Psykolog, dissosiasjon og hjelp

[AnonymBruker]

Hei! 
Prøvde å holde det kort, men:)
Gått til dps i over et år, og det har vært en berg og dalbane. Tillitsbrudd har blitt begått (subjektivt selvfølgelig, men ganske alvorlig «feil»), jeg føler lite fremgang og har en stund vurdert å gå privat eller bytte behandler innad dps.

Kom inn pga angst og depresjonsproblematikk, og en uvirkelighetsfølelse som har tatt over livet mitt (dissosiative symptomer som aldri letter).

Har på året under utredning fått diagnose: tilbakevendende depressive perioder, uspesifisert angstlidelser, KPTSD og ADHD. 

Føler alt er håndterbart, men jeg har uttrykt veldig tydelig at jeg ikke klarer å leve livet om den kognitive funksjonen min ikke bedres. Den saboterer prestasjon på skole, jobb og sosialt. 

Nå tok jeg opp at jeg føler meg usikker i timene, grunnet tillitsbruddene der, og satt det i kontekst med at liknende hendelser som har resultert i de samme følelsene har trigget forverret dissosiasjon tidligere. Jeg tok det opp for å bruke det som forklaring, men timen resulterte med at psykologen sier «jeg merker jeg føler jeg må være veldig varsom med ordene jeg velger, og jeg lurer på om du kjenner deg igjen i at jeg føler du leter etter noe jeg sier for å tolke det negativt». Jeg sa at jeg absolutt ikke gjør noe som dette bevisst, og mener det kanskje heller er tvert i mot da jeg VIL at behandlingen skal fungere, jeg VIL ho skal si de riktige tingene så jeg blir bedre. Jeg lurer litt på om forholdet vårt kan være påvirket på en slik måte at det går ut over evnen min til å være åpen, og hennes evne til å være ærlig med meg. 
Jeg har ved mer enn ett tilfelle snakket om min rolle i sosiale settinger, og at tilbakemeldinger derfra tilsier at jeg gir andre trygge rammer for reaksjoner, at folk tørr å ta opp ting med meg, og at jeg i liten grad viser de rundt meg hva jeg føler, dersom det er en negativ følelse. 
Jeg har også sagt at jeg har behov for utdyping og konkretisering, for å ikke overtenke/katastrofetenke. Jeg er redd for at hvis hun ikke kan gi meg dette, uansett årsak, klarer jeg ikke å ikke fylle tomrommene med overtenking, og kanskje heller ikke tolke utsagnene med bærekraftig mening. 

Totalt sett føler jeg meg tatt lite på alvor, da det ikke for andre synes på meg at jeg har ganske alvorlige problemer. Jobber med mennesker der det er snakk om liv og død, og selv om det «går bra» jeg er UTMATTET for at fasaden skal fungere etter samfunnets forventninger. 
 

Spørsmålene mitt er altså: 

1. har noen byttet behandler innen dps med god effekt?

2. har noen gått fra dps til privat, og hvordan var det? 

4. jeg kan slite med sosiale tegn og tolkninger, og ønsker gjerne at dere kan tipse meg om måter jeg kan endre fremgangangsmåten min på. Hvis jeg er urimelig eller vanskelig kan det gjerne også skrives, da jeg ikke er redd for å innrømme at jeg tar feil eller ikke ser på alle aspekter.

3. noen som har slitt med denne graden av dissosiasjon og kan dele litt erfaringer? Har kontaktet flere psykologer med problemstillingen, og de fleste mener jeg har et for alvorlig tilfelle til å behandle…

symptombilde: oppsto for to år siden, dårlig hukommelse (både langtid og kortid, er omtrent helt blankt), ikke evne til å gjenkjenne navn, ansiktet eller situasjoner, klarer ikke skille mellom drøm og virkelighet, hele tiden tenke: var det som skjedde ekte eller drømte jeg? Glemmer alt fra store ting til små, sosialt tilbaketrukket, orker ikke noe mer enn det jeg må, dårligere fokus enn vanlig, episoder med akutt forverring av denne følelsen og da ofte redd for somatikken min/noe er galt med meg, kjenner omtrent ikke gode følelser lenger kun likegyldighet eller «ork», har gått fra hyperaktiv adhd-kid til å få full panikk med andre folk for «shit hva skal jeg si, kom på noe å si da!» og generelt økt angst. Jeg har også hatt ustabil søvn, enten 1 eller 13 timer, hyppige oppvåkninger, mareritt og natterror. Dette ble litt bedre etter oppstart av Aduvanz, men sovner fortsatt ikke av meg selv. 

 

Jeg føler meg så lite håpefull for bedring. ADHD, ptsd, angst og depresjon har jeg hatt i alle år og takler greit, men hvordan skal man leve om man hele tiden går og venter på å våkne fra en drøm? Det er allerede ensomt her, men vil virkelig ikke involvere andre mennesker i boblen jeg er i, da jeg allerede ikke strekker til med verken venner eller familie grunnet denne plagen. 

Håper virkelig noen har opplevd liknende eller har noen innspill, jeg er så desperat som man kan være. Må ikke være direkte knytta til spørsmålene, alt av innspill tas i mot med åpne armer.

Takk på forhånd for at du leste, og hvis du svarer takk for det også☺️

 

Anonymkode: 26b26...61e

[Pippi Lotta]

Vanskelig og komme med noen fasit på om du er urimelig eller bør bytte, men jeg blir litt nysgjerrig på disse tillitsbrudene. Er behandleren din enig i at det var tilitsbrud? Har hun beklaget og sakt hun ikke burde gjøre det, eller kaller du det tilitsbrud på grun av din oppfattelse av situasjonen? Det høres litt ut som om hun har en annen oppfatning av situasjonen en du har? Du skriver at du ønsker å bli bedre å lese folk, kansje dette er en mulighet til å jobbe med det? Om du snaker med henne om hvordan dere opplever hverandre, kan det være en veldig god mulighet til å utvikle seg! Det er ofte når terapien blir vanskelig at den virker. Om dere kommer gjenom disse utfordringene kan det bygge mye tillit og forståelse mellom dere.

Samtidig kan det vere dere ikke passer sammen også, så jeg skal ikke si at du ikke kan byte. Men jeg ville anbefale deg å gå en ekstra runde før du gir helt opp. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at du kunne hatt nytte av en sykmelding. Du har en stressende jobb med mye ansvar, og du føler deg stadig på felgen. Er det ikke mulig at jobben bidrar til at du dissosierer så mye? 

Det er også på grensen til uforsvarlig å gå og slite så mye med seg selv når en har så stort ansvar for andres liv. Kanskje ting vil bedre seg om du stopper opp litt og får en pust i bakken. Jeg har erfart at dissosiasjonssymptomer og depersonalisering/derealisering er verre i perioder med mye press og stress. 

Jeg har ikke erfaring med å bytte behandler på DPS, samtidig tenker jeg litt sånn at hvis du ikke opplever at hun forstår deg og at det stadig blir konflikter og tillitsbrudd, hva kan du få igjen for å gå der da? Jeg fikk selv best hjelp fra en privatpraktiserende psykolog, og for meg ble det faktisk viktig at vedkommende ikke var knyttet til det offentlige helsevesenet, siden jeg hadde opplevd krenkelser og overtramp derfra. Av en eller annen grunn fikk jeg mer tillit på et koseligere kontor i et lite psykologfellesskap, enn i gangene både i kommunens psykiske helseteam, og på DPS. Hvis du tenker å gå privat så er det alltids mulighet å prøve å bytte først. Med tanke på at psykologen også uttrykker at hun har dårlig kjemi med deg, så er det jo mulig hun også ser at det er gunstig? 

Masse lykke til, høres ut som en skikkelig drittsituasjon du står i, sender styrkende tanker! 

Anonymkode: cd769...9dc

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (10 timer siden):

Vanskelig og komme med noen fasit på om du er urimelig eller bør bytte, men jeg blir litt nysgjerrig på disse tillitsbrudene. Er behandleren din enig i at det var tilitsbrud? Har hun beklaget og sakt hun ikke burde gjøre det, eller kaller du det tilitsbrud på grun av din oppfattelse av situasjonen? Det høres litt ut som om hun har en annen oppfatning av situasjonen en du har? Du skriver at du ønsker å bli bedre å lese folk, kansje dette er en mulighet til å jobbe med det? Om du snaker med henne om hvordan dere opplever hverandre, kan det være en veldig god mulighet til å utvikle seg! Det er ofte når terapien blir vanskelig at den virker. Om dere kommer gjenom disse utfordringene kan det bygge mye tillit og forståelse mellom dere.

Samtidig kan det vere dere ikke passer sammen også, så jeg skal ikke si at du ikke kan byte. Men jeg ville anbefale deg å gå en ekstra runde før du gir helt opp. Lykke til ❤️

Takk for svar❤️

Tillitsbrudd:

1. jeg nevnte mistanker om ADHD, og ho svarte med «det er mange som kommer hit og tror de har det» og «jeg tror det er personlighetsforstyrrelse», men var ikke interessert i å finne ut av hvilken/hvilke selv om jeg ønsket det for å få riktig hjelp. Og likevel hadde hun ingen videre plan om noe som helst annen retning. Hun ble irritert om jeg tok det opp flere ganger, og jeg prøvde å si at jeg ville utforske det da andre ting ikke hjalp plagene mine. 
2. hun spurte etter noen måneder om jeg følte meg bedre, og jeg svarte nei. Selv om diagnose ptsd var satt, sa jeg at jeg fortsatt er like utmattet, fortsatt har uvirkelighetsfølelsen og de andre plagene jeg kom inn med. Hun ble tydelig ikke fornøyd med svaret, og prøvde å overtale meg om at det ikke stemte. Selvfølgelig subjektivt om jeg var bedre eller ikke, men jeg hadde de samme plagene lik grad, fungerte like dårlig sosialt, på jobb og i skole. Så at jeg følte meg bedre var ikke «korrekt» i mitt hodet. Jeg hadde altså løyet om jeg svarte ja.

3. Det siste, og det som var verst for meg, er også det nyligste (rundt jul). I timen rett før ferie åpnet jeg meg skikkelig opp og tok opp selvmordstankene jeg slet mer og mer med å kontrollere. At jeg føler dette problemet ødelegger livskvaliteten min til den grad at jeg, grunnet psykisk lidelse eller «bare» pga livskvaliteten, ikke har optimistiske tanker om fremtiden. At ensomheten og alle frontene jeg føler jeg svikter på ikke gir levedyktige kår for meg. Hun roste meg for å åpne meg, sa og skrev i journal at dette må følges opp, og ba meg love å ikke handle på tankene. Denne timen ba jeg også om flere timer, fordi jeg var i forverring. Ble avslått dette.
Neste time, rett etter jul avslutter hun med å si at de fleste bare går her i et år, og at vi skal se på avrunding av behandlingen. Grunnet kapasitet måtte vi også gå fra en time hver uke til en annenhver uke. Dette knakk meg, og jeg rakk ikke reagere siden timen var over. Timen etter fortalte jeg hva jeg følte om situasjonen, og at det var ufattelig rar håndtering av noen som uttrykker selvmordstanker. (Jeg kan legge til at jeg ikke har historikk med problemer med stemningsleie utenom ADHD, og heller ikke historikk med å uttrykke selvmordstanker eller selvskading). Jeg jobber selv i helsevesenet innen rus og psykiatri, og en slik håndtering hadde det blitt meldt avvik på og gitt grunnlag for avdelingsmøte. 
Jeg tok det opp timen etter, og da sa hun at hun har undervurdert situasjonen, og at kapasitetsproblemet ikke var mitt problem og skulle løse seg. Jeg ble utrolig letta, men klarte ikke riste de negative følelsene jeg fikk. 
Psykologen er kjent med problematikken min om avslag, og har selv sagt at jeg har vært utsatt for en omsorgssvikt i hjemmet, ikke har hatt trygge rammer for å uttrykke følelser, har dårlig erfaring generelt med å be om hjelp og uttrykke kjensler jeg har i ulike situasjoner. Det virker som at dette blir glemt i disse øyeblikkene jeg har prøvd å be om hjelp.

Utelukker ikke at dette er hodet mitt som fungerer som det gjør, men utredningen/behandlingen gikk også fra snakk om avslutning, til diagnose ADHD (helt ut av det blå) og at psykiater involvert sa at jeg var i behov for videre behandling. Med en gang en annen ble involvert ble det altså en stor endring i deres tolkning av behovet mitt innen behandling. 
Kan legge til at psykiater ble involvert for å sjekke ut medisinering for tilbakevendende depresjon. Jeg hadde èn time med ho, og hun sa at jeg mest sannsynlig trengte intensiv behandling over lengre tid, grunnet det sammensatte sykdomsbildet mitt. Altså motsatt av psykologens plan om avslutning. Psykiater er på teamet til saken min, så hun er kjent med utredningen. 
Psykologen nevnte også at hun er redd for at jeg vrir om ordene hennes. Det er sikkert her hun føler hun må være varsom med ordleggelse, noe jeg kan forstå. Har ikke nektet for det, men ser i tidligere journalnotat at alle eksemplene hennes på dette faktisk er dokumentert som noe hun har drøftet med meg. Jeg har altså ikke funnet på det hun har tatt opp som eksempler. 
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem, for jeg vil egentlig bare bli ferdig med behandlingen og bli bedre. Jeg trenger ikke ta opp disse tingene heller og kun fokusere konkret på arbeidet om uvirkelighetsfølelsen, men blir jo bekymret for at jeg er i utvikling av psykose når jeg er ganske kognitivt svekket hukommelsesmessig og ting som dette skjer.

At den helomvendingen kom når en annen var delaktig i timene er det som har fått meg til å tenke på å bytte behandler. 

Anonymkode: 26b26...61e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes det høres ut som at du kunne hatt nytte av en sykmelding. Du har en stressende jobb med mye ansvar, og du føler deg stadig på felgen. Er det ikke mulig at jobben bidrar til at du dissosierer så mye? 

Det er også på grensen til uforsvarlig å gå og slite så mye med seg selv når en har så stort ansvar for andres liv. Kanskje ting vil bedre seg om du stopper opp litt og får en pust i bakken. Jeg har erfart at dissosiasjonssymptomer og depersonalisering/derealisering er verre i perioder med mye press og stress. 

Jeg har ikke erfaring med å bytte behandler på DPS, samtidig tenker jeg litt sånn at hvis du ikke opplever at hun forstår deg og at det stadig blir konflikter og tillitsbrudd, hva kan du få igjen for å gå der da? Jeg fikk selv best hjelp fra en privatpraktiserende psykolog, og for meg ble det faktisk viktig at vedkommende ikke var knyttet til det offentlige helsevesenet, siden jeg hadde opplevd krenkelser og overtramp derfra. Av en eller annen grunn fikk jeg mer tillit på et koseligere kontor i et lite psykologfellesskap, enn i gangene både i kommunens psykiske helseteam, og på DPS. Hvis du tenker å gå privat så er det alltids mulighet å prøve å bytte først. Med tanke på at psykologen også uttrykker at hun har dårlig kjemi med deg, så er det jo mulig hun også ser at det er gunstig? 

Masse lykke til, høres ut som en skikkelig drittsituasjon du står i, sender styrkende tanker! 

Anonymkode: cd769...9dc

Hei, og takk for svar❤️

Jeg har vært sykemeldt fra jobb i omtrent et år, men trives veldig godt i å være i arbeid igjen. Jeg begynte derimot i en ny jobb, og kan nå avlaste meg selv med å variere på arbeid, studier og annet. Økonomisk sett er jeg også avhengig av å jobbe. Har vært fulltidsstudent frem til nå, men tar de siste årene på deltid for å avlastes. Håper dette letter på stress og gir positiv effekt. 
Jeg har også sett at jeg reagerer akkurat som jeg skal i tilfeller der det er snakk om liv og helse, og er åpen med arbeidsgiver om at ved endring skal de ikke nøle med å ta en vurdering på om jeg er egnet eller ikke. Jeg er aldri alene på jobb grunnet skiftrulleringen på plassen. Vi er altså påbudt å være minst to til enhver tid.
Da jeg ble sykemeldt i fjor var jeg bekymret for om jeg var egnet til dette, og det er kort vei til fastlege som følger opp meg og evt ny sykemelding. 
Men jeg er enig, det kunne ha gjort meg godt! Likevel prøver jeg å ta perioder og dager her og der med full hvile, da jeg dessverre får en ubehagelig urolighet om jeg ikke har noe å gjøre på på en generell basis. Sikkert ADHD som gjør dette. Det er en kontinuerlig indre konflikt med «må gjøre noe» og «vil ikke og orker ikke gjøre noe». Prøver å søke assistanse fra andre med ADHD og de samme plagene som meg. Skal starte en annen tråd med dette tenker jeg! 
Dissosieringen kom også en periode der jeg ikke jobbet noe særlig, men ble garantert påvirket av studiestart og press på prestasjon her. 
 

Jeg skal spørre psykologen hva hun tenker neste time, så finner vi ut av hva som er best. 
 

I tilfelle det kan fremstå noe bekymring mtp jobben innen helse og symptomene mine, så er det ikke synlig på meg at jeg har disse plagene. Det påvirker i hovedsak å gjenkjenne ansikt, og usikkerhet rundt når noe skjedde. Handlingene, vurderingene og prestasjonen min generelt ligger der det skal. Jeg følger opp med arbeidsgiver regelmessig, og har bedt om jevnlig oppfølging på grunn av oppstart på Aduvanz. Det er altså lav terskel for arbeidsgiver og kollegaer å gi beskjed om jeg ikke er skikket. 
I den nye jobben har jeg heller ikke medisinansvar, så jeg er fraskrevet mye ansvar på denne fronten. Det er også mye av grunnen til at jeg tok nettopp denne jobben, da det alltid er et nettverk rundt meg dersom noe skulle oppstå. Dette er også noe jeg har tatt opp med psykolog og psykiater, noe de bekrefter er ufarlig. 

Igjen, tusen takk for svar, jeg setter utrolig pris på innspill. 

Anonymkode: 26b26...61e