Gravid - om å miste og beholde - kjedelig situasjon

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd. Min bestevenninne og mann fortalte meg for 4 måneder siden at de ventet barn, og gleden stod i været av en kjærkommen og etterlengtet nyhet. De hadde intensivt prøvd å få barn i 1,5 år og endelig ble hun gravid. I dag fortalte hun meg at de har mistet barnet i magen 😭 De har det forferdelig vondt naturligvis, og veldig nedstemte. Samtidig prøver de å være rasjonelle og tenke at «sånt skjer», men det er ikke til å unngå at dette tynger veldig. Spesielt da for bestevenninnen min. De er i tillegg 34 år gamle begge to, og spesielt hun stresser nå med mulighet for ny graviditet og vellykket svangerskap. (Hun har vært hos gynekolog og jordmødre, har fått klarsignal på at alt ser fint ut - men at enkelte sliter med å bli gravide).

Problemet nå er at jeg har båret på en hemmelighet. Jeg er også gravid, 2 måneder på vei. Jeg hadde planer om å si det til henne i utgangspunktet tidlig for at vi begge kunne «være gravide bestevenninner samtidig», men avventet da jeg hadde planlagt å si det på en sosial sammenkomst i august som «SURPRISE».

Nå føler jeg meg helt forferdelig. Jeg er så utrolig redd for at denne nyheten om at jeg også er gravid vil komme som en bombe rett i fanget dems… får tanker om at de kanskje vil oppleve dette urettferdig, men også så klart vil de bli glade på mine vegne..de er jo veldig omtenksomme og ordentlige folk, men uff, jeg aner ikke hvordan skulle dele denne gladnyheten oppe i deres store sorg? Jeg klarer jo ikke nå være overlykkelig rett i fleisen på dem. Bør jeg tone nyheten litt ned? Har jo kjempe medfølelse med dem. Jeg er i tillegg gravid med barn nr. 2, og har hatt vellykket svangerskap tidligere. 
 

Hvordan ville dere håndtert dette om det var din bestevenninne? Det å dele glede i en sorg kjennes vondt, så vet rett og slett ikke hvordan jeg skal fortelle om dette her på en respektfull og forståelsesfull måte 😭 

 

 

Anonymkode: 06a0c...b9f

[AnonymBruker]

Det samme skjedde med meg i min venninnegjeng. Vi var 3 som var gravide med termin samme måned. Men jeg mistet i uke 10. Det hindret meg så klart ikke å være glad på deres vegne. Men jeg holdt avstand til gruppechaten og innimellom måtte jeg bare melde meg ut av gravidprat. Var ærlig om det. Heldigvis ble jeg gravid igjen og jeg hadde første trimester samtidig som de hadde siste trimester. Jeg var ganske dårlig, så jeg lå stort sett på sofaen det første trimesteret. I ettertid er det litt rart at jeg så venninnene min såpass lite da de var gravide, men det ble bare sånn. 

Håper virkelig venninnen din blir gravid igjen! 

Anonymkode: e26c1...413

[AnonymBruker]

Uff, er tricky det der. Spesielt hvis hun var hele 4 mnd eller lengre på vei når hun mistet (slik jeg tolker innlegget ditt), så er det jo helt forferdelig rett og slett. Tror kanskje det kan være lurt å vente pittelitt med å dele denne nyheten hvis hun akkurat har mistet, og si det til henne på tomannshånd. Du kan f.eks si noe som at du forstår om hun ikke klarer å være veldig glad på dine vegne akkurat nå, og at det er helt greit. 

Synes du høres ut som en god og omtenksom venninne ❤️ Jeg mistet selv etter over ett års prøving, og min næreste venninne sviktet meg helt i den perioden og forventet at jeg i stedet skulle stille opp for henne med alt som var og absolutt ikke vise at jeg hadde det vanskelig på noe vis. 

Anonymkode: 75856...5af

[AnonymBruker]

Jeg ville nok håndtert det best om du fortalte det "med en gang", på tomannshånd. Jeg ville nok ikke fortalt det som en heidundrende "glad-nyhet", men vise forståelse for hennes følelser og eventuelle reaksjon når du forteller det.

Anonymkode: 5b4f6...598

[Summeer]

Jeg har vært hun venninna di, det er tøft og det kan bli vanskelig en periode. Bare gi plass til å reagere, så fortell det på tomannshånd, gjerne hjemme hos henne så hun får reagere uten å måtte treffe folk etter at du går ❤️

[Yodas]

Jeg er enig i at du bør fortelle det på tomannshånd. Og kanskje ikke med en gang. Men du bør ikke vente for lenge heller, for det er jo ikke så gøy for henne hvis hun er den siste som får høre det, eller hun får høre det fra noen andre.

[AnonymBruker]

Det er jo bare slik livet er. Det høres ufølsomt ut kanskje, og som en klisjé, men det er jo sant. For 10 år siden, har jeg også vært gravid og mistet da jeg var gravid i 10 uker. Samtidig med meg, var det to av mine venninner gravide, og de begge fikk barn. Det har også klaffet slik at hun ene venninne fortalte meg om sin graviditet, akkurat da jeg mistet. Hun visste ikke at jeg var gravid. Jeg har nok ikke tatt det så veldig bra der og da, for jeg fortalte rett ut at jeg har også vært gravid, men akkurat mistet, så vi får dessverre ikke rekke å være gravide sammen, og ha babyer sammen. Men jeg tok meg raskt sammen etter det. Var jo egentlig veldig interessant å følge på graviditetene, og videre. Da jeg var også 33 år gammel da, var det en slik tid da det føltes som absolutt alle rundt meg fikk barn samtidig. Elsket å høre om alle rare graviditetssymptomer og fødselshistorier. 

Men for min del, så har det gått greit etter det. Jeg ble gravid igjen på andre syklus etter SA, fikk et barn. Og det er ti år siden som sagt, så nå har jeg to barn, og min eldste er 9 år og begge mine venninner, de har 10 åringer. Det hele ville vært mye vanskeligere å håndtere, selvsagt, hvis jeg hadde problemer med å bli gravid igjen. Men heldigvis, er det slik at de fleste kvinner blir enklere gravide rett etter spontanabort, kroppen er på en måte klar og mottagelig til å være gravid. 

Anonymkode: b1521...67b

[MariaIsabel]

Jeg har vært på begge sider av dette. Min beste venninne hadde prøvd i 3 år, da jeg ble gravid etter 6 mnd prøving. Jeg stresset masse med å fortelle det, for jeg tenkte jo at det selvsagt måtte være sårt for henne, men jeg fortalte det, og hun ble bare kjempeglad på mine vegne. ❤️Lykken var kortvarig, da jeg mistet i uke 10.

Bare et par uker senere, ble hun gravid. Hun var da stresset for å fortelle meg det, men jeg ble oppriktig kjempeglad. De hadde jo prøvd så lenge, og selv om det var sårt å ikke være gravid selv, så unnet jeg jo henne det.

Jeg og mannen fortsatte å prøve, og hadde yttligere 6 tidlige spontanaborter, og tiden gikk. I løpet av denne tiden, fødte venninna mi babyen, og både min og mannens bror fikk barn. Jeg merket jo at alle var stressa for å fortelle oss at de ventet barn, men det at vi slet, gjorde egentlig bare at vi ble mer glad på alle andres vegne. Vi ville jo ikke at de vi var glad i skulle oppleve det helvete vi gikk igjennom, og til slutt gikk det for oss også - med IVF. ❤️

Det er nok ikke noen spesiell måte du kan si det på, annet enn å si rett ut at du er litt stressa for å fortelle det, for det må jo være sårt for henne. Bare det at du viser at du anerkjenner hennes følelser oppi din egen lykke, er mer enn nok. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trenger råd. Min bestevenninne og mann fortalte meg for 4 måneder siden at de ventet barn, og gleden stod i været av en kjærkommen og etterlengtet nyhet. De hadde intensivt prøvd å få barn i 1,5 år og endelig ble hun gravid. I dag fortalte hun meg at de har mistet barnet i magen 😭 De har det forferdelig vondt naturligvis, og veldig nedstemte. Samtidig prøver de å være rasjonelle og tenke at «sånt skjer», men det er ikke til å unngå at dette tynger veldig. Spesielt da for bestevenninnen min. De er i tillegg 34 år gamle begge to, og spesielt hun stresser nå med mulighet for ny graviditet og vellykket svangerskap. (Hun har vært hos gynekolog og jordmødre, har fått klarsignal på at alt ser fint ut - men at enkelte sliter med å bli gravide).

Problemet nå er at jeg har båret på en hemmelighet. Jeg er også gravid, 2 måneder på vei. Jeg hadde planer om å si det til henne i utgangspunktet tidlig for at vi begge kunne «være gravide bestevenninner samtidig», men avventet da jeg hadde planlagt å si det på en sosial sammenkomst i august som «SURPRISE».

Nå føler jeg meg helt forferdelig. Jeg er så utrolig redd for at denne nyheten om at jeg også er gravid vil komme som en bombe rett i fanget dems… får tanker om at de kanskje vil oppleve dette urettferdig, men også så klart vil de bli glade på mine vegne..de er jo veldig omtenksomme og ordentlige folk, men uff, jeg aner ikke hvordan skulle dele denne gladnyheten oppe i deres store sorg? Jeg klarer jo ikke nå være overlykkelig rett i fleisen på dem. Bør jeg tone nyheten litt ned? Har jo kjempe medfølelse med dem. Jeg er i tillegg gravid med barn nr. 2, og har hatt vellykket svangerskap tidligere. 
 

Hvordan ville dere håndtert dette om det var din bestevenninne? Det å dele glede i en sorg kjennes vondt, så vet rett og slett ikke hvordan jeg skal fortelle om dette her på en respektfull og forståelsesfull måte 😭 

 

 

Anonymkode: 06a0c...b9f

Du bør fortelle det på 2 mannshånd - eventuelt over melding/tlf. Ikke skjul det. Ikke gjør noe stor greie ut av dette ovenfor henne. Hva du gjør til andre er opp til deg, men ikke gjør noe stor overraskelsesmoment av nyheten ovenfor henne slik at hun blir tatt på fersken av nyheten. 

Vær forberedt på at hun kan trenge litt tid på å svare eller uttrykke glede. Og vit at det handler ikke om deg eller din graviditet - men om hennes behov for å sortere alle følelsene som virrer rundt i henne på en og samme tid - for jeg kan garantere deg hun vil bli glad på dine vegne - uavhengig av hva hun går igjennom selv. 

Samme skjedde meg, jeg ble gravid etter lang tids prøving - endte i MA i uke 10. Min bestevenninne støttet meg igjennom det samtidig som hun skjulte at hun var gravid. Det såret mye mer at hun hadde skjult det enn at hun var gravid. Det at hun tvilte på om jeg klarte å være glad på hennes vegne pga hva jeg hadde gått igjennom såret. 

 

Anonymkode: 268ba...6fe

[AnonymBruker]

Har en venninne som har vært i samme situasjon som din venninne, der hun som ikke mistet hadde termin samme dag. En ting hun har vært ganske klar på, og som jeg tror gjelder for mange som har prøvd lenge, er å fortelle det via en MELDING! IKKE si det muntlig, spesielt ikke i en situasjon som dette. Så får venninnen din tid og rom alene til å fordøye nyheten. 

Min venninne var  glad på den andre venninnes vegne, men trengte noen uker på å være lei seg likevel. Det gikk fint med vennskapet selv om det var sårt. Hvis dere er gode venninner går nok dette fint ❤️ Ville delt det så tidlig som mulig hvis jeg var deg❤️

Anonymkode: 76f9d...0a0

[AnonymBruker]

Jeg har vært din venninne, og personlig ville jeg satt pris på to ting:

1) Vis at du forstår at dette kan være vanskelig for henne. 
2) Fortell det på melding istedenfor ansikt til ansikt. Da kan hun få reagere akkurat som hun vil, uten å tenke på deg akkurat der og da. Jeg er sikker på at hun vil glede seg på dine vegne etter ei stund, men akkurat når hun får nyheten, kan de hende hun har lyst til å bare hyle. 
 

Da jeg fortalte mi venninne om at vi hadde mistet, parerte hun med å si «jeg har også en nyhet! Jeg er gravid!». Den var mildt sagt tung å svelge, og jeg forstår fortsatt ikke helt hva hun tenkte med akkurat da.

Anonymkode: 59a35...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg trenger råd. Min bestevenninne og mann fortalte meg for 4 måneder siden at de ventet barn, og gleden stod i været av en kjærkommen og etterlengtet nyhet. De hadde intensivt prøvd å få barn i 1,5 år og endelig ble hun gravid. I dag fortalte hun meg at de har mistet barnet i magen 😭 De har det forferdelig vondt naturligvis, og veldig nedstemte. Samtidig prøver de å være rasjonelle og tenke at «sånt skjer», men det er ikke til å unngå at dette tynger veldig. Spesielt da for bestevenninnen min. De er i tillegg 34 år gamle begge to, og spesielt hun stresser nå med mulighet for ny graviditet og vellykket svangerskap. (Hun har vært hos gynekolog og jordmødre, har fått klarsignal på at alt ser fint ut - men at enkelte sliter med å bli gravide).

Problemet nå er at jeg har båret på en hemmelighet. Jeg er også gravid, 2 måneder på vei. Jeg hadde planer om å si det til henne i utgangspunktet tidlig for at vi begge kunne «være gravide bestevenninner samtidig», men avventet da jeg hadde planlagt å si det på en sosial sammenkomst i august som «SURPRISE».

Nå føler jeg meg helt forferdelig. Jeg er så utrolig redd for at denne nyheten om at jeg også er gravid vil komme som en bombe rett i fanget dems… får tanker om at de kanskje vil oppleve dette urettferdig, men også så klart vil de bli glade på mine vegne..de er jo veldig omtenksomme og ordentlige folk, men uff, jeg aner ikke hvordan skulle dele denne gladnyheten oppe i deres store sorg? Jeg klarer jo ikke nå være overlykkelig rett i fleisen på dem. Bør jeg tone nyheten litt ned? Har jo kjempe medfølelse med dem. Jeg er i tillegg gravid med barn nr. 2, og har hatt vellykket svangerskap tidligere. 

Hvordan ville dere håndtert dette om det var din bestevenninne? Det å dele glede i en sorg kjennes vondt, så vet rett og slett ikke hvordan jeg skal fortelle om dette her på en respektfull og forståelsesfull måte 😭 

Anonymkode: 06a0c...b9f

Akkurat det her skjedde med meg faktisk, og det var helt grusomt. Vi hadde gått igjennom IVF behandling, og endelig klart å bli gravide. Hadde vel prøvd i ett og et halvt års tid. Vi var kjempe lykkelige! Venninna mi ringer og sier at hun også er gravid med nummer 4, og det første jeg tenker er at "shit, håper en av oss ikke mister nå". Så mistet jeg, hadde en MA fastsatt til uke 10. Det er nå snart to år siden, og vi har fortsatt ikke fått barn, og hver gang jeg ser hennes barn blir jeg minnet om hva vi også kunne hatt hvis alt hadde gått bra, og det er utrolig vanskelig og leit. Selv om det er mye bedre nå så klart! 

Basert på min engen erfaring er mine råd til deg: 

• Det er veldig bra at du ikke har sagt det allerede, så vent litt til den største sorgen har lagt seg. De har mistet sent, og det er ekstra vondt kan jeg tenke meg. Du er 2 måneder på vei, så i hvert fall vent til du er 3 måneder på vei. 
• Ikke forvent at hun skal delta i gleden og iveren med ditt barn. Hvis hun er som meg kommer det trolig til å gjøre vondt for henne, og om du har forventinger om at hun skal delta like aktivt som hun ellers ville gjort så vil det bare bli trist for deg også. 
• Ikke press henne til å skape en relasjon til barnet ditt. Min venninne var veldig på at jeg skulle kose og passe på barnet hennes, men alt barnet hennes minner meg om er jo det jeg også skulle hatt, og mistet, og siden de skulle vært på samme alder blir det ekstra sårt. 
• Det blir bedre med tiden. For min del er det nå snart 2 år siden, og jo eldre barnet blir jo mer personlighet blir det og da "skjønner" jeg også bedre at det er et eget individ, og det blir lettere å forholde seg til. 

Det kan jo tenkes at din venninne tar dette helt annerledes enn hva jeg har gjort, men jeg syns det var veldig vanskelig, og jeg tror at det å være klar over at venninna di kan føle det noe sånt også kan skåne deg litt. For du må nyte tiden, uavhengig av andres sorg. 

Du er en god venninne som tenker på dette syns jeg ❤️ 

Anonymkode: 67fa7...d4e