Jeg har endelig truffet en så fantastisk mann, styggen på ryggen om at jeg ikke fortjener han.

[AnonymBruker]

Vi er i 30-årene. Jeg har hatt noen over gjennomsnittet vanskelige 20-år med mye turbulens av folk som har behandlet meg stygt. Klassisk eksempel på snill pike som blir tråkket ned av folk som ikke ville meg vel. Nå har jeg endelig blitt reddet av en ordentlig ridder på hest, han er virkelig et kupp på alle måter, og jeg har virkelig ingen grunn til å tro at han vil komme til å forlate meg. 
Men fordi jeg har blitt tråkket på og forlatt så mye har jeg fått en stor dum angst for at dette skal skje igjen. At han vil finne ut at han kan få bedre og at jeg ikke fortjener han osv. Psykolog er ikke særlig aktuelt da jeg nettopp hadde et psykologforløp i vår og jeg vet dette er irrasjonelle tanker osv. Vet om verktøy jeg kan bruke osv. Men tankene sniker seg innpå likevel. Skulle gjerne bare hørt fra noen som har gått igjennom det samme. 

Noen som har hatt det likt og kan dele litt om egne erfaringer?🙏❤️

 

Anonymkode: d280d...253

[AnonymBruker]

*Glemte å nevne det viktige faktum at vi også passer utrolig bra sammen. - TS 

Anonymkode: d280d...253

[AnonymBruker]

Fekt tankene unna, hold ut, nyt at du har han og stol på at tiden vil være til hjelp. Kanskje må du bare bli vant til å bli behandlet bra for å tro at det er det som skal være vanlig for deg? 

Koslig at du har funnet en så fin mann 😊💜

Anonymkode: a276c...639

[AnonymBruker]

ACT har hjulpet for meg om slike tanker og bekymringer. 

Anonymkode: 0804c...19a

[AnonymBruker]

"Styggen på ryggen" - bra uttrykk. Kjenner til godt til det fenomenet. 

Sitter litt i samme situasjon for øyeblikket. Har truffet en utrolig snill og kjærlig mann, som jeg hele tiden forventer skal stikke av. 

Men, vet du, jeg prøver bare å observere katastrofetenkningen og fundere litt på hva min overlevelsesstrategi ville være dersom det verste inntreffer. Jeg tror kanskje det til en viss grad er et sunt reasksjonsmønster. Instinktivt vil vi beskytte oss selv og er derfor litt tilbakeholden med å sveve rundt i rosa bomullsdotter.

Anonymkode: 6d439...906

[AnonymBruker]

Tabnkene er jo kun et symptom. Du må tak i årsaken til at tankene kommer.

Hvorfor føler du deg ikke god nok? Hvilken del av deg er ikke bra nok, hva er du misfornøyd med? Er det hvem du er som person, hvordan du ser ut, ting du har gjort etc?

Den beste måten å øke selvfølelsen på, er å søke ut mer mestringsfølelse. Hvis det inkluderer gode gjerninger for andre, har det enda bedre effekt. Denne metoden er beviselig dokumentert flere ganger. Du må.bygge deg selv opp til å føle at du virkelig er et godt menneske, og da vil du begynne å føle deg bedre om utseende også.

Anonymkode: 7f91c...35e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har hatt noen over gjennomsnittet vanskelige 20-år med mye turbulens av folk som har behandlet meg stygt. Klassisk eksempel på snill pike som blir tråkket ned av folk som ikke ville meg vel.

Jeg lurte litt på en ting. Hvordan er du som person?

Får du tilgang til følelser på feks sinnet ditt, når det handler om å bli behandlet dårlig? 

Hvordan er selvfølelsen din? Når du går inn i et rom, står du rak i ryggen og ser mot folkene du ikke kjenner og er glad, eller kjenner du at nei, nå vil jeg bli avvist. Det er mange som ikke liker meg her. 

Jeg lurer litt på om du er bevisst de sidene ved deg som på en måte "ødelegger" for deg selv. Du skriver du ikke trenger psykolog fordi det har du prøvd, men har du prøvd å selv tenke på hva det er som på en måte stikker kjepper i hjulene på det fine som er i livet ditt nå? Altså, hva er de sårene som gjør at du ikke greier å glede deg over hvor fint det er akkurat nå? 

Kan det være at du kan jobbe med de tingene på en slags måte? Feks om det er selvtilliten din da. Hvordan får du opp selvtilliten din på en enkel måte? Kan det være...et nytt kurs? Noen flotte nye klær. Litt selvbruning. Litt overfladisk puss. Kansje det kan gi deg en liten puff hvor du føler at du er ekstra fin. 

Kansje du kan begynne å si til deg selv i speilet og si hei til deg selv som om du ville sagt hei til din kjæreste. Eller din søte pusekatt.

Si oi hei på deg, du er så fin i dag. 😆 

Flere andre affirmasjoner du kan bruke er:

Det er ingen bedre å være enn meg selv.

I dag skal det bli en fin dag. 

Mine følelser betyr mye.

Jeg blir flinkere og bedre hver dag.

Jeg velger å være glad. 

Familien min er glad i meg

Jeg bryr meg om andre.

Jeg lærer fra mine feil. 

Jeg er er omgitt av kjærlighet.

Alle problemer har et svar.

Jeg fortjener å føle meg bra.

Alt er mulig.

Jeg tror på meg selv.

Jeg kontrollerer min egen lykke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi er i 30-årene. Jeg har hatt noen over gjennomsnittet vanskelige 20-år med mye turbulens av folk som har behandlet meg stygt. Klassisk eksempel på snill pike som blir tråkket ned av folk som ikke ville meg vel. Nå har jeg endelig blitt reddet av en ordentlig ridder på hest, han er virkelig et kupp på alle måter, og jeg har virkelig ingen grunn til å tro at han vil komme til å forlate meg. 
Men fordi jeg har blitt tråkket på og forlatt så mye har jeg fått en stor dum angst for at dette skal skje igjen. At han vil finne ut at han kan få bedre og at jeg ikke fortjener han osv. Psykolog er ikke særlig aktuelt da jeg nettopp hadde et psykologforløp i vår og jeg vet dette er irrasjonelle tanker osv. Vet om verktøy jeg kan bruke osv. Men tankene sniker seg innpå likevel. Skulle gjerne bare hørt fra noen som har gått igjennom det samme. 

Noen som har hatt det likt og kan dele litt om egne erfaringer?🙏❤️

 

Anonymkode: d280d...253

Jeg møtte typen min 1 uke etter jeg møtte en fyr som voldtok meg.

Meg og typen snakker i litt over 1 måned og var interessert men jeg visste ikke om vi kommer til å møtes da han hadde avlyst noen ganger. Så jeg møtte en annen. Fikk helt psykisk knekk pga voldtekten. Følte meg kvalm og som et ludder. Og at jeg ikke fortjente typen min. 

Sant skal sies at jeg er en så kalt dum og naiv person.

Tok tid for meg å fortelle typen min etter det for jeg skamme meg sånn, tok meg 2 år, men når jeg fortalte det sa han at han ikke brydde seg om at det skjedde rett før vi møttes og at voldtekten ikke var min feil.

Poenget mitt er at etter å være åpen med mine traumer, så tok han meg i mot som en helt. Og etter mye terapi føler jeg endelig at jeg fortjener å ha det bra og ser min verdi oppi alt dette.

Vi har vært sammen i 5 år totalt nå, still going streng, skal gifte oss om 2 måneder og har barn. Er veldig nær med familien hans og han med min. Det viktigste er å være åpen med hverandre og forstå at vi alle kommer fra ulike bakgrunn og har ulik bagasje.

Også jobbe med selvtillit!

det du har opplevd har ingenting med ditt forhold å gjøre idag, din fortid er ikke nåtid. Lev i nuet sammen med typen og snakk om gode ting for fremtiden deres❤️

Du er verdt all kjærlighet, lykke til!

Anonymkode: d820f...aac