En skikkelig dårlig ferie

[Suverenbruker]

Hadde gledet meg til ferie med familien på Sørlandet. Har vært i et leid hus i 3 dager nå og jeg vil hjem allerede. Jeg er minst i familien og blir ofte behandlet som den «dumme», ofte når jeg sier noe så har jeg feil, blir kjeftet på eller ignorert. Familien min består av 4 personer, Mor, far, en eldre søster og den minste «meg» jeg forlater bordet eller går om jeg får noen frekke kommentarer eller blir kjeftet på. Jeg sier aldri noe frekt først med intensjon eller prøver å terge slik at noen skal kjefte på meg. Nå har det skjedd en rekke ganger i løpet av 3 dager og jeg forstår ikke hvorfor dette skjer. Jeg har prøvd å tenke gjennom alle muligheter om det er noe jeg har gjort eller sagt, men jeg kommer faktisk ikke på noe som helst. Det føltes ut som at det bare er meg som er problemet. Kanskje fordi jeg er minst? Noe jeg syns er skikkelig teit om det er derfor. Jeg har også adhd, som gjør at jeg føler veldig sterkt på om jeg opplever meg selv som uønsket rundt f.eks et middagsbord. Da går jeg bare på rommet og griner og blir irritert på hvorfor det skal være sånn og hvorfor jeg blir behandlet slik. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller om noen vil forstå, jeg tror jeg trenger bare å bli hørt

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig adhd'n din som gjør deg paranoid. Har et familiemedlem med adhd som tror alle hater hen. Noe som ikke har rot i virkeligheten

Anonymkode: 5155f...220

[AnonymBruker]

Kanskje de synes det er rettferdig at du skal ha det minste rommet, du er tross alt singel. Selv om du ikke liker det. 

Anonymkode: af45c...5f7

[MissSkog]

Kan også være at det du opplever som frekt ikke er ment sånn. Som det blir nevnt over så kan det være adhd’en som bidrar til at det blir tolket feil. Om du da reagerer med å gå fra bordet uten å si noe så vil det oppleves veldig frekt av resten av familien. Dermed har du på en måte startet det, selv om det ikke var intensjonen din. Ikke lett å følge alle sosiale spilleregler, og med familie så har man gjerne gått seg inn i noen spor. Kan være vanskelig å bryte ut av. 
 

Neste gang forsøk å ikke overtolke, men prøv å forstå om det kanskje ikke er ment så frekt som du først tenker.

[AnonymBruker]

Suverenbruker skrev (11 minutter siden):

Hadde gledet meg til ferie med familien på Sørlandet. Har vært i et leid hus i 3 dager nå og jeg vil hjem allerede. Jeg er minst i familien og blir ofte behandlet som den «dumme», ofte når jeg sier noe så har jeg feil, blir kjeftet på eller ignorert. Familien min består av 4 personer, Mor, far, en eldre søster og den minste «meg» jeg forlater bordet eller går om jeg får noen frekke kommentarer eller blir kjeftet på. Jeg sier aldri noe frekt først med intensjon eller prøver å terge slik at noen skal kjefte på meg. Nå har det skjedd en rekke ganger i løpet av 3 dager og jeg forstår ikke hvorfor dette skjer. Jeg har prøvd å tenke gjennom alle muligheter om det er noe jeg har gjort eller sagt, men jeg kommer faktisk ikke på noe som helst. Det føltes ut som at det bare er meg som er problemet. Kanskje fordi jeg er minst? Noe jeg syns er skikkelig teit om det er derfor. Jeg har også adhd, som gjør at jeg føler veldig sterkt på om jeg opplever meg selv som uønsket rundt f.eks et middagsbord. Da går jeg bare på rommet og griner og blir irritert på hvorfor det skal være sånn og hvorfor jeg blir behandlet slik. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller om noen vil forstå, jeg tror jeg trenger bare å bli hørt

Hei,

Dette er gjenkjennelig for meg. Ikke fra ditt perspektiv, men fra min sønn sitt. Det vil si, jeg håper at han som oftest IKKE føler det slik, men jeg vet han gjør det innimellom. Jeg skal derfor forsøke å ta deg på alvor slik du fortjener, og kanskje prøve å gi deg et perspektiv fra andre siden. 
 

Med ADHD så har mange (ikke alle) utfordringer med å regulere følelser. Det gjør at man ofte kan bli ekstra lei seg man er lei seg, og enormt lykkelig når man er glad. Og man er gjerne innom hele spekteret i løpet av 30 minutt.
 

Min sønn kan gå fra å hate livet sitt og føle at han har det verst i hele verden, til å elske livet og alle rundt seg og ha verdens beste dag i løpet av kort tid. Dette gjør at han feks kan ha det supert, kose seg, bli overivrig og gjerne få en irritert kommentar av en søster, deretter kjefte tilbake, gjerne dytte i henne, jeg ser kanskje bare den siste biten og så irettesetter jeg han for å dytte. Da kan han gå helt i kjelleren og føle at alle er imot han og hater han. Kan du kjenne deg igjen i noe av dette? 
 

Det er fryktelig slitsomt å ha det slik og når man blir sliten så tåler man enda mindre. 
 

Mange med ADHD får altfor mye irettesettelse og korrigeringer. Jeg jobber svært hardt med dette selv. Barna skal ikke være de som må bære belastningen, det er det foreldre som skal. Og det er hvordan man blir møtt som er avgjørende. 
 

Det høres ikke ut som foreldrene dine prater med deg om dette og dermed bygger relasjoner med deg. Det burde de. Kan du kanskje ta opp med de hvordan du føler det? Tørre å vise deg sårbar? Det setter jeg enormt pris på hvis mine barn gjør, og da blir de ALLTID møtt på en god måte. Foreldre gjør feil, men de må reparere etter feilene sine. 

Anonymkode: 2fe69...f85

[Suverenbruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei,

Dette er gjenkjennelig for meg. Ikke fra ditt perspektiv, men fra min sønn sitt. Det vil si, jeg håper at han som oftest IKKE føler det slik, men jeg vet han gjør det innimellom. Jeg skal derfor forsøke å ta deg på alvor slik du fortjener, og kanskje prøve å gi deg et perspektiv fra andre siden. 
 

Med ADHD så har mange (ikke alle) utfordringer med å regulere følelser. Det gjør at man ofte kan bli ekstra lei seg man er lei seg, og enormt lykkelig når man er glad. Og man er gjerne innom hele spekteret i løpet av 30 minutt.
 

Min sønn kan gå fra å hate livet sitt og føle at han har det verst i hele verden, til å elske livet og alle rundt seg og ha verdens beste dag i løpet av kort tid. Dette gjør at han feks kan ha det supert, kose seg, bli overivrig og gjerne få en irritert kommentar av en søster, deretter kjefte tilbake, gjerne dytte i henne, jeg ser kanskje bare den siste biten og så irettesetter jeg han for å dytte. Da kan han gå helt i kjelleren og føle at alle er imot han og hater han. Kan du kjenne deg igjen i noe av dette? 
 

Det er fryktelig slitsomt å ha det slik og når man blir sliten så tåler man enda mindre. 
 

Mange med ADHD får altfor mye irettesettelse og korrigeringer. Jeg jobber svært hardt med dette selv. Barna skal ikke være de som må bære belastningen, det er det foreldre som skal. Og det er hvordan man blir møtt som er avgjørende. 
 

Det høres ikke ut som foreldrene dine prater med deg om dette og dermed bygger relasjoner med deg. Det burde de. Kan du kanskje ta opp med de hvordan du føler det? Tørre å vise deg sårbar? Det setter jeg enormt pris på hvis mine barn gjør, og da blir de ALLTID møtt på en god måte. Foreldre gjør feil, men de må reparere etter feilene sine. 

Anonymkode: 2fe69...f85

Dette er så veldig godt eksempel som jeg absolutt kan kjenne meg igjen i. Jeg er veldig glad på din sønns vegne at han har en som deg. I motsetning til mine foreldre. De har aldri vært åpen å snakke om følelser, de har aldri sagt unnskyld for en situasjon jeg vet at de gjorde feil i, og de har aldri vist at de har gjort feil eller vært sårbar i en situasjon. Jeg har også hele livet hatt det vanskelig å prate om følelser (noe jeg har endret på over tid) fordi vi aldri har gjort det hjemme. Ofte når jeg forteller hva jeg føler blir jeg møtt med «du føler så mye» eller at de begynner å forklare sitt perspektiv av saken istedenfor å høre og se mitt. Utifrå mange slike hendelser gjør at jeg ikke tar opp følelser lengre fordi jeg vet hva jeg kommer til å bli møtt med, men heller prater med veninner om det. Jeg skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn og foreldrene mine blir veldig sta når jeg foreslår endringer rundt hvordan jeg kan ha det bedre. Det kan nesten føles som at de blir sint og sta fordi de har opplevd alt i livet og de vet bedre enn meg, «jeg kommer bare med tull og tøys»… 

Uansett så er jeg veldig glad for at en voksen person som deg forstår meg, jeg er tross alt nettopp myndig…

[Suverenbruker]

MissSkog skrev (16 minutter siden):

Kan også være at det du opplever som frekt ikke er ment sånn. Som det blir nevnt over så kan det være adhd’en som bidrar til at det blir tolket feil. Om du da reagerer med å gå fra bordet uten å si noe så vil det oppleves veldig frekt av resten av familien. Dermed har du på en måte startet det, selv om det ikke var intensjonen din. Ikke lett å følge alle sosiale spilleregler, og med familie så har man gjerne gått seg inn i noen spor. Kan være vanskelig å bryte ut av. 
 

Neste gang forsøk å ikke overtolke, men prøv å forstå om det kanskje ikke er ment så frekt som du først tenker.

Ja det er ofte sånn og! Jeg glemmer å minne meg på det, men jeg tror jeg ikke klarer å tenke sånn in the moment. Jeg har  også latt meg merke til at det kun er meg som vlir behandlet slik, ikke min søster. Da tenker jeg også at det er noe personlig…

[AnonymBruker]

Suverenbruker skrev (1 time siden):

Dette er så veldig godt eksempel som jeg absolutt kan kjenne meg igjen i. Jeg er veldig glad på din sønns vegne at han har en som deg. I motsetning til mine foreldre. De har aldri vært åpen å snakke om følelser, de har aldri sagt unnskyld for en situasjon jeg vet at de gjorde feil i, og de har aldri vist at de har gjort feil eller vært sårbar i en situasjon. Jeg har også hele livet hatt det vanskelig å prate om følelser (noe jeg har endret på over tid) fordi vi aldri har gjort det hjemme. Ofte når jeg forteller hva jeg føler blir jeg møtt med «du føler så mye» eller at de begynner å forklare sitt perspektiv av saken istedenfor å høre og se mitt. Utifrå mange slike hendelser gjør at jeg ikke tar opp følelser lengre fordi jeg vet hva jeg kommer til å bli møtt med, men heller prater med veninner om det. Jeg skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn og foreldrene mine blir veldig sta når jeg foreslår endringer rundt hvordan jeg kan ha det bedre. Det kan nesten føles som at de blir sint og sta fordi de har opplevd alt i livet og de vet bedre enn meg, «jeg kommer bare med tull og tøys»… 

Uansett så er jeg veldig glad for at en voksen person som deg forstår meg, jeg er tross alt nettopp myndig…

Det var veldig fint og hyggelig sagt av deg. Alle barn og ungdommer fortjener foreldre som møter dem på følelsene sine, tar de på alvor og gjør sitt beste for å håndtere barnas utfordringer på en god måte. Dette hadde du fortjent også!

Dessverre er det ikke alle foreldre som er gode foreldre, spesielt hvis barnet deres ikke helt er innenfor A4 rammene. Og det høres ikke helt ut som at dine foreldre takler situasjonen så bra, eller møter deg på en god måte.
 

Jeg har ved flere anledninger sagt til min sønn at jeg er dypt takknemlig for alt han har lært meg, om at folk er forskjellig, reagerer forskjellig og hvordan man skal møte andres utfordringer. For jeg var slett ikke utlært på adhd da min sønn fikk diagnosen, og sammen har vi funnet gradvis ut av hvordan vi best skal møte han når han har der vanskelig, og hvordan og når det er riktig å korrigere (eller hjelpe han på sporet igjen). Av og til trår vi feil begge to, og da må vi prate sammen og lære av det. Og unnskylde oss. Vi er tross alt bare mennesker, og feil kommer vi til å gjøre så lenge vi lever. 
 

Foreldrene dine klager over at du føler så mye, men det syns jeg du skal fortsette med. Alle mennesker føler, men ikke alle er i kontakt med følelsene sine. Det å kjenne på følelser og både håndtere og kommunisere disse er viktig for å skape gode og trygge relasjoner. Der syns jeg det høres ut som du er MYE flinkere enn resten av familien din. Du er i ferd med å bryte et uheldig mønster som familien din har skapt, det er sykt bra gjort av deg!

Fortsett å snakke med andre du bryr deg om. Møt vennene dine slik du selv ønsker at de skal møte deg, og lytt til deres følelser. Da skaper du flotte relasjoner med venner som blir viktig for deg inn i ungdoms- og voksenliv. 
 

Og husk, selv om familien din ikke møter deg slik de burde, så er du unik og verdifull akkurat slik du er. 

 

Anonymkode: 2fe69...f85

[AnonymBruker]

Jeg føler den❤️ er også minst (i hele storfamilien til og med) og er vandt til å bli plassert på «barnebordet» og bli snakket til som at jeg er 12 år… var først når jeg nærmet meg 30 år, hadde to barn, bil og rekkehus at foreldrene mine begynte å se meg i øynene og virkelig ville høre mine meninger og ikke bare å se på hverandre og le bort det jeg hadde å komme med som om jeg bare var en naiv og dum liten jentunge… jeg tror ikke folk forstår hvor irriterende det kan være med mindre de har opplevd å være minst i familien selv. Men ville bare stikke innom og si at det blir bedre  lev ditt eget liv for en liten periode og plutselig så begynner de å vise interesse for hvem du virkelig er

Anonymkode: 449fc...7b7