Hvordan takler du hverdagen når dine nermeste er borte ?

[AnonymBruker]

Mine foreldre hadde  mange søsken, og søskenkjerligheten var stor og det førte til tette bånd mellom familiene,  De fleste av mine foreldres søken var gift , og de hadde  livslangt ekteskap, og de fleste hadde også  mange barn som var vanleg på den tiden.  Foreldre,  svigerforeldre,  onkler og tanter som var del av vår omgangskrets er nå  forlengst borte og de er sårt savnet både av  meg selv,  våre barn 

Når mine foreldre døde så  satt eg igjenn med ein følelse av at også eindel av meg selv  ble gravlagd. Det er ingen over eller under som kan erstatte dem. Deres livssatil var ikkje samanlignbar med  idag, og de kommunisrte ofte på en annen måte en de fleste gjør idag. De hadde ikkje mobiltlf. og sosiale medier de kunne kommunisere igjennom og skulle de snakke saman så måtte de møte fysisk.  Etterhvert som de fleste i vår naturlege omgangskrets er blitt borte har også ensomheten komt snikandes. 

Min holdning er at vi  burde alle  blitt  langt bedre på å ta vare på den tiden ein har saman ettersom den er bare  midlertidig,, men opplever at de tette familiebåndene som mange opplevde før, og kjærnefamiliens tid er historie. Til tross for at de fleste har fått mere fritid, og det bedre økonomisk så  er familien nedprioritert.  

Anonymkode: d201f...17f

[AnonymBruker]

Jeg er i en situasjon der jeg verken har noen over eller under. Det ble aldri egne barn, og mor døde relativt ung. Søsken bor langt unna. Jeg har ingen "blodfamilie" her jeg bor nå. 

Men jeg har et veldig lykkelig og rikt liv likevel. En fantastisk mann, gode venninner, og også kollegaer jeg trives godt med. Snakker og griller med naboer, og er på vennemiddager og vinkvelder. Og om noe så gjør jo telefon og sosiale medier at det er enkelt å ha kontakt med mange, og føle seg inkludert selv når folk er langt unna. 

Du må snu tankesettet. Om du er ensom er det ikke på grunn av manglende familie, eller at mobiltelefonen finnes. Men at du har gravd deg ned i situasjonen, og ikke aktivt søkt andre løsninger. 

Anonymkode: 94220...7e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Mine foreldre hadde  mange søsken, og søskenkjerligheten var stor og det førte til tette bånd mellom familiene,  De fleste av mine foreldres søken var gift , og de hadde  livslangt ekteskap, og de fleste hadde også  mange barn som var vanleg på den tiden.  Foreldre,  svigerforeldre,  onkler og tanter som var del av vår omgangskrets er nå  forlengst borte og de er sårt savnet både av  meg selv,  våre barn 

Når mine foreldre døde så  satt eg igjenn med ein følelse av at også eindel av meg selv  ble gravlagd. Det er ingen over eller under som kan erstatte dem. Deres livssatil var ikkje samanlignbar med  idag, og de kommunisrte ofte på en annen måte en de fleste gjør idag. De hadde ikkje mobiltlf. og sosiale medier de kunne kommunisere igjennom og skulle de snakke saman så måtte de møte fysisk.  Etterhvert som de fleste i vår naturlege omgangskrets er blitt borte har også ensomheten komt snikandes. 

Min holdning er at vi  burde alle  blitt  langt bedre på å ta vare på den tiden ein har saman ettersom den er bare  midlertidig,, men opplever at de tette familiebåndene som mange opplevde før, og kjærnefamiliens tid er historie. Til tross for at de fleste har fått mere fritid, og det bedre økonomisk så  er familien nedprioritert.  

Anonymkode: d201f...17f

Vi er nok ganske så enig. Familie betyr alt for meg og jeg skulle gjerne vært sammen med dem oftere. Venner kan ikke erstatte familien! Men mine søsken og slik er ulike der og prioriterer reising og venner i stedet for familie. Det er mine store sorg etter at mine foreldre er borte. 

Anonymkode: 76c6b...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 10.43):

Jeg er i en situasjon der jeg verken har noen over eller under. Det ble aldri egne barn, og mor døde relativt ung. Søsken bor langt unna. Jeg har ingen "blodfamilie" her jeg bor nå. 

Men jeg har et veldig lykkelig og rikt liv likevel. En fantastisk mann, gode venninner, og også kollegaer jeg trives godt med. Snakker og griller med naboer, og er på vennemiddager og vinkvelder. Og om noe så gjør jo telefon og sosiale medier at det er enkelt å ha kontakt med mange, og føle seg inkludert selv når folk er langt unna. 

Du må snu tankesettet. Om du er ensom er det ikke på grunn av manglende familie, eller at mobiltelefonen finnes. Men at du har gravd deg ned i situasjonen, og ikke aktivt søkt andre løsninger. 

Anonymkode: 94220...7e9

"Tenk posititv " blir det ofte sagt, men hvordan tenke postivt når ein står  i en sorg situasjon  ? 

Har opplevd mange sorgtunge dager ,men  lokalbefolkningen  i hjembygda der alle kjente alle, hadde  mye hjertevarme. Det er ofte i krise ein  ofte ser hvor   ein har sitt folk, og  gode naboer, øvrige  familie, venner  betyr mye  Når ein er  i en sorgsituasjon og  bor /flyttet til en annen landsdel, står ein nokså alene med  bearbeide sorgen,. Ein situasjon mange  som har sine egne rundt seg i  en slik situasjon ikkje ikkje identifiserre  seg med.  

Er ein sosial person, og ein person som har hatt evne til å "tenke positivt," og ein ein måte å baarbeide en sorg på er å "gøre noe ein liker / trviest " men på same tid fortrenger ein  da ofte  sorgen. Forskning har dokumentert at det ofte  er  ein samanheng mellom ubearbeidet sorgfølelse , og stress. 

 

 

Anonymkode: d201f...17f

[AnonymBruker]

Helt enig med deg. Mine foreldre hadde også mange søsken, 5 og 5. De deres foreldre var også mange feks 8 hos bestemoren min. Alle var sammensveiset. Barn,min mor, ble født tett og de hadde mange venner. Etterhvert kom også vi søskenbarn. Mange. Det er ikke sånn lenger. Min mor hadde 2 barn. Nå er vi alle enkeltindivider. Vi bruker ikke tid på hverandre og da kjenner vi ikke hverandre. Trist men sånn er det. Vi er få og på hver vår kant. Samfunnet går i den retning dessverre. Det vil bli mange triste og deprimerte eldre om 40 år.

Anonymkode: 6d4de...619

[AnonymBruker]

Begynner også å få gamle foreldre. Har søsken , men det er lite kontakt. Trist. Man skal klare seg selv på alle vis i dag, ikke være økonomisk avhengig av en partner. Trist og tungt. Har ikke barn.

Anonymkode: 030aa...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 11.28):

Vi er nok ganske så enig. Familie betyr alt for meg og jeg skulle gjerne vært sammen med dem oftere. Venner kan ikke erstatte familien! Men mine søsken og slik er ulike der og prioriterer reising og venner i stedet for familie. Det er mine store sorg etter at mine foreldre er borte. 

Anonymkode: 76c6b...438

Venner har i stor grad erstattet min familie og jeg har et rikt og godt liv pga mine nærme venner. Det er vennene mine som bor nærmest (søsken bor mange timer unna med bil). Det er venner det er naturlig å ta kontakt med i gode og vonde stunder. Vi stiller opp for hverandre, prioriterer hverandre, støtter og heier på hverandre i en helt annen grad enn søsken som jeg har stor aldersforskjell mellom oss og er svært ulike. Du kan jo ikke tvinge dine søsken til å føle det samme som deg, de må jo få leve livene sine slik de ønsker. 

Anonymkode: 45568...7f1