Flyttet til kjæresten sitt hjemsted, utrolig ensom

[AnonymBruker]

Hei!

Ble samboer med kjæresten min for noen måneder siden og har flyttet til hans hjemsted. Her kjenner alle hverandre og han har en stor vennegjeng med både jenter og gutter. I starten slet jeg med å få jobb og slet med sykdom, følte meg også veldig ensom. Ble diagnostisert med depresjon og angst av psykolog. Det gikk seg til etter hvert da jeg fikk vikarjobb på en skole og trivdes veldig med det, ble også kjent med ei jente her og var mye med hun. 

Samboer har alltid jobbet mye og blir ofte sene kvelder på han. Nå før sommerferien begynte han å jobbe mye borte og er borte hele uka, men kommer hjem I helgene. Hender han jobber med småprosjekt da også. 

Dette resulterer i at jeg blir mye alene og dagene består mest i jobb og nærmest ingen sosial kontakt. Snakker kanskje med samboer en kort stund 1 gang om dagen på tlf. Foreldrene mine et par ganger i uka. 

Jeg kjenner at depresjonen og angsten kommer snikende tilbake. For første gang siden jeg flyttet hit kjenner jeg smått på "hjemlengsel". Dette er egt bare fordi jeg og familien har noen tradisjoner vi gjør hver sommer, som jeg ikke får vært med på i år pga avstand og jobb.

Jeg føler også på en urettferdighet iom at samboer har venner og bekjente her som han kan snakke med døgnet rundt og finne på noe med i helgene hvis han vil. Han sier jeg bare må dra til den og den jenta på besøk eller prate med de via tlf. Men jeg hadde kanskje 2 nærme venner på mitt hjemsted, er ganske sjenert og synes det er veldig vanskelig å bli kjent med nye folk.

Mest av alt kjenner jeg på et savn etter samboeren, er veldig kjedelig å komme hjem til et tomt hus hver kveld etter jobb og ikke ha noen å prate med. Prøver å ringe han noen ganger ila dagen, men blir bare korte samtaler og som oftest mener han at jeg ringer unødvendig (at jeg ikke ringer fordi jeg lurer på noe viktig/konkret). 

Jeg har sagt til han flere ganger at jeg føler meg ensom her og at det ikke er lett for meg å bare slå av en prat med en av jentene her eller dra på besøk. Har grått mye pga ensomheten, og han trøster med at det blir bedre og at det går seg til. Men jeg synes det er håpløst. 

Er som sagt veldig ensom og føler at dagene går i ett og at jeg ikke har tid til noe utenom jobb. 

Ville egt bare få ut frustrasjonen min, men setter pris på hvis noen har vært i en lignende situasjon eller vil dele sine erfaringer.

Anonymkode: ea018...cb7

[AnonymBruker]

Hva er poenget med å flytte dit når han ikke er der? 

Denne avgjørelsen kan du fint gjøre om på og være bare være kjærester. Da kan han besøke deg når han har anledning. 

(For guds skyld ikke få en unge med ham for å ha litt selskap og litt å gjøre- det er oppskriften på fullstendig katastrofe)

Anonymkode: e635d...3b0

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det samme, sitter her fortsatt ensom uten venner etter 20 år....han nekter å bo andre steder. og jo jeg har prøvd å bli kjent med andre, men ingen ønsker nye bekjentskap. 

Anonymkode: d8217...817

[Tvist]

Det er vanskelig å få venner i voksen alder, høres ut som det er det som mangler. Kan du tenke deg å starte med en sosial aktivitet? Røde kors, en idrett, dansekurs, språkkurs? For å få litt ny input og bli kjent med mennesker som blir "dine" og ikke samboers venner. 

[AnonymBruker]

Det er i dag vanlig å søke venninner på nett for å finne noen med litt samme interesser og møtes for å drive med noe av det, kan det være en idé? 
Men hvis du virkelig ikke trives og du prøver du har gitt det en reell sjanse så burde dere jo flytte, eller ag han faktisk får seg en jobb han er mer hjemme enn hovedsakelig helgene.

Anonymkode: 41c8b...65f

[Bombasi]

Høres ut som du har mistrivsel grunnet ensomhet i kombinasjon med angst og depresjon. 

En cocktail som forsterkes av hverandre, og som lager en negativ spiral for deg.

Tror du må finne en eller annen løsning på dette for din egen helses skyld.

Det er ikke for alle å flytte til nytt sted for en kjæreste, kanskje er du en av disse?

Husk at det er ikke bare du som har et valg å ta. Hvis ikke flyttingen fungerer for deg, og nær sagt gjør deg syk(ere), så har han også et valg han må ta. 

Og ja, jeg støtter AB...3b0 i at nå er det ikke tid og sted å få et barn oppi miksen. Finn deg selv først.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er poenget med å flytte dit når han ikke er der? 

Denne avgjørelsen kan du fint gjøre om på og være bare være kjærester. Da kan han besøke deg når han har anledning. 

(For guds skyld ikke få en unge med ham for å ha litt selskap og litt å gjøre- det er oppskriften på fullstendig katastrofe)

Anonymkode: e635d...3b0

Jeg tror psyken min hadde blitt mye verre av å flytte ut igjen faktisk. Bodde i Oslo og studerte før vi flyttet sammen, da så vi hverandre annenhver helg. Det var faktisk ikke så ille akkurat der og da fordi jeg visste at jeg ikke kunne flytte til han uansett pga studier. Men nå føles det mye verre da jeg faktisk bor her og i teorien burde ha sett han hver dag. Vi har lyst på unger, men ikke pga ensomheten min og for å holde han hjemme.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg gjorde det samme, sitter her fortsatt ensom uten venner etter 20 år....han nekter å bo andre steder. og jo jeg har prøvd å bli kjent med andre, men ingen ønsker nye bekjentskap. 

Anonymkode: d8217...817

Her også! Vil ikke bo i nabobygda engang, selv om det er mye lettere mtp jobb osv. Jentegjengen her har faktisk vært ganske inkluderende og bedt meg med på ting. Men her kjenner alle hverandre siden barndommen osv, så kan ikke forvente å bli bestevenner med engang. Føler meg også utilpass på fester hvor alle jentene prater med hverandre og jeg sittet bare der å prøver å være interessert. Ts

Anonymkode: ea018...cb7

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (5 minutter siden):

Høres ut som du har mistrivsel grunnet ensomhet i kombinasjon med angst og depresjon. 

En cocktail som forsterkes av hverandre, og som lager en negativ spiral for deg.

Tror du må finne en eller annen løsning på dette for din egen helses skyld.

Det er ikke for alle å flytte til nytt sted for en kjæreste, kanskje er du en av disse?

Husk at det er ikke bare du som har et valg å ta. Hvis ikke flyttingen fungerer for deg, og nær sagt gjør deg syk(ere), så har han også et valg han må ta. 

Og ja, jeg støtter AB...3b0 i at nå er det ikke tid og sted å få et barn oppi miksen. Finn deg selv først.

Jaa, du har rett i at jeg må ta tak i det! Skjønner at det kan virke logisk og bare flytte ut igjen. Men både jeg og kjæresten er veldig glade i hverandre så tror det bare hadde blitt feil og ensomt det også.

Jeg tror det hadde blitt enklere for meg hvis jeg hadde et par jenter jeg hvert fall kunne pratet med eller funnet på noe med i løpet av uka. Hun jenta jeg nevnte i hovedinnlegget mitt har jeg vært mye sammen med og vi klikker bra. Men i det siste har jeg jobbet mye og dermed ikke hatt tid til å finne på noe, og da gir hun meg veldig skyldfølelse for dette og trekker seg unna. Hun har også veldig bekreftelsesbehov og sender meg 100 mld overalt hvis jeg ikke svarer på en snap i løpet av noen timer. Koselig at hun bryr seg, men er litt slitsomt.

Jeg kjenner på det at jeg har veldig lyst til å ta en ordentlig prat med kjæresten om dette. Psyken klarte seg egt veldig bra til han begynte å jobbe borte hele uka, det var da ensomheten ble sterkere. Kan jo nesten ikke pålegge han og ikke jobbe borte/ seine kvelder heller. Han elsker jobben sin og det å jobbe mye. Dette visste jeg jo før jeg ble sammen med han, og det minner han meg også på hvis jeg nevner det. Har du noen forslag til hvordan jeg kan legge frem dette/ ta det opp på en ordentlig måte? Ts

Anonymkode: ea018...cb7

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kjenner på det at jeg har veldig lyst til å ta en ordentlig prat med kjæresten om dette. Psyken klarte seg egt veldig bra til han begynte å jobbe borte hele uka, det var da ensomheten ble sterkere. Kan jo nesten ikke pålegge han og ikke jobbe borte/ seine kvelder heller. Han elsker jobben sin og det å jobbe mye. Dette visste jeg jo før jeg ble sammen med han, og det minner han meg også på hvis jeg nevner det. Har du noen forslag til hvordan jeg kan legge frem dette/ ta det opp på en ordentlig måte? Ts

Anonymkode: ea018...cb7

Greit nok at han elsker jobben sin, men forhåpeligvis elsker han deg også. Og siden mye jobbing gjør det vanskelig for deg, så bør han jo regulere jobbingen bedre for å ivareta deg bedre. Særlig i denne nyflytterfasen. 

Du må nesten bare si det som det er. Ikke vits i forberede deg for mye til en prat. Bare vær ærlig. Men helst ta det når han er hjemme, og ikke på telefon og ihvertfall ikke chat. 

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (3 minutter siden):

Greit nok at han elsker jobben sin, men forhåpeligvis elsker han deg også. Og siden mye jobbing gjør det vanskelig for deg, så bør han jo regulere jobbingen bedre for å ivareta deg bedre. Særlig i denne nyflytterfasen. 

Du må nesten bare si det som det er. Ikke vits i forberede deg for mye til en prat. Bare vær ærlig. Men helst ta det når han er hjemme, og ikke på telefon og ihvertfall ikke chat. 

Ja, er enig i det. Men føler jeg blir veldig kravstor hvis jeg skal bestemme at han ikke kan jobbe borte hele ukene fordi det er bedre for meg om han er mer hjemme. Han trives veldig med det og har lyst til å gjøre det nå når han har muligheten før barn (som er mange år til enda).  Han er ofte den som jobber lengst av kollegaene og de sier ofte til han seint på kvelden at han må gi seg og dra hjem til meg. Men det gjør han ikke. Jobber han "hjemme" i ukedagene, så drar han kl 05 og kommer hjem seint, og da er det bare å spise middag og legge seg. Ikke mye tid til prat osv da han er sliten. Merker at han blir mer sliten av å jobbe borte, og når han først kommer hjem da så sovner han på sofaen og synes jeg maser hvis jeg prøver å prate med han om ting som har skjedd mens han har vært borte. Hvis jeg ikke skal ta det på tlf med han så må jeg vente til han kommer hjem på fredag. Kjenner jeg har stort behov for å prate om det innen den tid. Men enig i at det passer svært dårlig via tlf. Ts

Anonymkode: ea018...cb7

[AnonymBruker]

Dette er en no brainer. 

Du skal ikke bli i en livssituasjon som gjør deg syk. 

Ferdig snakket. 

Du må flytte hjem og få deg en jobb. Ingenting unormalt i å føle på angst og depresjon når du bor et sted uten nettverk. 

Anonymkode: df62f...d6f

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg mener at han ikke bryr seg nok om deg. Han prioriterer jobben foran deg, og det i en tidlig fase der følelsene burde være sterke. Du må faktisk være veldig tydelig på hva du ofrer for å være i et forhold med han. Du har jo gitt opp hele ditt gamle liv! Hvis han ikke vil gi noe igjen, er han ikke verdt det. Hilsen bondekjærringa som flytta til mannens bygd for mange år siden

Anonymkode: ee8e4...95b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette er en no brainer. 

Du skal ikke bli i en livssituasjon som gjør deg syk. 

Ferdig snakket. 

Du må flytte hjem og få deg en jobb. Ingenting unormalt i å føle på angst og depresjon når du bor et sted uten nettverk. 

Anonymkode: df62f...d6f

Jeg er enig i det siste du skriver, at det ikke blir bedre av ingen nettverk. Men! Eneste løsningen da er å flytte hjem til foreldrene igjen og det har jeg absolutt ikke lyst til. Greit nok, kommer ikke hjem til tomt hus og har da noen å prate med. Men har ingen venner der utenom familie, så blir ikke mye bedre. Pluss at jeg kommer til å savne kjæresten enda mer, og er ikke bare å ta en svipptur, da det er ganske mange timer unna. Hadde det vært relativt nærme, så kunne jeg vurdert det. Skjønner at det virker som en logisk løsning.

Og jeg har jobb her, er ikke noe glad i den, men den er bare i sommer,  tjener penger og har noe å gjøre annet enn å sitte hjemme å glo i hvert fall. Håper å få igjen jobben som lærervikar her etter sommeren, da jeg trives veldig med den. Ts

Anonymkode: ea018...cb7

[Tradegy]

Det er viktig å ta tak i det du faktisk kan gjøre noe med.

"Galskap er å gjøre som man alltid har gjort og forvente et annet resultat"... 

Enten må du være ekstra ivrig på å koble deg på ulike "frivillige tiltak", eller så må du flytte.

Ikke bli værende i en situasjon hvor du bare visner bort. Vipps har det gått 10 år og ingen relasjoner har rukket å finne sted. 

Antagelig burde du satt ned foten for lenge siden. Det handler ikke om å være vrang, men å kompromisse med en tilværelse begge kan trives i

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Gjør du noe selv for å ikke trigge angsten og depresjonen, eller sitter du passivt i hjemmet og lar de ta makten over deg? 

Virker sånn ut i fra hva du skrev i hi. 

Og sist men ikke minst, reguletes din mentale psyke kun ut på hvordan andre underholder deg? 

I så fall er du ikke mye sjef over ditt eget liv. 

 

 

Anonymkode: d26b3...484

[AnonymBruker]

Dette er  min største skrekk. Vurderer også å flytte til kjæresten, men er redd jeg skal sitte for mye alene. Han jobber også veldig mye. Jeg har blitt kjent med noen her, men er likevel redd jeg skal bli for mye alene, siden jeg er veldig sosial av meg og har en stor vennekrets på hjemplassen min.

Kan du ikke bare flytte hjem igjen, siden han er så mye borte? Er det langt unna?

Anonymkode: 5a0cf...c6e

[AnonymBruker]

Ikke tro det endrer seg hvis du blir gravid. 

Anonymkode: e5234...57b

[AnonymBruker]

Samboeren din er ikke noe snill med deg, sorry altså, han får dama til å flytte til seg og så er han ikke hjemme en gang og mener hun maser når hun ringer. Hva skal han med en kjæreste og samboer når han knapt orker å være med henne i helgene en gang fordi han er sliten? TS, du blir kraftig neglisjert i dette forholdet og jeg tror samboeren din har klart å manipulere deg til å tro du ikke får det noe bedre hjemme. Hva gjør HAN for at du skal trives? Ingenting! Hvis han jobber så mye borte så kunne dere like gjerne ha bodd på ditt hjemsted. Han er jo ikke hjemme uansett. 

Anonymkode: bd5b2...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke tro det endrer seg hvis du blir gravid. 

Anonymkode: e5234...57b

Det hadde jeg ikke trodd heller, hadde jeg blitt gravid når han jobber så mye borte så hadde jeg blitt aleine med ungen. Er fortsatt mange år til det blir barn. Ts

Anonymkode: ea018...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samboeren din er ikke noe snill med deg, sorry altså, han får dama til å flytte til seg og så er han ikke hjemme en gang og mener hun maser når hun ringer. Hva skal han med en kjæreste og samboer når han knapt orker å være med henne i helgene en gang fordi han er sliten? TS, du blir kraftig neglisjert i dette forholdet og jeg tror samboeren din har klart å manipulere deg til å tro du ikke får det noe bedre hjemme. Hva gjør HAN for at du skal trives? Ingenting! Hvis han jobber så mye borte så kunne dere like gjerne ha bodd på ditt hjemsted. Han er jo ikke hjemme uansett. 

Anonymkode: bd5b2...165

Ja, snakka litt med han på tlf i går og sa det sånn som det var. Vi skal ta en ordentlig prat om det når han kommer hjem til helga. Han foreslo at han kunne komme hjem tidligere på fredagene. Men det hjelper jo ingenting når han allikevel drar på mandagen igjen og er borte hele uka. Han skulle visst jobbe borte hvert fall hele sommeren, og til høsten blir det mye seine kvelder på han. Så jeg får vel ikke sett han så mye ellers. Han trives ikke med vanlig 8-16 jobb og blir veldig revet med når han først jobber, så derfor blir det veldig seint på han. Han spurte om jeg synes det var såpass ille at jeg ikke ville fortsette forholdet mer, sa at jeg synes det, men vil ikke gjøre slutt med han da han betyr veldig mye for meg. Men lurer på om jeg bare må stille det ultimatumet for at det i hele tatt skal bli noe bedre med jobbingen. Ts

Anonymkode: ea018...cb7