Du som bor alene - hjelp meg. Gråter konstant etter flytting!

[AnonymBruker]

   

Jeg var litt usikker på hvilket tema jeg skulle legge denne under, men den må gjerne flyttes om den er plassert feil.

Jeg har gledet meg til å flytte hjemmefra etter studiene og begynne mitt eget liv skikkelig. Den nye leiligheten min er fin, og jeg er veldig fornøyd med den. Jeg har planlagt, tenkt og gledet meg siden jeg kjøpte den for ca. 2 måneder siden. Mens jeg har holdt på å få den i orden (før jeg offisielt flyttet) har jeg gledet meg og vært så fornøyd. Men nå som jeg faktisk har flyttet føler jeg meg så overveldet. Jeg gråter og gråter og gråter. Når jeg ikke gråter, har jeg en konstant klump i magen. Jeg har vanskelig med å spise selv om jeg er sulten. Jeg våkner mye på natten. Jeg tørr så vidt gå på butikken eller på trening i frykt for å bryte ut i gråt. Det hele oppleves som en sorgprosess. Jeg sørger over det jeg legger bak meg. Jeg vet at jeg er heldig som har hatt noe som er verdt å sørge over. Det skal sies at jeg fortsatt bor i samme by. Så sånn sett er det bare leiligheten som er ny og det å bo alene som er nytt, men det er også store forandringer for meg. Samtidig er jeg klar for å flytte ut og jeg vet at det er rett, men jeg blir så trist over at en del av livet mitt er over for godt. Denne miksen av over å være trist over at det er over og glad for det nye krasjer totalt og blir for mye. Det er så mange ulike følelser på en gang som er i konflikt med hverandre at det blir fullstendig overveldende.

Etter å ha lest på internett ser jeg at det er helt normale følelser som mange opplever ved flytting, men det er så grusomt å ha det slik. En del av meg har bare lyst til å gi opp og flytte tilbake til foreldrene mine, men det er på tide å vokse opp og begynne mitt eget liv (og det er det jeg har lyst til). Det kommer jo heller ikke til å bli lettere på et senere tidspunkt. Og jeg har kjent på at det var på tide å flytte ut. Så jeg må jo bare stå i det.

Alle jeg noen gang har kjent som har flyttet ut har virket å trives med det helt fra starten av. Alt jeg vil å trives. Jeg har lyst til å kunne legge meg ned på sofaen og se på Netflix uten å gråte som en tulling. Jeg har lyst til å kunne våkne om morgenen og bare ligge i sengen uten å føle klumpen i magen. Jeg har lyst til å få appetitten min tilbake.

En god hverdagsrutine vil sikkert hjelpe, men jeg begynner ikke på jobb før om en måneds tid. Jeg skal selvfølgelig prøve å innarbeide litt rutiner før den tid, men det blir ikke helt det samme.

Hva kan jeg gjøre for å føle meg bedre? Jeg vet at et tips er å snakke med foreldrene mine om hvordan jeg har det, men jeg vil ikke at de skal vite det. De kommer bare til å bekymre seg for meg, og jeg vet jo at det blir bedre etter hvert (håper jeg i hvert fall). 

Er det noen som har opplevd det samme og kan si noe om hvor lang tid det gikk før det ble bedre? 

Hjelp.
 

Anonymkode: 0d904...cf5

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg gråt også i dagesvis da jeg flyttet ut, men plutselig gikk det over, og da elsket jeg det nye livet. Har hørt om andre med liknende erfaringer.

Kanskje du kan bo litt hos foreldrene dine nå i sommer, mens du ikke jobber? Det kan være lettere å vende seg til den nye tilværelsen når du har hverdagsrutinene på plass.

Husk at det er normalt å sørge over det gamle livet som er forbi, når store omveltninger i livet skjer. Men du kommer deg gjennom det!

Klem

Anonymkode: e978d...9d3

[Tingtang]

Når jeg flyttet ut som 19 åring, så dro jeg hjem til mine foreldre hver helg den første tiden, pga hjemlengsel og ensomhet. Etterhvert så gikk det seg til og ble sjeldnere da jeg begynte og nyte friheten og mitt eget selskap 😊

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntrende svar 

Anonymkode: 0d904...cf5

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp om du føler det er for overveldende! Kommunen har psykisk helsehjelp som du ikke trenger henvisning til for å få hjelp!❤️

Jeg hadde det også sånn når jeg flyttet hjemmefra for å studere! Det var helt jævlig og jeg gikk kun ut når jeg skulle på høyskolen og så rett hjem med en gang timene var ferdige og var aldri sosial ellers. Heldigvis var det en foreleser som oppfattet ståa og sendte meg til studenthelsetjenesten, og det hjalp! 

Anonymkode: 8996c...c89

[AnonymBruker]

Ta deg en langhelg hjemme, en uke kanskje, og klumpen i mellomgulvet forsvinner. Da ser du plutselig hvor fint det er å ha ditt eget sted med null mas.

Det er veldig bra for deg å bo litt alene - du stiller sterkere den dagen et samlivsbrudd står for døra, da vet du at dette har du gjort før. Ikke fullt så heldig å flytte fra barnerommet og rett inn til en samboer uten den erfaringen du nå gjør deg.

Anonymkode: da950...85c

[Helene1982]

Jeg er en person som ikke liker forandring, så hver gang jeg har flyttet eller byttet skole eller jobb føles det "feil". Men etter hvert har jeg lært at avgjørelser ikke er endelige. Så jeg gir meg selv litt tid. Jeg kan flytte igjen om jeg ikke trives, så jeg setter en dato: for eksempel 3 eller 6 måneder. Om jeg fortsatt hater det, endrer jeg det. Min erfaring er at tid er min venn. Foreløpig har jeg ikke gått tilbake på noen valg, men jeg har av og til valgt noe helt annet. Likevel har tanken om at jeg kan angre, hjulpet meg i å ikke miste hodet ved å tenke på alt som var før som "perfekt" når den eneste feilen ved "det nye" er at det er ukjent og nytt.

[AnonymBruker]

Har du jobb? 

Anonymkode: b14c9...a12

[AnonymBruker]

Dra hjem en helg til foreldrene dine, det er jo "lov" selv om du har flytta hjemmefra

Hva med innflyttingsfest? Eller invitere foreldre eller andre på middag hos deg?

Anonymkode: c3d11...b69

[Trolltunge]

Bo deg litt gradvis inn kanskje? Om du var mitt barn ville jeg skjønne godt at dette tar litt tilvenning. Eventuelt be en venninne bo med deg litt i starten?

Bedre at du bruker litt tid på å bo deg inn med å dra litt frem og tilbake enn at du tvinger deg til å bo der hele tiden, og får dårlige følelser for boligen. 

Endret 8. juli 2024 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Første uken i ny leilighet så turte jeg ikke å gå i mine egne skuffer og skap. Jeg måtte ringe mamma for "tilatelse", i stede for å bare lete etter ting.  Mamma var den som pakket ut kjøkkenet, så jeg ante ikke hvor ting lå. Og noen ting lå feil uti fra hvordan jeg ville ha gjort det. Det tok lang tid før jeg klarte å flytte rundt på ting. Det føltes så fremmed og feil, og ikke som et hjem i det hele tatt.

Jeg gråt også første uken og var mer borte enn hjemme. Var mye på besøk hos mamma og pappa de første ukene og var der ofte på middag.

Det er en overgang. Det er helt naturlig. Du må slutte å dyrke følelsene og heller forsøke å gjøre noe positivt og koselig. Kveldene var verst hos meg, var så ensomt. Det å lage noe godt, tenne lys og å gjøre det koselig hjalp på. Høytider og ferier var tungt første året. Når det var storm ute, så var det tøft. Fordi jeg viste at mamma og pappa hadde hverandre, og søsknene mine hadde menn og barn og vennene mine bodde fortsatt hjemme. Mens jeg satt helt alene. Men det gikk seg til det også.

Det går seg til med tiden.

Anonymkode: b5d60...673

[Tradegy]

Du legger altfor stort press på deg selv  Klart dette er en overgang...hèlt normalt ❤️ 

Og, det er mange som har det likt. De bare finner ikke veien inn på nettet og forteller den delen av det.

Det er vemod, løsrivelse, og endringer. Ikke rart at du reagerer ❤️

Men; husk å ikke vær så hard mot deg selv. Nå er det ekstra viktig at du passer på de basale behovene.

Det er hèlt ok med litt mindre matlyst. Hèlt ok med varierende søvn. Men alt er bedre enn ingenting. Og selv om du ikke sover hele natten, så teller også ren hvile. 

Viktig at det ikke bikker over i en depresjon. Jeg synes for øvrig at du bør vurdere en tur hjemom. Sov en natt eller to innimellom. Hent deg inn der du kan. Bruk mulighetene som gjør deg godt. 

Det er ikke noe nederlag å fortelle at det er tøft  🙂❤️🙂

Du er bjørnesterk! 

Endret 8. juli 2024 av Tradegy

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Det hjelper å høre at andre også har syntes det har vært tungt i starten, men at det har gått seg til.

 

Anonymkode: 0d904...cf5

[AnonymBruker]

Mitt tips er å snakke med foreldrene dine om det. Selv om du sier du ikke vil at de skal bekymre seg. Jeg tror et vil lette mye av børen du kjenner på, at noen vet hvordan du har det. Du sier jo mye lurt selv, heier på deg! Det går over. Og la bare sorgen få være der så lenge den trenger, du kan skape hverdagsrutiner og et nytt liv selv om du har sorg. 

Anonymkode: cad10...fb0

[AnonymBruker]

Ved flytting er det en del forandringer som å skjer og man bør når flytter takke for det livet man har hatt og gi slipp å det sånn at man i ny bolig er klar til å starte et helt nytt liv med nye muligheter. Ha et takke rituale ved flytting, det tror jeg kan gjøre overgangen lettere.

Har du vært klar til å legge det gamle livet bak deg og gi slipp på der du bodde før?

Anonymkode: f3dd6...fbd

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en vanlig reaksjon. 

Husker godt første gangen jeg flyttet inn i en egen leilighet etter å ha bodd i kollektiv med venner. Det var veldig etterlengtet, men den første tiden slet jeg veldig med å roe meg i leiligheten.

Jeg gråt ikke, men følte på mye nervøsitet/stress. Klarte liksom ikke helt å finne roen hjemme. Hvis jeg hang med venner kunne jeg grue meg til jeg skulle hjem, var det en helg jeg ikke hadde mange planer fikk jeg klump i magen flere dager i forkant, og sånne ting som jeg vanligvis trives med på hjemmebane, som å lage mat og gjøre husarbeid unngikk jeg. 

Det gikk seg veldig godt til med en gang jeg begynte på jobb. Travle dager da jeg ble tvunget ut av huset gjorde godt for å endelig kunne senke skuldrene når jeg kom hjem igjen. Samme med trening, gå turer i nærområdet bli kjent med og etablere egne rutiner. 

Anonymkode: 339bc...714

[AnonymBruker]

Jeg gråt også med en gang jeg flyttet hjemmefra. Og så gikk det seg til.

Så senere tok jeg over huset til Farmor og brukte over ett år på å pusse opp det og bodde hjemme hos foreldrene mine 4 km unna mens jeg gjorde det. Jeg var nesten 30 år gammel, men gråt da jeg flyttet inn i huset mitt. Det føltes feil, ensomt og jeg angret. Det tok bare en dag eller to, og så føltes det mer hjemme. Nå 12 år senere elsker jeg å bo alene. Det er så herlig å kunne synge av full hals midt på natta, gå halvnaken på do om natta, se på akkurat det jeg vil på TV, høre på akkurat den musikken jeg vil og så høyt jeg vil, ha akkurat det jeg vil ha til middag, stå opp akkurat når jeg vil når jeg har fri, ikke bli vekket av andre i huset osv.

Anonymkode: f6527...c39

[Renatebrøl]

Eg også sleit veldig med å være aleine. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Gren HELE tiden. Nonstop og trodde eg var helt rar og at noe var galt. Men det gikk over etter en stund. Eg lot meg selv grine når eg trengte det. Og så prøvde rg å fokusere på å gjøre gode ting for meg selv og så gikk det seg til litt etter litt. Nå elsker eg å være aleine, men de samme skumle og ekle følelsene kan menlde seg fra tid og annen forsatt, som er blitt en helt vanlig sak for meg nå. Tror det bare er en prosess man skal gjennom. Kanskje du skal finne noen å lufte deg for? Bare dét kan hjelpe deg nok til å føle deg litt bedre. Du er hvertfall ikke aleine ❤️ Det kommer til å gå helt fint 🥰

[AnonymBruker]

Det er nok helt vanlig sånn som du har det. Dersom du ikke er på jobb enda, så blir fort også mangelen på det sosiale et problem. Når du begynner å jobbe og har fullt opp på dagtid, så blir det nok bedre og bedre å ha din egen leilighet å trekke seg tilbake til. Hvordan er det med venner for deg? Har du mange venner som du tilbringer noe tid med? Sønnen min hadde det på samme måte som deg når han flyttet ut, ikke vær redd for å snakke med foreldrene dine ! Du trenger ikke prøve så hardt med å være voksen og uavhengig - for alle behøver noen som man vet er der for en uansett, og alle behøver litt hjelp og støtte av og til. Det er ikke å være svak å be om støtte - det er å være sterk og å være bevisst hva man trenger for å bygge seg et bra liv. Bruk tid på å selv bestemme hvordan du vil ha det, innrede leiligheten osv, sånn at du kjenner på at den er DIN. Inviter foreldrene dine hjem, be venner om å komme på besøk og ta over eierskapet til ikke bare leiligheten, men også eierskapet til hjemmet! Lag deg noen nye tradisjoner som er bare dine, og som du ikke forbinder med barndomshjemmet. I tillegg må du også tolerere at du blir drittlei av leiligheta di av og til, for det er faktisk helt normalt. Etter 30 år i samme hus, så synes jeg det er deilig å komme seg ut, spesielt om jeg har vært hjemme lenge feks. ved sykdom eller dårlig vær. Fort gjort å få «brakkesyke»!! Så stikk avgårde på helgetur, vær over ei natt eller to hos foreldrene dine, avtal at du kan komme dit på middag feks en gang i uka, og møt foreldre eller venner der dere kan finne på noe ilag et annet sted enn både ditt gamle og ditt nye hjem. Det er ikke bare leiligheta som definerer ditt nye voksenliv, men det livet du klarer å skape deg utenfor leiligheta er like viktig! 

Anonymkode: fd96b...dd9

[AnonymBruker]

Reaksjon på store endringer er normalt og naturlig. Å flytte for seg selv er en av de største endringene man gjør, så at du får en reaksjon er ikke rart. 
Det som hjalp meg var å lage rutiner. Rutine på hele dagen. Når jeg skulle stå opp, måltider, lufteturer, handleturer osv. Rutiner gir trygghet og forutsigbarhet. Noe som er greit å ha når alt føles nytt og skummelt. Og på kvelden skrive med tre ting som har vært bra den dagen. 

Anonymkode: 39258...590