Jeg orker ikke mer av andres problemer

[AnonymBruker]

 Har slitt mye med psyken, blir mye mobbet, opplevd overgrep. Har også vært en people-pleaser deluxe. Alltid vært opptatt av å hjelpe andre og det har til tider gått på bekostning av meg selv. 

Men så har jeg også vært heldig og fått meg en snill mann som hjalp meg med å få tilbake selvtilliten min. Jeg har i motsetning til søsknene mine tatt en høyere utdanning og har en godt betalt jobb.

Jeg jobber kontinuerlig med meg selv, med å sette grenser for meg selv. Forsøker å unngå å bli dratt inn i ting hvor jeg vet energien min blir tappet. Da foreldrene våre ble alvorlig syke for noen år siden stilte jeg selvfølgelig opp. Det var jeg som ble koordinatoren deres med tanke på legetime, behandling, oppfølging, hjemmesykepleie, statsforvalter etc etc og etterhvert ordnet opp i dødsbo, bank, salg av hus ect. Vi har en forelder igjen som er dement og der er det også jeg som har ordnet og ordner det meste. Det har vært så enormt mye at jeg ble helt frynsete i nervene. Jeg har slitt noe veldig med nattesøvn i flere år da det har vært noen veldig belastende år. I etterkant ser jeg at jeg tok på meg alt for mye. 

Nå har ting roet seg og jeg er på et bedre sted i livet.

Samtidig så har jeg et eldre søsken med store helseproblemer etter en alvorlig ulykke for en stund siden. Personen ble uføretrygdet og det virker som om vedkommende har gitt opp; ønsker ikke hjelp av helsevesenet i hverdagen etc. Rett etter ulykken var det nok en gang jeg som ble satt som nærmeste pårørende med alt det innebærer; møter med leger, fysio etc etc. I tillegg har denne personen voksne barn som sliter psykisk og det er både rus og andre greier inn i bildet. Jeg kjenner at jeg ikke orker å engasjere meg. Jeg kan godt besøke de og ta en telefon i ny og ne men jeg kjenner jeg ikke orker å forholde meg til det som skjer rundt dem av og til i forhold til helse og psyken. Jeg vet jeg hører helt forferdelig ut nå...

Jeg har iløpet av de siste årene når det har stormet som værst fått en del tunge beskjeder. Kroppen  har reagert med å stivne helt, jeg har blitt kvalm og får en periode med ekstremt dårlig nattesøvn og vært mye nedfor. Og dette i en tid hvor jeg nettopp hadde blitt mamma. Det har til tider gått utover ekteskapet mitt da det har pågått over noen år. Når søskenet mitt nå ringer for å fortelle om noe som er trasig så blir jeg helt kald og kjenner jeg er livredd for at jeg skal bli så påvirket av dårlige nyheter. Jeg klarer ikke å forholde meg til det, vil ikke forholde meg til andres vonde ting. Samtidig så får jeg så dårlig samvittighet for jeg har alltid vært den som har stilt opp. Og jeg blir sikkert sett på som en som har absolutt alt på stell med utdanning og grei økonomi og at jeg derfor burde stille opp å hjelpe andre med deres utfordringer i livet. Fordi alt i mitt liv ser sikkert veldig fint ut utad.

Men jeg klarer bare ikke mer.

 

 

Vet ikke hva jeg vil med dette.. Ble et rotete og langt innlegg.

Anonymkode: 93bc6...b8f

[AnonymBruker]

Har du vært hos psykolog?

Anonymkode: a534d...3ce

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du vært hos psykolog?

Anonymkode: a534d...3ce

Hvorfor gå til psykolog når hun vet oppskriften selv ?

Oppskriften handler om å sette grenser for seg selv, fokusere på det som gir glede og velge vekk det som stjeler energi.

Kort sagt fornuftige leveregler som burde gjelde for alle.

[AnonymBruker]

Virker som kroppen din er i alarmberedskap og du er redd for å få dårlige nyheter. 
Kroppen din trenger ro og fred og opplevelse av gode opplevelser. Når kroppen har gått i beredskap lenge skal det lite til før nervesystemet blir overaktivert. 
det er helt greit å ta en pause fra folk rundt deg som sliter, og ha mer fokus på deg selv og dine. De rundt deg er vant til at du står klar så snart de vil snakke om sine plager da du er ei god støtte. 
Dette blir en belastning over tid, selv om man så gjerne vil være til hjelp

Anonymkode: b8b6e...505

[MissSkog]

Forstår det er vanskelig. Men hvorfor er det du som får beskjed om voksne barn til søsken sliter? Søskenet ditt har vel fått disse barna sammen med noen før hen ble skader i ulykke? Burde det ikke være en familie til som kan hjelpe til? 
 

Det er uansett tungt å føle at man bører lasset alene. Ta det opp med søsken!

[AnonymBruker]

Du må ikke  være deres emosjonelle søppeldunk.  

De er voksne og har ansvar for seg selv og du ditt. 

Sier ikke du må kutte de helt ut men ta avstand og pauser fra de.

Anonymkode: 25c46...0b0

[AnonymBruker]

MissSkog skrev (6 timer siden):

Forstår det er vanskelig. Men hvorfor er det du som får beskjed om voksne barn til søsken sliter? Søskenet ditt har vel fått disse barna sammen med noen før hen ble skader i ulykke? Burde det ikke være en familie til som kan hjelpe til? 
 

Det er uansett tungt å føle at man bører lasset alene. Ta det opp med søsken!

Den parten er ikke i bildet i det hele tatt og har vel egentlig aldri vært det. Så denne personen har svært få/ingen ressurser rundt seg sånn sett.

Nå er situasjonen slik at personen bor sammen med ett av barna sine og får hjelp av h*n til å handle og å lage mat etc. Nå er dette barnet tvangsinnlagt og tilbake sitter altså søskenet mitt som ikke vil ha hjemmesykepleie eller noen ting. Det andre barnet er så ustabilt med rus i bildet. Får ikke til å lage skikkelig mat, blir nudler og posesuppe. De har i tillegg kjæledyr som trenger stell og tilsyn. Altså, dette er kort fortalt. Det er så mye greier i den lille familien, kjenner hele magen vrenger seg bare jeg forteller om det her. Kjenner jeg får lyst til å brøle at jeg ikke orker å forholde meg til det mer. Samtidig er jeg heldig som ikke har det sånn i livet mitt. Jeg sa ganske strengt ifra igår om at nå MÅ du koble inn hjemmesykepleien slik at du får bringt mat hjem. Kan ikke belage seg på barnet som nå er psykisk nedbrutt.

Jeg bor 2 timer unna, har små barn selv. Jobber 100%. Har ikke ferie enda. Jeg har nok med å ta meg av den gjenlevende forelderen vår med den oppfølging den personen trenger.

Anonymkode: 93bc6...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 Har slitt mye med psyken, blir mye mobbet, opplevd overgrep. Har også vært en people-pleaser deluxe. Alltid vært opptatt av å hjelpe andre og det har til tider gått på bekostning av meg selv. 

Men så har jeg også vært heldig og fått meg en snill mann som hjalp meg med å få tilbake selvtilliten min. Jeg har i motsetning til søsknene mine tatt en høyere utdanning og har en godt betalt jobb.

Jeg jobber kontinuerlig med meg selv, med å sette grenser for meg selv. Forsøker å unngå å bli dratt inn i ting hvor jeg vet energien min blir tappet. Da foreldrene våre ble alvorlig syke for noen år siden stilte jeg selvfølgelig opp. Det var jeg som ble koordinatoren deres med tanke på legetime, behandling, oppfølging, hjemmesykepleie, statsforvalter etc etc og etterhvert ordnet opp i dødsbo, bank, salg av hus ect. Vi har en forelder igjen som er dement og der er det også jeg som har ordnet og ordner det meste. Det har vært så enormt mye at jeg ble helt frynsete i nervene. Jeg har slitt noe veldig med nattesøvn i flere år da det har vært noen veldig belastende år. I etterkant ser jeg at jeg tok på meg alt for mye. 

Nå har ting roet seg og jeg er på et bedre sted i livet.

Samtidig så har jeg et eldre søsken med store helseproblemer etter en alvorlig ulykke for en stund siden. Personen ble uføretrygdet og det virker som om vedkommende har gitt opp; ønsker ikke hjelp av helsevesenet i hverdagen etc. Rett etter ulykken var det nok en gang jeg som ble satt som nærmeste pårørende med alt det innebærer; møter med leger, fysio etc etc. I tillegg har denne personen voksne barn som sliter psykisk og det er både rus og andre greier inn i bildet. Jeg kjenner at jeg ikke orker å engasjere meg. Jeg kan godt besøke de og ta en telefon i ny og ne men jeg kjenner jeg ikke orker å forholde meg til det som skjer rundt dem av og til i forhold til helse og psyken. Jeg vet jeg hører helt forferdelig ut nå...

Jeg har iløpet av de siste årene når det har stormet som værst fått en del tunge beskjeder. Kroppen  har reagert med å stivne helt, jeg har blitt kvalm og får en periode med ekstremt dårlig nattesøvn og vært mye nedfor. Og dette i en tid hvor jeg nettopp hadde blitt mamma. Det har til tider gått utover ekteskapet mitt da det har pågått over noen år. Når søskenet mitt nå ringer for å fortelle om noe som er trasig så blir jeg helt kald og kjenner jeg er livredd for at jeg skal bli så påvirket av dårlige nyheter. Jeg klarer ikke å forholde meg til det, vil ikke forholde meg til andres vonde ting. Samtidig så får jeg så dårlig samvittighet for jeg har alltid vært den som har stilt opp. Og jeg blir sikkert sett på som en som har absolutt alt på stell med utdanning og grei økonomi og at jeg derfor burde stille opp å hjelpe andre med deres utfordringer i livet. Fordi alt i mitt liv ser sikkert veldig fint ut utad.

Men jeg klarer bare ikke mer.

 

 

Vet ikke hva jeg vil med dette.. Ble et rotete og langt innlegg.

Anonymkode: 93bc6...b8f

Vær ærlig med familien din om hvordan du har det, selvom du er den mest ressurssterke så betyr det ikke at andre har ett fripass på å føle ett ansvar. Hadde prioriter den gjenlevende foreldren og tenkt at det er andre som må føle for å ordne opp med dine andre familiemedlemmer. De er selv voksne mennesker og velger livet sitt. 

Anonymkode: e8313...e34

[Hensatt]

Du har klart å sette ord på det her. Klipp det ut og send det samme til de det gjelder dersom du ikke klarer å kommunisere godt nok ut at du har nok med ditt.