Søker bekreftelse fra andre

[AnonymBruker]

Kvinne, 36 år. Fra jeg var 15-25 år var jeg i et forhold hvor jeg i ettertid har forstått at jeg mest sannsynlig ble psykisk mishandlet. Det var regler for klær, konstant kritikk av væremåte, daglig ble jeg kalt stygge navn/ting hvis jeg ikke oppførte meg akkurat slik han ønsket. I tillegg var han selv notorisk utro og løy om alt. Problemet er at det skapte en slags avhengighetsfølelse, jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var bra nok for ham. Selv etter at jeg visste om alt av utroskap også (flere tilfeller over flere år) så ville jeg bare at han skulle ta meg tilbake. 

Jeg tror ikke jeg før de senere år har innsett at dette nok har skapt et handlingsmønster for meg. Selv om jeg er i relasjoner, så søker jeg konstant bekreftelse fra andre menn på at de synes jeg er attraktiv, at de vil ha meg. Noen ganger fører det dessverre til at jeg selv er utro. Det er akkurat som om jeg bare må ha bekreftelsen, og gjør alt jeg kan for å få den.

Men det blir jo aldri «nok», jeg når ikke et mål der jeg føler meg bra nok. Jeg er en evig people pleaser, som er livredd for at noen ikke skal like meg (både damer og menn) og jeg hater å få kritikk eller ikke føle meg bra nok. Selvtilliten er på bunn. Jeg hater at jeg ikke klarer å slå meg til ro, og være fornøyd med det jeg har. 
 

Dette påvirker meg ikke bare privat, men også i karrieren. Jeg har brukt så mye tid på å jage den neste utfordringen, styreverv og anerkjennelse. Når jeg så har oppnådd målet har jeg egentlig ingen interesse av å holde på med det mer, det er akkurat som jeg bare vil ha anerkjennelsen og bevise for meg selv og andre at jeg kan. Samtidig ønsker jeg meg egentlig bare en 08-16 jobb hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg skal og så logge av. 
 

Har noen vært i lignende situasjoner eller har råd til hva jeg kan gjøre for å få slutt på dette? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 91e0d...716

[AnonymBruker]

Har du prøvd å tatt dette opp med psykolog? Hva med å starte smått med grensesetting. Typ i dag skal jeg prøve å si nei til ____

Anonymkode: 8c017...298

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Kvinne, 36 år. Fra jeg var 15-25 år var jeg i et forhold hvor jeg i ettertid har forstått at jeg mest sannsynlig ble psykisk mishandlet. Det var regler for klær, konstant kritikk av væremåte, daglig ble jeg kalt stygge navn/ting hvis jeg ikke oppførte meg akkurat slik han ønsket. I tillegg var han selv notorisk utro og løy om alt. Problemet er at det skapte en slags avhengighetsfølelse, jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var bra nok for ham. Selv etter at jeg visste om alt av utroskap også (flere tilfeller over flere år) så ville jeg bare at han skulle ta meg tilbake. 

Jeg tror ikke jeg før de senere år har innsett at dette nok har skapt et handlingsmønster for meg. Selv om jeg er i relasjoner, så søker jeg konstant bekreftelse fra andre menn på at de synes jeg er attraktiv, at de vil ha meg. Noen ganger fører det dessverre til at jeg selv er utro. Det er akkurat som om jeg bare må ha bekreftelsen, og gjør alt jeg kan for å få den.

Men det blir jo aldri «nok», jeg når ikke et mål der jeg føler meg bra nok. Jeg er en evig people pleaser, som er livredd for at noen ikke skal like meg (både damer og menn) og jeg hater å få kritikk eller ikke føle meg bra nok. Selvtilliten er på bunn. Jeg hater at jeg ikke klarer å slå meg til ro, og være fornøyd med det jeg har. 
 

Dette påvirker meg ikke bare privat, men også i karrieren. Jeg har brukt så mye tid på å jage den neste utfordringen, styreverv og anerkjennelse. Når jeg så har oppnådd målet har jeg egentlig ingen interesse av å holde på med det mer, det er akkurat som jeg bare vil ha anerkjennelsen og bevise for meg selv og andre at jeg kan. Samtidig ønsker jeg meg egentlig bare en 08-16 jobb hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg skal og så logge av. 
 

Har noen vært i lignende situasjoner eller har råd til hva jeg kan gjøre for å få slutt på dette? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 91e0d...716

Ikke akkurat det samme, men jeg har hatt en veldig aggressiv mor som har jobbet hardt for å isolere og holde meg nede sånn at jeg trenger henne. Det har vært konstant krav til oppførsel og om jeg bare prøver å åpne munnen min, og si noe som kanskje ikke helt stemmer overens med hennes virkelighetsoppfatning av hvordan jeg burde være så klikker det helt for henne.  Jeg er selv en evig people pleaser, har vært det hele livet fordi det har vært den enkle løsningen og den som har hjulpet meg for å overleve. Man velger sine kamper. Det siste året derimot har jeg jobbet veldig hardt med å gi slipp på det og akseptere meg selv. Føler jeg meg komfortabel med å gjøre dette? Nei? Har jeg lyst til dette? Nei? Vel, da er svaret nei. Ting som jeg før ville presset meg selv til og sittet med mange vonde følelser i etterkant, det har jeg begynt å si nei til nå og det føles så godt. Det var et faens tankekjør i starten med så mye vondt som løp gjennom hodet mitt, for man hører den lille stemmen hvisker, men sakte men sikkert så har det klart å snu, og det blir lettere og lettere.

Og det jeg kan si er at du må rett og slett bare begynne et sted. Det er veldig befriende, om man klarer å komme seg gjennom tankekjøret. 

 

Anonymkode: 42c5f...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 11.06):

Kvinne, 36 år. Fra jeg var 15-25 år var jeg i et forhold hvor jeg i ettertid har forstått at jeg mest sannsynlig ble psykisk mishandlet. Det var regler for klær, konstant kritikk av væremåte, daglig ble jeg kalt stygge navn/ting hvis jeg ikke oppførte meg akkurat slik han ønsket. I tillegg var han selv notorisk utro og løy om alt. Problemet er at det skapte en slags avhengighetsfølelse, jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var bra nok for ham. Selv etter at jeg visste om alt av utroskap også (flere tilfeller over flere år) så ville jeg bare at han skulle ta meg tilbake. 

Jeg tror ikke jeg før de senere år har innsett at dette nok har skapt et handlingsmønster for meg. Selv om jeg er i relasjoner, så søker jeg konstant bekreftelse fra andre menn på at de synes jeg er attraktiv, at de vil ha meg. Noen ganger fører det dessverre til at jeg selv er utro. Det er akkurat som om jeg bare må ha bekreftelsen, og gjør alt jeg kan for å få den.

Men det blir jo aldri «nok», jeg når ikke et mål der jeg føler meg bra nok. Jeg er en evig people pleaser, som er livredd for at noen ikke skal like meg (både damer og menn) og jeg hater å få kritikk eller ikke føle meg bra nok. Selvtilliten er på bunn. Jeg hater at jeg ikke klarer å slå meg til ro, og være fornøyd med det jeg har. 
 

Dette påvirker meg ikke bare privat, men også i karrieren. Jeg har brukt så mye tid på å jage den neste utfordringen, styreverv og anerkjennelse. Når jeg så har oppnådd målet har jeg egentlig ingen interesse av å holde på med det mer, det er akkurat som jeg bare vil ha anerkjennelsen og bevise for meg selv og andre at jeg kan. Samtidig ønsker jeg meg egentlig bare en 08-16 jobb hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg skal og så logge av. 
 

Har noen vært i lignende situasjoner eller har råd til hva jeg kan gjøre for å få slutt på dette? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 91e0d...716

Opplevd selv å være i et slikt forhold. Etter det ga jeg faen og ønsket mer oppmerksomhet fordi jeg prøvde å bevis eeksen at jeg var bedre enn han på en måte. Aldri vært utro selv da. Men når jeg var singel fløy jeg rundt med gutter og snakka for å få bekreftelse. 

Angrer men skjønte jeg hadde traumer, så gikk i behandling fikk diagnosen ptsd. Og er fri for dette idag. Er et rolig liv med mannen og barn.

Im good. 

Ville anbefale deg å gå til psykolog før dette knekker deg helt.

Anonymkode: 55154...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 11.06):

Kvinne, 36 år. Fra jeg var 15-25 år var jeg i et forhold hvor jeg i ettertid har forstått at jeg mest sannsynlig ble psykisk mishandlet. Det var regler for klær, konstant kritikk av væremåte, daglig ble jeg kalt stygge navn/ting hvis jeg ikke oppførte meg akkurat slik han ønsket. I tillegg var han selv notorisk utro og løy om alt. Problemet er at det skapte en slags avhengighetsfølelse, jeg gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var bra nok for ham. Selv etter at jeg visste om alt av utroskap også (flere tilfeller over flere år) så ville jeg bare at han skulle ta meg tilbake. 

Jeg tror ikke jeg før de senere år har innsett at dette nok har skapt et handlingsmønster for meg. Selv om jeg er i relasjoner, så søker jeg konstant bekreftelse fra andre menn på at de synes jeg er attraktiv, at de vil ha meg. Noen ganger fører det dessverre til at jeg selv er utro. Det er akkurat som om jeg bare må ha bekreftelsen, og gjør alt jeg kan for å få den.

Men det blir jo aldri «nok», jeg når ikke et mål der jeg føler meg bra nok. Jeg er en evig people pleaser, som er livredd for at noen ikke skal like meg (både damer og menn) og jeg hater å få kritikk eller ikke føle meg bra nok. Selvtilliten er på bunn. Jeg hater at jeg ikke klarer å slå meg til ro, og være fornøyd med det jeg har. 
 

Dette påvirker meg ikke bare privat, men også i karrieren. Jeg har brukt så mye tid på å jage den neste utfordringen, styreverv og anerkjennelse. Når jeg så har oppnådd målet har jeg egentlig ingen interesse av å holde på med det mer, det er akkurat som jeg bare vil ha anerkjennelsen og bevise for meg selv og andre at jeg kan. Samtidig ønsker jeg meg egentlig bare en 08-16 jobb hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg skal og så logge av. 
 

Har noen vært i lignende situasjoner eller har råd til hva jeg kan gjøre for å få slutt på dette? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 91e0d...716

Oppsøk profesjonell hjelp hos psykolog, dette er ikkecen greie for debattforumet på Kvinneguiden.

Anonymkode: eca09...d4a