Å ikke stille opp for foreldre i alderdommen

[AnonymBruker]

Inspirert at uendelige tråder her på KG lurer jeg på hvor mange som ikke tar seg av familie (spesifikt foreldre) når de blir gamle. 

Mange trekker jo frem at det å få barn i større grad sikrer deg i alderdommen fordi du har noen som kan hjelpe deg og besøke deg og da er det alltid mange som kommer og forteller at det er ingen garanti for at barna dine vil ta seg av deg når du er gammel.

Sett at du bor i samme by som foreldrene dine og du har hatt en fin oppvekst og har et godt forhold til foreldrene dine er det virkelig vanlig at man ikke stiller opp?

Nå tenker jeg ikke på å ha dem boende hos seg, men å hjelpe dem med ting og tang i hverdagen (skifte batteri i brannalarm, service på bilen, hjelpe til med fysisk tunge arbeidsoppgaver, hjelpe til med nettbank ++). 

Jeg kjenner ingen som ikke stiller opp for foreldrene sine  (med mindre de har hatt et dårlig forhold til dem) så jeg bare lurer på om det er noe hold i påstanden i det hele tatt.

 

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

Mine foreldre er ikke så gamle enda at dem ikke klarer ting selv. Dem er 74 år. Men blir ting for tungt til dem så håper jeg at dem kjøper seg en leilighet isteden for. Bil behøver dem egentlig ikke. Mamma er redd for om hun klarer seg hvis pappa dør. Fordi det er han som betaler regninger og slik. Men jeg har stor tru på at hun får til det. Hun har gjort det før. Men jeg bor et stykke unna dem. Men som jeg sier til dem. Alt kan kjøpes. Man kan få mat levert hjemme. Får dem ikke til det daglige så må hjemmesykepleieren inn. Jeg kan støtte med samtaler. Men jeg har ikke tid til å flyve til dem hver gang dem sier hopp. Jeg har hus, jobb og barn selv. 

Anonymkode: 862da...67a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mine foreldre er ikke så gamle enda at dem ikke klarer ting selv. Dem er 74 år. Men blir ting for tungt til dem så håper jeg at dem kjøper seg en leilighet isteden for. Bil behøver dem egentlig ikke. Mamma er redd for om hun klarer seg hvis pappa dør. Fordi det er han som betaler regninger og slik. Men jeg har stor tru på at hun får til det. Hun har gjort det før. Men jeg bor et stykke unna dem. Men som jeg sier til dem. Alt kan kjøpes. Man kan få mat levert hjemme. Får dem ikke til det daglige så må hjemmesykepleieren inn. Jeg kan støtte med samtaler. Men jeg har ikke tid til å flyve til dem hver gang dem sier hopp. Jeg har hus, jobb og barn selv. 

Anonymkode: 862da...67a

Føler ikke du svarer helt på spørsmålet. Hvis du bor et stykke unna er det selvsagt ikke sånn at man kan forvente at du skal stille opp hele tiden. Om du snakker mye med dem og hjelper dem via telefon er det absolutt å hjelpe dem, men ut i fra det du skriver virker det litt som om du har et litt anspent forhold til dem.

"Men jeg har ikke tid til å flyve til dem hver gang dem sier hopp. Jeg har hus, jobb og barn selv." Den setninge oppleves som litt anstrengt. 

Har de hjulpet deg mye med hus og barn tidligere? 

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

Det er jo gjerne sånn at de med problemer, være seg problemer med å åpne syltetøyglass eller en problematisk relasjon til foreldrene sine, har større behov for å ta det opp og fortelle det til omverdenen enn de uten problemer. Jeg ville ikke brukt KG-tråder som noen målestokk på hvor vanlig dette er.

Så er det jo ganske mange som ikke har det du beskriver med å 1) bo i samme by, 2) ha hatt en fin oppvekst og/eller 3) ha et godt forhold til foreldrene sine. Har man alle de tre, og gjerne også ok helse og ressurser i tillegg, er det selvfølgelig høyst uvanlig å ikke stille opp. Alle jeg også kjenner som har blitt værende her i byen stiller opp for foreldrene sine, unntatt han kompisen min som ble mishandlet av faren hele oppveksten mens mor så på. Jeg ringer dem bortimot daglig, besøker dem hver uke (ofte et par ganger i løpet av uken) og stiller opp med alt mulig av praktisk og teknisk hjelp når de etterlyser den.

Tenker uansett at det er helt legitimt å påpeke at barn ikke er noen garanti for at noen tar vare på deg når du blir gammel. De fleste har et godt forhold til barna sine, men det å flytte langt unna er jo altfor, altfor vanlig til at det bare er en slags teoretisk risiko. Jeg er født og oppvokst i Oslo, og de fleste har forblitt her eller kommet tilbake, men halvparten av omgangskretsen min i voksen alder er innflyttere hit som i liten grad kan ivareta aldrende foreldre nå. Det er veldig vanlig å bo for langt unna foreldrene sine til å kunne yte særlig bistand i hverdagen, og for de fleste som bidrar lite er vel det hovedforklaringen.

I tillegg er det en god del som ikke helt mestrer voksenlivet og har mer enn nok med seg selv, og som aldri opplever at foreldre/barn-relasjonen bikker over til at barnet passer mer på foreldrene. 

Anonymkode: b7ce8...348

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke til å stille opp for dem. Vi har ikke snakket på flere år og barndommen min var ikke akkurat bra...

Anonymkode: 5dfa9...02b

[Adrenalina1]

Hvorfor er det så mange som ikke stiller opp for foreldrene sine når de blir gamle? Har dere glemt at foreldrene deres tok seg av dere og stilte opp for dere helt til dere flyttet hjemmefra. Da snakker jeg ikke om foreldre som har begått omsorgssvikt.

Det er av sine egne man skal ha det, er det noe som heter.

[AnonymBruker]

Adrenalina1 skrev (10 minutter siden):

Hvorfor er det så mange som ikke stiller opp for foreldrene sine når de blir gamle? Har dere glemt at foreldrene deres tok seg av dere og stilte opp for dere helt til dere flyttet hjemmefra. Da snakker jeg ikke om foreldre som har begått omsorgssvikt.

Det er av sine egne man skal ha det, er det noe som heter.

Stilte opp hvordan? Barn velger ikke å bli født. Det var foreldrenes valg å få oss. De ga oss mat og klær, men null omsorg og dårlig selvtillit med på kjøpet. Jeg skylder dem ingenting. 

Anonymkode: 5dfa9...02b

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet på demensavdeling i 20 år. De aller fleste barn stiller i større eller mindre grad opp for foreldrene, særlig døtrene. Mange strekker seg svært langt.

Anonymkode: 54fd4...30a

[AnonymBruker]

Vi kommer til å stille opp for våre, akkurat som våre foreldre har stilt opp for sine (og de for sine igjen). Det er for tidlig enda - nå stiller de opp for oss som har små barn mens vi bare bidrar på tunge løft, epleplukking og hygge, men om en fem-ti år tid når svigers nå åttiårene regner jeg med at dette snur på den siden og deretter om en femten år på min side, og det er et ansvar vi tar med glede. Vi bor halvannen time unna mine, så kan jo tenkes vi får vurdere å flytte på sikt, men det blir når gutta våre er store.

Anonymkode: dbfef...0c4

[AnonymBruker]

Selvsagt vil jeg stille opp å hjelpe dem med praktiske ting som de ikke klarer lenger, f.eks innkjøp, snømåking, digital hjelp etc. men å pleie dem hvis de blir pleietrengende er helt uaktuelt.

Anonymkode: 4ed9b...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi kommer til å stille opp for våre, akkurat som våre foreldre har stilt opp for sine (og de for sine igjen). Det er for tidlig enda - nå stiller de opp for oss som har små barn mens vi bare bidrar på tunge løft, epleplukking og hygge, men om en fem-ti år tid når svigers nå åttiårene regner jeg med at dette snur på den siden og deretter om en femten år på min side, og det er et ansvar vi tar med glede. Vi bor halvannen time unna mine, så kan jo tenkes vi får vurdere å flytte på sikt, men det blir når gutta våre er store.

Anonymkode: dbfef...0c4

Og der ser vi. "Nå stiller de opp for oss". Min mor stilte ikke for meg da noen TRUET meg for et par år siden. Hun visste det. Ringte ikke. Spurte ikke om hun kunne hjelpe. 

SELVFØLGELIG må jeg ikke stille opp for henne. 

Anonymkode: 5dfa9...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er jo gjerne sånn at de med problemer, være seg problemer med å åpne syltetøyglass eller en problematisk relasjon til foreldrene sine, har større behov for å ta det opp og fortelle det til omverdenen enn de uten problemer. Jeg ville ikke brukt KG-tråder som noen målestokk på hvor vanlig dette er.

Så er det jo ganske mange som ikke har det du beskriver med å 1) bo i samme by, 2) ha hatt en fin oppvekst og/eller 3) ha et godt forhold til foreldrene sine. Har man alle de tre, og gjerne også ok helse og ressurser i tillegg, er det selvfølgelig høyst uvanlig å ikke stille opp. Alle jeg også kjenner som har blitt værende her i byen stiller opp for foreldrene sine, unntatt han kompisen min som ble mishandlet av faren hele oppveksten mens mor så på. Jeg ringer dem bortimot daglig, besøker dem hver uke (ofte et par ganger i løpet av uken) og stiller opp med alt mulig av praktisk og teknisk hjelp når de etterlyser den.

Tenker uansett at det er helt legitimt å påpeke at barn ikke er noen garanti for at noen tar vare på deg når du blir gammel. De fleste har et godt forhold til barna sine, men det å flytte langt unna er jo altfor, altfor vanlig til at det bare er en slags teoretisk risiko. Jeg er født og oppvokst i Oslo, og de fleste har forblitt her eller kommet tilbake, men halvparten av omgangskretsen min i voksen alder er innflyttere hit som i liten grad kan ivareta aldrende foreldre nå. Det er veldig vanlig å bo for langt unna foreldrene sine til å kunne yte særlig bistand i hverdagen, og for de fleste som bidrar lite er vel det hovedforklaringen.

I tillegg er det en god del som ikke helt mestrer voksenlivet og har mer enn nok med seg selv, og som aldri opplever at foreldre/barn-relasjonen bikker over til at barnet passer mer på foreldrene. 

Anonymkode: b7ce8...348

Selvsagt er det ingen garanti for hjelp, men jeg tenker det et en forutsetning at man gir barna en god oppvekst og at man stiller opp for dem også at de er voksne. Ser mange tråder her hvor foreldre med voksne barn ikke ønsker å stille opp for barnebarna, da er det kanskje ikke rå rart at barna ikke nødvendigvis står på pinne for foreldrene når de er eldre. Tenker at det er en forpliktelse hele livet. Hvis barna ikke tar seg av foreldrene etter å ha hatt en fin barndom og fått hjelp i eget liv så er det høyst merkelig å ikke hjelpe til. Ganske egoistisk rett og slett.

Foreldrene mine er enda relativt unge så de trenget ikke hjelp enda. Jeg bor ikke i samme by som bestemoren min, men jeg snakker med henne ukentlig/annenhver uke, ringer videosamtaler med sønnen min og sender bilder. Hver gang jeg er i hjembyen min bruker vi masse tid med henne. Mannen min stiller opp som handyman hver gang vi er på besøk. Man kan være der for eldre selv om man ikke bor i samme by. Skulle jeg ikke ende opp i samme by som foreldrene mine kommer jeg til å stille opp så mye jeg kan ved både samtaler og støtte og hjelp til research og annet som de kan trenge.

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og der ser vi. "Nå stiller de opp for oss". Min mor stilte ikke for meg da noen TRUET meg for et par år siden. Hun visste det. Ringte ikke. Spurte ikke om hun kunne hjelpe. 

SELVFØLGELIG må jeg ikke stille opp for henne. 

Anonymkode: 5dfa9...02b

Det er veldig trist å høre hvordan du har hatt det og det er bra du velger å holde deg unna henne.

I hovedinnlegget spesifiserer jeg at jeg snakker om de som har hatt en god oppvekst og et godt forhold til foreldrene. Selvsagt skal man ikke stille opp for noen som ikke har vært der for deg ❤️

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

Adrenalina1 skrev (18 minutter siden):

Hvorfor er det så mange som ikke stiller opp for foreldrene sine når de blir gamle? Har dere glemt at foreldrene deres tok seg av dere og stilte opp for dere helt til dere flyttet hjemmefra. Da snakker jeg ikke om foreldre som har begått omsorgssvikt.

Det er av sine egne man skal ha det, er det noe som heter.

Det greier ikke jeg å forstå heller. For meg var det helt naturlig å stille opp etter all hjelp jeg hadde fått. GOd oppdragelse og hjelp ellers hele livet. 

Anonymkode: a4b0a...0f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det greier ikke jeg å forstå heller. For meg var det helt naturlig å stille opp etter all hjelp jeg hadde fått. GOd oppdragelse og hjelp ellers hele livet. 

Anonymkode: a4b0a...0f7

Helt enig! Selv om det ikke virker sånn her på KG, så har de fleste fått en god oppvekst og synes det er naturlig å hjelpe foreldrene sine ❤️ Plutselig har vi dem ikke lenger.

Anonymkode: 71166...d04

[AnonymBruker]

Ingen eier sine barn. Jeg har flyttet langt vekk fra der foreldrene mine bor og jeg tror det er ganske vanlig at en ikke bor rett rundt svingen fra sine foreldre. Jeg har et eget selvstendig liv og kan ikke bare slippe alt hver gang foreldre ønsker hjelp med noe.

Anonymkode: b5e9d...184

[AnonymBruker]

Dere som tror all hjelp kan kjøpes kommer til å få dere en skikkelig oppvekker den dagen dere skjønner at det ikke er realiteten. Jeg kommer selvfølgelig til å stille opp for mine foreldre, men jeg har også gitt beskjed om at de bør flytte i leilighet før de blir for hjelpetrengende, og at det bør være heis og livsløpsstandard. Jeg har for øvrig jobbet nesten 30 år i helsevesenet, og kan si at selv om mange stiller opp, er det en del som gjør absolutt nada for sine foreldre. De kommer gjerne på besøk på sykehuset med blomster og godord til forelderen som er innlagt og vil spille den gode sønn/datter, men å dra innom dem for å ta med klær, toalettsaker, lesebrillene eller vanne blomstene er det verre med (snakker her om folk i samme by). Barn som kjører sine foreldre 3 km til sykehuset og forlanger betaling for det fra Helfo for de skal ikke være "noen jævla taxisentral", mens andre gladelig kjører mor i 2 timer så hun skal slippe lang bussreise eller pasienttaxi med omveier. Folk er veldig forskjellige, så kan godt tro at mange aldri kommer til å bidra. Å få barn er for øvrig ikke garanti for noe som helst.

Anonymkode: efaf5...e9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ingen eier sine barn. Jeg har flyttet langt vekk fra der foreldrene mine bor og jeg tror det er ganske vanlig at en ikke bor rett rundt svingen fra sine foreldre. Jeg har et eget selvstendig liv og kan ikke bare slippe alt hver gang foreldre ønsker hjelp med noe.

Anonymkode: b5e9d...184

Nei, ingen eier sine barn, men verden hadde ikke gått rundt om man ikke stilte opp for hverandre. Det er noe med måten du skriver på som sier meg at du kanskje ikke har det beste forholdet til dem?

Det er jo ikke snakk om å slippe alt hver gang, men å stille opp i ny og ne. Har man foreldre som forventer at man skal stå på pinne for dem vil jeg tro det er foreldre som har vært krevende å forholde seg til hele livet.

Selvsagt kan man ikke stille opp fysisk når man bor langt unna, men det er mye man kan gjøre over telefon også. Hjelpe å gjøre research før kjøp av ny støvsuger, ringe for å høre hvordan det står til, sende et brev. Ting trenger ikke ta lang tid, men kan ha enormt mye å si for den gamle.

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere som tror all hjelp kan kjøpes kommer til å få dere en skikkelig oppvekker den dagen dere skjønner at det ikke er realiteten. Jeg kommer selvfølgelig til å stille opp for mine foreldre, men jeg har også gitt beskjed om at de bør flytte i leilighet før de blir for hjelpetrengende, og at det bør være heis og livsløpsstandard. Jeg har for øvrig jobbet nesten 30 år i helsevesenet, og kan si at selv om mange stiller opp, er det en del som gjør absolutt nada for sine foreldre. De kommer gjerne på besøk på sykehuset med blomster og godord til forelderen som er innlagt og vil spille den gode sønn/datter, men å dra innom dem for å ta med klær, toalettsaker, lesebrillene eller vanne blomstene er det verre med (snakker her om folk i samme by). Barn som kjører sine foreldre 3 km til sykehuset og forlanger betaling for det fra Helfo for de skal ikke være "noen jævla taxisentral", mens andre gladelig kjører mor i 2 timer så hun skal slippe lang bussreise eller pasienttaxi med omveier. Folk er veldig forskjellige, så kan godt tro at mange aldri kommer til å bidra. Å få barn er for øvrig ikke garanti for noe som helst.

Anonymkode: efaf5...e9d

Vet du noe om hvordan disse menneskene var mot sine barn da? Hvis de ikke var gode omsorgsfulle foreldre kan man ikke akkurat  forvente at barna skal stille opp, men har man vært der for barna sine hele livet tenker jeg det er ganske egoistiske barn om de ikke gidder å stille opp. 

Jeg ser ingen i denne tråden som skriver at de hadde en fin oppvekst/nært forhold til foreldrene som ikke gidder å hjelpe dem nå som rollene har snudd.

Anonymkode: c326a...632

[AnonymBruker]

Kommer til å stille opp for en av dem. Moren min får ikke noe av meg dessverre. 

Anonymkode: 805bd...aef