Hva er kriteriene for sobril?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen ekstremt utmattende år - da med alvorlig sykdom hos et av barna mine. 

Nå som sykdommen er "over" så sliter jeg så ekstremt med angst og anspenthet. Angst i form av hjerteslag, svimmelhet og "rar" i kroppen. Og det er til et sånt punkt at jeg frykter å være alene med barna, for jeg er redd for at jeg skal svime av. Noe jeg forsåvidt aldri har gjort 🙈

Jeg vet det sitter i hodet. Jeg VET det er angst, men det er ufattelig slitsomt. Jeg har vondt i hode hver eneste dag, i varierende grad - og går fast til kiropraktor. Kiropraktoren mener alt fysisk og psykisk stress har satt seg i nakken. Jeg har fått konstantert nakkeprolaps og skoliose.

Jeg har og vært til fastlege med bekymring om svimmelhet og ekstra hjerteslag, uten annet funn enn at det er stress. 

Jeg er ikke på randen utad, men jeg er det inni meg. Hver eneste dag er en kamp. Jeg har snakket med profesjonelle da barnet var sykt, men ting sitter igjen. Jeg føler jeg mister pusten, kroppen verker og jeg tror ofte jeg skal svime av hvert øyeblikk. 

Nå har jeg blitt vant til en hverdag hjemme, da jeg enda ikke har fått jobb, der jeg tenker og grubler over alle vondter. Og jeg vil bare slippe taket litt, bli meg selv igjen.. 

Jeg fikk en halv sobril av svigermor for en månedstid siden, og da "slapp det". Jeg klarte å fokusere på annet, og klarte å fungere. 

Men jeg synes det er så ekstremt vondt og kleint å tråkke opp hos fastlegen min og si alt dette. Og jeg er litt rådløs, rett og slett. 

Er det innafor å spørre om sobril etter en livskrise - for å komme seg inn i hverdagen igjen uten angst? Eller må man være under aktiv psykologisk behandling for å få det? For det er nemlig ikke jeg.. 🤷‍♀️

Anonymkode: ea6a5...e3d

[Sonit]

Ta en tur til fastlegen. Legg frem situasjonen slik du beskriver her. Du behøver absolutt hjelp, og det er ikke uvanlig at kropp og sinn reagerer slik om din etter en krise. Man har jo vært i full beredsskap over tid, det er ekstremt utfordrende,

Jeg håper du og legen kommer frem til løsninger som vil gi deg bedre livskvalitet. Og man skal ikke være redd for å ta medisiner i kontrollerte former, Sobril er heller ikke av de mest potente, men mange kan bli avhengige.

Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

Sobril er ikke en løsning, det er i beste fall en kortvarig symptomlindring. Anbefaler i stedet psykomotorisk fysioterapeut som kan hjelpe deg med avspenning. Bodyscans, blokkpusting og selvhjelpsverktøy, du finner f.eks en om panikkangst på Helsenorge under verktøy.

 

Anonymkode: 007ba...273

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skulle det være kleint å møte opp hos legen for å si dette? Du har det tungt, det er naturlig med tanke på alt du står i. 

Jeg sa det som det var til min lege, livet er innmari tøft, jeg jobber med en psykolog med angst og traumer, men innimellom så blir belastningene av livet for store og det å kunne ha en beroligende som hjelper musklene og tankene å slippe litt ville hjelpe i de situasjonene. Sa at jeg har absolutt ikke lyst å bli avhengig, jeg vet jeg har lett for å bli det, og at jeg vil bruke det med måte, og ikke alle på en gang eller over kort periode. Jeg er ikke suicidal, ønsker å leve. Fikk en resept på 25 tabletter, tar 1 innimellom. Varer minimum et halvt år. Og når legen ser at jeg ikke ber om ny resept oftere så har jeg fått fornyet denne ved behov. Har tatt ca 50 stk i løpet av 2 år. I noen uker flere dager på rad, og andre ganger går det månedsvis mellom. 

Det er ingen skam å støtte seg på medisiner i perioder, særlig når en tar tak i de underliggende problemene også. Jeg støtter deg i å gi deg en liten pause. Håper det går bedre med barnet ditt, og at kaoset rundt deg slutter å storme snart. ❤️ 

Anonymkode: 744a3...475

[Sonit]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Trening er det du trenger.

En times gåtur to ganger om dagen burde hjelpe.

Anonymkode: a4251...dd5

Det er bra å trene. Men det TS bør er å ta en tur til fastlegen sin slik at de sammen kan lage en plan. Slik jeg leser TS sine utfordringer er de av et kaliber som 2 timers gåtur hver dag neppe hjelper. Bare det å finne tid til det vil øke stressnivået.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Trening er det du trenger.

En times gåtur to ganger om dagen burde hjelpe.

Anonymkode: a4251...dd5

Skjerp deg, trening er bra men kurerer ikke alt.

Anonymkode: c8ecd...46c

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det innafor å be om hjelp, men ikke forvent sobril som førstevalg. Det er en veldig dårlig løsning for å «komme seg tilbake til hverdagen» da det kun demper symptomer der og da og er ekstremt avhengighetsskapende fysisk og psykisk. 

Anonymkode: 52965...73f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har hatt noen ekstremt utmattende år - da med alvorlig sykdom hos et av barna mine. 

Nå som sykdommen er "over" så sliter jeg så ekstremt med angst og anspenthet. Angst i form av hjerteslag, svimmelhet og "rar" i kroppen. Og det er til et sånt punkt at jeg frykter å være alene med barna, for jeg er redd for at jeg skal svime av. Noe jeg forsåvidt aldri har gjort 🙈

Jeg vet det sitter i hodet. Jeg VET det er angst, men det er ufattelig slitsomt. Jeg har vondt i hode hver eneste dag, i varierende grad - og går fast til kiropraktor. Kiropraktoren mener alt fysisk og psykisk stress har satt seg i nakken. Jeg har fått konstantert nakkeprolaps og skoliose.

Jeg har og vært til fastlege med bekymring om svimmelhet og ekstra hjerteslag, uten annet funn enn at det er stress. 

Jeg er ikke på randen utad, men jeg er det inni meg. Hver eneste dag er en kamp. Jeg har snakket med profesjonelle da barnet var sykt, men ting sitter igjen. Jeg føler jeg mister pusten, kroppen verker og jeg tror ofte jeg skal svime av hvert øyeblikk. 

Nå har jeg blitt vant til en hverdag hjemme, da jeg enda ikke har fått jobb, der jeg tenker og grubler over alle vondter. Og jeg vil bare slippe taket litt, bli meg selv igjen.. 

Jeg fikk en halv sobril av svigermor for en månedstid siden, og da "slapp det". Jeg klarte å fokusere på annet, og klarte å fungere. 

Men jeg synes det er så ekstremt vondt og kleint å tråkke opp hos fastlegen min og si alt dette. Og jeg er litt rådløs, rett og slett. 

Er det innafor å spørre om sobril etter en livskrise - for å komme seg inn i hverdagen igjen uten angst? Eller må man være under aktiv psykologisk behandling for å få det? For det er nemlig ikke jeg.. 🤷‍♀️

Anonymkode: ea6a5...e3d

Om du sliter med langvarig utmattelse så vil du antageligvis slite med forhøyet puls og adrenalinplager, det er ikke nødvendigvis angst -men gir de samme symptomene. Så du bør jobbe med å få ned stressnivået uten medisiner også. 

Anonymkode: db1bf...302

[AnonymBruker]

De fleste leger er veldig restriktive på sobril grunnet fare for avhengighet. Sobril bør ikke brukes hver dag.

Hvis du skal prøve medikamenter som behandling bør du prøve svakere angstdempende først.

Har du sjeldent behov for å kjøre bil?

Anonymkode: 74baa...dc9

[AnonymBruker]

Det kan virke som om kroppen din må lære å roe ned. Sobril kan være til hjelp, jeg brukte det før på dager hvor meg måtte ting som krevde ekstra mye av meg. Utover det fikk jeg god hjelp av psykomotorisk fysioterapi og derfra gikk jeg til ei som lærte meg solide avslapningsøvelser og kroppen er nå fri fra uro, stress og jeg har mere normal energi.

Anonymkode: 715d8...96c

[AnonymBruker]

Kanskje du skal kopiere det du har skrevet her og gi det til legen. Da vil han bedre forstå hvordan du har det. 

Anonymkode: ae348...bbe

[AnonymBruker]

Psykolog? Antidepressiva over en periode? Psykomotorisk fysio? Ville holdt meg langt unna sobril, men hvis du tenker dette er kortvarig, så kan det jo fungere. 

Anonymkode: a436d...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har hatt noen ekstremt utmattende år - da med alvorlig sykdom hos et av barna mine. 

Nå som sykdommen er "over" så sliter jeg så ekstremt med angst og anspenthet. Angst i form av hjerteslag, svimmelhet og "rar" i kroppen. Og det er til et sånt punkt at jeg frykter å være alene med barna, for jeg er redd for at jeg skal svime av. Noe jeg forsåvidt aldri har gjort 🙈

Jeg vet det sitter i hodet. Jeg VET det er angst, men det er ufattelig slitsomt. Jeg har vondt i hode hver eneste dag, i varierende grad - og går fast til kiropraktor. Kiropraktoren mener alt fysisk og psykisk stress har satt seg i nakken. Jeg har fått konstantert nakkeprolaps og skoliose.

Jeg har og vært til fastlege med bekymring om svimmelhet og ekstra hjerteslag, uten annet funn enn at det er stress. 

Jeg er ikke på randen utad, men jeg er det inni meg. Hver eneste dag er en kamp. Jeg har snakket med profesjonelle da barnet var sykt, men ting sitter igjen. Jeg føler jeg mister pusten, kroppen verker og jeg tror ofte jeg skal svime av hvert øyeblikk. 

Nå har jeg blitt vant til en hverdag hjemme, da jeg enda ikke har fått jobb, der jeg tenker og grubler over alle vondter. Og jeg vil bare slippe taket litt, bli meg selv igjen.. 

Jeg fikk en halv sobril av svigermor for en månedstid siden, og da "slapp det". Jeg klarte å fokusere på annet, og klarte å fungere. 

Men jeg synes det er så ekstremt vondt og kleint å tråkke opp hos fastlegen min og si alt dette. Og jeg er litt rådløs, rett og slett. 

Er det innafor å spørre om sobril etter en livskrise - for å komme seg inn i hverdagen igjen uten angst? Eller må man være under aktiv psykologisk behandling for å få det? For det er nemlig ikke jeg.. 🤷‍♀️

Anonymkode: ea6a5...e3d

Høres ut som du er en som absolutt ikke bør få sobril. Nettopp fordi du vil finne for stor glede i at «det slipper», som igjen vil gjøre at det blir løsningen. 
 

Høres også ut som du har et veldig godt utgangspunkt for å jobbe kognitivt med din angst (panikkangst ?). Det er en annerledes tilnærming enn å jobbe med krise og belastning mtp sykt barn. Du bør ha gode muligheter til å få hjelp i det offentlige (dps, der de fleste også har spesialiserte team for dette). Eller finnes det mange privatpraktiserende psykologer som jobber utelukkende med angstlidelser. Finnes også gode e-lærings kurs på NHi tror jeg det er (kvalitetssikrede).

Så nei, styr unna sobril. Det vil mest sannsynlig gjøre deg avhengig. Dvs at du får en forestilling om at du ikke klarer de og de tingene uten. 
 

Når det er sagt - i kriser og belastninger er det viktig med det basiske rundt seg intakt.‘søvn er viktig å få sikret, da underskudd her vil kunne gjøre angst verre. Det finnes en rekke ikke avhengighetsskapende medisiner for søvn dersom miljømessige tiltak ikke fører frem. 
masse lykke til:)

Anonymkode: 9500f...b25

[NatNat]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Sobril er ikke en løsning, det er i beste fall en kortvarig symptomlindring. Anbefaler i stedet psykomotorisk fysioterapeut som kan hjelpe deg med avspenning. Bodyscans, blokkpusting og selvhjelpsverktøy, du finner f.eks en om panikkangst på Helsenorge under verktøy.

 

Anonymkode: 007ba...273

Sobril er nok billigere....

[AnonymBruker]

Vil bare minne om avhengighetsfaren i forhold til sentralstimulerende medisin. 
Da er det vel mindre risiko å ta en tur til legen og forklar problemet ? 

Anonymkode: 3358e...2cc

[Solbrun]

Har brukt sobril i en tøff, lignende periode som du beskriver. Den gjorde det overkommelig å komme i gang med livet. Ellers mange gode råd her som du kan velge deg når du kommer deg dit at du kjenner for det. Med en god lege ved din side greier du å komme over denne kneika..) god bedring, livet blir greit etterhvert..)

[AnonymBruker]

Hei.

For en del år siden brukte jeg Sobril da jeg sto i en utfordrende livssituasjon (som resulterte i alvorlig angst, med mange av symptomene du beskriver ovenfor). 
Sobril hjalp meg der og da. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å bruke Sobril, heldigvis. Jeg kom meg til en psykolog som både støttet og utfordret meg. Det var begynnelsen på slutten med Sobril. 

Jeg tror jeg forstår deg litt, basert på egne erfaringer. 
Bruk (eventuelt) Sobril med omhu. For min del var det beinhard å slutte med Sobril. Det var ikke lenge jeg brukte det.
For min del ekstremt avhengighetsskapende. 

Lykke til! 

Anonymkode: b2e89...4fc

[AnonymBruker]

Antidepressiva! 

Anonymkode: a434c...b15

[Sonit]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Selvfølgelig er det innafor å be om hjelp, men ikke forvent sobril som førstevalg. Det er en veldig dårlig løsning for å «komme seg tilbake til hverdagen» da det kun demper symptomer der og da og er ekstremt avhengighetsskapende fysisk og psykisk. 

Anonymkode: 52965...73f

Det kan faktisk være en veldig god løsning om TS er slik på vei mot bunn som hun beskriver. Det gjør deg roligere og demper symptomer, ja, men da vil du også få mer overskudd til å trene, roe ned hjernespinn, sove bedre. Alt dette vil på sikt være bra for TS.

Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt når noen på død og liv mener medisiner er løsningen. For mange ER det løsningen i perioder. 

Jeg hadde ikke vært her i dag om jeg ikke fikk medisiner da jeg behøvde de. 

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen din via helsenorge og skriv ned det du har skrevet her i innlegget. Fastlegen er den som har hovedansvaret for sine pasienters helse, og jeg synes at hen bør forstå din situasjon.

Da samboer døde brått fortalte jeg til fastlegen at jeg var i sjokk/ traumatisert og hadde det helt jævlig, men hun sa bare "Kondolerer" og "lykke til",  og spurte ikke om jeg fikk sove, om jeg fikk i meg mat, om jeg trengte noe henvisning, resepter eller noen ting.

Ble litt satt ut av hvor lite hun brydde seg, men jeg klarte ikke å be om hjelp og sliter skikkelig nå åtte måneder senere.

Anonymkode: 31170...5c3