Innser det nå som jeg er på vektnedgangs "journey" at forholdet mitt til mat før var sykelig...

[AnonymBruker]

Jeg bestemte meg for ca. 5 måneder siden at jeg skulle spise sunnere og gå ned i vekt fordi jeg merket at jeg hadde gått opp over 20 kg mer enn det jeg var før. Klærne mine begynte å passe skikkelig dårlig, hadde mye kviser/problemer med uren hud, fikk rare merker på huden som lignet eksem. Var noen som nevnte at det kanskje var pga. noe soppoppvekst hvis man hadde for mye sukker i kostholdet. Så da begynte jeg å spise mindre porsjoner, kutte ned på sukker, telle kalorier, spise sunnere matvarer, drikke mer vann og gjør også noen ganger sånne 1-2 døgn lange faster i perioder. Og jeg ble så mye bedre. Har mistet vekt, ikke problemer med akne/kviser, de rare eksem flekkene eller hva de var forsvant helt og klær begynner å passe igjen.

Og jeg innser det nå hvor sykelig opptatt jeg var av mat før. Tenker tilbake til før jeg begynte å prøve å gå ned i vekt at jeg brukte å lage meg middag som jeg spiste alene enten før samboer kom hjem fra job eller etter samboer dro på jobb. Hvis han jobbet tidligvakter på jobb og jeg var hjemme før han så gjemte jeg bort så han ikke skulle se/vite om maten jeg hadde spist alene og så lagde jeg "den egentlige middagen" som vi spiste sammen. Som da egentlig ble min middag nr. 2. 
Hendte ofte at jeg var ferdig på jobb før han og stekte opp en frossenpizza, spiste hele alene. Også gjemte unna pizzaesken/kastet den med engang så han ikke skulle se. Også lagde jeg noe annet til middag til han kom hjem, og så spiste jeg igjen da en stor porsjon.

Eller hvis han jobbet senvakt eller nattevakt så brukte jeg å lage middag til oss, og etter han dro så lagde jeg meg igjen en annen middag fordi jeg "hadde lyst på det".

Hvis jeg hadde "lyst på noe" om kvelden kunne jeg komme med en unnskyldning om noe jeg måtte til butikken og kjøpe. F.eks. hvis vi begynte å ha lite av noe som lite tannkrem igjen eller lite såpe. Da kjørte jeg alene til butikken og kunne handle det som jeg sa jeg skulle handle, i tillegg så gikk jeg rundt og kjøpte meg "noe godt". F.eks. is, brus, muffins, iskaffe, osv. Også satt jeg i bilen og spiste det. Kastet søpla i søppeldunken utenfor butikken etterpå før jeg kjørte hjem så han ikke skulle vite det. Og hvis han lurte på hvorfor jeg var lenge bort så løy jeg og kom med unnskyldninger om at det var mye folk på butikken og lang kø, eller at jeg møtte noen bekjente og kom i prat med de. 

I perioder hadde jeg til og med ting gjemt unna. Gjemte is i fryseren under andre ting og spiste is når han ikke var hjemme. Gjemte unna sjokolader langt bak i et skap bak andre ting så han ikke skulle vite det eller se. Det var flere enn bare en gang at jeg kjøpte en sånn pakke med de små browniene som jeg la i hanskerommet for å gjemme de unna. Igjen så kunne jeg komme med unnskyldninger om at jeg "hadde glemt noe i bilen" bare for å snike meg ut og spise browniene i hanskerommet. 

Kjenner jeg skammer meg så mye over at jeg var sånn. Jeg har heldigvis ikke lengre den "trangen" til å ha noe godt eller å spise mye hele tiden. Og det er veldig godt å ikke ha den følelsen. Men jeg blir jo redd for at den følelsen kan komme tilbake, jeg har jo vært sånn en gang før. Jeg har ikke vært sånn hele livet. Det begynte egentlig for ca. 2 år siden, uten at jeg vet hva som gjorde det eller "trigget" det. Og nå er jeg heldigvis "kvitt" den følelsen, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å unngå en "ny runde" hvis dere forstår.

 

Anonymkode: 4021b...d6e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver. Det er frigjørende når mat ikke lenger har det samme psykologiske holdet over oss. Jeg har gått ned 22 kg, og klart å holde vekten i 5 år, og tenker tilbake med gru på hvor fiksert jeg var før, og alle uvanene jeg hadde, og unnskyldingene jeg laget meg.

Nå innser jeg at de fleste med overvekt/fedme faktisk har et sykelig forhold til mat. Uansett om du trøstespiser eller bare spiser jevnt over mer enn det kroppen trenger, så er det jo fysiologisk abnormalt. 

Jeg overspiser aldri lenger, men det kan dukke opp i drømmer eller i mentale flashbacks om hvor langt jeg gikk for å få sukkerkicket mitt. Prøver å ikke skamme meg, men heller være stolt av hvor jeg er nå. 

Lykke til på reisen. Det blir bedre og mye mye lettere over tid ❤️ 

Anonymkode: 35055...c40

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er vanlig å "sprekke" en eller flere ganger. Gjort det selv. Men det er lurt å tillate seg å sprekke, ikke la det ødelegge. Selv om man en periode har spist mye mer, så må ikke den perioden forlenges fordi man tenker man har ødelagt alt. Sett en dato. Alt fra 1-2 uker frem i tid (lar meg selv "sprell i ferier"). Man bør tillate seg vektoppgang på opptil 5kg innimellom uten at det er krise. Men det er lettere å gå ned igjen jo raskere man setter i gang tiltak. 

For meg hjelper det å tenke på hvordan jeg var som overvektig. Tungt å gå turer, mer andpusten, tenkte mer på mat, tenkte om andre reagerte på inntak eller utseende, fant ikke klær som var fine, var mer irritabel og depressiv. Så også tilbake på bilder. 

Anonymkode: 698c3...555