Umulig å få i gang kommunikasjon med kone

[AnonymBruker]

Hei! Jeg og kone gjennom siste 15 år har helt fullstendig sluttet å kommunisere om følelser, behov og utfordringer. Vi har allerede slitt i mange år, men går utrolig bra overens som venner ift daglige oppgaver hjemme, barna osv. Så fort det er snakk om ting som gjelder forholdet så går begge i angrep eller forsvarsmodus. Frustrasjonen er på det nivået at vi ikke snakker sammen om sånt i det hele tatt noen gang. Det er snakk om tillitsbrudd ( ikke utroskap) , frustrasjon, skuffelse, sinne…alt..Så fort jeg snakker med henne om ting jeg mener er hennes ansvar, så snur hun på det og angriper meg på ting jeg har sagt eller gjort for å fremstille meg som like skyldig for at forholdet er dårlig. 

Er det noen som i det helet tatt har oplevd at dette kan ordne seg når det har gått så langt? Jeg har foreslått parterapi,  men hun vil ikke. Jeg har sagt at vi må snakke sammen, men vi kommer ikke i gang med kommunikasjon, det ender bare i krise. Jeg har foreslått psykolog for hennes ting som går på dårlig selvfølelse, mulig personlighetsforstyrrelse, men hun vedkjenner seg ikke dette. Jeg føler jeg har prøvd så mange ting, men alt stoppet opp. Nå er jeg der at mine følelser er helt avslått. De kommer lett tilbake, jeg elsker henne egentlig, men jeg er så skuffa så jeg orker knapt å være i samme rom som henne. 
 

Hva kan vi gjøre for å få igang kommunikasjon? 

Anonymkode: 70802...8f3

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt som din kone. Mannen min mener at bare jeg forandrer meg så blir alt bra. Han er jo så perfekt fra før! Om du hele tiden pirker på henne så er det ikke rart at hun går i forsvarsposisjon. Hva med å snu på det og spørre henne hva du kan bli bedre på? Og så faktisk lytte. Du kan dessverre ikke forandre et annet menneske, kun deg selv. 

Anonymkode: b8ce2...46b

[AnonymBruker]

Ja, det er et godt innspill, men er det kun den enes ansvar når begge har det vondt? Hvorfor kan ikke hun si noe slikt som: Jeg elsker deg, men innser at vi har problemer, la oss løse det sammen? Uansett hva som skjer i et forhold, så er jo begge påvirket og begge har ansvar for å ordne opp? 
 

Alternativet er jo skillsmisse? Forholdet ødelegges jo fra innsiden fordi man ikke snakker sammen
 

 

Anonymkode: 70802...8f3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Så fort jeg snakker med henne om ting jeg mener er hennes ansvar, så snur hun på det og angriper meg på ting jeg har sagt

Hvordan er du på å lytte når det gjelder dine feil og dine ansvar da? For dere har det sånn at dere vil absolutt ikke snakke om feilene om feilene er i en selv, men det virker som det går mest på kritikk av den andre. Og ikke en real interesse i å vite hva den andre trenger og savner, fra deg? 

[lillevill]

I et forhold er det helt essensielt å lytte når vi har såret den andre. Og man må vise respekt. Om en part ikke viser respekt ved å feks baksnakke og snakke skit om den andre, så kommer det til å back fire. Alt kommer tilbake og river i stykker relasjonen. Men om begge e opptatt av hva den andre trenger, hva som såret og ønsker å bli en bedre versjon av seg selv for den man elsker så går det bra. 

Men om man tar alt personlig og ikke kan si unnskyld eller love bot og bedring så går det ikke. Da er det ikke kjærlig og omsorgsfullt. Da er man ikke venner en gang. 

[Pippi Lotta]

Kansje du skal starte i parterapi allene? Da kan terapeuten hjelpe deg å reflektere over situasjonen og tenke ut en strategi. Så kan det være konen din blir motivert til å bli med etter en stund.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hei! Jeg og kone gjennom siste 15 år har helt fullstendig sluttet å kommunisere om følelser, behov og utfordringer. Vi har allerede slitt i mange år, men går utrolig bra overens som venner ift daglige oppgaver hjemme, barna osv. Så fort det er snakk om ting som gjelder forholdet så går begge i angrep eller forsvarsmodus. Frustrasjonen er på det nivået at vi ikke snakker sammen om sånt i det hele tatt noen gang. Det er snakk om tillitsbrudd ( ikke utroskap) , frustrasjon, skuffelse, sinne…alt..Så fort jeg snakker med henne om ting jeg mener er hennes ansvar, så snur hun på det og angriper meg på ting jeg har sagt eller gjort for å fremstille meg som like skyldig for at forholdet er dårlig. 

Er det noen som i det helet tatt har oplevd at dette kan ordne seg når det har gått så langt? Jeg har foreslått parterapi,  men hun vil ikke. Jeg har sagt at vi må snakke sammen, men vi kommer ikke i gang med kommunikasjon, det ender bare i krise. Jeg har foreslått psykolog for hennes ting som går på dårlig selvfølelse, mulig personlighetsforstyrrelse, men hun vedkjenner seg ikke dette. Jeg føler jeg har prøvd så mange ting, men alt stoppet opp. Nå er jeg der at mine følelser er helt avslått. De kommer lett tilbake, jeg elsker henne egentlig, men jeg er så skuffa så jeg orker knapt å være i samme rom som henne. 
 

Hva kan vi gjøre for å få igang kommunikasjon? 

Anonymkode: 70802...8f3

Hvis det går på purk og krav kan du bare glemme det.

Du får tenke litt over ting hun har sagt tidligere.  Og mulig møte henne litt på det uten samtale først.

Min mann går i egen verden. Pekerpå alt som ikke er gjort. Selv om jeg har stått på hele dagen med andre ting. Så da sier jeg ifra om at jeg har holdt på med andre ting. Og at ingenting står i veien for at han kan ta tak i ting selv, istedenfor å sutre om det til meg. 

Også er det mange måter å ta opp ting på. Både gode og dårlige måter. Så velg måter du setter pris på selv

Anonymkode: 99033...1e3

[Helene1982]

Jeg vet ikke om deres ekteskap kan reddes - og jeg tror ikke alle forhold bør fortsette om ulikhetene er for store. Jeg tror at når det gjelder kommunikasjon, er det viktig at man ikke bare legger skyld på den andre, men tar eierskap i egne feil. Og at når man påpeker feil hos den andre, legger man det frem basert på følelsen det utløser hos deg, som kanskje ikke nødvendigvis er «riktig» men det forklarer bedre hvorfor den andres handlinger oppleves sårende eller urettferdig. For eksempel er det alltid lurt å si noe man selv gjør feil først, som: «Jeg kan være rask til å gå i forsvar når jeg får kritikk, i stedet for å ta til meg dine bekymringer. Du har rett i at jeg har en tendens til å fyre på alle plugger, og forsvare meg selv, i stedet for å lytte. Det ønsker jeg å bli bedre på. Jeg skulle ønske at vi satte av tid til vanskelige samtaler, slik at vi kan diskutere dette når vi ikke allerede er slitne, gretne og trøtte. Hva tenker du om det?» 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det er snakk om tillitsbrudd ( ikke utroskap) , frustrasjon, skuffelse, sinne…alt..Så fort jeg snakker med henne om ting jeg mener er hennes ansvar, så snur hun på det og angriper meg på ting jeg har sagt eller gjort for å fremstille meg som like skyldig for at forholdet er dårlig. 

Kan være forholdet henger i en tynn tråd da, ts. Om man går i lang tid og aldri er kjærlige, viser forståelse, tilgir feil, lover å bli bedre, lytter når man får tilbakemeldinger på hva som sårer, (fordtår du ble lei deg når jeg..) så knuser man jo all respekt og følelsene som burde være limet. 

Mulig hun er så hard fordi hun har lært at hun må være hard for å greie seg? På hvilken måte er du maskulin (respektfull, omsorgsfull, løser problemer, myk) med henne? Eller er du like hard og snur en skulder til? 

[AnonymBruker]

Jeg skrev i innlegget at hun ikke vil snakke. Det betyr også at hun ikke snakker om hva jeg gjør feil. Når jeg spør så kommer bare svar på andre spørsmål. Når jeg spør ting som er relevant for forholdet og oss to, så kommer ting som husarbeid opp. Jeg forstår det og er ikke uenig i det, men hvorfor skal jeg gjøre en hel masse greier for så å se om det kanskje muligens utløser noe i henne så hun åpner deg for meg osv. Hvorfor skal jeg ta ansvaret for dialogen, oppgavene, ansvaret for å tenke ut tingene vi sliter med og prøve å tolke hva hun sliter med? Hvorfor ligger ikke 50 % av ansvaret på kvinnen i en slik situasjon? Hun vet selv best hva som er hennes problemer, men hun klarer ikke å åpne seg for en hun har levd sammen med i mange år. Hun klarer ikke å være sårbar, eller be om hjelp. Hun klarer ikke å innrømme at hun gjør sine feil, i tillegg til feilene jeg selv gjør. Det er jo ikke slik at jeg ikke gjør feil heller, men jeg vil ikke ta skylden alene for at forholdet rakner - jeg kan ta min 50% av ansvaret! For min del betyr det at tilliten, kjærligheten og respekten hennes for meg er borte - Hun elsker meg ikke lenger slik jeg opplever det. Hun bare håper på at det går mange nok dager til vi begge glemmer? Hva er poenget da? Hun viser inget initiativ til å snakke om eller ta tak i problemene. Jeg tror det er fordi hun vet med seg selv at hun da må innrømme ting vedrørende henne - det klarer hun ikke, og dermed lukker hun seg. Kommunikasjonen stopper opp, dagene går og vi kommer bare mer og mer bort fra hverandre. Hva med å si: Jeg elskeg jeg, jeg skjønner at vi har  problemer, og jeg skjønner at jeg er med på å skape min halvdel pga den jeg er. Kan vi jobbe med det sammen? 
 

Jeg bare forstår ikke hvorfor ansvaret og byrden skal ligge på en i dt forhold der man er to? 
 

 

Anonymkode: 70802...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg skrev i innlegget at hun ikke vil snakke. Det betyr også at hun ikke snakker om hva jeg gjør feil. Når jeg spør så kommer bare svar på andre spørsmål. Når jeg spør ting som er relevant for forholdet og oss to, så kommer ting som husarbeid opp. Jeg forstår det og er ikke uenig i det, men hvorfor skal jeg gjøre en hel masse greier for så å se om det kanskje muligens utløser noe i henne så hun åpner deg for meg osv. Hvorfor skal jeg ta ansvaret for dialogen, oppgavene, ansvaret for å tenke ut tingene vi sliter med og prøve å tolke hva hun sliter med? Hvorfor ligger ikke 50 % av ansvaret på kvinnen i en slik situasjon? Hun vet selv best hva som er hennes problemer, men hun klarer ikke å åpne seg for en hun har levd sammen med i mange år. Hun klarer ikke å være sårbar, eller be om hjelp. Hun klarer ikke å innrømme at hun gjør sine feil, i tillegg til feilene jeg selv gjør. Det er jo ikke slik at jeg ikke gjør feil heller, men jeg vil ikke ta skylden alene for at forholdet rakner - jeg kan ta min 50% av ansvaret! For min del betyr det at tilliten, kjærligheten og respekten hennes for meg er borte - Hun elsker meg ikke lenger slik jeg opplever det. Hun bare håper på at det går mange nok dager til vi begge glemmer? Hva er poenget da? Hun viser inget initiativ til å snakke om eller ta tak i problemene. Jeg tror det er fordi hun vet med seg selv at hun da må innrømme ting vedrørende henne - det klarer hun ikke, og dermed lukker hun seg. Kommunikasjonen stopper opp, dagene går og vi kommer bare mer og mer bort fra hverandre. Hva med å si: Jeg elskeg jeg, jeg skjønner at vi har  problemer, og jeg skjønner at jeg er med på å skape min halvdel pga den jeg er. Kan vi jobbe med det sammen? 
 

Jeg bare forstår ikke hvorfor ansvaret og byrden skal ligge på en i dt forhold der man er to? 
 

 

Anonymkode: 70802...8f3

Du skriver jo rett ut at du ikke gidder å gjøre en innsats selv! Hvorfor skulle hun gidde det, når du selv ikke er interessert I å ta i et tak? 

Anonymkode: 2a9f3...9dd

[AnonymBruker]

Du misforstår helt. Det er ikke slik at jeg ikke gidder. Jeg er villig til gjøre hva som helst jeg, men jeg ønsker å oppleve at hun også tar ansvar. Jeg vil at vi sammen skal løse dette

Og, jeg har også skrevet at jeg har prøvd ting tidligere, men at jeg er der nå at jeg er i ferd med å gi opp. 

Anonymkode: 70802...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du misforstår helt. Det er ikke slik at jeg ikke gidder. Jeg er villig til gjøre hva som helst jeg, men jeg ønsker å oppleve at hun også tar ansvar. Jeg vil at vi sammen skal løse dette

Og, jeg har også skrevet at jeg har prøvd ting tidligere, men at jeg er der nå at jeg er i ferd med å gi opp. 

Anonymkode: 70802...8f3

Da er det bare å gi opp. 

Du har jo allerede prøvd "ting". Hva slags ting egentlig?

Og nå ønsker du kun å gjøre noe, med forbehold om at hun gjør noe tilsvarende. 

Du er jo ikke villig til å gjøre hva som helst da. Du er villig til å gjøre noe med forutsetning om at hun gjør 50%. 

Anonymkode: 2a9f3...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

så kommer ting som husarbeid opp. Jeg forstår det og er ikke uenig i det, men hvorfor skal jeg gjøre en hel masse greier for så å se om det kanskje muligens utløser noe i henne så hun åpner deg for meg osv. Hvorfor skal jeg ta ansvaret for dialogen, oppgavene, ansvaret for å tenke ut tingene vi sliter med og prøve å tolke hva hun sliter med?

Du skal ikke gjøre masse husarbeide for at hun skal åpne seg. Du skal gjøre masse husarbeide fordi det er jobben din!
 

Og hadde samboeren min ville dratt meg til psykologen for å få bekreftet personlighetsforstyrrelse på meg, så hadde jeg ikke giddet å snakke mer med han. 

Anonymkode: 2b70a...1e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du misforstår helt. Det er ikke slik at jeg ikke gidder. Jeg er villig til gjøre hva som helst jeg, men jeg ønsker å oppleve at hun også tar ansvar. Jeg vil at vi sammen skal løse dette

Og, jeg har også skrevet at jeg har prøvd ting tidligere, men at jeg er der nå at jeg er i ferd med å gi opp. 

Anonymkode: 70802...8f3

Da synes jeg at du skal sette deg ned med henne og ta opp at: "Camilla, jeg elsker deg, det gjør jeg virkelig. Og jeg elsker at vi *kom med eksempler på ting i livet/forholdet deres du er takknemlig for og som du synes fungere*, men jeg savner *kom med eksempler på hva du savner eller ønsker/trenger*. Du har sikkert også ting du savner og tenker på, og jeg vil veldig gjerne imøtekomme deg på dette. Jeg har behov for at vi kommuniserer om vårt forhold og følelsesliv, at vi begge føler oss trygge sammen med hverandre. Du skal vite at du trygt kan være deg selv og si alt til meg (står du ved dette?) uten at jeg vil dømme deg. Tror du at du kan imøtekomme dette behovet hos meg? Dette er såpass viktig for meg, og jeg kjenner at jeg ikke kan leve slik vi har det i dag. Det sliter veldig på meg. Jeg ønske å løse dette sammen med deg fordi jeg ønsker å leve med deg, men ønsker du det samme? Det føles ikke alltid slik." 

Du må fortelle henne at du er i ferd ned å lukke døren, gi henne den siste sjansen. Og vær åpen om at du også ønsker å jobbe med dine greier. 

Husk også på, at ja, det ideelle i et forhold er at man begge gir 50/50. Men i et langt forhold fungerer det ikke alltid slik. Noen ganger må du gi 80%, mens hun bare kan gi 20%. Andre ganger kan det være 40/60, eller 70/30. Man gir og tar. Man kan ikke alltid gi 50%, og da må partneren stille opp, være tålmodig og gi mer. Det vil komme tilbake til deg om dere har et likeverdig forhold, og dere vil begge tjene på å være rause mot hverandre. 

Anonymkode: 39feb...36a

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ganske likt. Jeg prøvde i lang tid å få ting på plass, men jeg måtte dessverre til slutt innse at det aldri ville bli bedre, så jeg gikk til slutt. 

Vi prøvde ikke parterapi, men jeg tviler på det ville endret noe 

Anonymkode: 2ae7c...695

[AnonymBruker]

Jeg har selvsagt ikke sagt til henne at jeg tror hun har personlighetsfoestyrrelse. Det må hun finne ut av selv. Hun vet godt hvor jeg står idt om det er tema. Det jobber vi med og lærer å leve med sammen. Men å oppleve at alle andre har skyld i hennes reaksjoner og at hun ikke skal gjøre en innsats selv, det er vanskeligere å takle. 
 

Jeg har heller ikke sagt at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg sa at hun ikke svarer på spørsmålene med riktig svar, men at hun bortforklarer med helt andre ting. 
 

Er jeg så uklar i det jeg skriver? 

Anonymkode: 70802...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har selvsagt ikke sagt til henne at jeg tror hun har personlighetsfoestyrrelse. Det må hun finne ut av selv. Hun vet godt hvor jeg står idt om det er tema. Det jobber vi med og lærer å leve med sammen. Men å oppleve at alle andre har skyld i hennes reaksjoner og at hun ikke skal gjøre en innsats selv, det er vanskeligere å takle. 
 

Jeg har heller ikke sagt at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg sa at hun ikke svarer på spørsmålene med riktig svar, men at hun bortforklarer med helt andre ting. 
 

Er jeg så uklar i det jeg skriver? 

Anonymkode: 70802...8f3

Jeg tror det er fordi det er så mange kvinner her som, uansett hva du skriver, ønsker å skyve skylden over på deg. Fordi du er mann. Sorry, men det er bare kanskje 30% her, som egner seg til å gi råd. Hvilke, må du kjenne på selv.

Jeg synes ikke du skriver utydelig, det er bare "aldri kvinnens feil", skjønner du.

Anonymkode: 39feb...36a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har selvsagt ikke sagt til henne at jeg tror hun har personlighetsfoestyrrelse. Det må hun finne ut av selv. Hun vet godt hvor jeg står idt om det er tema. Det jobber vi med og lærer å leve med sammen. Men å oppleve at alle andre har skyld i hennes reaksjoner og at hun ikke skal gjøre en innsats selv, det er vanskeligere å takle. 
 

Jeg har heller ikke sagt at jeg ikke gjør husarbeid. Jeg sa at hun ikke svarer på spørsmålene med riktig svar, men at hun bortforklarer med helt andre ting. 
 

Er jeg så uklar i det jeg skriver? 

Anonymkode: 70802...8f3

Mennesker med personlighetsforstyrrelser (spesielt cluster-B) har ikke selvinnsikt. Så hvis dette er noe hun sliter med, så kommer hun ALDRI til å innse det. Og hun vil alltid skylde på andre. uansett hva.

Anonymkode: 2b70a...1e8

[AnonymBruker]

Men, du.....hvor gamle er dere? Var dere rundt 20 når dere ble sammen, ca 35 nå? 
Ikke så veldig rart om de to båtene har gått hver sin vei.....
 

Hvor lenge skal du prøve å piske liv i dette da? 

Anonymkode: 9ebc9...430