja, hun kommer nok til å ombestemme seg en dag..

Egentlig ikke så rart da, for det gjørsvært mange også. Jeg var like soleklar fra starten med min nåværende samboer på,at jeg ikke ønsket samboer og barn. Men ombestemte meg etter et år sammen med ham. Da alt føltes så 100% rett. 

Anonymkode: 039fc...284

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Egentlig ikke så rart da, for det gjørsvært mange også. Jeg var like soleklar fra starten med min nåværende samboer på,at jeg ikke ønsket samboer og barn. Men ombestemte meg etter et år sammen med ham. Da alt føltes så 100% rett. 

Anonymkode: 039fc...284

Også er det dem som har vært samboere i mange år og har barn som brått har blitt særeiere og trives utrolig godt med det. Mange mener faktisk det er det beste for deres forhold.  Vi lever i en annen tid nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Egentlig ikke så rart da, for det gjørsvært mange også. Jeg var like soleklar fra starten med min nåværende samboer på,at jeg ikke ønsket samboer og barn. Men ombestemte meg etter et år sammen med ham. Da alt føltes så 100% rett. 

Anonymkode: 039fc...284

Dette er samme maset barnløse får, bli litt eldre, finn den rette så forandrer du nok mening og vil ha barn du også.

Slutt med det, selvom du ombestemte deg betyr det ikke at andre ikke står stødig i sin beslutning.

Anonymkode: dcb48...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Egentlig ikke så rart da, for det gjørsvært mange også. Jeg var like soleklar fra starten med min nåværende samboer på,at jeg ikke ønsket samboer og barn. Men ombestemte meg etter et år sammen med ham. Da alt føltes så 100% rett. 

Anonymkode: 039fc...284

Men det skjer ikke alle, så det er litt urettferdig å anta.. og spesielt å bli sur over. 

Du kan ikke bli sint på noen for at de står ved det som de var klare på fra start.

Anonymkode: ccd7a...e4f

[MizzVic]

Greit å ikke bo sammen.

Men en tenåring må tåle at mamma har kjæreste, og har ett eget liv.

Fins grenser for hvor mye man skal skjerme så store unger for.

Blir hardt å flytte hjemmefra med enorme puter under arma.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at en tenåring har godt av å bli kjent med mors stabile kjæreste. Gode relasjoner kan man aldri få nok av og at denne tenåringen ikke vil at du skal ha kjærester høres noe usunt ut. Hva slags kjæreste og ektemann blir gutten når den ikke har hatt rollemodeller i livet?

Anonymkode: 7caed...151

[Bigote]

1 hour ago, AnonymBruker said:

I kveld begynte han igjen, jeg sa fra i en høflig men bestemt tone at jeg ikke ønsker å bo med noen, og at barnet holdes utenfor, og at hvis han ikke trives og ønsker mer, får han finne noen andre som ønsker det samme som han. Han ble sur og mente at vi ikke hadde et fullverdig forhold, og dro hjem til seg selv. 

 Han får sure seg ferdig, hvis han noengang blir det.

Du har din fulle rett til å stå på ditt her, men... Skal du stille slike ultimatum burde dette gjøres på en veldig skånsom måte. Du kan fort få han til å føle seg verdiløs for deg i forholdet deres ved å ordlegge deg på denne måten når han tar opp et problem.  At han vil ta forholdet videre og du trekker det å avslutte det opp som en reaksjon på at du ikke likte det er herskete.. Selv om det er sikkert riktig at han burde vurdere å gå så ligger det mer i en interaksjon enn ordene man sier. Mange ville blitt såret over en slik kommentar fra en de brydde seg om.

Ut i fra måten du formulerer det i siste avsnittet jeg siterte så slår du meg ikke akkurat som en diplomatiske eller enkleste  typen å ha med å gjøre. Det er fremdeles ditt liv, og jeg syntes du skal stå på ditt.. På en ordentlig måte  

Endret 11. juli 2024 av Bigote

[AnonymBruker]

Her og så vil jeg bare være særbo, og er veldig klar på det fra start. Men de jeg har vært med har endret seg, og det har endt med brudd. Eller han ene sa rett ut at han trodde jeg ville endre meg. Så han ville aldri være særboer.

Men hadde jeg vært sammen med en mann i 6 år, og ikke fått møte barnet hans. Så hadde jeg følt noe var galt, og følt meg mer som elskerinne enn kjæreste.

Anonymkode: 6cd73...872

[AnonymBruker]

Særbo er en ting. Men å ikke dele livet sammen er noe annet. Du har ikke en kjæreste, du har en elsker og venn. Og han ønsker å være noe mer enn det. 

Anonymkode: d94ca...4d9