Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

[Mayer]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du høres utrolig selvsentrert og mindre intelligent ut.

Mange av oss lever livet helt fint uten hytte, bil, båt, barn, ekteskap, barn osv. Svært få har behov for å skrive utfyllende om det på KG, av alle steder.

Synes synd på deg.

Anonymkode: 44423...98c

Nei det gjør han ikke. Vil heller si han fremstår temmelig intelligent. Han tenker utenfor boksen, uten for A4-rammene som veldig mange følger slavisk i dette landet. Mange drukner i rutiner og blir låst i et hamsterhjul fra 20 til 67 års alder. Det trenger ikke være negativt, for mange er dette kanskje et helt fint liv. Men jeg forstår godt tankegangen til TS. 

Endret 9. juli av Mayer

[Mayer]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei. De fleste av oss som lever livet uten alle disse mentale tvangstrøyene trenger ikke å få bekreftelse på KG. Vi bare lever og har det greit 

Anonymkode: 44423...98c

Han søker ikke nødvenigvis bekreftelse men løfter opp en diskusjon mtp hva som er "det gode liv". Jeg er glad for at noen tar opp denne diskusjonen og at ikke alle bare følger strømmen. Vi har faktisk bare ett liv, og har ingen garantier for å nå 50, 60 eller 70 med god helse. Vi må tørre å leve slik vi vil mens vi har sjansen. Innenfor rimelighetens grenser såklart.

Endret 9. juli av Mayer

[AnonymBruker]

Jeg synes dette hørtes noe selvforherligende og sytete ut. Hallo, du er bare 43 år, med mindre du har alvorlige helseproblemer nå, hvorfor stopper noe deg fra å leve det livet du ønsker? For all del flytt til Oslo, så fort som du har mulighet, på bygda skjønner jeg godt at dere ikke finner dere til rette, og forstår helt ærlig ikke hvorfor dere er der heller, med de ønskene. 

Og angående behov for helsetjenestene i Norge, dere kan alltids flytte hjem igjen senere når behovet byr seg. 

For meg høres det ut som du har låst deg fast i et tankemønster om at ingen er som dere og at ønskene deres har gått ut på dato og ikke kan dekkes lenger. Der tar du feil. Livet er der for deg, klar til å leves, når du er klar til å se utenfor boksen selv, i stedet for å se på alle de som ønsker noe annet enn deg, og føle deg snurt fordi de ikke velger som deg. Finn deg en ny gjeng, andre barnløse som ønsker og velger akkurat som dere. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

Det er vel ingen som tvinger deg eller andre til noe som helst. Om du vil ha en frilanskarriere leve uten barn og flytte rundt, så gjør det da vel. Og den ensomheten du sier du har, vel alle mennesker blir mer konforme og trauste med alderen, det er nok livets gang. Når jeg var rundt 30 og i starten av 30-årene var jeg mye ute på byen fortsatt og det var mange andre også. Jeg festet og styrte på.

Nå som er jeg 52 har jeg liten interesse av dette, skal jeg ut er det for å spise og treffe venner. Jeg tenker at livet går litt i faser og at vi endrer oss og det er ikke kun negativt. 

Det er helt ok at du vil leve i tråd med egne verdier og interesser men du må og innse at livet endrer alle og at vi med alderen får andre behov og ønsker.

Anonymkode: 2aeef...60a

[Mayer]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Og de som vil det gjør det. Null problem

Anonymkode: 44423...98c

Ikke alle gjør det nei. Lettere sagt enn gjort. Har selv blitt møtt med sure miner bare ved å snakke om å redusere stillingen LITT. Nordmenn er veldig konforme og bryr seg mye om hva andre tenker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg synes dette hørtes noe selvforherligende og sytete ut. Hallo, du er bare 43 år, med mindre du har alvorlige helseproblemer nå, hvorfor stopper noe deg fra å leve det livet du ønsker? For all del flytt til Oslo, så fort som du har mulighet, på bygda skjønner jeg godt at dere ikke finner dere til rette, og forstår helt ærlig ikke hvorfor dere er der heller, med de ønskene. 

Og angående behov for helsetjenestene i Norge, dere kan alltids flytte hjem igjen senere når behovet byr seg. 

For meg høres det ut som du har låst deg fast i et tankemønster om at ingen er som dere og at ønskene deres har gått ut på dato og ikke kan dekkes lenger. Der tar du feil. Livet er der for deg, klar til å leves, når du er klar til å se utenfor boksen selv, i stedet for å se på alle de som ønsker noe annet enn deg, og føle deg snurt fordi de ikke velger som deg. Finn deg en ny gjeng, andre barnløse som ønsker og velger akkurat som dere. 

Anonymkode: 2254d...4b7

Ikke et særlig empatisk svar syntes jeg - men det må du jo få lov til å velge å gjøre. Hvor er forståelsen over hvor mange som har kroniske helseproblemer som gjør at de må ha kontinuerlig oppfølgning, selv om den ikke er akutt? For øvrig heller ikke jeg som har sykdom. Og kommer du virkelig ikke på noen grunner til at man må i perioder bo en annen plass enn det som gir optimal lykke? Kanskje kan det være syke foreldre? Kanskje kan det være noe annet? 

Jeg er heller ikke snurt på vennene mine, jeg er jo fullstendig klar over at det er meg som er det sorte fåret, ikke dem. Det plager meg heller ikke at jeg er 43 år. Det som plager meg er at jeg føler meg veldig alene om de ønskene jeg har for mine hverdager. Når du sier "finn deg en ny gjeng", så får jeg lyst til å spørre hvor gammel du er? For det er ganske opplest og vedtatt at det å få nye venner i 40-årene, det er fryktelig vanskelig. Selvfølgelig er det mulig, og selvfølgelig har jeg et berettiget håp om at det skal skje. Men det er i utgangspunktet den vanskeligste fasen å få seg ny omgangskrets i, og når man i tillegg søker andre innenfor kanskje 1% av befolkningen som er som oss, så blir det selvfølgelig veldig vanskelig. 

Sytete sier du. Det syntes jeg vitner om manglende forståelse. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er vel ingen som tvinger deg eller andre til noe som helst. Om du vil ha en frilanskarriere leve uten barn og flytte rundt, så gjør det da vel. Og den ensomheten du sier du har, vel alle mennesker blir mer konforme og trauste med alderen, det er nok livets gang. Når jeg var rundt 30 og i starten av 30-årene var jeg mye ute på byen fortsatt og det var mange andre også. Jeg festet og styrte på.

Nå som er jeg 52 har jeg liten interesse av dette, skal jeg ut er det for å spise og treffe venner. Jeg tenker at livet går litt i faser og at vi endrer oss og det er ikke kun negativt. 

Det er helt ok at du vil leve i tråd med egne verdier og interesser men du må og innse at livet endrer alle og at vi med alderen får andre behov og ønsker.

Anonymkode: 2aeef...60a

Men jeg sier jo bare at jeg ikke ønsker mine venners liv, ikke at det ikke er OK at de ønsker det livet. Livet har sine faser, dess mer alternativ livsstil man har, dess dårligere slår livets faser i samme takt som andres. For det er jo stor forskjell på om man har et annet liv sammen med andre i la oss si 10 år, eller om du ender opp med å være alene i 10 år. Det er jo rett og slett noe som gjør mennesker ensomme. Og hva gjør ensomhet? Mindre lykkelig, kortere livslengde, større risiko for selvmord ++ Så jeg syntes jo temaet er en ganske viktig. Mange sitter nok i min situasjon, uten samboer og uten noe særlig familie. Det koster mye å stå utenfor felleskapet for oss som flokkdyr. 

Anonymkode: 9740b...93c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ikke et særlig empatisk svar syntes jeg - men det må du jo få lov til å velge å gjøre. Hvor er forståelsen over hvor mange som har kroniske helseproblemer som gjør at de må ha kontinuerlig oppfølgning, selv om den ikke er akutt? For øvrig heller ikke jeg som har sykdom. Og kommer du virkelig ikke på noen grunner til at man må i perioder bo en annen plass enn det som gir optimal lykke? Kanskje kan det være syke foreldre? Kanskje kan det være noe annet? 

Jeg er heller ikke snurt på vennene mine, jeg er jo fullstendig klar over at det er meg som er det sorte fåret, ikke dem. Det plager meg heller ikke at jeg er 43 år. Det som plager meg er at jeg føler meg veldig alene om de ønskene jeg har for mine hverdager. Når du sier "finn deg en ny gjeng", så får jeg lyst til å spørre hvor gammel du er? For det er ganske opplest og vedtatt at det å få nye venner i 40-årene, det er fryktelig vanskelig. Selvfølgelig er det mulig, og selvfølgelig har jeg et berettiget håp om at det skal skje. Men det er i utgangspunktet den vanskeligste fasen å få seg ny omgangskrets i, og når man i tillegg søker andre innenfor kanskje 1% av befolkningen som er som oss, så blir det selvfølgelig veldig vanskelig. 

Sytete sier du. Det syntes jeg vitner om manglende forståelse. 

Anonymkode: 9740b...93c

Nå virket du bare mer sytete. Jeg skrev med forbehold om at helseproblemene stoppet dere nå, og det skriver du jo at de gjør, så da må du jo se bort fra det. 

Det er ingen her du skal overbevise, det er ditt liv, du trenger ikke forståelse, du trenger å ta tak i ditt eget liv, det er bare ditt. Du er ikke et sort får, dette er bare blokkeringer du velger selv å holde fast i. Høres ut som noen timer hos privat psykolog er et godt sted å starte, invester i 4-5 timer så slipper du å la disse tankene om at alt er så vanskelig stoppe deg frå å finne igjen gleden i livet. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[AnonymBruker]

Og når det gjelder mangel på empati i svaret så har du rett. Jeg hører deg beskrive et enormt privilegert liv fram til du ble 35, deretter et ganske så privilegert liv fremdeles, der ditt største problem er at du ikke får være så individualistisk og festete som du ønsker. Jo, du er ensom, og det kan jeg ha medfølelse med. Likevel, fremstår det for meg som at du uten særlig motgang og traumer i livet likevel har falt i en offerrolle, det vekker ikke min empati. Det vekker "kom igjen mann, opp på hesten igjen!". Vi er selv ansvarlige for å gjøre det beste ut av det. Og når en av "gode grunner" hva enn det måtte være velger å bo på bygda med de individuelle preferansene du har, ja da går en også glipp av de individuelle preferansene du har som bare kan dekkes i byen. 

Den eneste som kan endre ditt liv og dekke flere av dine behov er deg, og det er mulig hvis du begynner å gå i den retningen. 

Anonymkode: 2254d...4b7

[Sannhetsøkende]

Jeg er like gammel/ung som deg ts, og lever som jeg selv ønsker.  Har heller ikke barn , men dessverre har jeg en jobb som krever en del. Jobber med saken. 

 

Lev det livet du ønsker. 

Og den ene som svarte deg var ikke negativ eller lite empatisk. Tvert i mot syns jeg det innlegget  var positivt ladet. Du er bare 43 år . Lev livet som du ønsker.  Hvor mange forteller deg at du bare er 43 år ellers? 

 

[Gjest Solanum]

Jeg har lest hele innlegget ditt, og nå skal jeg si det jeg TROR. 

Jeg tror kanskje du har få hobbier og lite interesser? Du sier ikke noe om at du har det? Du snakker også mye om fest og alkohol. 

Når du er på fest driver du med en aktivitet som ikke egentlig gir deg noe. Det er gøy for at du er rusa. Du og de i rundt deg gir ikke hverandre noe som helst. Det er mye blabla i fylla. 

Du sier dere er hippier og skal flytte til Oslo. Jeg vet ikke hva du legger i hippie, men jeg kan komme på disse aktivitetene for sosialt samvær med andre fritenkere.

Oppsøk Blitz. Der skjer det mye spennende. 

Engasjer dere politisk. Ta deg ei øl på byen og snakk engasjert med nye venner om politiske seire. 

I yogamiljøer er det sosialt og mange som ikke er A4. 

Jeg vet det finnes interessante miljøer som har workshops med tema seksualitet. Lær dere tantrasex. Her finner du også fritenkere. 

Er dere interessert i musikk? Eller kunst? Utøvere av kunst og musikk lever jo litt siden. Har du hørt om Christianiabohemen? Les og bli inspirert. 

Hva tenker du om sosialt engasjement? Det er nok mange organisasjoner i Oslo trenger noen ekstra hender. Lær dere ukrainsk og få nye venner som virkelig ikke har levd A4 i de to siste åra. 

Det er kjempemasse du kan finne på som du kan ta noen øl til. 

Røyker du hasj? Jeg lurer på om du gjør det. Både siden du omtaler deg som hippie og for at du føler deg så stuck. Om du gjør det hadde jeg villet avruset meg. Livet er artigere når du ikke er fjern. 

Jeg trur du bare må få ut fingeren og forstå at det er masse spennende folk å henge med. Det blir nok bra for dere å flytte til Oslo. 

 

 

Endret 9. juli av Solanum
Skrivefeil

[FrkSolsikke]

Jeg føler som deg,TS.
Jeg lever A4- livet med mann og barn,  men ønsker meg fortsatt at det skal skje litt mer i livet.  Jeg har også lyst til å fortsatt gå på festivaler og ha kule opplevelser,, men vennene mine er litt mer fastlåst, (i mine øyne) så de vil ikke gjøre sånn som vi gjorde da vi var yngre. Vi må bare godta at folk utvikler seg ulikt underveis, vennene mine er fornøyde i sine A4- liv, mens jeg ønsker mer moro, opplevelser og reiser i mitt liv. Så da må man forsøke å finne nye venner som liker det samme som en selv. Ikke Lett, men man må forsøke.  
 

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i mye av det flere skriver her inne, spesielt i at livet består av faser. For min del ekstremt ulike faser. I 20-årene studerte og reise jeg verden rundt, var mye med venner, på konserter, og var mye mer ekstrovert enn nå. Så skjedde det noe fra starten av 30-årene som jeg fortsatt ikke forstår helt: gleden ved reise, konserter og å være veldig sosial forsvant. Jeg fant mer glede i naturen sammen med hunden min, dyr generelt, og valgte lett en kveld med bok og rødvin enn uteliv/konsert/kino/restaurant osv. Og slik har det fortsatt, men det har ikke vært så enkelt da de rundt ikke alltid følger i samme sporet, og man mister naturlig litt kontakt. Jeg valgte også å droppe livsstilsinflasjonen som gjerne kommer hos mange når de får høyere lønn - nettopp for å slippe å måtte ha en jobb jeg mistrives i, og for å kunne ha friheten til å jobbe deltid. 

Spent på hva 40-årene bringer

Anonymkode: 6fabb...d7c

[AnonymBruker]

Jeg dumpet veldig tidlig inn i voksenlivet, siden jeg ble gravid på prevensjon allerede da jeg var 19 år. Han som skulle bli far ble hysterisk angående alternativet abort, men da barnet ble født endte jeg fort opp som alene. Det unge livet du beskriver fikk jeg derfor ikke mulighet til å oppleve, og jeg tilpasset meg. Mannen i litt liv traff jeg da jeg var 26 år og to barn til kom ganske kjapt, med medfølgende voksenlivet videre. Mine venninner fikk barn sent, så de var i midten til slutten av 30 årene da de stiftet familie, og ikke tilgjengelig sosialt da mine barn begynte å bli så store at jeg fikk friheten til å være mer sosial. 

NÅ er livet imidlertid helt annerledes. Mine barn er store, venners barn begynner å bli store, og det å LEVE og nyte livet et nå fokus for både oss og mange av våre venner. Nå lever vi mye det sosiale livet du savner, og det voksenlivet som fanget meg og de fleste i så mange år løsner opp fra sin noe rigide og begrensede form. 

Med andre ord, dine venner kan så absolutt komme seg ut av boblen igjen. Det sosiale kan komme tilbake. Uten at vi to har levd tilsvarende liv er nok du litt i den fasen der jeg var da jeg hadde store barn og mine venninner fremdeles hadde små barn. Kjip tid sosialt sett, siden jeg da hadde muligheter og kapasitet de ennå ikke hadde fått tilbake. 

Så det er håp vil jeg si. Gi dem ikke helt opp, for livet er langt og det er et langt lerret å bleke også når barna til venner er blitt så store at de igjen kan løfte blikket utover familielivet. 

Jeg har ikke et kjedelig liv nå. Jeg og min kjære tar igjen mye angående ønsker og opplevelser vi måtte begrense da barna var små, og våre venner har også "våknet fra familietåka", og det er egentlig sosiale forslag utover det vi klarer å bli med på nå. For vennekretsen er stor, og det er bestandig noen som klær etter å finne på noe gøy. 

For ti år siden derimot... sosial ødemark! Så plutselig... 😊

Anonymkode: 8f03f...e68

[Hundejente]

tror du trenger å flytte til Oslo, ja 😅 og bli kjent med nye folk.

jeg er en jente på 42, jeg lever absolutt ikke et klassisk A4-liv, det gjør heller ikke de fleste av vennene mine, som er mellom 40 og 50. en del har ikke barn og en del har voksne barn.

 

har man barn, trenger man selvsagt mer rammer i livet sitt, selv om det ikke låser en fullstendig fast heller, om man ikke vil.

men dere som ikke har barn, hvorfor i all verden skulle dere tilpasse livet etter "forventningene"? Og ja, "forventninger", for andre folk gir F i hvordan dere lever livet deres, i hvert fall i byen.

Endret 9. juli av Hundejente

[AnonymBruker]

5 hours ago, Mayer said:

Nei det gjør han ikke. Vil heller si han fremstår temmelig intelligent. Han tenker utenfor boksen, uten for A4-rammene som veldig mange følger slavisk i dette landet. Mange drukner i rutiner og blir låst i et hamsterhjul fra 20 til 67 års alder. Det trenger ikke være negativt, for mange er dette kanskje et helt fint liv. Men jeg forstår godt tankegangen til TS. 

Helt enig. Han høres ut som en oppegående fyr.
Men TS, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Er 34 nå, så er nok i veldig lik situasjon som du var.
Er nok hakket mer innadvendt, så trives veldig godt alene. 
Jeg ville også flyttet for eks. til Oslo om du ikke allerede bor der. Jeg flyttet dit for jobb i 2019 etter utdanning nummer 2. Blir nok ikke flyttende her i fra, i hvert fall ikke fra Østlandet.
Er nok også hakket mer åpen for barn enn deg, men problemet er at jeg helst vil ha i pose og sekk.
1-2 barn, jobbe 2 dager i uka og helst 2 mill+ i årslønn
Sykt urealistisk, men det hadde gitt meg best of both worlds.

Anonymkode: 70b5a...ea1

[MissSkog]

Hundejente skrev (1 time siden):

men dere som ikke har barn, hvorfor i all verden skulle dere tilpasse livet etter "forventningene"? Og ja, "forventninger", for andre folk gir F i hvordan dere lever livet deres, i hvert fall i byen.

Dette! Forstår ikke hvorfor ts har hengt seg så opp i andres forventninger - han er gammel nok til å leve livet som han vil og gjør det jo tydeligvis også. Hvem forventer at et barnløst par i 40-årene skal oppføre seg som småbarnsforeldre? Det ville jo vært helt merkelig å sette slike rammer for seg selv.

Tror det er helt riktig å flytte til Oslo. Mulig dette innlegget aldri hadde blitt skrevet om ts bodde der allerede…

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen I deg, ts.  Bortsett fra at jeg har barn, da. Jeg likte vel ung voksen delen av livet best. Da man var i en gjeng, og gjorde mye kult sammen. Konserter,  festivaler, reise sammen. Alternativt men med livet på stell.  Men med jobb, barn osv så ble det meste kjedeligere og folk litt mindre sosiale og litt mindre morsomme. Jeg bor i Oslo og i en bydel hvor det er endel av oss "evig ung voksen"-folka til tross for at mange av oss er i 40-50 åra.

Ser mange svarer deg at du virker priviligert og selvmedlidende. Tror sånne svar kommer fra folk som trives i A4-bobla. Uansett, håper det ordner seg for deg. Vet ikke om dette var til noe hjelp...

Anonymkode: e1038...9f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du høres utrolig selvsentrert og mindre intelligent ut.

Mange av oss lever livet helt fint uten hytte, bil, båt, barn, ekteskap, barn osv. Svært få har behov for å skrive utfyllende om det på KG, av alle steder.

Synes synd på deg.

Anonymkode: 44423...98c

Altså, hvordan kan du konkludere slik? Selvsentrert og mindre intelligent fordi han ikke liker A4-livet? 

At han har hytte osv, forteller han jo bare for å forklare problemstillingen sin bedre - at han har alle disse tingene, men ikke liker å leve A4-livet. Han er ensom fordi han faller utenfor. Sånn tolker jeg det, hvertfall. Greit at vi tolker forskjellig, men å beskrive ham som mindre intelligent, selvsentrert og skrytete var nå helt på viddene! 

Anonymkode: 6beb3...b8f