Jeg vil ikke ha besøk av barn i huset mitt

[AnonymBruker]

Hei. Håper jeg ikke blir halshugd for dette. 

Jeg sliter oppriktig med å få besøk av barn i mitt eget hus. Jeg har aldri likt barn noe særlig, og synes generasjonene som vokser opp nå er frekke i munnen, tar seg alt for mye til rette fra første stund, er påtrengende og hyperaktive. 

Vi har ikke barn selv (og skal aldri ha), men vi har en del søskenbarn med barn samt noen i svigerfamilien med barn. Disse vil gjerne komme jevnlig på besøk hos oss, da vi bor på en stor gård der "mye skjer". 

Jeg har ingen problemer med familiene og relasjonene i seg selv, og når vi treffes ute på restaurant eller hjemme hos DEM, er det bare hyggelig og jeg føler ikke på negative følelser ift barna. Da slipper jeg å tenke på noe som helst. 

Men i mitt eget hus har jeg konstant høyt stressnivå. Jeg er redd de skal gjøre noe som jeg ikke synes er greit... Som feks å gå inn på private soverom og snoke, herje eller være ufine mot dyra, ødelegge ting, skitne og ta borti til ting... Hjemmet mitt er mitt fristed og jeg er veldig privat av meg, og det plager meg at de maser om å besøke oss fordi det er som om de anser det som en jævla fornøyelsespark der de kan slippe barna fri... Hadde barna vært rolige og høflige hadde kanskje ting vært annerledes.

Og ja; jeg har virkelig prøvd å sette grenser også. Jeg er ikke veik, men vil samtidig ikke være den sinte og sure "tanta". Jeg forklarer tydelig og rolig at de må være rolige rundt dyra, har stoppet dem når de har gått steder jeg ikke synes de skal gå (har også fersket dem i å ikke høre etter, DA klarte jeg ikke la være å bli sint). De finner på rampestreker jeg ikke synes noe som helst om. 

Er det innafor at jeg faktisk ikke orker besøk av barna hjemme hos meg? Er det flere som føler på dette? Jeg har konstant høy puls når de er her, gruer meg noe sinnsykt til de skal komme og er alltid superlettet når de drar... Jeg vil bare ha huset mitt i fred. Og heller treffe dem andre steder enn hjemme hos oss. Men de er jo familie, og jeg ønsker ikke at vi skal kutte kontakt eller at de skal føle vi aldri vil treffe dem. 

Anonymkode: a0c42...4c5

[Granskudd]

Ditt hus, dine regler. Og om regelen er ingen barn, vel, da må folk bare forholde seg til det  

Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det du skriver, jeg er generelt veldig glad i barn, men det finnes noen få som ikke eier hverken oppførsel eller grenser for hva de gjør hos andre og da kan jeg bli stressa også! 

 

[AnonymBruker]

Du bestemmer selv hvem du vil ha på besøk i huset ditt. Men familien din bestemmer også selv hvem de ønsker å dyrke en positiv relasjon til. Relasjoner handler om å gi og ta, og du vil bare ta. Hadde jeg prioritert en sur tante som så tydelig syntes det var ork å ha barn på besøk og bare ville møte barn på sine premisser? Nei. 

Anonymkode: 4b04e...3ea

[AnonymBruker]

Du bestemmer helt selv hvordan du vil ha det hjemme hos deg selv og andre må respektere dette. Men om du var min familie eller venn ville du nok sett minimalt av meg de neste 10 årene. Dette fordi jeg prioriterer å tilbringe tid med folk som ønsker mitt barn velkomment og ønsker å tilbringe til med det og oss. 

Anonymkode: 71679...9d7

[Phoenix Heart]

Du bestemmer i ditt hus. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du bestemmer selv hvem du vil ha på besøk i huset ditt. Men familien din bestemmer også selv hvem de ønsker å dyrke en positiv relasjon til. Relasjoner handler om å gi og ta, og du vil bare ta. Hadde jeg prioritert en sur tante som så tydelig syntes det var ork å ha barn på besøk og bare ville møte barn på sine premisser? Nei. 

Anonymkode: 4b04e...3ea

Ja, jeg forstår jo at det er å gi og ta. Men skal jeg ofre min egen mentale helse i flere dager (jeg gruer meg helt fra jeg får vite noen med disse barna kommer på besøk og helt til de er dratt) for dette? 

Jeg har virkelig prøvd å jobbe med meg selv, og jeg viser aldri misnøye når de er her annet enn at jeg prøver å gi beskjed på en ordentlig måte når jeg absolutt må (for foreldrene oppdrar ikke barna sine selv). Jeg har ikke lyst til å oppdra barna heller, like lite som jeg vil ha de på besøk. Jeg føler ikke det er rettferdig at andres livsvalg skal gå så hardt og negativt utover mitt liv? Da er det jo bedre å legge til rett for at jeg selv også har det bra når vi er sammen med disse menneskene? 

Aner ikke hvordan jeg skal formidle akkurat det uten at det blir tatt veldig fornærmende heller. 

Det enkleste for alle er jo kanskje bare å foreslå å møtes et annet sted hver gang... Enn å si sannheten og fornærme foreldrene. 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du bestemmer selv hvem du vil ha på besøk i huset ditt. Men familien din bestemmer også selv hvem de ønsker å dyrke en positiv relasjon til. Relasjoner handler om å gi og ta, og du vil bare ta. Hadde jeg prioritert en sur tante som så tydelig syntes det var ork å ha barn på besøk og bare ville møte barn på sine premisser? Nei. 

Anonymkode: 4b04e...3ea

Om barna dine er så bedritent oppdratt at de ikke greier å oppføre seg på besøk hos andre så er det ikke en relasjon så mange ønsker å pleie i utgangspunktet. 
Ts nevner at barna sniker seg inn der de har fått beskjed om at de ikke har lov å gå blant annet, på en gård der det er dyr kan det være direkte livsfarlig. Det dør mennesker på gårder i Norge hvert eneste år så man må faktisk vite at de lytter til beskjeder når de er på besøk.

Det handler ikke om barnas premisser eller ei men om ansvar.

Anonymkode: dbf4f...07f

[AnonymBruker]

Ditt hus, og dine regler. Du kan så klart bestemme at barn ikke er tillatt i ditt hus - men da må du også forberede deg på at relasjonen til familiemedlemmer eller venner med barn, blir dårligere. Jeg hadde ikke dratt på besøk til noen hvor barna mine ikke er velkomne, men jeg lar de heller ikke løpe fritt og herje rundt. 

Anonymkode: 5290d...7a4

[AnonymBruker]

Barna blir eldre. De vil bli unge voksne som du kan bygge relasjoner med. Du har jo vært barn selv. 

Hvorfor tror du at de er stygge med dyra? Kan du kanskje bidra til kjærlighet og respekt for dyr?

Jeg tenker at du er litt smålig..og ikke ser det store bildet her. 

Anonymkode: 3d84e...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Om barna dine er så bedritent oppdratt at de ikke greier å oppføre seg på besøk hos andre så er det ikke en relasjon så mange ønsker å pleie i utgangspunktet. 
Ts nevner at barna sniker seg inn der de har fått beskjed om at de ikke har lov å gå blant annet, på en gård der det er dyr kan det være direkte livsfarlig. Det dør mennesker på gårder i Norge hvert eneste år så man må faktisk vite at de lytter til beskjeder når de er på besøk.

Det handler ikke om barnas premisser eller ei men om ansvar.

Anonymkode: dbf4f...07f

Ja, jeg føler jeg må ha ørneblikk på dem konstant, så de ikke gjør noe jeg ikke synes er greit i mitt hus. 

De oppfører seg som om de er hjemme i sitt eget hus. Kan gå i kjøleskapet å forsyne seg av ting vi har kjøpt inn som skal brukes neste dag feks. De sitter med beina på bordet og oppetter veggene når er i sofaen... Uten at foreldrene gjør noe som helst. 

Jeg har aldri følt på dette når barn har normal folkeskikk og er under kontroll av foreldrene. 

Men det virker som det er fritt fram for alle når de kommer hit, og at foreldrene tror vi synes dette er greit. Min mann er forøvrig enig med meg, og prøver å hjelpe meg å ha de under kontroll, men han ser ikke alt jeg gjør og blir fort distrahert om han feks er i en samtale med en av de voksne. 

Jeg føler meg derfor ofte som en barnevakt hver gang de er her. 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg forstår jo at det er å gi og ta. Men skal jeg ofre min egen mentale helse i flere dager (jeg gruer meg helt fra jeg får vite noen med disse barna kommer på besøk og helt til de er dratt) for dette? 

 

Anonymkode: a0c42...4c5

Dette er jo ikke normalt overhode, og du må jo lide av noe. Kanskje du skal oppsøke hjelp?

Anonymkode: a1b23...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er jo ikke normalt overhode, og du må jo lide av noe. Kanskje du skal oppsøke hjelp?

Anonymkode: a1b23...f2b

Takk, så hjelpsom du er. 

Jeg har lang utdanning, mange venner og godt nettverk, normal oppvekst og glad i min nærmeste familie, godt betalt jobb og er økonomisk uavhengig og tar ikke rusmidler (kanskje et glass vin en sjelden gang til maten på helg da, ups).

Så jeg fungerer heldigvis greit utenom akkurat dette dilemmaet. 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er jo ikke normalt overhode, og du må jo lide av noe. Kanskje du skal oppsøke hjelp?

Anonymkode: a1b23...f2b

Jeg hadde også grudd meg om disse trollete ungene kom på besøk. Har du lest innlegget over ditt?

Ts, jeg hadde heller ikke ønsket besøk av disse barna, og jeg hadde fortalt foreldrene hvorfor. De er velkomne når de kan oppføre seg skikkelig og overholde reglene i ditt hus. 

Anonymkode: 099fe...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde også grudd meg om disse trollete ungene kom på besøk. Har du lest innlegget over ditt?

Ts, jeg hadde heller ikke ønsket besøk av disse barna, og jeg hadde fortalt foreldrene hvorfor. De er velkomne når de kan oppføre seg skikkelig og overholde reglene i ditt hus. 

Anonymkode: 099fe...b73

Takk. 

Men hvordan skal jeg formidle dette uten å fornærme dem? De er temmelig tafatte og veldig annerledes enn meg og mannen min, selv om de er nær familie. Og de mangler faktisk endel sosiale antenner på flere områder, selv om vi synes det er kjekt å tilbringe tid med dem (bare ikke her hjemme hos oss). 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

[AnonymBruker]

Forstår deg så godt. I ditt hjem bestemmer du. Folk (små eller store) som ikke klarer å oppføre seg har du all rett til å ikke ha nær deg i ditt eget hjem. Bravo til deg for at du setter grenser. 👏 Noen foreldre er dessverre sveiseblind for sine egne barn sin oppførsel men det betyr ikke at andre mennesker må tolerere slikt.

Anonymkode: 71298...17b

[AnonymBruker]

Hvis de ikke klarer å følge reglene så skjønner jeg det godt. Og det er foreldrene sitt ansvar å stoppe de, jeg lar ikke barna mine gå inn i andre rom om vi er på besøk eller plukke på pynten osv. 

Anonymkode: 35810...99c

[AnonymBruker]

Man bestemmer jo i eget hus. Selv har jeg ikke noe i mot barn, men hund er 100% no go for min del. De får vente i bilen.

Anonymkode: ad362...925

[AnonymBruker]

For all del, du bestemmer selv, men hva synes mannen din? Har du påført ham samme traumer? Som sagt, du bestemmer selv, men som flere sier, du gjør deg veldig spesiell og kan ødelegge relasjoner på sikt i familien.... Disse tankene du har om barn i hjemmet ditt, er egentlig ganske skremmende. Hadde aldri blitt paranoid pga noen barn. Og du - voksne er kanskje de største snikerne, som sjekker hva du har i skapet på badet når de er på do, som tar overalt med skitne fingre, og som forteller til andre bekjente hvor rotete skuffene på badet ditt er, eller om at det var fryktelig støvete hjemme hos xxxx

Anonymkode: f6189...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk. 

Men hvordan skal jeg formidle dette uten å fornærme dem? De er temmelig tafatte og veldig annerledes enn meg og mannen min, selv om de er nær familie. Og de mangler faktisk endel sosiale antenner på flere områder, selv om vi synes det er kjekt å tilbringe tid med dem (bare ikke her hjemme hos oss). 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

Si det på et nøytralt sted. Du må jo selv føle på hvordan det er best å si det til dem, bare du kjenner dem. Legg det fram først og fremst er et problem for dere, at det er farlig/ikke bra for dyrene når barna gjør visse ting, at dere ikke er komfortabel med at de stadig bryter «husreglene», men også at dere er glad i barna og heller vil møte dem andre steder enn hjemme hos dere selv. Blir foreldrene fornærmet så får de heller bli det da, de er tross alt de og deres unger som ikke oppfører seg ordentlig i utgangspunktet.

Anonymkode: 099fe...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, jeg føler jeg må ha ørneblikk på dem konstant, så de ikke gjør noe jeg ikke synes er greit i mitt hus. 

De oppfører seg som om de er hjemme i sitt eget hus. Kan gå i kjøleskapet å forsyne seg av ting vi har kjøpt inn som skal brukes neste dag feks. De sitter med beina på bordet og oppetter veggene når er i sofaen... Uten at foreldrene gjør noe som helst. 

Jeg har aldri følt på dette når barn har normal folkeskikk og er under kontroll av foreldrene. 

Men det virker som det er fritt fram for alle når de kommer hit, og at foreldrene tror vi synes dette er greit. Min mann er forøvrig enig med meg, og prøver å hjelpe meg å ha de under kontroll, men han ser ikke alt jeg gjør og blir fort distrahert om han feks er i en samtale med en av de voksne. 

Jeg føler meg derfor ofte som en barnevakt hver gang de er her. 

Ts 

Anonymkode: a0c42...4c5

Forstår at akkurat det er irriterende, hvis det er snakk om noen spesifikke barn. Men da synes jeg også du bør gi beskjed (vet at det ikke alltid er enkelt) Jeg svarte over, utfra at det i hovedinnlegget virket som at du snakket om barn spesielt - og da synes jeg det var en overreaksjon, men hvis det handler om noen spesifikke barn, blir det litt annerledes. De ville ikke jeg hatt inn i huset hos meg heller - selv om jeg har barn selv. 

Anonymkode: f6189...8af