Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[AnonymBruker]

HI er noe av det beste jeg har lest på KG noensinne. Det er NØYAKTIG som om jeg skulle skrevet det selv.

Anonymkode: 9c024...bdf

[AnonymBruker]

På en måte kjenner jeg meg litt igjen i TS- jeg er på hans alder og har heller ikke valgt A4-livet. Det som først og fremst slår meg er hvor heldig TS er som har funnet en likesinnet samboer- jeg og mange andre som ikke ønsker full pakke med familien AS i rekkehus leter fortsatt etter den rette. Likevel er jeg jevnt over mer tilfreds enn TS, og jeg tror nøkkelen ligger i at jeg er mer fleksibel og tilpasningsdyktig. Jeg er nysgjerrig på det meste, og blir like gjerne med på båltur med venner som konsert i byen. Det er jo kontrastene som gjør livet bra- helga i byen med barer og konserter er ekstra bra etter noen dager i naturen. 

Anonymkode: ced05...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han er lei seg fordi andre på hans alder velger å leve A4-livet. 

Anonymkode: 2d221...d2f

Han er vel ensom i sitt valg. Ikke så uforståelig det. Å velge bort barn er jo å velge en vei de fleste andre ikke tar, og som tar mye tid fra andre i veldig mange år. 

Som allerede nevnt synes jeg det var noe ensomt de årene jeg hadde fått store barn, mens mine venner fremdeles hadde små barn. Det var også noe ensomt de årene jeg hadde små barn og de ikke hadde barn ennå. Livet svinger imidlertid, og nå når alle har store barn er livet veldig sosialt igjen. 

Å tro det at å velge bort å få barn er garanti for et alltid spennende liv er vel noe korttenkt, siden de fleste ønsker familie. Mye mulig hadde ts fått et mer sosialt liv ved å få barn samtidig som venner, istedenfor å tenke at slikt stoppet livet. Man trenger jo ikke å leve et kjedelig liv med barn, og det er garanti naturlig at man blir noe ensom når man går i utakt med sine venner. 

Venner får nok etterhvert kapasitet og lyst til være sosiale igjen, men ts har valgt et liv der han og partner ikke lever som de fleste, og det er tydeligvis et aktivt valg, men uten å kanskje innse de fulle konsekvenser av slikt? Hans venner med barn har nok ikke så kjedelige liv, selv om ts mener de har en skjebne verre enn døden. Tviler på at de synes det generelt, men ts kjeder seg altså nå, og de antagelig ikke, selv om det å ha barn selvfølgelig også er stressende innimellom gledene ved det. 

Anonymkode: 8f03f...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Han er vel ensom i sitt valg. 
 

*snip*

Å tro det at å velge bort å få barn er garanti for et alltid spennende liv er vel noe korttenkt, siden de fleste ønsker familie. Mye mulig hadde ts fått et mer sosialt liv ved å få barn samtidig som venner, istedenfor å tenke at slikt stoppet livet. Man trenger jo ikke å leve et kjedelig liv med barn, og det er garanti naturlig at man blir noe ensom når man går i utakt med sine venner. 

*snip*

Hans venner med barn har nok ikke så kjedelige liv, selv om ts mener de har en skjebne verre enn døden. Tviler på at de synes det generelt, men ts kjeder seg altså nå, og de antagelig ikke, selv om det å ha barn selvfølgelig også er stressende innimellom gledene ved det. 

Anonymkode: 8f03f...e68

Akkurat. Dette er konsekvensen av valget han har tatt. Og det vil ikke bli noe bedre om han kjenner på tomhet og ensomhet nå. Det vil mest sannsynlig øke.

Jeg har som ung voksen tilbragt så sykt mye tid med mine foreldre og søsken, vi har reist «jorda rundt», vi har samlet oss til alle høytider, sommerferier osv. sene middager med gode diskusjoner og mange glass vin. Mine foreldre har vært mine nærmeste og beste venner. Konserter, festing og «fyll» har jeg også hatt om jeg har ønsket det. Nå ser jeg frem til at jeg og ektefelle drar på konserter (eller jeg drar med venner) vi kan også reise alene om vi vil, alle «spennende» ting. Men: jeg har også begynt å nyte selskapet til mine barn. Det er lange filosofiske diskusjoner, og de lærer meg sykt mye. De er begynt å bli ungdommer og vil etterhvert bli unge voksne, som jeg håper jeg får tilbringe sene sommerkvelder med, lange samtaler over gode middager og noen glass vin. Mine barn er mer enn «bare» mine barn. De er også mine aller aller beste venner. Jeg LIKER deres selskap, de er morsomme, interessante og kunnskapsrike. De utfordrer meg, lærer meg om hva som er aktuelt, kultur og interessant for deres generasjon.

TS sitt H.I bærer preg av så mye fordommer mot oss med barn. Vel; her skal han få en fordom i retur: hans ensomhet er konsekvensen av sitt eget valg.

Er det noe foreldre med gode relasjoner til egne barn og egen ektefelle sjeldent er: så er det ensom. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat. Dette er konsekvensen av valget han har tatt. Og det vil ikke bli noe bedre om han kjenner på tomhet og ensomhet nå. Det vil mest sannsynlig øke.

Jeg har som ung voksen tilbragt så sykt mye tid med mine foreldre og søsken, vi har reist «jorda rundt», vi har samlet oss til alle høytider, sommerferier osv. sene middager med gode diskusjoner og mange glass vin. Mine foreldre har vært mine nærmeste og beste venner. Konserter, festing og «fyll» har jeg også hatt om jeg har ønsket det. Nå ser jeg frem til at jeg og ektefelle drar på konserter (eller jeg drar med venner) vi kan også reise alene om vi vil, alle «spennende» ting. Men: jeg har også begynt å nyte selskapet til mine barn. Det er lange filosofiske diskusjoner, og de lærer meg sykt mye. De er begynt å bli ungdommer og vil etterhvert bli unge voksne, som jeg håper jeg får tilbringe sene sommerkvelder med, lange samtaler over gode middager og noen glass vin. Mine barn er mer enn «bare» mine barn. De er også mine aller aller beste venner. Jeg LIKER deres selskap, de er morsomme, interessante og kunnskapsrike. De utfordrer meg, lærer meg om hva som er aktuelt, kultur og interessant for deres generasjon.

TS sitt H.I bærer preg av så mye fordommer mot oss med barn. Vel; her skal han få en fordom i retur: hans ensomhet er konsekvensen av sitt eget valg.

Er det noe foreldre med gode relasjoner til egne barn og egen ektefelle sjeldent er: så er det ensom. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Veldig enig med deg i dette. Selv om det har vært utfordringer og stress til tider har jeg hatt et veldig kjekt og rikt liv med mine barn, og nå som de er store er de fremdeles kjernen i mitt/vårt sosiale liv. Om jeg velger å være sammen med barna istedenfor å treffe venner er det fordi det betyr mer for meg. Jeg sier likevel som Ole Brum, jatakk begge deler.

Her er vi kommet til lange samtaler over god mat og et glass vin som egentlig ikke skiller seg fra det samme med gode venner. Disse fantastiske menneskene vi har skapt er jo minst like interessante og morsomme å være sammen med som venner. Det er like ivrige diskusjoner og like mye latter. Dessuten utfordrer de oss langt mer enn det våre venner gjør på å oppleve ting vi ellers ikke hadde opplevd. For våre venner er ganske lik oss egentlig. Barna derimot, de ble seg selv, og nye eventyr. 

Blir sikkert ikke mindre av slikt fremover heller. Det er jo vennskap også som du skriver, bare med mer ved det. En kjærlighet så dyp at ingen andre relasjoner slår det. Jeg gleder meg til å å følge dem videre i livet, og på toppen av dette kommer de antagelig til å berike mitt liv med enda noen små mennesker som vil bli en glede å følge gjennom livet også. Om noen år får jeg og min kjære antagelig nye lekekamerater. Kalt barnebarn. Vi gleder oss! Ikke minst min mann. Han kan knapt vente med å få noen å virkelig leke med igjen. Altså som å leke som barn. Snøballkrig, aking, rase rundt og kaste av seg voksenhammen. 😄 Det blir gøy! 🥰

Var det innimellom også kjipt og tungt å ha barn? Joda så definitivt! Det ts vektlegger er imidlertid det man glemmer fordi gledene veier tyngre for de fleste av oss. 

Det lureste rent sosialt er nok å leve slik at man ikke kommer helt i utakt med andre. Jeg bommet litt på å få barn samtidig som mine venner, og det var ikke det aller lureste sosialt sett, men at vi alle har fått barn er ikke sosialt sett noe som kostet oss noe. Vi fikk jo mer. Å velge bort barn for å få leve et mer sosialt liv er kanskje ikke det lureste valget nei, siden det ikke er unaturlig at det blir det motsatte totalt sett. Mer ensomhet. 

Anonymkode: 8f03f...e68

[Bigote]

On 7/9/2024 at 2:29 AM, AnonymBruker said:

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Høres ut som om det er tid for forandring slik at du får utforsket nye muligheter og sider ved deg selv.

Alle forandrer seg med tiden, og det å lengte tilbake til og å ville gjenskape en tid hvor man følte livet var på topp vil i de fleste tilfeller være å lure seg selv. Det vil sjeldent være eller føles likt som det var siden de fleste av oss utvikler og forandrer oss med tiden. Det vil si at en den 43 år gamle versjonen av deg selv ikke klaffe likt i et scenario og i en livstil som den 30 år gamle versjonen koste seg i.. Dette kan for øvrig slå begge veier..

Kjenner meg personlig igjen i det du skriver rundt ensomheten rundt det å føle at man ikke passer inn i verden fra da jeg var i starten av tyveårene og plagdes over ideen av å være fengslet i tryggheten og det lite spontane i det klassiske a4-livet. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noen peak å lengte tilbake til så jeg trengte ikke å basere nye erfaringene og opplevelsene på noen sammenlikninger.. Det føltes som om alle var i samme båt, og jeg vokste i ulik retning i sammenlikning med alle rundt meg.  Ble heldigvis mer trygg på meg selv gjennom erfaringene jeg har hatt siden da, og funnet inspirasjon i nye utfordringer og mål som dukker opp. Nå er jeg godt inn i tredveårene og livet føles bare bedre og bedre med årene og har mer å se fram til nå enn noen gang før.. Prøver også å fokusere på å bli et bedre menneske på min ferd, og dette har også gitt ekstremt mye tilbake.

Syntes det er kult at du velger å dele dette siden temaet rundt alternativer til A4- livet ikke snakkes om. Er nok mange som sitter med tanker rundt dette som også lider av forventningspresset vi har i samfunnet. Det er selvsagt ikke noe i veien i det å like å leve a4.livet, men det er lett å føle seg utenfor og få motreaksjoner når man tenker i andre baner.

Vet ikke om dette hadde noe for seg.. Håper uansett at du finner gnisten i Oslo.  

Endret 10. juli av Bigote

[AnonymBruker]

Har sjeldent tid ut over senkveldene til å titte innom her, og herregud så mange svar det hadde kommet! Syntes alle som har tatt seg tid til å forsøke å svare skikkelig fortjener et svar av meg tilbake, så her har jeg litt jobb. Tar side for side. Takk for engasjementet.

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Men du trenger da ikke bry deg om andre? Gjør hva du selv ønsker i livet. Det gjør jeg og har aldri hatt noe behov for å forsvare eller forklare det.

Anonymkode: 44423...98c

Jeg liker å bry meg om andre, men jeg bryr meg ikke om hva andre tenker, som sikkert var det du mente. Jeg gjør jo akkurat det jeg selv vil med livet mitt, og trenger hverken å forklare eller forsvare det til noen, og med årene så har nok alle blitt vant til at jeg går mine egne veier, så det er ikke noe særlig press utenfra om å gjøre noe annet heller. Men det er jo heller ikke det som jeg opplever er problemstillingen. Problemet er ikke hva jeg gjør, men å finne venner som deler mine interesser. Interessene til noen er jo gjerne preget av livets faser og livet man lever, og jeg opplever det som vanskelig å finne venner som er nogenlunde lik meg selv. Mulig jeg tar feil her, og trenger å endre instilling; men som jeg ser det så lever sikkert noe sånt som 98-99% av folk der ute relativt A4-liv, som dermed kanskje ikke passer å bli venn med. Legg så til at nordmenn over 30-35 år ikke lengre tar inn så mye nye mennesker i livene sine, så føles jo oppgaven nærmest umulig. Mulig jeg er negativ, men det virker smått uoverkommelig. Vi håper det blir bedre i Oslo, der har vi f.eks kunstnervenner - men de har alle endt opp med å få barn de også, flyttet til suburbs og har A4-rutiner de også nå. 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Nå virket du bare mer sytete. Jeg skrev med forbehold om at helseproblemene stoppet dere nå, og det skriver du jo at de gjør, så da må du jo se bort fra det. 

Det er ingen her du skal overbevise, det er ditt liv, du trenger ikke forståelse, du trenger å ta tak i ditt eget liv, det er bare ditt. Du er ikke et sort får, dette er bare blokkeringer du velger selv å holde fast i. Høres ut som noen timer hos privat psykolog er et godt sted å starte, invester i 4-5 timer så slipper du å la disse tankene om at alt er så vanskelig stoppe deg frå å finne igjen gleden i livet. 

Anonymkode: 2254d...4b7

Jeg har da ikke bedt om forståelse - sa jo at jeg håpet på å få høre fra andre, og hvordan de har løst denne problemstillingen. Jeg tror ikke psykolog er løsningen på dette, rett og slett. 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Og når det gjelder mangel på empati i svaret så har du rett. Jeg hører deg beskrive et enormt privilegert liv fram til du ble 35, deretter et ganske så privilegert liv fremdeles, der ditt største problem er at du ikke får være så individualistisk og festete som du ønsker. Jo, du er ensom, og det kan jeg ha medfølelse med. Likevel, fremstår det for meg som at du uten særlig motgang og traumer i livet likevel har falt i en offerrolle, det vekker ikke min empati. Det vekker "kom igjen mann, opp på hesten igjen!". Vi er selv ansvarlige for å gjøre det beste ut av det. Og når en av "gode grunner" hva enn det måtte være velger å bo på bygda med de individuelle preferansene du har, ja da går en også glipp av de individuelle preferansene du har som bare kan dekkes i byen. 

Den eneste som kan endre ditt liv og dekke flere av dine behov er deg, og det er mulig hvis du begynner å gå i den retningen. 

Anonymkode: 2254d...4b7

Jeg lurer på hvorfor du mener jeg har et spesielt privilegert liv? Fordi jeg har fått feste og studere frem til jeg var i 30-årene? Jeg er vel i så fall ikke noe mer privilegert enn alle andre som har tatt et valg de ønsker, om det var studier som voksen eller om det var å få to unger og stasjonsvogn. Eller tenker du på de materielle godene jeg har? Der har ingenting kommet gratis, stort sett alt jeg har, har jeg laget selv, med unntak av leilighetene, som jeg kjøpe før studiene og elbilen vi eier. Resten er ting som andre ikke så verdien i, også har jeg tilegnet meg all kunnskapen for å få det i stand selv. Enten det har vært å støpe glassfiberskader på båt, bygge en bil fra bart chassi og opp eller restaurere et hus fra 1850-tallet med lite penger. Og lite penger har det vært hele veien, fordi yrket mitt er ikke godt betalt, og jeg har ingen rik familie. Men jeg er heldig med å ha mye energi, og har lett for å lære meg både teori og praksis. Det er ikke mange årene siden jeg og samboer hadde 5000 i mnd å leve for etter husleien var betalt, og slik var det i mange år. Motgang har jeg hatt mye av, veldig mye. Men jeg krummer nakken og takler problemene i steden for å gi meg over. Men nei - ingen traumer, det har du rett i. 

Og grunnen til at det er vanskelig å komme ut av situasjonen er jo at det er vanskelig å finne en løsning, og jeg tror ikke det er noe galt med meg som ikke finner den, det er bare at utvalget er lite. Det er generelt sett vanskelig å finne nye venner i 40-årene - les litt om det, er du snill. 

Sannhetsøkende skrev (21 timer siden):

Jeg er like gammel/ung som deg ts, og lever som jeg selv ønsker.  Har heller ikke barn , men dessverre har jeg en jobb som krever en del. Jobber med saken. 

 

Lev det livet du ønsker. 

Og den ene som svarte deg var ikke negativ eller lite empatisk. Tvert i mot syns jeg det innlegget  var positivt ladet. Du er bare 43 år . Lev livet som du ønsker.  Hvor mange forteller deg at du bare er 43 år ellers? 

 

Jeg lever det livet jeg ønsker, ut over at jeg lever det i for mye ensomhet. Og jeg vet ikke hvor jeg skal bevege meg for å finne noen venner å dele det med. Det er det som jeg opplever som utfordrende, ikke det å ta de valgene jeg selv ønsker å ta. Det opplever jeg som helt uproblematisk. Mulig du misforstår når jeg snakker om hva samfunnet forventer, men det er bare for å tegne et bilde av hvor de rundt meg er i forhold til meg selv. 

Gjest Solanum skrev (21 timer siden):

Jeg har lest hele innlegget ditt, og nå skal jeg si det jeg TROR. 

Jeg tror kanskje du har få hobbier og lite interesser? Du sier ikke noe om at du har det? Du snakker også mye om fest og alkohol. 

Når du er på fest driver du med en aktivitet som ikke egentlig gir deg noe. Det er gøy for at du er rusa. Du og de i rundt deg gir ikke hverandre noe som helst. Det er mye blabla i fylla. 

Du sier dere er hippier og skal flytte til Oslo. Jeg vet ikke hva du legger i hippie, men jeg kan komme på disse aktivitetene for sosialt samvær med andre fritenkere.

Oppsøk Blitz. Der skjer det mye spennende. 

Engasjer dere politisk. Ta deg ei øl på byen og snakk engasjert med nye venner om politiske seire. 

I yogamiljøer er det sosialt og mange som ikke er A4. 

Jeg vet det finnes interessante miljøer som har workshops med tema seksualitet. Lær dere tantrasex. Her finner du også fritenkere. 

Er dere interessert i musikk? Eller kunst? Utøvere av kunst og musikk lever jo litt siden. Har du hørt om Christianiabohemen? Les og bli inspirert. 

Hva tenker du om sosialt engasjement? Det er nok mange organisasjoner i Oslo trenger noen ekstra hender. Lær dere ukrainsk og få nye venner som virkelig ikke har levd A4 i de to siste åra. 

Det er kjempemasse du kan finne på som du kan ta noen øl til. 

Røyker du hasj? Jeg lurer på om du gjør det. Både siden du omtaler deg som hippie og for at du føler deg så stuck. Om du gjør det hadde jeg villet avruset meg. Livet er artigere når du ikke er fjern. 

Jeg trur du bare må få ut fingeren og forstå at det er masse spennende folk å henge med. Det blir nok bra for dere å flytte til Oslo. 

 

 

Takk for at du skriver TROR. Det er helt naturlig å gjøre, man danner seg jo et bilde på den lille informasjonen man har, det er jo menneskelig. Men jeg TROR (med glimt i øyet) at du bommer en del. Men glad for at du i motsetning til enkelte andre ikke definerer et helt menneske ut i fra en, i det komplekse bildet et menneske er, en kort tekst. 

Jeg har egentlig utrolig mange hobbyer. Biler, båter, motorsykkel, trandisjonshåndverk, språk, fotball (har også bedrevet flere andre idretter), relativt politisk engasjert, driver en OK populær podcast som hobby, jobber mye frivillig for dyr med problemer m.m. Men to ting jeg kan skyte inn der - jeg liker ikke de typiske erkenorske hobbyene, og det hjelper faktisk ikke SÅ mye med hobbyer. Norske familiemennesker fyller utrolig mye av dagene sine med egen kjernefamilie, det er ikke så mye tid de bruker på hobbyer. Det vil si, de bruker gjerne tid på å dra på fjelltur i helgene, sitte midt på fjellet blant mygg og drikke whiskey i regnet. Det er en av hobbyene jeg rett og slett hater. 

Ja jeg syntes rus er gøy, rus er en forsterkende sak syntes jeg, og det som er gøy blir gøyere, det som er kjipt blir kjipere. Men jeg er ikke den som blir kjip i fylla, jeg syntes rett og slett det sosiale er så utrolig gøy, at jeg storkoser meg. Og det er nok derfor jeg bare drikker når det er sosial fest. Det gir meg ellers ingenting å drikke alkohol. Men den sosiale rusen gjør at folk blir energiske, de blir eksperimentelle, de ler og blir gøyale. Ikke bland dette med et alkoholproblem. Jeg tipper jeg drikker rundt 12 ganger i året. 

Hippie var nok i mangelen på et bedre begrep. Det var nok litt fordummende forenklet, men kommer heller ikke nå på noe bedre enn "alternativ", men tror ikke det er særlig mer beskrivende. Blitz kan muligens være noe for oss, men jeg må innrømme jeg kan for lite om det til å mene mer nå. Men jeg opplever kanskje de litt ekstreme? Men igjen, vet ikke nok om dem. Yoga driver samboeren min med, men jeg er selv alt for energisk til å drive med det. Når det gjelder sex, så er det absolutt interessant, og noe som vil bli mer mulig å gjennomføre i Oslo enn i en småby med få likesinnede. Vi er interessert i kunst og musikk, og jobber jo sånn delvis innenfor dette. Skal lese om Kristiania-bohemen!

Vi jobber en del frivillig med syke dyr fra før av, og mange liv er avhengige av oss, så tror ikke vi har kapasitet til mer frivillig jobbing. Men - jeg liker absolutt tanken din. Og uten å være negativ - men kanskje jeg er det: Jeg opplever ofte at selv om man deltar på den typen ting, så haster folk hjem til familielivet, så det hjelper ikke så mye på det sosiale. Men kanskje er det byen som jeg bor i som er litt spesiell der - det er jo noen år siden nå jeg bodde andre plasser. 

Har aldri rørt andre rusmidler enn alkohol, heller ikke snus eller røyk. Var også 99% avholds frem til jeg var oppi 20-årene. 

Ja - jeg tror det er mye bra folk å henge med. Når jeg hører på en del podcaster, f.eks liker jeg veldig godt Standup, så tenker jeg at de folkene der, de lever et liv jeg kunne passet inn i. Det hadde jo vært supert å få innpass i slike miljøer når vi kommer til Oslo, og kanskje skjer det? Lov å håpe. Takk for et innlegg fult av tips - det var ikke så mange av de innleggene

FrkSolsikke skrev (21 timer siden):

Jeg føler som deg,TS.
Jeg lever A4- livet med mann og barn,  men ønsker meg fortsatt at det skal skje litt mer i livet.  Jeg har også lyst til å fortsatt gå på festivaler og ha kule opplevelser,, men vennene mine er litt mer fastlåst, (i mine øyne) så de vil ikke gjøre sånn som vi gjorde da vi var yngre. Vi må bare godta at folk utvikler seg ulikt underveis, vennene mine er fornøyde i sine A4- liv, mens jeg ønsker mer moro, opplevelser og reiser i mitt liv. Så da må man forsøke å finne nye venner som liker det samme som en selv. Ikke Lett, men man må forsøke.  
 

Bortsett fra at jeg ikke lever A4 livet, så høres det ut som vi har det veldig likt, og at vi deler mye av samme tankegodset. Noen ganger kan jeg bare kjenne veldig hardt på at de rundt meg har blitt gamle, akkurat som de er godt på vei å bli foreldrene mine (som er i 70-årene), bare at de ser yngre ut. De må jo selvfølgelig få lov til å leve sine liv, og de lever nok i stor grad akkurat som de ønsker - men de går i takt med alle rundt seg virker det som om. Jeg tenker det er mye som er vanskeligere for dem, men samtidig så fortsetter livet deres sammen med de andre de har rundt seg. Helt på ekte: Det føles som om deres optimale helg er å våkne med bållukt i klærne og 40 myggstikk. Min optimale helt ville vært Øyafestivalen, også våkner jeg opp etter en orgie på Søndag, før jeg drar på meg klærne og drar hjem. Man får prøve å finne nye venner - men det er den biten jeg syntes er utrolig vanskelig. En ting er å bli venn med de folkene - men jeg ser de ingen plass rundt meg en gang. Jeg vet jo at det ikke er tilfellet så klart, men noen ganger føles jeg som jeg er en utdøende rase, og det er kun meg igjen. Ikke at jeg tror det - men det føles såpass ensomt. 

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kjenner meg litt igjen i mye av det flere skriver her inne, spesielt i at livet består av faser. For min del ekstremt ulike faser. I 20-årene studerte og reise jeg verden rundt, var mye med venner, på konserter, og var mye mer ekstrovert enn nå. Så skjedde det noe fra starten av 30-årene som jeg fortsatt ikke forstår helt: gleden ved reise, konserter og å være veldig sosial forsvant. Jeg fant mer glede i naturen sammen med hunden min, dyr generelt, og valgte lett en kveld med bok og rødvin enn uteliv/konsert/kino/restaurant osv. Og slik har det fortsatt, men det har ikke vært så enkelt da de rundt ikke alltid følger i samme sporet, og man mister naturlig litt kontakt. Jeg valgte også å droppe livsstilsinflasjonen som gjerne kommer hos mange når de får høyere lønn - nettopp for å slippe å måtte ha en jobb jeg mistrives i, og for å kunne ha friheten til å jobbe deltid. 

Spent på hva 40-årene bringer

Anonymkode: 6fabb...d7c

Til det vil jeg bare si: Flott for deg, helt supert! Du har jo funnet livet du ønsker, og har lagt opp et løp for å få det. I tillegg er jo det med natur og hund skikkelig i vinden om dagen, veldig mange av de jeg vokste opp med er aktive i brukshundklubb, og bruker veldig mye tid på det - så du har jo en voldsom stor arena for å være akkurat så sosial du ønsker på. Fint for deg

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg dumpet veldig tidlig inn i voksenlivet, siden jeg ble gravid på prevensjon allerede da jeg var 19 år. Han som skulle bli far ble hysterisk angående alternativet abort, men da barnet ble født endte jeg fort opp som alene. Det unge livet du beskriver fikk jeg derfor ikke mulighet til å oppleve, og jeg tilpasset meg. Mannen i litt liv traff jeg da jeg var 26 år og to barn til kom ganske kjapt, med medfølgende voksenlivet videre. Mine venninner fikk barn sent, så de var i midten til slutten av 30 årene da de stiftet familie, og ikke tilgjengelig sosialt da mine barn begynte å bli så store at jeg fikk friheten til å være mer sosial. 

NÅ er livet imidlertid helt annerledes. Mine barn er store, venners barn begynner å bli store, og det å LEVE og nyte livet et nå fokus for både oss og mange av våre venner. Nå lever vi mye det sosiale livet du savner, og det voksenlivet som fanget meg og de fleste i så mange år løsner opp fra sin noe rigide og begrensede form. 

Med andre ord, dine venner kan så absolutt komme seg ut av boblen igjen. Det sosiale kan komme tilbake. Uten at vi to har levd tilsvarende liv er nok du litt i den fasen der jeg var da jeg hadde store barn og mine venninner fremdeles hadde små barn. Kjip tid sosialt sett, siden jeg da hadde muligheter og kapasitet de ennå ikke hadde fått tilbake. 

Så det er håp vil jeg si. Gi dem ikke helt opp, for livet er langt og det er et langt lerret å bleke også når barna til venner er blitt så store at de igjen kan løfte blikket utover familielivet. 

Jeg har ikke et kjedelig liv nå. Jeg og min kjære tar igjen mye angående ønsker og opplevelser vi måtte begrense da barna var små, og våre venner har også "våknet fra familietåka", og det er egentlig sosiale forslag utover det vi klarer å bli med på nå. For vennekretsen er stor, og det er bestandig noen som klær etter å finne på noe gøy. 

For ti år siden derimot... sosial ødemark! Så plutselig... 😊

Anonymkode: 8f03f...e68

Selv om situasjonen din er ulik på så mange måter, så drar jeg veldig mye kjensel på begrepet sosial ødemark. Jeg er glad for at du kom ut på andre siden, og at det funker for deg  Jeg står nok midt i mye av de samme sosiale utfordringene som du gjorde, men det har jo vært tiltagende over så mange år at jeg kjenner på et stadig sterkere behov for å gjøre noe med det. Som jeg skriver til andre - det er ikke nødvendigvis så lett å se en mulig vei ut av det. Jeg tror nok det er som du sier, at en del vil komme tilbake når venners barn har blitt større - men greinene har jo likevel vokst i veldig forskjellige retninger. I ditt tilfelle så har dere tross alt samme livet, bare på forskjellige tidspunkt. Vi har ikke samme liv overhodet. Men ja - jeg tror jo også en god del av kontakten kommer tilbake. Men det er år frem i tid, og jeg vil fremdeles ikke på hengekøyetur og lukter bål, hehe. 

Hundejente skrev (17 timer siden):

tror du trenger å flytte til Oslo, ja 😅 og bli kjent med nye folk.

jeg er en jente på 42, jeg lever absolutt ikke et klassisk A4-liv, det gjør heller ikke de fleste av vennene mine, som er mellom 40 og 50. en del har ikke barn og en del har voksne barn.

 

har man barn, trenger man selvsagt mer rammer i livet sitt, selv om det ikke låser en fullstendig fast heller, om man ikke vil.

men dere som ikke har barn, hvorfor i all verden skulle dere tilpasse livet etter "forventningene"? Og ja, "forventninger", for andre folk gir F i hvordan dere lever livet deres, i hvert fall i byen.

Først: Jeg ELSKER at du skriver jente på 42, og ikke dame! For jeg har alltid lyst til å skrive gutt, for meg føler meg definitivt som en gutt, og ikke en mann. Jeg håper det å flytte til Oslo vil by på noe annet, men så klart er man redd for å bli skuffet, også er jo fallhøyden definitivt til stede. Men prøve skal vi! 

Som jeg skrev lengre opp, vi tilpasser ikke livet etter forventningene, det jeg mente var å tegne et bilde av forskjellen på vårt liv og andres liv. Vi gjør akkurat det vi vil. Det eneste vi savner er å være sosiale. Jeg tror jo livet hadde sett annerledes ut om vi hadde bodd de siste 15 årene i Oslo, og liksom livet hadde naturlig sortert oss inn i andre mennesker som passet oss godt, kanskje som vennene dine? Men jo mindre by, jo mindre variasjon. Nå bor ikke vi i en veldig liten by, den er topp 20 i Norge, men likevel er det jo sånn at "alle" følger samme løypa - det er bare oss, noen musikere, narkiser og alkiser som er rare, liksom. Resten jobber som lærere 8-16, om du skjønner bildet jeg forsøker å male. 

Håper vi blir kjent med nye folk i Oslo. Innimellom så er vi der på besøk, og vi kommer godt overens med de vi møter det i sosiale settinger. Men mange er også i begrenset tid i Oslo. Møtte f.eks et kult par med barn faktisk for et par år siden, men de endte opp med å flytte ut på landet på vestlandet, fordi barna skulle få en oppvekst utenfor Oslo - og vips, så var de borte. Syntes det skjer hele tiden. Barn, ass! Rota til alt ondt, for oss. (Sagt med glimt i øyet, og et snev av sannhet)

 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg lurer på hvorfor du mener jeg har et spesielt privilegert liv? Fordi jeg har fått feste og studere frem til jeg var i 30-årene?

Fordi du skrev at frem til du var 35 hadde du et supert liv. Hvis ikke det å elske studietiden og å elske livet sitt er å være privilegert hva er det da ... 

Hvorfor du ser poenget med å skrive et langt forsvar av det høres ut som et problem for meg. Du har ingen traumer sier du: voila: privilegert. Det høres dog ut som du strever litt med overtenking og å lytte til deg selv, det går det an å ta tak i. Og det er bare du som kan gjøre det. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Så du er misfornøyd med at du ikke kan fylle livet ditt med «mening» som er mennesker du mener burde være mer lik deg selv, og mindre «kjedelig». Men disse «kjedelige» menneskene har jo i motsetning til deg, funnet meninga med livet. For dem er det nemlig barn, familieliv og fjelltur, ikke flatfyll og fyllesjuke.

Du anser deg selv som en slags raddis som har valgt noe mer unikt og annerledes enn andre, samtidig som du spyr ut en del floskler og fordommer mot de som lever det livet du selv har valgt bort.

Du skriver tre ganger at du «ikke angrer» på valgene du har gjort. Fra mitt perspektiv så er det jo du som opplever livet ditt som noe meningsløst og tomt. Her snakker vi om det med å frata gjennomsnittsmenneskets livsløgnen.. 

Til kontrast fra deg så festet jeg mye fra meg og var «uforsvarlig» ung og vill frem til jeg fikk barn i midten av 20 årene.

I likhet med deg har jeg også hengt med en stor ulik gruppe mennesker, og har også forsøkt ulike ting uten å bli dratt på ville veier. I likhet med deg har jeg har reist, og bodd med ektefelle i ulike land.

Nå er jeg akkurat bikka 40 og jeg drar da absolutt på festivaler og er tidvis fyllesjuk, jeg reiser mange ganger for året, og jeg har i likhet med deg; bil, båt, hytte og hus. Og en fleksibel og godt betalt jobb. Det er altså ikke «enten eller», slik du setter opp dine fordommer. Livet er ikke blitt mer A4 og kjedelig fordi jeg også har fått barn underveis. Tvert imot. Ingenting er så uforutsigbart, crazy, ingen trip er større, enn å få unger. Og jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk de i 20 åra, sånn at jeg nå som 40 åring har så mye frihet. Jeg kan ta meg en joint på festival om jeg vil, reise og oppleve, og jeg har hverdagen med familie og spennende jobb.   

De tingene du beskriver som et valg du har tatt til fordel for unger og «A4» liv, kan man altså ha ved siden av. For alt du beskriver at du mener har gitt ditt liv innhold og mening har jeg.  Men jeg har det du ikke har, som er barna. Det er ingen tvil om at ingen mengde festivaler, reiser eller villskap kan kompensere for dem. Det er de som gir livet mening. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Her tolker du nok det jeg skrev i litt feil retning. HI er jo sett i fra mitt perspektiv, det betyr ikke at jeg mener noe negativt om livene til de rundt meg, ut over det at det livet ikke er noe for meg. De fleste har det nok helt topp i sine liv, og jeg er glad på deres vegne for at de er glade. Min sorg er ikke at de har funnet sin greie uten meg, for jeg vil ikke være med på deres greie - min sorg er at jeg ikke har funnet min tilsvarende glede med andre mennesker, på samme måte som at de har funnet sin glede uten meg. 

Jeg setter ikke opp enten eller - jeg bare snakker om min egen opplevelse og hva som er min vei til gode opplevelser. Livet mitt hadde ikke vært fint med barn. At du har det bra med barn, det er jo helt supert! Men jeg ville ikke hatt det bra i ditt liv. Folk er forskjellige, rett og slett. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det som er forskjellen på TS og de aller fleste 43 åringer er at de andre har gått lei av partylivet og at må skje noe hele tiden. 
Uten å gå i den fellen at en må diagnostisere folk så er det noe « ADHD-aktig» over denne uroen i kroppen.  
Midtlivskrise er noe en ikke skal kimse av heller. 
Det som var så viktig og betydningsfullt tidligere har mistet sin glød.  
Hvis denne mistrivselen fortsetter så bør en vurdere å søke en form for terapi for å finne ut hva som betyr noe og hva en bør gjøre for å rette seg opp i ryggen 

Anonymkode: 2933a...182

Jeg har mange venner med ADHD, og jeg deler utvilsomt mye med dem, både de medisinerte og de som ikke er det. Så du treffer ganske godt der, men jeg har aldri ønsket å bli diagnostisert med det. Dels fordi jeg ikke ønsker det stemplet, dels fordi jeg har for det meste kontroll på tankene mine (usikkerheter som denne har jo alle med deler av livet sitt), dels fordi jeg elsker å ha den energien jeg har (har sett venner bli medisinert nær apatiske) og dels fordi jeg har kompetansebevis som kan bli vurdert dersom jeg diagnostiseres. Om jeg virkelig har det? Aner ikke, men at det er noen likheter - uten tvil. 

Og ja - du har helt rett i at andre går lei, og ikke jeg. Jeg opplever at de ville videre til noe mer voksent og bedre i deres øyne. Jeg syntes det som var tidligere, var så bra som det ble. Vi mennesker er jo flinke til å bli fornøyd med det vi ender opp med, så jeg lurer innimellom på om de fikk de de ønsket, eller om de ble fornøyd med det de fikk. For om jeg har utfordringer med å finne mine plass i livet, så ville det vært enda verre i deres sko, med de rammene de har. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men du… det du ser ut til å misse helt her er jo at vi som lever dette livet som dy HATER vi synes ikke selv det er kjedelig! Ingen har tvunget oss inn i det. Vi var 35 før vi fikk barn. Har gode jobber og har reist og kost oss masse før vi fikk barn. Men livet fikk en helt ny mening og er mye mer interessant med barn. Angrer faktisk litt på at vi ikke fikk de før..

Anonymkode: c6ce4...6ad

Men det er jo ingen motsigelse i mellom det at jeg hater det livet, og du elsker det? At du har funnet noe du elsker er jo helt supert. Jeg har jo gjort det samme, bare at jeg har et sosialt savn. Det beste er jo om alle er lykkelige på sin måte, hva enn det måtte være, så lenge som det er innenfor lovens grenser. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, det er kjedelig. Som du skriver; vi blir kliss like naboen etterhvert. Jeg har selv prøvd å jobbe mot A4 livet, men plutselig så var jeg der🙈 Og jeg trives ikke, jeg holder ut. 

Anonymkode: 3ec73...815

Jeg syntes oppriktig det er trist å lese, og dersom jeg hadde fått barn i første forholdet mitt, så kanskje jeg hadde vært på samme plass som deg. Jeg håper du etterhvert finner din vei i livet. Nå kjenner ikke jeg noen detaljer, men man er jo egentlig ikke fastlåst i livet ut over det å ta ansvar for barna sine, moralsk sett. Så dersom du ser en vei du ønsker å gå, så er det kanskje mulig å gå den, selv om det betyr å bryte opp det du har i dag. Men hvor mange ganger opplever vi ikke det i livet vårt - f.eks at forholdet med vår store kjærlighet tar slutt, og verden raser sammen - men plutselig så viste det seg at den store kjærligheten var ikke den forrige, men den neste. Har du lest kampklar med Bjørn Mannsverk? Kanskje den kan inspirere? (Eventuelt ta den på lydbok, jeg har ikke roen til å lese selv)

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er jo der du/dere tar så skammelig feil. Dere overvurderer hvor mye andre bryr seg om deres valg. Faktum er at folk flest gir fullstendig faen.i hva andre driver med.

Anonymkode: 4b91d...e05

Det tror jeg du har rett i, men på godt og vondt. Man ønsker jo å stå fritt til å ta sine egne valg, uten å føle seg fordømt. Og det gjør vi virkelig. Men man ønsker jo ikke at folk rundt oss skal gi faen i oss - altså ikke bry seg overhodet. For oss mennesker er jo det å være en del av en flokk helt grunnleggende og essensielt. Noen ganger er det dog vanskelig å finne flokken sin. 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Flytt til København! 

Anonymkode: e0072...5c7

Har tenkt tanken. Om ikke Oslo funker, så kanskje? Samboer er en stor Køben-fan. Jeg syntes Køben er OK, mye spennende, men litt ensidig byliv kanskje? Har litt jobbrelasjoner der, så hadde nok ikke vært helt feil. Greit å ha en plan B!

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det høres ut som at du har hatt et morsomt liv så langt. Hvis du kjeder deg nå, så er det kanskje tiden for å få barn? Barn tilfører livet en ny dimensjon. Hvis du ikke vil ha barn, så må du sørge for en endring da slik at du blir fornøyd igjen. Er litt usikker på om festglade 20-30-åringer kan fylle behovet ditt, de er jo egentlig på et annet sted i livet enn deg. Kanskje gøy der og da, men har en mistanke om at det vil renne litt ut i sanden etter hvert. Du får eventuelt hooke opp med Frank Løke. Han virker å ha mye energi og glad i en fest 😊

Anonymkode: aa819...8b6

Ikke vil jeg ha barn, og ikke syntes jeg man bør få barn for å fylle et tomrom. Med den verden vi lever i dag, så hadde jeg hatt kvaler med å få barn uansett hvor mye jeg hadde lyst til at noen skulle besøke meg på gamlehjemmet (Ironisk kommentar fordi mange peker på det som en grunn til å få barn). 

Men det er jo nettopp det jeg søker, å bli fornøyd igjen. Men jeg tror kanskje jeg trenger tips hvor på kartet jeg skal gå. Kanskje fyller 20-30 åringer behovet mitt, men ja - det kan også bli kleint. Skjønt de ganger jeg havner med de i sosiale settinger, så flyer det veldig greit. Men så går det 2 år, også får de barn igjen. Og skal man gå rundt å ha kortsiktige relasjoner hele livet? Kanskje det er en skjebne det også - og den er bedre enn ingen relasjoner. Har noen venner som flyttet til Asia for å drive partybåt, de har det jo faktisk litt sånn. Frank Løke kjenner jeg bare godt nok til sånn at jeg kan si at jeg er glad jeg ikke kjenner mer til han 😅

Memorangen skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner deg litt på en måte. Min eks slet litt med de samme tankene/følelsene. Han er en ekstremt sosial type. Jeg ble til tider utslitt av å være med han fordi det hele tiden måtte skje noe. Jeg følte også at jeg hindret han når jeg ikke alltid orket å være med på ting. Skal sies at han i voksen alder ble diagnostisert med bipolar lidelse etter en episode utløst av veldig mye stress. Så av og til lurer jeg på om han har vært lett manisk i perioder før han ble diagnostisert. Han var også veldig glad i å feste og kunne gjerne drikke seg komplett dritings på fest. Nå har vi flere barn sammen så han har jo nok å styre med når han har dem. Og når han har barnefri har han friheten til å gjøre hva han vil. Men han også «klager» litt på at kompisene er blitt så treige. Kanskje du bare må innse at du er en mer sosial og energisk type enn mange andre, og bruke den energien på noe. At toppen av lykke er å sitte halvfyllesyk etter en konsert syns jeg høres kjemperart ut😅 Fyllesyke er den største lykkedreperen som fins! (jeg er ikke avholds altså, og det kan være godt med litt i glasset, men alkohol er en versting når det kommer til mental helse). Så kan kanskje være greit å tenke over det også 😊

Det høres ut som du har opplevd en lignende person ja, men man kan være like på energinivå og ikke dele diagnose. Sier ikke at du sa noe annet, men andre kan forsøke å trekke konklusjoner videre ut av noe sånt. Men ja, føler kompiser er treige og energiløse. Men det er klart, de står opp klokken 06:30, matpakkeløpet frem til klokken 17:00, så går det i lekser og kjøring til fritidsaktiviteter, før de synker forståelig nok sammen i sofaen en time eller to før de legger seg. Jeg står opp i 10 tiden, jobber fra hjemmekontor og avslutter dagen 03:30 med å svare på Kvinneguiden, hehe - lett å ha energi da. (Skal sies at i virkeligheten har jeg virkelig tømt energilagrene med jobbing på fritidsboligen i hele ettermiddag).

Var litt teit av meg å forhellige å være fyllesyk, var ikke det jeg mente. Men det å våkne dagen etter å ha fått svidd av energi og fått fylt opp sosialiseringskontoen, også bare begynne på en ny uke - det er helt fantastisk. Og jeg drikker nok ikke særlig mer enn 12 ganger i året, for meg er alkohol noe som kun hører sammen med sosiale lag. 

Jeg har ikke noe problem med å få brukt border collie genene mine - jeg har mye hobbyer - men jeg savner å være sosial. Det er kun der skoen trykker. Men den trykker på et veldig sårt punkt. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

USA er mye dyrere enn Oslo

Anonymkode: b4a2d...3b7

Akkurat det spørs! New York, helt klart! Men utenfor de store byene er det mye billigere enn i Oslo. Det er mye dyrere å leve i USA med tanke på helseforsikring og sånt, men dersom man ikke er i en av de typisk lavtlønnede yrkene, så er det også mye bedre betalt i USA for å kompensere for det. Mitt yrke f.eks har omtrent dobbelt så godt betalt i USA som i Norge. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

Yodas skrev (12 timer siden):

Problemet er vel også at de festglade 20-30-åringene kanskje vil synes at han festglade fyren i 40-årene er litt patetisk hvis han begynner å henge med dem.

Det er jeg ganske redd for, men inntil i fjor drev jeg aktivt sport på orginaisert nivå, og havnet dermed mye sammen med folk som var 10-15 år yngre enn meg selv, og den sosiale biten der var veldig god. Endte opp med å gi meg som følge av skadeproblematikk. Så kanskje kunne det funket - men jeg ville defintivt gått inn noen sånne relasjoner med å være veldig selvbevisst. Har for øvrig en venn på rundt 60 år som var en del av Tveita-miljøet (harde kjernen) på 90 tallet, så en ganske ukonvensjonell person. Men han har stort sett venner som er 20 år yngre enn han selv, og det fungerer veldig bra sosialt for han. Så hvem vet, tenker jeg. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg kjenner på at jeg ble drittlei A4 livet med mann og barn.😳 Var så lei av husvask, husvask, husvask, og aldri noe gøy. Det kom selvsagt av at jeg hadde en mann som ikke bidro på det punktet. Resultatet ble at jeg til slutt gikk fra han. Må vel ærlig innrømme at det ble det beste av to verdener, ei uke som mor, og ei uke som singel. 😳🙈 Men kjenner på dårlig samvittighet ovenfor ungene, men det var et dårlig ekteskap, så det kunne ikke reddes. 

Men jeg forstår godt tankegangen til hi, selv om jeg ikke ville tenkt så ekstremt. Men er noe med at man plasseres i bokser veldig kjapt, men uten barn ser jeg ikke at du trenger være i en boks i det hele tatt. (Utenom at det er forventet at man jobber og tjener sine egne penger da, så man ikke snylter. Så sant man ikke er syk, da. )

Anonymkode: f662c...8c1

Jeg har selv skilte foreldre, og fikk et mye bedre liv etter de ble skilt. Jeg tror ofte foreldre kjenner på det du sier, mens i realiteten har ungene det mye bedre når foreldrene også har et fullverdig liv og er glade, så lenge det betyr at de kan ta vare på barna mens de har dem. Så syntes ikke du skal kjenne på dårlig samvittighet i det hele tatt, du får ta exn til Staysman som eksempel - følger ikke henne selv, men har hørt litt, hehe. 

Har ikke noe problem med å bli satt i bås av andre, jeg bryr meg rett og slett ikke. Problemet er at alle nabobåsene er tomme, så man har ingen å henge med. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Høres ut som du tenker lykken finnes "der ute" et sted. Men samtidig har du fått merke at det ikke fins i det materielle. Dermed begynner mange å søke innover, finne ro og balanse istedetfor evig leting etter noe der ute. Nevner det bare. 

Anonymkode: 220b0...2b5

Har forståelse for at det kan misforstås med at jeg mener at de materielle tingene skal gjøre meg lykkelig. Men det var heller for å illustrere det motsatte, det materielle fyller ikke hullene av manglende sosiale relasjoner. Jeg har aldri trodd lykken finns i det materielle, de materielle tingene har kommet som en konsekvens av noe annet, rett og slett interesser for å ordne ting. 

Jeg finner egentlig ikke særlig lykke i ro - tvert i mot, så er jeg i balanse når det ikke er ro i livet, når det er mye som skjer - da trives jeg som best. Og akkurat det tror jeg er en stor forskjell på meg og andre på 43 år.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det JEG leser ut av TS innlegg, er en fyr som faktisk aldri har hatt hobbyer og interesser.

Drikke seg full og feste, det "er livet".

Vi andre voksne klarer helt fint drive med det vi har lyst til, uten å bry oss om naboene.

 

Anonymkode: adffd...5d4

Nå skriver jeg ingenting om hobbyene mine før du skrev dette, men du kan lese svaret mitt et par innlegg over dette - jeg har en lang liste med hobbyer og interesser - mer enn de fleste. Som jeg også skriver, så drikker jeg kanskje 12 ganger i året - men ja, jeg syntes det er like gøy å drikke og feste som når jeg var 25 år. Sånn er det. 

Og ikke bryr jeg meg om naboene. Men de fleste trenger sosiale relasjoner for å ha et godt liv. 

Du virker litt sint, uten at jeg helt skjønner hva du er sint for - men jeg tar sikkert feil

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

HI er noe av det beste jeg har lest på KG noensinne. Det er NØYAKTIG som om jeg skulle skrevet det selv.

Anonymkode: 9c024...bdf

Takk. Og finner du løsningen, skriv den her! 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

På en måte kjenner jeg meg litt igjen i TS- jeg er på hans alder og har heller ikke valgt A4-livet. Det som først og fremst slår meg er hvor heldig TS er som har funnet en likesinnet samboer- jeg og mange andre som ikke ønsker full pakke med familien AS i rekkehus leter fortsatt etter den rette. Likevel er jeg jevnt over mer tilfreds enn TS, og jeg tror nøkkelen ligger i at jeg er mer fleksibel og tilpasningsdyktig. Jeg er nysgjerrig på det meste, og blir like gjerne med på båltur med venner som konsert i byen. Det er jo kontrastene som gjør livet bra- helga i byen med barer og konserter er ekstra bra etter noen dager i naturen. 

Anonymkode: ced05...8cf

Og det er jeg veldig bevisst på, og jeg tenker mye på hvordan de har det, de som sitter i samme situasjonen som meg, men uten en kjæreste eller samboer. Men når man ser på de man kjenner som begår selvmord, så legger jeg merke til at det ofte er mennesker som har falt litt utenfor takten til de rundt seg. Legg det sammen med hvor viktig det er for oss mennesker å høre til i en flokk, rett og slett nedarvet genetikk, så skjønner man hvor viktig det er at alle finner sin plass. Men la meg også legge til at dersom jeg hadde blitt singel nå, så tror jeg ikke at jeg hadde vært særlig aktiv for å finne et nytt forhold. Jeg har et bra forhold, så ikke misforstå, men selv når man klaffer bra, så er forhold noe som også krever mye for at det skal fungere. Og når jeg ser på hvor vanskelig det er å finne nye venner som liker det samme som meg, så kan jeg bare tenke meg til hvor vanskelig det er å finne en ny kjæreste. Så mest sannsynligvis ville noen andre blitt så mye jobb for å utligne forskjellene, at det ikke hadde vært verdt det. 

Jeg er forresten ganske fleksibel og tilpasningsdyktig - men jeg tror du er bedre på det enn meg. Og særlig det å leve i Norge i 2024, hate toppturer, fotturer, teltturer, bållukt og hengekøye. Og ja, jeg hater det. Jeg digger å være i fysisk aktivitet, trener mye - men å gå tur er bare gørr kjedelig, og jeg elsker den komforten mennesker har jobbet i tusenvis av år for å tilegne seg. Men bortsett fra natur og barn, så er jeg med på stort sett hva som helst. Men de fleste digger natur og barn noe veldig. 

Men det høres ut som du har funnet din greie da, og det er jo veldig bra! Vi trenger jo flest mulig folk som har det som de ønsker seg. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Akkurat. Dette er konsekvensen av valget han har tatt. Og det vil ikke bli noe bedre om han kjenner på tomhet og ensomhet nå. Det vil mest sannsynlig øke.

Jeg har som ung voksen tilbragt så sykt mye tid med mine foreldre og søsken, vi har reist «jorda rundt», vi har samlet oss til alle høytider, sommerferier osv. sene middager med gode diskusjoner og mange glass vin. Mine foreldre har vært mine nærmeste og beste venner. Konserter, festing og «fyll» har jeg også hatt om jeg har ønsket det. Nå ser jeg frem til at jeg og ektefelle drar på konserter (eller jeg drar med venner) vi kan også reise alene om vi vil, alle «spennende» ting. Men: jeg har også begynt å nyte selskapet til mine barn. Det er lange filosofiske diskusjoner, og de lærer meg sykt mye. De er begynt å bli ungdommer og vil etterhvert bli unge voksne, som jeg håper jeg får tilbringe sene sommerkvelder med, lange samtaler over gode middager og noen glass vin. Mine barn er mer enn «bare» mine barn. De er også mine aller aller beste venner. Jeg LIKER deres selskap, de er morsomme, interessante og kunnskapsrike. De utfordrer meg, lærer meg om hva som er aktuelt, kultur og interessant for deres generasjon.

TS sitt H.I bærer preg av så mye fordommer mot oss med barn. Vel; her skal han få en fordom i retur: hans ensomhet er konsekvensen av sitt eget valg.

Er det noe foreldre med gode relasjoner til egne barn og egen ektefelle sjeldent er: så er det ensom. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

Jeg tror du har rett i at de med gode familiære relasjoner sjeldent er ensomme, men det kan også være et tveegget sverd. For noen blir den familiære relasjonen så sterk at man ikke blir så flink på relasjoner utenfor familien, og da kan veien være kort til at man ikke fungerer så bra når man må over i et annet sosialt språk. Jeg sier ikke at det gjelder deg, men at det ikke er entydig at det er en vinnende oppskrift å ha gode familiære relasjoner, det kan også føre med seg andre utfordringer. I mine omgivelser var det veldig uvanlig å være "bestevenn" med foreldrene sine, de fleste hadde venner på egen alder og foreldre som var nettopp foreldre. 

Men jeg tenker jo at det trenger ikke å være mer komplisert enn at du trives godt med en liten nær omgangskrets, som er lik deg selv, mens jeg trives best i en sosial omgangskrets som gir mer nye impulser? 

Jeg har ikke fordommer mot dre med barn, det er det du som leser ut av det. Jeg bare sier at det ikke er et liv jeg ønsker meg. Jeg syntes det er helt topp om du har et liv som du er lykkelig i, hvorfor skulle jeg mene noe annet? Folk har kanskje litt lett for å gå i forsvarsposisjon om man værer at deres egne valg kritiseres. Det er ikke det jeg gjør - jeg er en ensom ulv rom uler ut i natten, og ikke finner flokken min. Det er alt 

Bigote skrev (1 time siden):

Høres ut som om det er tid for forandring slik at du får utforsket nye muligheter og sider ved deg selv.

Alle forandrer seg med tiden, og det å lengte tilbake til og å ville gjenskape en tid hvor man følte livet var på topp vil i de fleste tilfeller være å lure seg selv. Det vil sjeldent være eller føles likt som det var siden de fleste av oss utvikler og forandrer oss med tiden. Det vil si at en den 43 år gamle versjonen av deg selv ikke klaffe likt i et scenario og i en livstil som den 30 år gamle versjonen koste seg i.. Dette kan for øvrig slå begge veier..

Kjenner meg personlig igjen i det du skriver rundt ensomheten rundt det å føle at man ikke passer inn i verden fra da jeg var i starten av tyveårene og plagdes over ideen av å være fengslet i tryggheten og det lite spontane i det klassiske a4-livet. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noen peak å lengte tilbake til så jeg trengte ikke å basere nye erfaringene og opplevelsene på noen sammenlikninger.. Det føltes som om alle var i samme båt, og jeg vokste i ulik retning i sammenlikning med alle rundt meg.  Ble heldigvis mer trygg på meg selv gjennom erfaringene jeg har hatt siden da, og funnet inspirasjon i nye utfordringer og mål som dukker opp. Nå er jeg godt inn i tredveårene og livet føles bare bedre og bedre med årene og har mer å se fram til nå enn noen gang før.. Prøver også å fokusere på å bli et bedre menneske på min ferd, og dette har også gitt ekstremt mye tilbake.

Syntes det er kult at du velger å dele dette siden temaet rundt alternativer til A4- livet ikke snakkes om. Er nok mange som sitter med tanker rundt dette som også lider av forventningspresset vi har i samfunnet. Det er selvsagt ikke noe i veien i det å like å leve a4.livet, men det er lett å føle seg utenfor og få motreaksjoner når man tenker i andre baner.

Vet ikke om dette hadde noe for seg.. Håper uansett at du finner gnisten i Oslo.  

Takk for et fint innlegg. Jeg tror nok mennesker generelt sett er flinkere enn meg på å akseptere situasjonen de havner i, selv om den ikke helt ble det de hadde sett for seg. En blomst kan jo vokse frem nær sagt hvor som helst, det handler jo om å finne en plass hvor frøet kan spire. 

Jeg tenkte kanskje ikke så mye over at det var viktig å ta opp dette temaet, og selv om det var mye fine svar her, så var det også (naturlig nok) en del svar som hadde en duft av fordommer over seg. Og sånn er jo vinner programmert, vi støter fra oss det som er annerledes og ukjent, det er slik vi overlevde på savannen. Så må man bare jobbe med å bevisstgjøre, så det ikke blir så rart. Se på innvandring og homofile som et eksempel, veldig myteomspunnet for relativt kort tid siden, nå er det ganske så normalt for de fleste. Kanskje er det sånn at folk nå reagerer mer på noen som er litt raddis, enn de som er homofile? 

Som du sier, tid for forandre - vi får prøve Oslo, ut over det er jeg litt tom for ideer akkurat nå. Men vi får starte der da. Og veldig bra at du har funnet din plass i livet, og at du er fornøyd med det - det er fint å høre! 

Anonymkode: 9740b...93c

[Mayer]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

USA er mye dyrere enn Oslo

Anonymkode: b4a2d...3b7

Ja men det er 10 ganger kulere så det veier opp. Oslo er et synkende skip 

[AnonymBruker]

42 år gammel småbarnsmor her. Levde livet som du beskriver frem til jeg fikk barn som 38 åring. Da kom to på rappen. Har aldri levd noe A4 liv noensinne i voksen alder. Heller ikke nå som mor. Jeg jobber natt og snur aldri døgnrytmen helt. Legger meg når barna er i barnehagen, står opp når de skal hjem. Stresser aldri rundt at huset flyter. ‘Glade unger og rotete hjem’.

Blir selvsagt lite alkohol og festing akkurat nå med små barn og det er helt greit. Jeg var partyløve de’luxe årene før jeg fikk barn, så festet litt fra meg. Kjenner likevel jeg begynner å glede meg til en fest og bytur igjen om ett par år😇

Elsker som du å møte nye folk. Ikke minst kjenne på den spennende og gode følesen av å forandre meg som menneske selv også. Ikke gro fast i noe. Kunne ha mine egne sære meninger om ting. Være raddis på de områdene som passer meg best og likevel le av partiet rødt på flere av sine punkter. Samtidig som jeg tørr tillate meg selv å nikke gjenkjendende på flere av punktene til Høyre. Det hadde ALDRI skjedd for 10 år siden😅

Men tilbake til mitt ikke-A4 liv. Dette livet kan jeg leve uten å begå omsorgssvikt fordi jeg har en A4 mann som elsker å stå opp tidlig med barna. Så tar jeg leggingen når han er trøtt. Hadde vi ikke vært sammen, hadde jeg nok klart å omstille meg til A4 liv ukene jeg hadde barna og ta ‘hippie livet litt ekstra de ukene jeg var barnefri😇

Jeg er spent på hvordan barna mine kommer til å bli. Jeg vil nok alltid oppfordre dem til å lære å tenke utenfor boksen, men likevel ikke forsøke å veilede dem eller oppfordre dem til det. Jeg vil de skal finne sin egen vei helt selv i det lange løp. Slik mine foreldre oppfordret meg til å gjøre. Foreldrene mine var forøvrig så A4 det er mulig å bli. Og kanskje det var ved å se på dem jeg tidlig bestemte meg for hvordan jeg ikke ville ha det. Begge hadde 08-16 jobber og begge hatet jobben sin og ble deprimerte og utbrente i perioder. Det var likevel aldri noen tvil om at vi barna var gleden deres i livet❤️

På samme måte lar jeg mine barm få vite at de er nr 1 i livet mitt. Selv om mammaen liker å sove lenge på morgenen og legge seg sent. Og ikke er lei av bursdagsselskap som varer til over midtnatt selv om hun har bikket 40🥳

 

Anonymkode: 3c31c...1c9

[AnonymBruker]

TS dømmer A4-livet nord og ned, men ønsker forståelse og aksept for sin måte å leve på. Virker rart å være 43 år og ikke kunne forstå at mennesker finner mening og glede i ulike ting. 

Anonymkode: 6d835...b9a

[AnonymBruker]

For meg høres du ut som en "mann" som ikke ønsker å bli voksen. Du vil for evig være en liten Peter Pan og leve ungdomslivet. Og så blir du litt ensom når du oppdager at de andre rundt deg vokser opp og gjør andre valg enn å feste og ture

Anonymkode: 0d123...9b4

[AnonymBruker]

Dakar…

Altså, ærlig talt. Du vet veldig lite om vennskap og relasjoner. Det er verken vanskelig å få nye venner eller å ha gamle venner som lever et annet liv enn deg selv. Jeg tenker at du kun har «venner» og ikke ekte venner hvis du er avhengig at de lever nøyaktig det samme livet som deg selv. Ekte vennskap stikker så mye dypere enn barn/ikke barn, festing og festivaler. Det handler om å være der for hverandre, om å engasjere seg i hverandres liv, om å bli kjent med hverandres nærmeste.

Jeg tror du sliter med å få nye venner fordi du definerer vennskap på en veldig overflatisk måte og at du tror du selv er så interessant og spesiell.

Anonymkode: 79b1e...56f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS dømmer A4-livet nord og ned, men ønsker forståelse og aksept for sin måte å leve på. Virker rart å være 43 år og ikke kunne forstå at mennesker finner mening og glede i ulike ting. 

Anonymkode: 6d835...b9a

Det er på det rene at TS har svært høy refleksjonsevne, ordlegger seg meget bra og er intelligent.

Anonymkode: 9c024...bdf

[Eilis]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2024 den 2.39):

Du høres utrolig selvsentrert og mindre intelligent ut.

Mange av oss lever livet helt fint uten hytte, bil, båt, barn, ekteskap, barn osv. Svært få har behov for å skrive utfyllende om det på KG, av alle steder.

Synes synd på deg.

Anonymkode: 44423...98c

Hva i alle dager, rett i angrep! 

Man må kunne dele uten å bli angrepet, vi er forskjellige. Du vil ikke dele, helt ok. 

Synes TS virker intelligent. 

[Perfume]

Jeg skjønner ts godt. Og har følt på mye av det samme! Det passer ikke alle å leve a4, jeg ville kanskje anbefalt, hvis noe, å komme dere ut av komfort sonen, ut av landet, eller finne et sted i landet hvor det er flere som deg selv. ( jeg har ikke funnet det) 

Jeg tror at slike følelser og tanker lett kan by på depresjon, som er en vei man ikke ønsker gå. 

Du/dere har bare andre ønsker og drømmer enn majoriteten her til lands! ( tenker det er flere også, men dessverre er det også mange som ikke tør være seg selv fullt ut) 

Syns det er ganske bra å få luftet slike tanker! 

[Perfume]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS dømmer A4-livet nord og ned, men ønsker forståelse og aksept for sin måte å leve på. Virker rart å være 43 år og ikke kunne forstå at mennesker finner mening og glede i ulike ting. 

Anonymkode: 6d835...b9a

Han har jo overhode ikke dømt noen som helst da. Hvordan klarer dere lese så mye dømming /forakt som overhode ikke fins der?  Bare fordi man ikke liker å drive med f. Eks volleyball, betyr ikke at man dømmer andre som gjør det?? 

[AnonymBruker]

Perfume skrev (30 minutter siden):

Han har jo overhode ikke dømt noen som helst da. Hvordan klarer dere lese så mye dømming /forakt som overhode ikke fins der?  Bare fordi man ikke liker å drive med f. Eks volleyball, betyr ikke at man dømmer andre som gjør det?? 

Men man er en ganske grunn type hvis man ikke kan være venner med folk som driver med volleyball fordi man ikke liker det selv!

Anonymkode: 79b1e...56f