Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[Perfume]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men man er en ganske grunn type hvis man ikke kan være venner med folk som driver med volleyball fordi man ikke liker det selv!

Anonymkode: 79b1e...56f

Er vel mer antydet at han kanskje ikke er sååå glad i å se på absolutt alle kampene 😉 

 

[AnonymBruker]

Du høres ut som jentene fra sex og singelliv. Kanskje du burde bo i en metropol - tror ikke Oslo er stort nok. New York, London, Dubai? 

Enig med de som sier at vennene dine mest sannsynlig kommer ut av bobla igjen når barna deres flytter ut. Mange på 50-60 som plutselig har mer tid tilgjengelig enn de har godt av og som har råd til dyre ferier, hytter, god vin og god mat. Så de lever livet 😅

Men primærfokuset deres vil nok fortsatt være familien, det er deres nærmeste. Nå har du ikke barn, men egne barn er altoppslukende - og ja det er hektisk og man klager over det og man blir sliten og låst. Men samtidig ville man ikke byttet det for noe i verden, barna er jo ens eget kjøtt og blod. Den gleden man føler når de mestrer ting er jo enda større enn når man selv mestrer noe. 

Jeg kjenner igjen din type som løper på byen og går etter jenter på halvparten av din egen alder - det er ganske så trist egentlig. Kan godt skjønne du er ensom og ikke passer inn, hverken i din egen aldersgruppe eller andre. For oss med barn og A4-liv ser det ganske så innholdsløst ut for å være ærlig. 

Anonymkode: 3139f...ecd

[AnonymBruker]

Jeg levde kjedelig.  A4. Jeg har bare begynt å gi f og gjøre nye ting, både alene og sammen med partner/ familien. Hiv dere uti nye ting, bli kjent med noen alternative folk og få nye impulser.  Reis på festival eller dra på backpacking, gjør noe ukomfortabelt, involver deg i en hjelpeorganisasjon/ politisk/ interessefelt for eksempel.

Anonymkode: 700fc...a0a

[AnonymBruker]

Perfume skrev (37 minutter siden):

Er vel mer antydet at han kanskje ikke er sååå glad i å se på absolutt alle kampene 😉 

 

Nei, tvertimot antyder han at han vil at vennene skal være med på hans aktiviteter.

Ekte vennskap handler om helt andre ting enn å feste og dra på festivaler sammen. Jeg skjønner ikke hvorfor TS ikke kan gjøre disse «kule» tingene med samboeren og så treffe vennene sine som venner.

Jeg tror dette handler om noe annet som TS ikke vil innrømme, nemlig at han også blir eldre og at det son var så kjempegøy i 20- og 30- årene ikke egentlig gir like mye mening lengre.

Det er ikke så fryktelig alternativt å crazy å dra på festival i 40-åra. Jeg er 15 år eldre enn TS, og jeg har flere venner som lever som han. TS sine venner er vel i 40-åra de også, og da er småbarnstiden over for de fleste. Jeg har flere barnløse venner, så det kan jo ikke være det det handler om.

Jeg tror det TS savner er utvikling. Å henge fast i student-livsstilen hele livet gir ikke så mye mening for de fleste. Og åpenbart har han ikke veldig nære venner når han ønsker å bytte dem ut med folk som er klin like ham selv. 

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg levde kjedelig.  A4. Jeg har bare begynt å gi f og gjøre nye ting, både alene og sammen med partner/ familien. Hiv dere uti nye ting, bli kjent med noen alternative folk og få nye impulser.  Reis på festival eller dra på backpacking, gjør noe ukomfortabelt, involver deg i en hjelpeorganisasjon/ politisk/ interessefelt for eksempel.

Anonymkode: 700fc...a0a

Er ikke alt det veldig A4 da?

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som det er dere som leve fattige liv jeg.

Å gå på konserter er ikke så magisk når man har gått på veldig mange konserter. Å drikke gir meg ingenting lenger, jeg synes det er svært lite "påfyll" å hente av å snakke med fulle folk om ting som ikke betyr noe, for så å ikke huske halvparten dagen etter...

Å reise på ferie til syden er koselig med barn fordi barna opplever ting for første gang og koser seg. Man ser verden gjennom deres øyne og det gir livet en ny dimensjon. Når barna begynner på skolen er de store nok til at man har mer lyst til å dra til nye steder.

Jeg tror ikke dine samtaler med folk er mer interessante enn andre med ulike liv enn deg, de er bare annerledes. Du trives med å snakke om fylla og konserter, andre var ferdig med det for ti år siden og liker å snakke om barn og familie. Det er ulike faser, der du henger igjen.

Jeg som småbarnsmor liker å snakke om filosofi, politikk, verdenssamfunnet, samfunnstrender og slike ting. Hadde vært null interessert i å høre om dine fyllakuler og konserter. Du sier du er litt hippie, og de fremstår ofte litt barnslige for min del, som om de trasser seg vekk fra normen på et vis. Vil leve som ungdommer og ikke ha alt ansvaret som følger med voksenlivet. Du bekrefter egentlig bare hvordan jeg som regel oppfatter hippier.

Det handler ikke om at andre er kjedelige, eller a4, du må bare finne dine folk.

Og i byen er det vel mer sannsynlig at du vil finne nettopp dem.

Lykke til!

Anonymkode: 35058...390

[Thanos]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har sjeldent tid ut over senkveldene til å titte innom her, og herregud så mange svar det hadde kommet! Syntes alle som har tatt seg tid til å forsøke å svare skikkelig fortjener et svar av meg tilbake, så her har jeg litt jobb. Tar side for side. Takk for engasjementet.

 

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg sliter litt med å forstå hvor du vil hen med hovedinnlegget.

Du ordlegger deg bra og virker reflektert, men på den annen side ikke, om det gir mening? Du får masse gode og ærlige tilbakemeldinger her, men avfeier samtlige og hevder "jeg har aldri krevd det" eller "jeg har aldri hevdet det". De beste rådene er ikke bestandig de man ønsker seg mest.

Livet handler ikke bare om fest og morro, men også tungt ansvar. Livets realiteter. De fleste vokser i forskjellig grad ut fra fest/morro livet i tenårene og etablerer seg med barn og familie i 20/30 årene. Det er normal utvikling, da fyll, skrål og dunk,dunk musikk blir lite meningsfyllt etter gang 3895.

Men har du en partner som lever din livsstil, er du heldig. Lev livet med henne til vennene dine er ferdig med "A4 livene" sine og sikkert får mer tid til morro igjen. Det positive og ansvarsfulle her, er jo at dere bevisst har unngått barn. Da står dere fritt til å leve livet slik dere vil uten at konsekvensene det vil få, går ut over barn. Meget fornuftig. Men sånn er det med livsvalg, de får konsekvenser. Det gjør også valg av liv med fest, morro og reising. De fleste vokser ifra behovet for flatfyll og fest og søker mening i andre ting som jobb, barn, familie, vin og ost kvelder med gode venner osv. Du kan ikke forvente at alle rundt deg skal fortsette å dyrke din livsstil til de er 70. Men du trenger ikke bli ensom av den grunn. Ekte venner er der for deg selv om livsstilene varierer. Jeg har selv nære venner som lever "fest og fylla" livet godt opp i 30 årene, som jeg alikevel deler rolige kvelder med film og pizza med.

 

Eilis skrev (9 timer siden):

Hva i alle dager, rett i angrep! 

Man må kunne dele uten å bli angrepet, vi er forskjellige. Du vil ikke dele, helt ok. 

Synes TS virker intelligent. 

 

 

 

Perfume skrev (9 timer siden):

Han har jo overhode ikke dømt noen som helst da. Hvordan klarer dere lese så mye dømming /forakt som overhode ikke fins der?  Bare fordi man ikke liker å drive med f. Eks volleyball, betyr ikke at man dømmer andre som gjør det?? 

Kaller han ikke folk som lever a4 livet for indirekte kjedelige?

Man kan ikke forvente å skulle få ha venner med kun like interesser som en selv. Man kan være gode, nære venner selv om interesser varierer. Ts har også en samboer som trives i samme livsstil som ham. Da er man ikke "ensom", men man har valgt seg et liv som ikke treffer med hans vennekrets interesser. Det bør man tåle.

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nei, tvertimot antyder han at han vil at vennene skal være med på hans aktiviteter.

Ekte vennskap handler om helt andre ting enn å feste og dra på festivaler sammen. Jeg skjønner ikke hvorfor TS ikke kan gjøre disse «kule» tingene med samboeren og så treffe vennene sine som venner.

Jeg tror dette handler om noe annet som TS ikke vil innrømme, nemlig at han også blir eldre og at det son var så kjempegøy i 20- og 30- årene ikke egentlig gir like mye mening lengre.

 

Jeg tror det TS savner er utvikling. Å henge fast i student-livsstilen hele livet gir ikke så mye mening for de fleste. Og åpenbart har han ikke veldig nære venner når han ønsker å bytte dem ut med folk som er klin like ham selv. 

Anonymkode: 79b1e...56f

Dette! 👆 Treffer spikeren på hodet tror jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg tror du har rett i at de med gode familiære relasjoner sjeldent er ensomme, men det kan også være et tveegget sverd. For noen blir den familiære relasjonen så sterk at man ikke blir så flink på relasjoner utenfor familien, og da kan veien være kort til at man ikke fungerer så bra når man må over i et annet sosialt språk. Jeg sier ikke at det gjelder deg, men at det ikke er entydig at det er en vinnende oppskrift å ha gode familiære relasjoner, det kan også føre med seg andre utfordringer. I mine omgivelser var det veldig uvanlig å være "bestevenn" med foreldrene sine, de fleste hadde venner på egen alder og foreldre som var nettopp foreldre. 

Men jeg tenker jo at det trenger ikke å være mer komplisert enn at du trives godt med en liten nær omgangskrets, som er lik deg selv, mens jeg trives best i en sosial omgangskrets som gir mer nye impulser? 

Jeg har ikke fordommer mot dre med barn, det er det du som leser ut av det. Jeg bare sier at det ikke er et liv jeg ønsker meg. Jeg syntes det er helt topp om du har et liv som du er lykkelig i, hvorfor skulle jeg mene noe annet? Folk har kanskje litt lett for å gå i forsvarsposisjon om man værer at deres egne valg kritiseres. Det er ikke det jeg gjør - jeg er en ensom ulv rom uler ut i natten, og ikke finner flokken min. Det er alt 

Anonymkode: 9740b...93c

 

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Her tolker du nok det jeg skrev i litt feil retning. HI er jo sett i fra mitt perspektiv, det betyr ikke at jeg mener noe negativt om livene til de rundt meg, ut over det at det livet ikke er noe for meg. De fleste har det nok helt topp i sine liv, og jeg er glad på deres vegne for at de er glade. Min sorg er ikke at de har funnet sin greie uten meg, for jeg vil ikke være med på deres greie - min sorg er at jeg ikke har funnet min tilsvarende glede med andre mennesker, på samme måte som at de har funnet sin glede uten meg. 

Jeg setter ikke opp enten eller - jeg bare snakker om min egen opplevelse og hva som er min vei til gode opplevelser. Livet mitt hadde ikke vært fint med barn. At du har det bra med barn, det er jo helt supert! Men jeg ville ikke hatt det bra i ditt liv. Folk er forskjellige, rett og slett. 

Anonymkode: 9740b...93c

Du omtaler andre sitt liv med barn som gørrkjedelig og A4. Så at du ikke er negativ og fordomsfull mot andre er jo blankt ut løgn. Videre påpeker du at du ikke lever dette gørrkjedelige livet og synes det er vanskelig å finne venner som 40 åring..

I steden for å si at «ja, kanskje ordla jeg meg litt voldsomt og. feil» ; så sier du nå at dette har du jo aldri sagt og det er alle andre som misforstår deg.

Jeg gikk tur i dag med ektefelle og fortalte om denne tråden og om hvor heldig vi er som har «flokken vår» i vår egen familie. At barna våre er begynt å bli store, de gir oss mening og innhold og de utfordrer og beriker livene våre. Som andre skriver i tråden så er dette menneskene man liker å være sammen med og velger å prioritere. Du sier noe om at det er uvanlig blant dine venner å tilbringe mye og nære tid med sin familie, og du mistenker at de som har en tett kjernefamilie de trives med, muligens ikke fungerer sosialt på andre arena. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De som lærer seg gode sosiale koder og relasjonsbygging i en trygg og stabil familie er nok langt bedre rustet til å fungere sosialt på alle andre arena.

Du vil ikke ha barn og det er helt fint, men du startet selv en tråd som bygger på at livet med barn er «gørrkjedelig». Dette er hva du nå får svar på; at du har null forutsetning for å si noe om. Det som du kan hevde er gørrkjedelig; må jo være ditt eget liv. Ikke andres. 

 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

Jeg må også legge til, at jeg som 40 åring kjenner meg ikke igjen i at det skal være så vanskelig å få venner i alderen vi er i nå. Vi (jeg og ektefelle) - har bygget flere nære relasjoner med mennesker som har stått og står i helt ulik livssituasjon enn oss selv, noen av våre nærmeste venner ble vi kjent med for omlag tre år siden. Noen har barn. Andre ikke. Noen har langt yngre barn, andre eldre. 
 

Du må gjerne velge bort barn, men ikke trøkk ned andre sitt levesett og bruk det som begrunnelsen for at du ikke «finner flokken din». Det er nok helt andre årsaker til det. Og da er tipset mitt å starte med deg selv. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

 

 

Du omtaler andre sitt liv med barn som gørrkjedelig og A4. Så at du ikke er negativ og fordomsfull mot andre er jo blankt ut løgn. Videre påpeker du at du ikke lever dette gørrkjedelige livet og synes det er vanskelig å finne venner som 40 åring..

I steden for å si at «ja, kanskje ordla jeg meg litt voldsomt og. feil» ; så sier du nå at dette har du jo aldri sagt og det er alle andre som misforstår deg.

Jeg gikk tur i dag med ektefelle og fortalte om denne tråden og om hvor heldig vi er som har «flokken vår» i vår egen familie. At barna våre er begynt å bli store, de gir oss mening og innhold og de utfordrer og beriker livene våre. Som andre skriver i tråden så er dette menneskene man liker å være sammen med og velger å prioritere. Du sier noe om at det er uvanlig blant dine venner å tilbringe mye og nære tid med sin familie, og du mistenker at de som har en tett kjernefamilie de trives med, muligens ikke fungerer sosialt på andre arena. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De som lærer seg gode sosiale koder og relasjonsbygging i en trygg og stabil familie er nok langt bedre rustet til å fungere sosialt på alle andre arena.

Du vil ikke ha barn og det er helt fint, men du startet selv en tråd som bygger på at livet med barn er «gørrkjedelig». Dette er hva du nå får svar på; at du har null forutsetning for å si noe om. Det som du kan hevde er gørrkjedelig; må jo være ditt eget liv. Ikke andres. 

 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Jeg er par år eldre enn ts og i likhet med han syns jeg folk som er nære med sine egne foreldre er rare (og sjeldne). Syns der høres nesten dysfunksjonelt ut å høre foreldre si de anser sine egne barn som sine beste venner.  Enda mer da jeg var ung og opprørsk til alt bestående.  Klart man ikke var bestis med gamle streiting-foreldre - det var INGEN som var det i gen x, lism.  Har fått med meg at yngre generasjoner er annerledes, men syns fortsatt det er rart. Foreldre er foreldre.  Venner er noe helt annet.

Anonymkode: e1038...9f7

[AnonymBruker]

Kjører et samlesvar i dag ☺️ Det jeg syntes er litt påfallende er hvor mange som går i forsvarsposisjon overfor å ha valgt det livet som er det mest vanlige å velge, og slenger rundt seg om at alternative er dårlige folk, at det er "ikke mitt liv som er kjedelig, men ditt liv som er innholdsløst" og så videre. Det er helt vanlig at mennesker har sider ved livet de stiller seg positive og negative til. At jeg syntes det vanlige A4 livet med barn på alle måter virker skrekkelig og kjedelig, det er jo min subjektive mening - det er ikke for meg. Om andre velger det livet og er lykkelig med det, så er jeg lykkelig for dem. Jeg ønsker jo bare å finne min egen versjon av deres lykke. Det er sikkert veldig vanskelig å forstå for de som har barn, og naturligvis forguder barna sine, men - jeg liker ikke barn overhodet. Jeg syntes ikke de er søte, men slitsomme og bråkete. Det betyr ikke at jeg fordømmer at vennene mine får barn, det å få barn ER jo faktisk meningen med livet. Men for noen av oss er det sånn at vi kjenner ikke på det kallet - litt på samme måte som at noen damer liker andre damer, som enkelte sikkert også vil mene er veldig unaturlig. Og jeg skriver jo dette innlegget i håp om å få til en dialog med andre som er i samme situasjon, og noen fine svar har det blitt. Men av en eller annen grunn så føler også veldig mange som ikke lever mitt liv, som på en måte ikke ble spurt (ref formuleringen i HI), de mener at de skal virkelig komme med sin mening, de som hverken forstår situasjonen eller kan relatere til innholdet i spørsmålet. Men greit nok, dette er jo tross alt norges største kommentarfelt, jeg tåler det altså. 

Noen punkter husker jeg litt ekstra etter å ha lest igjennom;

At jeg ønsker å være Peter Pan? Helt klart, og det skal jeg definitivt ikke prøve å fornekte. Jeg ser egentlig ikke noe galt i det heller, så lenge som jeg ikke skader noen andre med det jeg gjør. Min sorg er jo at jeg har ikke den flyvende flokken sammen med meg som Peter Pan har, vi to flyr litt alene. Men ja - kanskje løser det seg med nytt bosted. Håper det. 

Til den som mener jeg bare har overfladiske venner, overhodet ikke. Jeg har masse venner som jeg har dype vennskap til som strekker seg over mange år. Han jeg snakket med sist i telefonen har jeg vært venn med i 37 år. Vi snakket faktisk tilfeldigvis om at vi treffes alt for sjeldent, og sånn sett passer det godt å refere til hva han sa. Det gikk omtrent som dette; "Ja, du vet nå. Det er opp klokken seks for å dra på jobb, også er det hjem til middag klokken fire. Også er det jo sånn at (samboer) jobber turnus, så da blir det stort sett jeg som er ansvarlig for både kjøring til og fra trening, leksehjelp og alt mulig. Også er det leggetid. Og i helgene så er det nå inn til campingvognen (som står i en slags fjellbygd langt unna byen), så det er jo liksom aldri tid til overs. Aldri ledig tid til å finne på noe man har lyst til." Så det er ikke sånn at jeg mangler venner om noe stort og alvorlig skjer i livet mitt, overhodet ikke. Men det er mye ensomme hverdager. Det er et faktum. Og når man bor i en by som ikke er topp 5, men topp 20 store i Norge, så tror jeg det er sånn de fleste plasser - det er ikke så mange "alternative" der, de flytter sikkert som oftest til Oslo i tidlig alder. 

Og til de som mener de kan avsløre om noen er intelligente ved å lese en diskusjon på Kvinneguiden, bør ta seg en titt i speilet. Jeg tror nok intelligente folk ville sagt at "jeg trenger mye mer informasjon enn dette for å danne meg en mening om personen er intelligent eller ikke". Og vil dere forsøke å bruke det som hersketeknikk, så kan jeg bare si med en gang at det biter ikke. 

Til deg som sier kom deg ut av komfortsonen - selv om jeg er ute av komfortsonen hele tiden, så har du sikkert et poeng likevel. Jeg utfordrer meg selv veldig mye i livet, særlig rundt det å lære nye språk, ny teori og ny praksis. Men jeg har jo bodd i samme by nå i 12 år, så der har jeg jo ikke utfordret meg selv på en stund. Jeg liker å utfordre meg sosialt også, men blir kanskje litt reservert her i byen, fordi man kjenner kanskje litt på det at "småbydyret" har stemplet oss som litt rare. Var nettopp en tur i utlandet på kombinert ferie og jobb, og selv om det var et land hvor "ingen" kan engelsk, og jeg var ganske fersk i språket, så utfordret jeg meg selv til å bli kjent med folkene likevel - og det var kjempegøy. Jeg tror likevel ikke jeg avfeier noe når jeg sier at her i byen så møter jeg sjeldent folk har noe annet å tilby enn standardpakken - det er et store element oppe i dette.

Sex og singelliv? Hehe, gøyal sammenligning, og jeg liker den! Ja, jeg kunne gjerne levd i en slags Sex og singelliv setting, det tror jeg hadde vært helt supert for meg. At du nevner det gjør at jeg gjør meg opp en tanke jeg syntes er interessant - alle mener å elske A4 livet sitt, men jaggu elsket folk å drømme seg bort til å være Carrie Bradshaw! Og det florerer med depresjoner og psykiske problemer - kanskje veldig mange flere enn vi tror forsøker å elske A4-livet, men havnet der som føle av pliktfølelse og flokkmentalitet? En tanke er det i alle fall. 

Du som sier at du ikke skjønner hvorfor jeg ikke bare kan bruke samboeren min som venn, og ferdig med det. Interessant at du sier det, for jeg hadde den diskusjonen på Messenger med en som vokste opp på samme sted som meg. Vi er begge i samme bransje, så vi snakket litt om fag, også innimellom kunne det bli litt smått og stort. Og da nevnte han det, og han viste til at han hadde det som meg, men at han heller fokuserte på samboeren sin for et lykkelig liv, og syntes jeg var litt teit som ikke kunne gjøre det samme, også slutte å klage. En stund sendere blir det slutt i mellom han og hans samboer, og en stund sendere så tok han sitt eget liv. Vi bodde i forskjellige byer, så plutselig så jeg bare dødsannonsen i avisa. Hvorfor sier jeg dette? Jo fordi man trenger venner og sosialt samvær uansett om man har samboer/kjæreste eller ikke. Det handler både om å ha flere bein å stå på, og det handler om å ikke slite for mye på forholdet. Man trenger å savne hverandre innimellom som kjærester. 

Og til deg som sier du er sikker på jeg savner utvikling. Jeg har utvikling på veldig mange andre plan i livet mitt som gir meg utfordring, for eksempel jobben min som er livet mitt. Jeg har full forståelse for at det virker rart for veldig mange at man kan ønske seg å leve som man var 30 resten av livet i det sosiale, men det er faktisk mulig å ønske seg. Men se til for eksempel musikere og rockere - veldig mange av de, som jo faktisk har muligheten til å gjøre som de vil, lever nettopp det livet i langt større grad enn folk flest. Jeg skjønner de godt, for det er et veldig gøyalt liv. Og jeg syntes alle skal ha muligheten til å gjøre det de selv syntes er gøy. Syntes du det er gøy å se barne-TV med barna? Supert - jeg er glad på dine vegne. Syntes "Daniel" det er gøy å reise jorda rundt å klatre fjelltopper? Supert - glad på hans vegne, men ikke noe for meg. Og om Charlie Sheen har lyst til å være som han er? Vel topp det også, så lenge som han oppriktig er lykkelig. Som de sier - whatever makes you happy! 

Til du som sier det ikke er vanskelig å få venner som voksen, for en del er sikkert det sant. Men ta en titt på nettforum, ta en titt på NRK-saker, hør på litt podder som psykologi, mental helse, sosialt liv - eller gjør noe så enkelt som å høre på Lørdagsrådet eller lignende programmer hvor folk spør. Da vil du høre at veldig mange sliter med å finne seg nye venner når de er i 40-årene. Også handler det selvfølgelig også om hvor du er i livet. Om du er en "typisk" 40-åring, så er det jo veldig mye enklere enn om du er en "atypisk" 40-åring. På akkurat samme måte som om du er 16 år og har personligheten til en som er 60 år, så vil du slite med å passe inn da også. 

Takk for alle svar i tråden. Den dør sikkert en naturlig død. Bittelitt klokere ble jeg, for det var noen som virket å ha vært en tilnærmet situasjon og kunne dele litt erfaringer. Om ikke annet så har det gitt meg håp om at det å flytte til Oslo kan være et skikkelig klokt valg. Jeg var så glad i å komme hjem etter flere år ute for 12 år siden - men det har nok blitt et slags fengsel etterhvert som man selv fortsatte å være den man var, mens de andre skled over i ny livsfaser. 

God natt, godtfolk! ☺️

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kjører et samlesvar i dag ☺️ Det jeg syntes er litt påfallende er hvor mange som går i forsvarsposisjon overfor å ha valgt det livet som er det mest vanlige å velge, og slenger rundt seg om at alternative er dårlige folk, at det er "ikke mitt liv som er kjedelig, men ditt liv som er innholdsløst" og så videre. Det er helt vanlig at mennesker har sider ved livet de stiller seg positive og negative til. At jeg syntes det vanlige A4 livet med barn på alle måter virker skrekkelig og kjedelig, det er jo min subjektive mening - det er ikke for meg. Om andre velger det livet og er lykkelig med det, så er jeg lykkelig for dem. Jeg ønsker jo bare å finne min egen versjon av deres lykke. Det er sikkert veldig vanskelig å forstå for de som har barn, og naturligvis forguder barna sine, men - jeg liker ikke barn overhodet. Jeg syntes ikke de er søte, men slitsomme og bråkete. Det betyr ikke at jeg fordømmer at vennene mine får barn, det å få barn ER jo faktisk meningen med livet. Men for noen av oss er det sånn at vi kjenner ikke på det kallet - litt på samme måte som at noen damer liker andre damer, som enkelte sikkert også vil mene er veldig unaturlig.

Anonymkode: 9740b...93c

Du er «overrasket over at noen går i forsvar» når du har bygget H.I ut ifra at deres livsvalg er «gørrkjedelig»..? - Det handler om måten du ordlegger deg på. Det må være mulig å poengtere at man velger som man gjør uten å tråkke ned andre sitt valg? 
 

- Jeg ønsker meg ikke hund. Men jeg har ingen behov for å påpeke alle negative aspekter som jeg måtte forestille meg at livet med hund kan medføre seg, eller at «livet med hund er helt jævlig». Jeg skjønner jo at det vil krenke en god del folk med hund. Du er på den måten ufattelig enkel, ordinær og gjennomsnittlig; når du som barnløs ikke «skjønner» hvorfor de med barn «går i forsvar» når du omtaler livet deres som «gørrkjedelig». Det har nylig vært en diskusjon som H.Eia deltok i, hvor han ble kritisert for å fremstille livet med barn som «enkelt». Jeg satte meg ikke spesielt dypt inn i den diskusjonen, men det jeg fikk ut av det som jeg til dels er enig i; er at vi må slutte å snakke ned livet med barn. Enten at det er «gørrkjedelig» eller «vanskelig». 
 

Du, som barnløs mann i 40 åra, er overhodet ikke spesielt unik i ditt syn på at du ikke ønsker barn, og ser kun negativt på barn. Tvert imot så er hver generasjon blitt mer selvsentrert, individualistisk, egoistisk og derav navlebeskuende. 
 

Du ønsker å finne «meninga med livet», og den er etter min oppfatning å «leve mye for andre». Jeg skal ty til selveste Jordan Peterson som hevder at den eneste måten du kan bli et fullverdig menneske; er via å få barn. Fordi et «fullverdig menneske» utvikles til et punkt hvor det ofrer så mye av seg selv til fordel for noen andre, og det er ironisk nok da mange plutselig opplever at livet får en voldsom mening. Man er utrolig viktig, og kjenner på følelsen av å være viktig; fordi andre er avhengig av en. 
 

Fra en som står på sidelinjen og har gått gjennom utviklingen man gjør som menneske, når man får barn, blir ditt innlegg som sagt veldig påfallende for en del av vår generasjon; selve symbolet på hvor hul del selvdyrkningen dere driver med, faktisk er. At det å bare «mæle sin egen kake» og det konstante innoverskuende perspektivet overhodet ikke er særlig utviklende for selvet. Det er heller ganske begrensende.

Ditt innlegg blir for meg som nåtidens Narkissos; De som er så opptatt med å se seg selv, at de ikke skjønner at de selv har falt i brønnen. 
 

Du ber den som sier at man kan godt få venner i 40 åra, (meg) - lese seg litt opp på dagen ensomhet osv. 

Generasjonene før oss har blitt lært opp til å tenke fellesskap. Vi som er født fra 70- tallet og ut, har blitt mer og mer individualistiske i tankesettet vårt: barna våre skal ha unike, egne navn, alt skal helst tilrettelegges for hvert enkelt individ, være seg maten vi spiser eller læringen man får. Barnløse vil helst ikke se eller høre barn på en restaurant eller et fly; det er for belastende for dem. 
Dette er noe av baksiden av medaljen når samfunnet som helhet blir bestående av borgere som er mer opptatt av deres individuelle rettigheter enn kollektivets fellesskap. Og denne gjengen blir mer og mer ensom. Nettopp fordi de selv bidrar til å redusere fellesskapet.

Vil du ha flere venner?

- Vær litt mer raus og mindre dømmende

(fordi dømmende og fordomsfull er du, lik mange barnløse i din kategori, som ikke har noe filter når det gjelder å legge frem egne fordommer som fakta vedr.livet med barn)

- Ha litt mer selvinnsikt og vær litt mer selvkritisk.

(du «skjønner ikke» hvorfor barnløse «går i forsvar» når hele tråden din bygger på hvor «gørrkjedelig» du mener deres liv må være, og du bruker forøvrig resten av tråden til å forherlige deg selv og dine valg) 

- Forstå at med egoisme og selvdyrking øker også oddsen for ensomhet.

(Det du savner er nære relasjoner, fordi det er hva som gir livet mening. Men du klarer ikke bygge disse, verken med samboeren din, potensielle barn du ikke vil ha, eller mennesker i din egen alder, alt grunnet diverse argumenter om hvorfor du ikke klarer å ha nære relasjoner med disse. Eksempelet ditt om vennen som tok selvmord og var bestevenn med sin samboer er faktisk utrolig dårlig. Det viser at du tenker at via å skjerme deg fra nærhet så skal du skjerme deg fra å bli såret…?? - vel: det er også den «skjermingen» som gjør at livet ditt føles tomt, hult og meningsløst) Din venn sitt selvmord skyldes nok ikke at han var nære venn med sin samboer, slik du forsøker å forenkle det til. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Du er «overrasket over at noen går i forsvar» når du har bygget H.I ut ifra at deres livsvalg er «gørrkjedelig»..? - Det handler om måten du ordlegger deg på. Det må være mulig å poengtere at man velger som man gjør uten å tråkke ned andre sitt valg? 
 

- Jeg ønsker meg ikke hund. Men jeg har ingen behov for å påpeke alle negative aspekter som jeg måtte forestille meg at livet med hund kan medføre seg, eller at «livet med hund er helt jævlig». Jeg skjønner jo at det vil krenke en god del folk med hund. Du er på den måten ufattelig enkel, ordinær og gjennomsnittlig; når du som barnløs ikke «skjønner» hvorfor de med barn «går i forsvar» når du omtaler livet deres som «gørrkjedelig». Det har nylig vært en diskusjon som H.Eia deltok i, hvor han ble kritisert for å fremstille livet med barn som «enkelt». Jeg satte meg ikke spesielt dypt inn i den diskusjonen, men det jeg fikk ut av det som jeg til dels er enig i; er at vi må slutte å snakke ned livet med barn. Enten at det er «gørrkjedelig» eller «vanskelig». 
 

Du, som barnløs mann i 40 åra, er overhodet ikke spesielt unik i ditt syn på at du ikke ønsker barn, og ser kun negativt på barn. Tvert imot så er hver generasjon blitt mer selvsentrert, individualistisk, egoistisk og derav navlebeskuende. 
 

Du ønsker å finne «meninga med livet», og den er etter min oppfatning å «leve mye for andre». Jeg skal ty til selveste Jordan Peterson som hevder at den eneste måten du kan bli et fullverdig menneske; er via å få barn. Fordi et «fullverdig menneske» utvikles til et punkt hvor det ofrer så mye av seg selv til fordel for noen andre, og det er ironisk nok da mange plutselig opplever at livet får en voldsom mening. Man er utrolig viktig, og kjenner på følelsen av å være viktig; fordi andre er avhengig av en. 
 

Fra en som står på sidelinjen og har gått gjennom utviklingen man gjør som menneske, når man får barn, blir ditt innlegg som sagt veldig påfallende for en del av vår generasjon; selve symbolet på hvor hul del selvdyrkningen dere driver med, faktisk er. At det å bare «mæle sin egen kake» og det konstante innoverskuende perspektivet overhodet ikke er særlig utviklende for selvet. Det er heller ganske begrensende.

Ditt innlegg blir for meg som nåtidens Narkissos; De som er så opptatt med å se seg selv, at de ikke skjønner at de selv har falt i brønnen. 
 

Du ber den som sier at man kan godt få venner i 40 åra, (meg) - lese seg litt opp på dagen ensomhet osv. 

Generasjonene før oss har blitt lært opp til å tenke fellesskap. Vi som er født fra 70- tallet og ut, har blitt mer og mer individualistiske i tankesettet vårt: barna våre skal ha unike, egne navn, alt skal helst tilrettelegges for hvert enkelt individ, være seg maten vi spiser eller læringen man får. Barnløse vil helst ikke se eller høre barn på en restaurant eller et fly; det er for belastende for dem. 
Dette er noe av baksiden av medaljen når samfunnet som helhet blir bestående av borgere som er mer opptatt av deres individuelle rettigheter enn kollektivets fellesskap. Og denne gjengen blir mer og mer ensom. Nettopp fordi de selv bidrar til å redusere fellesskapet.

Vil du ha flere venner?

- Vær litt mer raus og mindre dømmende

(fordi dømmende og fordomsfull er du, lik mange barnløse i din kategori, som ikke har noe filter når det gjelder å legge frem egne fordommer som fakta vedr.livet med barn)

- Ha litt mer selvinnsikt og vær litt mer selvkritisk.

(du «skjønner ikke» hvorfor barnløse «går i forsvar» når hele tråden din bygger på hvor «gørrkjedelig» du mener deres liv må være, og du bruker forøvrig resten av tråden til å forherlige deg selv og dine valg) 

- Forstå at med egoisme og selvdyrking øker også oddsen for ensomhet.

(Det du savner er nære relasjoner, fordi det er hva som gir livet mening. Men du klarer ikke bygge disse, verken med samboeren din, potensielle barn du ikke vil ha, eller mennesker i din egen alder, alt grunnet diverse argumenter om hvorfor du ikke klarer å ha nære relasjoner med disse. Eksempelet ditt om vennen som tok selvmord og var bestevenn med sin samboer er faktisk utrolig dårlig. Det viser at du tenker at via å skjerme deg fra nærhet så skal du skjerme deg fra å bli såret…?? - vel: det er også den «skjermingen» som gjør at livet ditt føles tomt, hult og meningsløst) Din venn sitt selvmord skyldes nok ikke at han var nære venn med sin samboer, slik du forsøker å forenkle det til. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Godt jobbet å skrive alt dette uten en eneste positiv vending.

Anonymkode: 9c024...bdf

[AnonymBruker]

Hvorfor må livet være A4? Kjenner folk som solgte alt de eide for å kunne dra rundt i verden med bobilen, og ta strøjobber der de kom. Leste om han som var økonom i arbeidstiden og rocker på fritiden. Eller ekteparet som velger å bruke penger på å male i Frankrike istedet for å binde sine penger i huslån? 

Må man være som alle andre? 

Hisen K46

Anonymkode: 46e09...6d8

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du at det er så veldig alternativt og «ikke-A4» å være barnløs? Det er jo helt vanlig. Jeg har mange barnløse venner, naboer og slektninger. Men i motsetning til deg så har de ikke gjort det til hele sin identitet.

De har da kunnet stikke innom likevel og slå av en prat selv om det har myldret av barn hjemme. De har blitt med på lekeplassen for å prate med meg og for å bli kjent med barna. Nå som mine barn er voksne, så har mine venner en god relasjon til dem, og kan gjerne ringe dem for å be om hjelp til kattepass og datasupport.

Vet du hva ironien er ? Du misliker barn intenst i følge deg selv, men du trives godt med folk som er 20 år yngre… well guess what, det er vel snart den alderen barna til dine venner er i !

Du ønsker å leve «student-livet» (henge sammen etter jobb hver dag?) og så skylder du på barna at andre ikke vil/kan det. Men voksne folk har andre ting i livet sitt uavhengig av barn. Mange jobber mye, de fleste vil hjem og spise middag med samboer, noen har familie, mange liker et roligere liv ettersom man blir eldre. Kan ikke du tenke litt nytt da? Bli med denne gode nære vennen din på trening med ungene, invitere ham og hele familien hjem på hverdagsmiddag. Eller må all kontakt skje kun på dine premisser?

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

Uavhengig av hva man mener om ts så er dette fremtiden : mange godt voksne med ung voksen mentalitet. Tror det vil føre til flere kollektiv for godt voksne,  bl.a.

Anonymkode: e1038...9f7

[Yodas]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Du ønsker å finne «meninga med livet», og den er etter min oppfatning å «leve mye for andre». Jeg skal ty til selveste Jordan Peterson som hevder at den eneste måten du kan bli et fullverdig menneske; er via å få barn. Fordi et «fullverdig menneske» utvikles til et punkt hvor det ofrer så mye av seg selv til fordel for noen andre, og det er ironisk nok da mange plutselig opplever at livet får en voldsom mening. Man er utrolig viktig, og kjenner på følelsen av å være viktig; fordi andre er avhengig av en.

Anonymkode: 12f7f...f0d

Man kan bety noe for andre, eller være viktig, på andre måter enn å få barn. Man kan gjøre noe for andre gjennom jobb, frivillig arbeid etc. Hvis H.I er kunstner, forfatter, skuespiller eller noe slikt (jeg fikk av en eller annen grunn inntrykk av det) kan han jo også bety noe for andre gjennom sitt virke.

[Yodas]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor mener du at det er så veldig alternativt og «ikke-A4» å være barnløs? Det er jo helt vanlig. Jeg har mange barnløse venner, naboer og slektninger. Men i motsetning til deg så har de ikke gjort det til hele sin identitet.

De har da kunnet stikke innom likevel og slå av en prat selv om det har myldret av barn hjemme. De har blitt med på lekeplassen for å prate med meg og for å bli kjent med barna. Nå som mine barn er voksne, så har mine venner en god relasjon til dem, og kan gjerne ringe dem for å be om hjelp til kattepass og datasupport.

Vet du hva ironien er ? Du misliker barn intenst i følge deg selv, men du trives godt med folk som er 20 år yngre… well guess what, det er vel snart den alderen barna til dine venner er i !

Du ønsker å leve «student-livet» (henge sammen etter jobb hver dag?) og så skylder du på barna at andre ikke vil/kan det. Men voksne folk har andre ting i livet sitt uavhengig av barn. Mange jobber mye, de fleste vil hjem og spise middag med samboer, noen har familie, mange liker et roligere liv ettersom man blir eldre. Kan ikke du tenke litt nytt da? Bli med denne gode nære vennen din på trening med ungene, invitere ham og hele familien hjem på hverdagsmiddag. Eller må all kontakt skje kun på dine premisser?

Anonymkode: 79b1e...56f

Dette. Mange av oss som har barn har barnløse venner. Det er mange måter å være ung til sinns på. Å gå på Naturhistorisk museum og se på dinosaurer med en barnefamilie kan være en av dem. Kanskje er det morsommere enn enda en kveld på puben.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Godt jobbet å skrive alt dette uten en eneste positiv vending.

Anonymkode: 9c024...bdf

Det positive må være at de det gjelder kanskje er heldige når de ikke ser dette selv.
 

Det må være utrolig bittert å oppdage at livet man valgte som bevisst kjørte på en del overfladiske verdier: plutselig føles meningsløst og tomt.

Så at mennesket er bygget slik at vi beskytter oss selv mot det som sårer mest (men dermed også gjør oss inhabile til å se situasjonen slik den er) - er kanskje en slags velsignelse i forkledning. 
Fornektelse har sitt formål.

Det andre positive må være at kanskje får vi en kulturell endring, som jeg forøvrig tror er i gang med å skje; generasjonene under oss er langt mer villig til å ofre seg for fellesskapet enn hva vi, 70-80-90-talls generasjonen har vært.

De bor gjerne i kollektiv, spiser mindre kjøtt, sykler mer og kjører mindre bil; om det gagner verdenssamfunnet. 
 

Det positive er også at kanskje kan de som ukritisk «trasher» livet de selv har valgt bort (livet med barn) - lære seg å se innover på egne begrensninger fremfor å anta at «problem/årsak» skyldes noe utenfor dem selv:

Hvis jeg skal forklare hvorfor jeg ikke vil ha hund, så vil jeg forklare det via å se på hva ved meg som gjør at dette ikke er forenelig: jeg har ikke overskudd til å ta vare på en hund og jeg tror ikke jeg vil kunne klare å gi den hva den trenger. Jeg er også litt redd og engstelig rundt større hunder, og selv om jeg kan få en liten hund så tenker jeg at hundeeiere bør være tryggere rundt hund enn det jeg er.

Ser du forskjellen på hva jeg gjør her versus det TS gjør? 
 

Jeg anerkjenner at årsaken til at jeg ikke ønsker hund ligger hos meg. Jeg trenger ikke si at «hunder er farlige» eller «hunder er krevende» - eller ilegge dem andre negative egenskaper som ikke stemmer. Det positive er at kanskje TS også klarer å reflektere godt nok og ordlegge seg annerledes; tenke annerledes. Jeg har ikke bare tenkt å jatte med TS for å stryke egoet hans, når han åpenlyst har såpass store hinder i evnen til å reflektere og uttrykke seg at han trenger å utfordres på dette området. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

Thanos skrev (19 timer siden):

Jeg sliter litt med å forstå hvor du vil hen med hovedinnlegget.

Du ordlegger deg bra og virker reflektert, men på den annen side ikke, om det gir mening? Du får masse gode og ærlige tilbakemeldinger her, men avfeier samtlige og hevder "jeg har aldri krevd det" eller "jeg har aldri hevdet det". De beste rådene er ikke bestandig de man ønsker seg mest.

Livet handler ikke bare om fest og morro, men også tungt ansvar. Livets realiteter. De fleste vokser i forskjellig grad ut fra fest/morro livet i tenårene og etablerer seg med barn og familie i 20/30 årene. Det er normal utvikling, da fyll, skrål og dunk,dunk musikk blir lite meningsfyllt etter gang 3895.

Men har du en partner som lever din livsstil, er du heldig. Lev livet med henne til vennene dine er ferdig med "A4 livene" sine og sikkert får mer tid til morro igjen. Det positive og ansvarsfulle her, er jo at dere bevisst har unngått barn. Da står dere fritt til å leve livet slik dere vil uten at konsekvensene det vil få, går ut over barn. Meget fornuftig. Men sånn er det med livsvalg, de får konsekvenser. Det gjør også valg av liv med fest, morro og reising. De fleste vokser ifra behovet for flatfyll og fest og søker mening i andre ting som jobb, barn, familie, vin og ost kvelder med gode venner osv. Du kan ikke forvente at alle rundt deg skal fortsette å dyrke din livsstil til de er 70. Men du trenger ikke bli ensom av den grunn. Ekte venner er der for deg selv om livsstilene varierer. Jeg har selv nære venner som lever "fest og fylla" livet godt opp i 30 årene, som jeg alikevel deler rolige kvelder med film og pizza med.

 

 

 

 

Kaller han ikke folk som lever a4 livet for indirekte kjedelige?

Man kan ikke forvente å skulle få ha venner med kun like interesser som en selv. Man kan være gode, nære venner selv om interesser varierer. Ts har også en samboer som trives i samme livsstil som ham. Da er man ikke "ensom", men man har valgt seg et liv som ikke treffer med hans vennekrets interesser. Det bør man tåle.

 

Dette! 👆 Treffer spikeren på hodet tror jeg.

Hadde innlegget ditt 1000 tommel opp on jeg kunne! 100% enig! 

Anonymkode: 12f7f...f0d