Samboeren min er barnslig og umoden

[AnonymBruker]

Jeg er ikke perfekt jeg heller. Har masse bagasje fra tidligere, hadde en vanskelig oppvekst. Har fremdeles problemer på grunn av det. Så jeg vet at jeg kan være krevende, trenger mye bekreftelse og betryggelse på at jeg ikke plutselig blir forlatt.

 

Jeg har ikke noen erfaring med hva som er normalt heller, i et samboerforhold. Alt jeg fikk se da jeg vokste opp, var dysfunksjonelle rollemodeller som ikke akkurat satte noen standard for hva som er "normalt". Det har vel ført til at jeg finner meg i mye, godtar ting som andre ikke ville godtatt, kanskje. Fordi det er vanskelig for meg å se hva som er normal oppførsel og ikke.

 

Men jeg tror samboeren min er forferdelig barnslig og umoden. Han rydder ikke opp etter seg, vasker ikke, lager ikke mat. Det er jo ganske typisk kanskje, men han vet jo faktisk ikke hvordan vaskemaskinen fungerer, så det er jo ganske ekstremt. Og jeg får så vondt av ham, så jeg bare gjør det. Vasker, rydder. Lager mat. Skjemmer ham bort, helt sikkert.

 

Han fullfører ingen ting, heller. Alle prosjekter han begynner på, står halvferdige. Det er ganske fortvilende. Hvis jeg prøver å si at jeg ikke trives med å bo i et halvferdig oppussingsprosjekt, så snur han situasjonen rundt og sier at det ikke hjelper at jeg sier det, for da får han dårlig selvtillit og mister motivasjonen. Så hvis jeg kommenterer det, så skal det iallefall ikke gjøres ferdig. Da er det liksom min skyld at det ikke blir gjort ferdig. Jeg føler at det er veldig umodent.

 

Jeg har prøvd å gjøre ting ferdig selv, men jeg klarer ikke allting. Jeg kan ikke snekkere, og når jeg forsøker så blir det ikke så veldig rett eller fint. Noen ganger ødelegger jeg ting også. Så det er veldig fortvilende. Jeg har også sagt at det kanskje får holde at jeg lager all maten og tar all vasken og alt ansvaret for husholdningen a/s, om jeg ikke skal bygge og snekkere på huset i tillegg. Da skal han liksom bare mates han da, og så skal jeg løpe rundt og gjøre alt som skal gjøres, alene?

 

Han bryr seg ikke om det, hvis det ikke ser ut rundt ham. Jeg tror kanskje han er såpass barnslig at han syns det er litt "tøft" hvis det står halvferdige prosjekter rundt omkring. Og at det er en slags "image" å være en gris.

 

Det er mye som er bra. Alle har gode og dårlige sider. Det fungerer jo, vi krangler lite. Og jeg blir ikke forlatt.

 

Alternativet til dette er å leve helt alene. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

 

Han er jo snill. Han er glad i meg. Han er bare så fryktelig umoden, og han er antagelig ekstremt lat. Jeg har aldri hatt anledning til å være lat, og jeg har ikke så innmari stort behov for å snike meg unna arbeidsoppgaver heller. Jeg liker å gjøre ting, liker å fullføre prosjekter og se det ferdige resultatet. Jeg liker å drive på med ting, være i aktivitet.

 

Han blir sur av aktivitet. Han gjennomfører arbeidsoppgaver med dårlig humør, alt er "et ork" for ham, det er "uff" og "akk". Han oppfører seg som om han blir tvunget til å gjøre helt elementære voksenoppgaver. Som å slå plenen. Det gidder han ikke, før jeg sier at det må gjøres. Som regel gjør jeg det bare selv.

 

Vi er jo fryktelig forskjellige. Han er lat, umoden, bortskjemt. Det er vel min feil, det er vel jeg som har skjemt ham bort. Han er en sofagris, en tv-slave. Jeg har aldri sett noe særlig på tv, jeg syns det er ganske kjedelig. Han er sur, negativ og litt hoven. Jeg er en person som bruker mye energi på å løfte stemningen, tar mye sosialt ansvar og forsøker å fokusere på det positive. Jeg pleier å tenke at alle mennesker kommer fra sin bakgrunn, og at det kan være årsaker til at de er sånn eller sånn. Han er veldig rask til å kalle folk for "idioter" og snakke folk ned, bak ryggen.

 

Han er ikke ærlig, heller. Han tenker nok at å unnlate å si sannheten, ikke er det samme som å lyve. Omtrent slik et barn resonnerer. Han kan nok være litt sleip eller slu.

 

Og så er det integriteten. Han er så lat, at han nok heller lar seg tråkket på, enn å gidde å ta en kamp for noe som helst.

 

Giftemål og slike ting ler han bort, det samme med romantikk. Her om dagen sa han at han ikke skjønte poenget med å være romantisk. Da sa jeg at; "hvis du tar vekk romantikken mellom oss, så er vi jo bare "kamerater". Det blir kanskje litt rart, eller?"

 

Kamerater. Og bestevenner. Med forferdelig ulike personligheter. Og veldig lite romantikk. Det blir jo ikke så mye romantikk kanskje, når den ene har stoppet på ungdomsstadiet.

 

Men jeg er jo ikke perfekt jeg heller. Og jeg blir iallefall ikke forlatt. Det er vanskelig det livet her, syns jeg. Samboerforhold. Samliv. Det er vanskelig, syns jeg. 

Anonymkode: 4f3dc...bd7

[AnonymBruker]

Du har ikke mye positivt å si om han. Ett slikt forhold tror jeg er dødfødt gitt.

Anonymkode: be3c8...0ac

[AnonymBruker]

Jeg hadde i hvertfall ikke giftet meg med han. 

Anonymkode: 9c1e4...8ed

[Tått]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er ikke perfekt jeg heller. Har masse bagasje fra tidligere, hadde en vanskelig oppvekst. Har fremdeles problemer på grunn av det. Så jeg vet at jeg kan være krevende, trenger mye bekreftelse og betryggelse på at jeg ikke plutselig blir forlatt.

 

Jeg har ikke noen erfaring med hva som er normalt heller, i et samboerforhold. Alt jeg fikk se da jeg vokste opp, var dysfunksjonelle rollemodeller som ikke akkurat satte noen standard for hva som er "normalt". Det har vel ført til at jeg finner meg i mye, godtar ting som andre ikke ville godtatt, kanskje. Fordi det er vanskelig for meg å se hva som er normal oppførsel og ikke.

 

Men jeg tror samboeren min er forferdelig barnslig og umoden. Han rydder ikke opp etter seg, vasker ikke, lager ikke mat. Det er jo ganske typisk kanskje, men han vet jo faktisk ikke hvordan vaskemaskinen fungerer, så det er jo ganske ekstremt. Og jeg får så vondt av ham, så jeg bare gjør det. Vasker, rydder. Lager mat. Skjemmer ham bort, helt sikkert.

 

Han fullfører ingen ting, heller. Alle prosjekter han begynner på, står halvferdige. Det er ganske fortvilende. Hvis jeg prøver å si at jeg ikke trives med å bo i et halvferdig oppussingsprosjekt, så snur han situasjonen rundt og sier at det ikke hjelper at jeg sier det, for da får han dårlig selvtillit og mister motivasjonen. Så hvis jeg kommenterer det, så skal det iallefall ikke gjøres ferdig. Da er det liksom min skyld at det ikke blir gjort ferdig. Jeg føler at det er veldig umodent.

 

Jeg har prøvd å gjøre ting ferdig selv, men jeg klarer ikke allting. Jeg kan ikke snekkere, og når jeg forsøker så blir det ikke så veldig rett eller fint. Noen ganger ødelegger jeg ting også. Så det er veldig fortvilende. Jeg har også sagt at det kanskje får holde at jeg lager all maten og tar all vasken og alt ansvaret for husholdningen a/s, om jeg ikke skal bygge og snekkere på huset i tillegg. Da skal han liksom bare mates han da, og så skal jeg løpe rundt og gjøre alt som skal gjøres, alene?

 

Han bryr seg ikke om det, hvis det ikke ser ut rundt ham. Jeg tror kanskje han er såpass barnslig at han syns det er litt "tøft" hvis det står halvferdige prosjekter rundt omkring. Og at det er en slags "image" å være en gris.

 

Det er mye som er bra. Alle har gode og dårlige sider. Det fungerer jo, vi krangler lite. Og jeg blir ikke forlatt.

 

Alternativet til dette er å leve helt alene. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

 

Han er jo snill. Han er glad i meg. Han er bare så fryktelig umoden, og han er antagelig ekstremt lat. Jeg har aldri hatt anledning til å være lat, og jeg har ikke så innmari stort behov for å snike meg unna arbeidsoppgaver heller. Jeg liker å gjøre ting, liker å fullføre prosjekter og se det ferdige resultatet. Jeg liker å drive på med ting, være i aktivitet.

 

Han blir sur av aktivitet. Han gjennomfører arbeidsoppgaver med dårlig humør, alt er "et ork" for ham, det er "uff" og "akk". Han oppfører seg som om han blir tvunget til å gjøre helt elementære voksenoppgaver. Som å slå plenen. Det gidder han ikke, før jeg sier at det må gjøres. Som regel gjør jeg det bare selv.

 

Vi er jo fryktelig forskjellige. Han er lat, umoden, bortskjemt. Det er vel min feil, det er vel jeg som har skjemt ham bort. Han er en sofagris, en tv-slave. Jeg har aldri sett noe særlig på tv, jeg syns det er ganske kjedelig. Han er sur, negativ og litt hoven. Jeg er en person som bruker mye energi på å løfte stemningen, tar mye sosialt ansvar og forsøker å fokusere på det positive. Jeg pleier å tenke at alle mennesker kommer fra sin bakgrunn, og at det kan være årsaker til at de er sånn eller sånn. Han er veldig rask til å kalle folk for "idioter" og snakke folk ned, bak ryggen.

 

Han er ikke ærlig, heller. Han tenker nok at å unnlate å si sannheten, ikke er det samme som å lyve. Omtrent slik et barn resonnerer. Han kan nok være litt sleip eller slu.

 

Og så er det integriteten. Han er så lat, at han nok heller lar seg tråkket på, enn å gidde å ta en kamp for noe som helst.

 

Giftemål og slike ting ler han bort, det samme med romantikk. Her om dagen sa han at han ikke skjønte poenget med å være romantisk. Da sa jeg at; "hvis du tar vekk romantikken mellom oss, så er vi jo bare "kamerater". Det blir kanskje litt rart, eller?"

 

Kamerater. Og bestevenner. Med forferdelig ulike personligheter. Og veldig lite romantikk. Det blir jo ikke så mye romantikk kanskje, når den ene har stoppet på ungdomsstadiet.

 

Men jeg er jo ikke perfekt jeg heller. Og jeg blir iallefall ikke forlatt. Det er vanskelig det livet her, syns jeg. Samboerforhold. Samliv. Det er vanskelig, syns jeg. 

Anonymkode: 4f3dc...bd7

Du har vel i realiteten to valg her som jeg ser det. Du kan fortsette og forsøke å lure deg selv så kanskje du klarer å kaste bort en to- tre år til før det uunngåelige skjer...eller du kan gå nå.

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden er det verre å være alene, enn å varte opp for en sur og lat mannebaby?

Ærlig talt, jeg skjønner ikke kvinner som unnskylder slik oppførsel med «han er jo snill innimellom da». 
Jeg hadde pakket kofferten og dratt. Livet er for kort til å kaste bort på ubrukelige folk. 

Anonymkode: 74bea...137

[AnonymBruker]

Det finnes flere flotte menn der ute, som vil behandle deg mye bedre. Og det er bedre å være alene, enn sammen med samboeren din.

Og jeg har vært der du er, hadde en veldig traumatisk barndom. Så møtte jeg min ex mann da jeg var 19 år, og han var kjempesøt, og sa så mange søte ting til meg hele tiden. Og jeg var sikker på at han ikke ville gå fra meg. Men han var lat, og forventet at jeg gjorde det meste. Og jeg gjorde det. Nå høres min ex hakket bedre ut enn han du er sammen med. Men det blir jo ikke bedre, vi giftet oss og fikk barn. Og han ville fortsatt bidra minimalt. Og det er så mye lettere å gjøre det meste, da man bare er 2 voksne. Noe helt annet da man er 2 voksne og 2 barn. Og etter barn nummer 2, så gikk han fra å gjøre 10-20%, til å gjøre 0%, og startet å behandle meg dårligere, barna og. Så da gikk jeg. 

Og jeg ser jo i dag, så hadde jeg aldri valgt han igjen. Fordi jeg fortjener mye bedre.

Anonymkode: e7196...b7e

[AnonymBruker]

Og din samboer føler han kan behandle deg dårlig, for du kommer ikke til å gå fra han. 

Sånn var det med min ex mann og, han fikk sjokk da jeg gikk fra han. Selv om jeg da hadde truet med det i 2 år, om han ikke skjerpet seg. Og han innrømmet senere, at han hadde behandlet meg dårlig, fordi han var så sikker på at jeg ikke kom til å gå fra han.

Anonymkode: e7196...b7e