Avsluttet vennskap som skaper enorm angst fremdeles

[AnonymBruker]

Usikker på om jeg skulle ha denne her, eller på kropp og helse, da dette muligens heller er et angstproblem. 

Først av alt, jeg skammer meg over disse følelsene og tankene, og har det tungt ellers, så jeg hadde likt at det ikke blir for mye skarpe ord. 

For noen år siden ble jeg kjent med en jente, "Eva", som ga meg veldig mye oppmerksomhet. Jeg hadde vært ensom og isolert meg lenge, og jeg likte naturligvis dette. I den perioden hadde jeg det særdeles ustabilt med familien min, jeg vokste opp med en del vanskelige greier, så jeg lengtet mye etter noen andre som forstod meg. I den perioden ble jeg også kjent med noen andre, som det utviklet seg vennskap med. Men vennskapet med Eva var nærmest.

Tidlig kunne jeg føle på et ubehag med Eva, jeg følte meg kvelt og invadert, og jeg følte meg ofte ikke god nok. Eva fortalte meg at det var ikke rart jeg ikke hadde venner, siden jeg var så "unormal". Hun ville bare hjelpe meg, sa hun. Og hun hjalp meg. Da jeg hadde det vanskelig med dater, var hun som en storesøster og fortalte meg hvordan jeg skulle gjøre ting, hvem som passet for meg, hvordan jeg burde kle meg. Jeg inviterte på ting med de andre jeg hadde møtt, lykkelig over å ha flere venner å endelig kunne invitere. Der ville Eva alltid omtale seg selv som bestevennen min, hvor nære vi var, samtidig som hun både på tomannshånd og foran de andre kom med små stikk "det der greier jo ikke du", "nei, herregud, du kan jo ikke sette på den låten nå", "men du er jo ikke som folk flest", "ikke rart du sliter med det som alltid overdriver sånn", "det er ingen som liker deg når du sier sånt", "skjerp deg", "haha, hater folk som gjør x" (der hun visste godt at jeg gjorde x) eller overstyre hvis jeg f.eks hadde planlagt hva vi skulle spille på en spillkveld. Små ting. Etter dette ville jeg føler meg veldig forvirret. Jeg hadde hatt det veldig morsomt med henne, takknemlig for at noen kalte meg sin bestevenn, for å ha det gøy og samtidig reagerte jeg. På den tiden forstod jeg aldri hvorfor. 

Over tid ble hun veldig intens. Jeg tar fullstendig på min kappe at jeg aldri greide å sette noen grenser for dette, eller si fra. Hun ringte meg stadig vekk, og ble snurt hvis jeg hadde planer med noen andre. Periodevis ga hun meg mye gaver, fortalte hvor glad hun var i meg, at jeg var som hennes valgte familie, at vi skulle være bestevenner for alltid. Det var jo alt jeg lengtet etter særlig med tanke på at jeg hadde brutt med familien midt inni dette. Tenk så heldig jeg var! Det jeg tror jeg ignorerte var periodene med stillhet, der jeg grublet på om jeg hadde gjort noe galt. Hvis jeg f.eks hadde delt noe med en annen venn før henne, ble hun passiv-aggressiv og jeg fikk kjeft for at jeg ikke hadde delt det med henne "åja, da er vi kanskje ikke så gode venner da", jeg forklarte, så forsvant hun en periode, før plutselig var alt bra igjen. Det var litt som en karusell, opp og ned. Inne i varmen, ute i kulda. 

Der og da kjente jeg på mer og mer at jeg kanskje ikke likte henne så godt. Hun kritiserte ofte tingene jeg likte, at det var patetisk å drive med slikt jeg dreiv med, jeg begynte å tenke på at som oftest etter at vi hadde snakket følte jeg meg jo stresset, dårlig og overtenkte i evigheter. Samtidig klarte jeg ikke å forene det med at vi var jo bestevenner, familie, det var jo det hun sa så ofte. Hun ville alltid være der for meg, jeg kunne flytte inn der hvis jeg ikke fant meg leilighet, ring når som helst tid på døgnet. Egentlig ønsket jeg å ordne meg selv, men hvordan kunne jeg være så utakknemlig for det hun ga meg. 

Først i ettertid pga psykologbehandling om helt andre ting har jeg fått ordene til å skrive dette. 

Så til problemet her og nå. Jeg fikk en kreftdiagnose, ikke livstruende eller noe, men jeg ble sykmeldt og pga fatigue og uvelhet ble det til at jeg ikke orket å ha noe særlig kontakt med noen en periode. En annen venninne endte ganske tilfeldig med å følge meg til noen av behandlingene mine, og i tiden etterpå var det enklere at hun hjalp meg, enn Eva. Jeg var ærlig med Eva (så ærlig jeg kunne med tanke på at jeg ikke forstod hva jeg følte om relasjonen), om at jeg savnet henne, og var lei meg for at jeg ikke kunne være der som venn. Hun ville støtte meg. Samtidig lyttet hun ikke til det jeg ba om, som var å tekste på gode dager, siden jeg mest hvilte hele dagene. Hun virket fornærmet for at jeg "hadde valgt hun andre". Når hun ikke fikk støtte meg slik hun ville, så droppet hun meg. Jeg har dette året prøvd å kontakte henne flere ganger. En gang avtalte vi et møte, og jeg var så glad for å møte henne igjen, og hun sa hun savnet meg og god bedring og hun skulle ta kontakt igjen om noen helger. Hun gjorde aldri det, da jeg kontaktet henne fikk jeg aldri svar. 

I utgangspunktet tror jeg det er bra for oss begge at vi ikke er venner lenger, Eva fikk tydeligvis ikke det hun trengte fra vennskapet, og jeg tror ikke det var bra for meg. Problemet er at jeg føler en sånn enorm uro rundt dette vennskapet. Det ene øyeblikket var vi bestevenner, hun var familien min, jeg var helt fantastisk som menneske og hun ville gjøre alt for meg, og i det neste øyeblikket har hun droppet meg fortere enn svint og fått nye "bestevenner". Jeg føler meg ikke manipulert, det er helt feil ord, men jeg føler meg redd og forvirret rundt dette. Min familie sviktet meg, og jeg har avbrutt kontakt, likevel er det denne relasjonen jeg grubler og er mest redd for. Hva skjedde egentlig. Hvordan kan noen være så på, for så brått å bli helt av. Hvordan kan noen si "jeg elsker deg, er så takknemlig for deg, du er min familie" for så å ghoste meg som venn når jeg blir syk? 

Føler meg patetisk for dette, jeg har en helt intenst frykt inni meg rundt det. Føler at jeg forstår ikke noe av hvorfor det går så inn på meg. Jeg har jo traumer, ptsd, likevel er dette noe av det som trigger meg mest, og jeg aner ikke hvorfor, vi var jo bare ikke en god match?

Vet jeg skrev langt, følte det var nødvendig hvis noen i det hele tatt skulle ha en sjanse til å gi innspill. Jeg vet jeg overtenker dette, det er fordi selv om det er lenge siden jeg skjønte at hun bare hadde droppa meg, så er det som et skremmende krater inni meg hver gang noe rundt henne blir trigget med påminnelser. Kan noen hjelpe meg å forstå hvorfor dette preger meg sånn? 

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

Jeg så ikke helt hvor langt det hadde blitt før jeg postet. Beklager det!

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

0/10

100 & oppdiktet historie. Jeg tror ikke på at du er offeret her.

Anonymkode: 77b13...455

Du virker jo empatisk🙄

Anonymkode: d841b...cb9

[Bigote]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg så ikke helt hvor langt det hadde blitt før jeg postet. Beklager det!

TS

Anonymkode: 66865...2cb

Alt jeg kan si er at gode relasjoner er de vi kan slappe av i og føle oss trygge på så kanskje det beste er å gi slipp her. Det gjelder også å dyrke tanker rundt forvirringen som oppstod etter vennskapet var over. Om du vokste opp uten trygge rammer kan også følelsene rundt å bli droppet på denne måten være en reaksjon på dette? Det er ikke helt uvanlig at mennesker som har blitt avvist i oppveksten kan få veldig sterke reaksjoner når triggere kommer opp for dette i voksenlivet og.. Skal ikke spekulere for mye akkurat her siden det er veldig vanskelig å formene seg noe om dette..

Jeg håper du uansett klarer å prosessere følelsene dine rundt dette slik at du klarer å gi slipp og fokusere videre.

Sender deg mine beste ønsker 🙂

PS: Det er en fare at folk kan være litt krasse her så anbefaler deg å bare ignorere det.

[AnonymBruker]

Hun der høres giftig ut, og hun kjører på med hersketeknikk etter hersketeknikk. Hun har et stort behov for å hevde seg selv, og en konsekvens av det er at hun føler seg bedre når hun overkjører og trykker andre ned. 

Noen mennesker er bare sånn, og du har ikke gjort noe galt. I fremtiden bør du være obs på mennesker som uttrykker seg med store ord og følelser, det er en måte å manipulere på. 

Håper du får hjelp til å bearbeide ettervirkningene!

Anonymkode: 5126c...6ed

[AnonymBruker]

Det høres ut som en usunn relasjon. Hun er varm og kald og bygger deg opp samtidig som hun bryter deg ned. Det hun får er makt over deg.

Det har blitt så viktig for deg hva hun mener, at du ikke har den naturlige refleksen rundt dine egne følelser og meninger lenger. Det er utmattende å gå rundt og vente på tilbakemelding «er jeg bra nok i dag?» og så begynner man å etterspørre og prøve å tenke ut hva du kan si og gjøre for å please henne, fremfor å kjenne etter hva du egentlig vil selv. Nå får du ingen sånn feedback og du craver hennes bekreftelse på at du finnes mer enn noe annet. Det blir som rus, det er dårlig for deg i lengden, men så digg der og da. Det er bedre med en nær person som ser deg og alle dine dårlige sider enn ikke å ha noen nær person, kanskje du forteller deg selv? Selv om du har en annen venninne nå, er det hva Eva sier som gir deg det kicket du tror du trenger.

Det du kjenner er abstinenser og du vil ha det så mye bedre om du ikke gir henne makt over deg. Om du kan stå imot neste gang hun trenger noen å herse med, vil du kjenne deg såå dårlig fordi du avviser en som er som familie for deg, uten at du husker på hvor mye HUN har avvist deg. Men stå i mot, det blir lettere og lettere for hver gang. Til slutt vil du se så avhengig du var og så skadelig hun er.

Anonymkode: 5bbc5...a4d

[Bigote]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg jobber med å skrive noveller og denne historien har hull og ingen sammenheng. Ts henger ut et menneske her ved å lyve om ting. Legg merke til denne store trangen etter å bruke et navn hele veien, der andre normale sanne historier ville vært å skrive han eller hun.

Anonymkode: 77b13...455

Har lest flere som bruker alias for å holde personene anonyme og for at det ikke skal bli misforståelser i forhold til hvem det refereres til.

Det er litt merkelig å tro at folk som skriver noveller er eksperter på unike individers skrivestil og plutselig kan påta seg tittelen som løgndetektor på internett...

[fru Alving]

Kjære deg,

denne venninnen trenger du ikke i livet ditt. Hun høres ut som en litt ustabil og krevende person som gjør deg usikker og forvirret. Jeg tror at din egen oppvekst med det du har opplevd gjør deg ekstra utsatt også.

En ekte venn unner deg å ha andre i livet sitt og liker deg akkurat sånn som du er. Vi kan alle si dumme ting noen ganger og ikke alt som detter ut av munnen er like gjennomtenkt. Likevel, det å latterliggjøre andre og få folk til å føle seg små det er ikke en positiv ting ved en venn altså.

Så kan det og tenkes at dere har vokst fra hverandre, noen mennesker er ikke så gode på det å støtte opp når andre blir syke og noen vennskap er ikke ment for å vare. Du kan kanskje sammenligne det med en forelskelse, det som starter med stormende følelser er ikke alltid de forholdene som varer over tid.

Jeg synes du skal la dette gå og fokusere på de vennene som stiller opp for deg nå og som du føler deg trygg og trives med.

[Sparkling_Pink]

Noen psykologer påstår at det en gang i tida var slik at mennesker som ble utstøtt fra vennene sine, ofte døde. De manglet beskyttelse og noen å dele følelser, ressurser og livet med. Av dette kommer det, sies det, en dødsangst i kjølvannet av når vennskap går over, spesielt når det skjer som en kraftig utstøtelse.

Jeg har kjent på slikt selv noen ganger. Ei som sa jeg kunne være bestevennen hennes ene dagen og mente at ingen fornuftige mennesker stilte henne spørsmål som jeg hadde gjort neste dag. Så hun avsluttet. Jeg tok fryktelig på vei og i lang tid. Jeg mistet også en gang kontakten med ei hel gruppe, det er noen år siden og jeg er ikke over det enda.

Din tidligere venninne var på beskrivelsene dine slik at hun kom med stikk til deg i form av mer eller mindre skjult forakt, sa noe, men gjorde en del i motsatt retning; ordene hennes kunne bekrefte deg og forholdet, men hva hun gjorde var å behandle deg som mindreverdig for å si at hun var høyverdig. Høy intensitet med veksling over hel nedkjøling i mellomperioder er ustabile tegn ved henne. Og når du kom med klare ønsker under sykdommen din, var hun vekk.

TS, du framstår som relativt velbalansert til tross for påkjenninger, du vil trolig lære å sette grenser og ivareta både deg selv og relasjonene stadig bedre i framtida. Et råd for å lettere kunne finne ut hva som er dine behov i framtida er å koble seg på følelsene dine, hva kan du føle på sinne over? At hun fikk deg til å føle deg forvirret? At hun ikke følger opp det hun sier hun skal gjøre?

Jeg håper noen av tankene mine kan være nyttige for deg, vennskap kan gå over på veldig dyptgripende og smertefulle måter. Slike følelser handler om overlevelse.

[AnonymBruker]

Bigote skrev (15 timer siden):

Alt jeg kan si er at gode relasjoner er de vi kan slappe av i og føle oss trygge på så kanskje det beste er å gi slipp her. Det gjelder også å dyrke tanker rundt forvirringen som oppstod etter vennskapet var over. Om du vokste opp uten trygge rammer kan også følelsene rundt å bli droppet på denne måten være en reaksjon på dette? Det er ikke helt uvanlig at mennesker som har blitt avvist i oppveksten kan få veldig sterke reaksjoner når triggere kommer opp for dette i voksenlivet og.. Skal ikke spekulere for mye akkurat her siden det er veldig vanskelig å formene seg noe om dette..

Jeg håper du uansett klarer å prosessere følelsene dine rundt dette slik at du klarer å gi slipp og fokusere videre.

Sender deg mine beste ønsker 🙂

PS: Det er en fare at folk kan være litt krasse her så anbefaler deg å bare ignorere det.

Tusen takk for godt svar og gode ønsker. Du har gitt meg noe å tenke på, med tanke på hvordan dette kan minne om tidligere erfaringer, fikk allerede noen "gjennombrudd". Jeg har allerede gitt slipp på vennskapet, og ønsker for alt i verden å ikke komme inn igjen i det. Så har jeg en vei igjen å gå når det gjelder mine egne vanskelige følelser rundt det. 😊

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hun der høres giftig ut, og hun kjører på med hersketeknikk etter hersketeknikk. Hun har et stort behov for å hevde seg selv, og en konsekvens av det er at hun føler seg bedre når hun overkjører og trykker andre ned. 

Noen mennesker er bare sånn, og du har ikke gjort noe galt. I fremtiden bør du være obs på mennesker som uttrykker seg med store ord og følelser, det er en måte å manipulere på. 

Håper du får hjelp til å bearbeide ettervirkningene!

Anonymkode: 5126c...6ed

Setter så pris på tydeligheten din og forklaringen. Det er slik du sier jeg opplevde det! 

Da jeg leste det du skrev i går om at jeg "bør være obs på slike mennesker" innså jeg at det var jo nettopp det jeg ikke var. I min familie og oppvekst var det lite lovord og varme. Og hun var definitivt varm, samtidig som hun var kald. Men det at noen sa fine ting til meg, alltid skulle være der for meg osv. ga meg liksom den gulrota jeg hadde løpt etter hele livet. Jeg var helt forsvarsløs mot det og gikk fem på, og selv om jeg kjente noe ulmende under overflaten hele veien, tenkte jeg at kanskje det bare var fordi jeg var traumatisert fra tidligere, for det var jo det hun sa.

Jeg skal lære av dette. Hvis jeg ikke får bearbeidet dette mer nå ved gode innspill og på egenhånd vil jeg ta det opp med en psykolog til høsten. Takk for ditt veldig gode råd. ❤

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det høres ut som en usunn relasjon. Hun er varm og kald og bygger deg opp samtidig som hun bryter deg ned. Det hun får er makt over deg.

Det har blitt så viktig for deg hva hun mener, at du ikke har den naturlige refleksen rundt dine egne følelser og meninger lenger. Det er utmattende å gå rundt og vente på tilbakemelding «er jeg bra nok i dag?» og så begynner man å etterspørre og prøve å tenke ut hva du kan si og gjøre for å please henne, fremfor å kjenne etter hva du egentlig vil selv. Nå får du ingen sånn feedback og du craver hennes bekreftelse på at du finnes mer enn noe annet. Det blir som rus, det er dårlig for deg i lengden, men så digg der og da. Det er bedre med en nær person som ser deg og alle dine dårlige sider enn ikke å ha noen nær person, kanskje du forteller deg selv? Selv om du har en annen venninne nå, er det hva Eva sier som gir deg det kicket du tror du trenger.

Det du kjenner er abstinenser og du vil ha det så mye bedre om du ikke gir henne makt over deg. Om du kan stå imot neste gang hun trenger noen å herse med, vil du kjenne deg såå dårlig fordi du avviser en som er som familie for deg, uten at du husker på hvor mye HUN har avvist deg. Men stå i mot, det blir lettere og lettere for hver gang. Til slutt vil du se så avhengig du var og så skadelig hun er.

Anonymkode: 5bbc5...a4d

Jeg vil du skal vite at det at du tok deg tid til å skrive dette var veldig nyttig for meg.

Jeg var vant med drama og kaos, og det var nok litt som en rus for meg. Hvis det var trygt, stabilt, som med de andre jeg ble kjent med, aktiverte det frykten for reell nærhet. De gode periodene der hun var der, der jeg kunne gråte og ha noen å lene meg på, det var jo gull. Og så betalte jeg litt for mye for det. Det er også som at jeg lengter tilbake til den følelsen av at jeg ikke er god nok, av å være verdiløs. Det høres helt sykt ut, og det er det jo kanskje også, jeg pleide å ha den hele livet, og nå har jeg den ikke lenger, og har kuttet ut alle de andre som brøt meg ned. Jeg vil aldri tilbake, og samtidig så er det en del av meg som "craver" det stresset. 

Vi har ikke lenger kontakt, og jeg skal ikke bite på igjen! I tillegg til at noe av det er "abstinenser" tror jeg også jeg bare er redd fordi jeg bet så hardt på kroken. Ikke at jeg tror hun gjorde noe av det med vilje eller ond hensikt. Jeg er redd for å stole på meg selv, fordi jeg gikk så fem på her. 

Takk ❤

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (14 timer siden):

Kjære deg,

denne venninnen trenger du ikke i livet ditt. Hun høres ut som en litt ustabil og krevende person som gjør deg usikker og forvirret. Jeg tror at din egen oppvekst med det du har opplevd gjør deg ekstra utsatt også.

En ekte venn unner deg å ha andre i livet sitt og liker deg akkurat sånn som du er. Vi kan alle si dumme ting noen ganger og ikke alt som detter ut av munnen er like gjennomtenkt. Likevel, det å latterliggjøre andre og få folk til å føle seg små det er ikke en positiv ting ved en venn altså.

Så kan det og tenkes at dere har vokst fra hverandre, noen mennesker er ikke så gode på det å støtte opp når andre blir syke og noen vennskap er ikke ment for å vare. Du kan kanskje sammenligne det med en forelskelse, det som starter med stormende følelser er ikke alltid de forholdene som varer over tid.

Jeg synes du skal la dette gå og fokusere på de vennene som stiller opp for deg nå og som du føler deg trygg og trives med.

❤❤ Tusen takk for gode ord. Jeg trenger å høre litt dette, hva det er som er det sunne, og hva en kan forvente, en realitetsorientering! Jeg ble så blendet av hennes intense varme, og så aksepterte jeg for mye.

I fremtiden vil jeg stå mer opp for meg selv, og våge å velge det jeg selv faktisk liker, ikke det andre forventer, for det er mitt liv jeg lever. Jeg kjente godheten i svaret ditt gjennom skjermen, og det betyr mye for meg. Har ikke vært så vant til så mye vennlighet, og det gjør meg veldig glad de omtenksomme og lure svarene jeg fikk her i tråden. 

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (14 timer siden):

Noen psykologer påstår at det en gang i tida var slik at mennesker som ble utstøtt fra vennene sine, ofte døde. De manglet beskyttelse og noen å dele følelser, ressurser og livet med. Av dette kommer det, sies det, en dødsangst i kjølvannet av når vennskap går over, spesielt når det skjer som en kraftig utstøtelse.

Jeg har kjent på slikt selv noen ganger. Ei som sa jeg kunne være bestevennen hennes ene dagen og mente at ingen fornuftige mennesker stilte henne spørsmål som jeg hadde gjort neste dag. Så hun avsluttet. Jeg tok fryktelig på vei og i lang tid. Jeg mistet også en gang kontakten med ei hel gruppe, det er noen år siden og jeg er ikke over det enda.

Din tidligere venninne var på beskrivelsene dine slik at hun kom med stikk til deg i form av mer eller mindre skjult forakt, sa noe, men gjorde en del i motsatt retning; ordene hennes kunne bekrefte deg og forholdet, men hva hun gjorde var å behandle deg som mindreverdig for å si at hun var høyverdig. Høy intensitet med veksling over hel nedkjøling i mellomperioder er ustabile tegn ved henne. Og når du kom med klare ønsker under sykdommen din, var hun vekk.

TS, du framstår som relativt velbalansert til tross for påkjenninger, du vil trolig lære å sette grenser og ivareta både deg selv og relasjonene stadig bedre i framtida. Et råd for å lettere kunne finne ut hva som er dine behov i framtida er å koble seg på følelsene dine, hva kan du føle på sinne over? At hun fikk deg til å føle deg forvirret? At hun ikke følger opp det hun sier hun skal gjøre?

Jeg håper noen av tankene mine kan være nyttige for deg, vennskap kan gå over på veldig dyptgripende og smertefulle måter. Slike følelser handler om overlevelse.

🥲 Tankene dine var i aller høyeste grad nyttige for meg. 

De tingene du skriver har jeg aldri tenkt over. Følelsen jeg har er som en dyp frykt, en slags følelse av at dette kan jeg ikke tåle/overleve. Samtidig som jeg vet at jeg har mer i livet mitt nå enn jeg hadde da jeg først møtte henne, jeg har andre. Og jeg har meg selv i større grad. Så kanskje det er noe rent biologisk. 

For meg er det også det brå i det, den enorme utilregnelige overgangen. Intensiteten i PÅ, for så det voldsomme avbruddet. For meg er det litt sykt å kalle noen bestevenn, familie, si jeg er her alltid for deg, og så brått stenge dem ut i kulda, og at det kom særlig da jeg samtidig var syk og på mange måter isolert fra livet mitt ellers synes jeg er både sårende og sjokkerende at noen gjør. 

Jeg tar med meg rådet ditt. Når jeg tenker tilbake vet jeg at jeg var mye irritabel og sint over vennskapet vårt, og jeg sa aldri noe. I ettertid innser jeg at følelsene var jo viktige beskjeder til meg om at grensene mine ble tråkket over. Øver på dette nå, og skal virkelig lytte mer til meg selv i fremtiden. 

Jeg er lei for å høre at du også har noen slike erfaringer. ❤ Og samtidig så takknemlig for at du ville la meg dra nytte av dine tanker rundt det. 

Angående skjult forakt, det er noe av det som skremmer meg i dag. For jeg tror du har så rett, og hvis hun ikke likte meg, hvorfor var hun med meg? Det gjør meg forvirret. Og skamfull. Ikke fordi at hun ikke likte meg, det kan en jo tåle, men at jeg i lang tid var venner og utleverte meg selv mer enn jeg egentlig var klar for til noen som egentlig foraktet meg. 

Tusen takk for lure tanker, og gode råd. ❤

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

TS her. 

KG overrasket meg denne gangen. Hvert av deres svar hjalp meg langt på vei, satt i gang så mange nye tanker og forståelse av meg selv og hvorfor dette preger meg sånn. Jeg kjenner fremdeles en dyp uro, likevel har noe har endret seg i måten det prosesseres inni meg.

Ikke minst betyr vennligheten deres mye, at fremmede skal kunne møte meg så bra ... ja, tårene kommer, det er bare så uvant.  (Det er kanskje min akilleshæl, jeg er litt sultefora på det, og blir sårbar for grenseoverskridelser.)

Apropos Eva, det er helt klart et alias, og detaljer i HI er endret. Mulig fortellingen virket kunstig, jeg syntes det var veldig vanskelig å åpne meg. Nå føler jeg meg bare så veldig takknemlig for at jeg våget, og at jeg ble møtt slik! ❤

Anonymkode: 66865...2cb

[lillevill]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg så ikke helt hvor langt det hadde blitt før jeg postet. Beklager det!

TS

Anonymkode: 66865...2cb

Hmm du må se den serien på netflix, om psykopatiske venner, fra 2022. En av de historiene der høres veldig ut som din, bare at hun som fortalte også hadde et barn. Den dama prøvde å drepe henne til slutt og hun er nå i fengsel..Men hun hadde helt lik oppførsel som veninna di da. hot n cold "var familie" posessiv osv. Se den. 

Tror den heter worst roommate ever.

Endret fredag kl 16:21 av lillevill

[AnonymBruker]

Hei ts, jeg ser du har fått gode svar og jeg har ikke så mye mer å tilføye, jeg ville bare gi deg en klem❤️

Jeg har selv traumeskader pga oppveksten min, og jeg sliter med tillit til andre mennesker, og er ikke alltid så god på å lese andre mennesker og å skjønne koder, men jeg syns du var flink til å sette ord på det. Jeg ønsker deg god bedring, og jeg håper det løsner mtp kontakt med andre mennesker❤️

Anonymkode: bddeb...a9f

[AnonymBruker]

lillevill skrev (7 timer siden):

Hmm du må se den serien på netflix, om psykopatiske venner, fra 2022. En av de historiene der høres veldig ut som din, bare at hun som fortalte også hadde et barn. Den dama prøvde å drepe henne til slutt og hun er nå i fengsel..Men hun hadde helt lik oppførsel som veninna di da. hot n cold "var familie" posessiv osv. Se den. 

Tror den heter worst roommate ever.

Uff, det hørtes jo helt forferdelig ut! Jeg vil få påpeke at min venninne er ikke fæl, jeg antar at det hun gjorde var hennes egne sår og usikkerheter og så bare matchet det veldig dårlig med min grenseløshet. Tror absolutt ikke hun er i ligaen som det du beskriver. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei ts, jeg ser du har fått gode svar og jeg har ikke så mye mer å tilføye, jeg ville bare gi deg en klem❤️

Jeg har selv traumeskader pga oppveksten min, og jeg sliter med tillit til andre mennesker, og er ikke alltid så god på å lese andre mennesker og å skjønne koder, men jeg syns du var flink til å sette ord på det. Jeg ønsker deg god bedring, og jeg håper det løsner mtp kontakt med andre mennesker❤️

Anonymkode: bddeb...a9f

Hei, og tusen takk for klemmen og gode ønsker! ❤❤ 

Kjenner meg igjen i det, og jeg tror også det jeg har lært siste årene at jeg sliter med tillit til meg selv. Lytte til signalene kroppen faktisk gir. Så det skal jeg gjøre fremover. Håper det går fremover i din prosess også. ❤

TS

Anonymkode: 66865...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2024 den 21.58):

Usikker på om jeg skulle ha denne her, eller på kropp og helse, da dette muligens heller er et angstproblem. 

Først av alt, jeg skammer meg over disse følelsene og tankene, og har det tungt ellers, så jeg hadde likt at det ikke blir for mye skarpe ord. 

For noen år siden ble jeg kjent med en jente, "Eva", som ga meg veldig mye oppmerksomhet. Jeg hadde vært ensom og isolert meg lenge, og jeg likte naturligvis dette. I den perioden hadde jeg det særdeles ustabilt med familien min, jeg vokste opp med en del vanskelige greier, så jeg lengtet mye etter noen andre som forstod meg. I den perioden ble jeg også kjent med noen andre, som det utviklet seg vennskap med. Men vennskapet med Eva var nærmest.

Tidlig kunne jeg føle på et ubehag med Eva, jeg følte meg kvelt og invadert, og jeg følte meg ofte ikke god nok. Eva fortalte meg at det var ikke rart jeg ikke hadde venner, siden jeg var så "unormal". Hun ville bare hjelpe meg, sa hun. Og hun hjalp meg. Da jeg hadde det vanskelig med dater, var hun som en storesøster og fortalte meg hvordan jeg skulle gjøre ting, hvem som passet for meg, hvordan jeg burde kle meg. Jeg inviterte på ting med de andre jeg hadde møtt, lykkelig over å ha flere venner å endelig kunne invitere. Der ville Eva alltid omtale seg selv som bestevennen min, hvor nære vi var, samtidig som hun både på tomannshånd og foran de andre kom med små stikk "det der greier jo ikke du", "nei, herregud, du kan jo ikke sette på den låten nå", "men du er jo ikke som folk flest", "ikke rart du sliter med det som alltid overdriver sånn", "det er ingen som liker deg når du sier sånt", "skjerp deg", "haha, hater folk som gjør x" (der hun visste godt at jeg gjorde x) eller overstyre hvis jeg f.eks hadde planlagt hva vi skulle spille på en spillkveld. Små ting. Etter dette ville jeg føler meg veldig forvirret. Jeg hadde hatt det veldig morsomt med henne, takknemlig for at noen kalte meg sin bestevenn, for å ha det gøy og samtidig reagerte jeg. På den tiden forstod jeg aldri hvorfor. 

Over tid ble hun veldig intens. Jeg tar fullstendig på min kappe at jeg aldri greide å sette noen grenser for dette, eller si fra. Hun ringte meg stadig vekk, og ble snurt hvis jeg hadde planer med noen andre. Periodevis ga hun meg mye gaver, fortalte hvor glad hun var i meg, at jeg var som hennes valgte familie, at vi skulle være bestevenner for alltid. Det var jo alt jeg lengtet etter særlig med tanke på at jeg hadde brutt med familien midt inni dette. Tenk så heldig jeg var! Det jeg tror jeg ignorerte var periodene med stillhet, der jeg grublet på om jeg hadde gjort noe galt. Hvis jeg f.eks hadde delt noe med en annen venn før henne, ble hun passiv-aggressiv og jeg fikk kjeft for at jeg ikke hadde delt det med henne "åja, da er vi kanskje ikke så gode venner da", jeg forklarte, så forsvant hun en periode, før plutselig var alt bra igjen. Det var litt som en karusell, opp og ned. Inne i varmen, ute i kulda. 

Der og da kjente jeg på mer og mer at jeg kanskje ikke likte henne så godt. Hun kritiserte ofte tingene jeg likte, at det var patetisk å drive med slikt jeg dreiv med, jeg begynte å tenke på at som oftest etter at vi hadde snakket følte jeg meg jo stresset, dårlig og overtenkte i evigheter. Samtidig klarte jeg ikke å forene det med at vi var jo bestevenner, familie, det var jo det hun sa så ofte. Hun ville alltid være der for meg, jeg kunne flytte inn der hvis jeg ikke fant meg leilighet, ring når som helst tid på døgnet. Egentlig ønsket jeg å ordne meg selv, men hvordan kunne jeg være så utakknemlig for det hun ga meg. 

Først i ettertid pga psykologbehandling om helt andre ting har jeg fått ordene til å skrive dette. 

Så til problemet her og nå. Jeg fikk en kreftdiagnose, ikke livstruende eller noe, men jeg ble sykmeldt og pga fatigue og uvelhet ble det til at jeg ikke orket å ha noe særlig kontakt med noen en periode. En annen venninne endte ganske tilfeldig med å følge meg til noen av behandlingene mine, og i tiden etterpå var det enklere at hun hjalp meg, enn Eva. Jeg var ærlig med Eva (så ærlig jeg kunne med tanke på at jeg ikke forstod hva jeg følte om relasjonen), om at jeg savnet henne, og var lei meg for at jeg ikke kunne være der som venn. Hun ville støtte meg. Samtidig lyttet hun ikke til det jeg ba om, som var å tekste på gode dager, siden jeg mest hvilte hele dagene. Hun virket fornærmet for at jeg "hadde valgt hun andre". Når hun ikke fikk støtte meg slik hun ville, så droppet hun meg. Jeg har dette året prøvd å kontakte henne flere ganger. En gang avtalte vi et møte, og jeg var så glad for å møte henne igjen, og hun sa hun savnet meg og god bedring og hun skulle ta kontakt igjen om noen helger. Hun gjorde aldri det, da jeg kontaktet henne fikk jeg aldri svar. 

I utgangspunktet tror jeg det er bra for oss begge at vi ikke er venner lenger, Eva fikk tydeligvis ikke det hun trengte fra vennskapet, og jeg tror ikke det var bra for meg. Problemet er at jeg føler en sånn enorm uro rundt dette vennskapet. Det ene øyeblikket var vi bestevenner, hun var familien min, jeg var helt fantastisk som menneske og hun ville gjøre alt for meg, og i det neste øyeblikket har hun droppet meg fortere enn svint og fått nye "bestevenner". Jeg føler meg ikke manipulert, det er helt feil ord, men jeg føler meg redd og forvirret rundt dette. Min familie sviktet meg, og jeg har avbrutt kontakt, likevel er det denne relasjonen jeg grubler og er mest redd for. Hva skjedde egentlig. Hvordan kan noen være så på, for så brått å bli helt av. Hvordan kan noen si "jeg elsker deg, er så takknemlig for deg, du er min familie" for så å ghoste meg som venn når jeg blir syk? 

Føler meg patetisk for dette, jeg har en helt intenst frykt inni meg rundt det. Føler at jeg forstår ikke noe av hvorfor det går så inn på meg. Jeg har jo traumer, ptsd, likevel er dette noe av det som trigger meg mest, og jeg aner ikke hvorfor, vi var jo bare ikke en god match?

Vet jeg skrev langt, følte det var nødvendig hvis noen i det hele tatt skulle ha en sjanse til å gi innspill. Jeg vet jeg overtenker dette, det er fordi selv om det er lenge siden jeg skjønte at hun bare hadde droppa meg, så er det som et skremmende krater inni meg hver gang noe rundt henne blir trigget med påminnelser. Kan noen hjelpe meg å forstå hvorfor dette preger meg sånn? 

Anonymkode: 66865...2cb

Hun speilet din personlighet for at du skulle føle dere så nære. Så brukte hun deg for å hevde seg selv. 

Slike ting preger de fleste over tid, det blir jo et traumebånd. Hun ønsket nok å skape det slik at noen andre var avhengig av henne. Dette vil hun nok aldri innrømme, alt hun kommer til å si til andre er at hun bare var snill. For mange andre er hun nok også det, men du var et lett bytte for henne som person.

Mest sannsynlig er du ikke den eneste, jeg vedder på at hun bytter ut folk slik ofte. 2 år med deg, så 2 år med neste, etc. 

Det er brått helt av fordi kanskje fant en ny bestevenn. 

Anonymkode: 4e113...4c5