Hvor er åpenheten rundt selvmord?

[AnonymBruker]

Det snakkes om hele tiden, dvs. det skrives om i media. Har aldri hørt noen snakke om temaet. Noen gang.

Skriver man om det her, blir tråden stengt. Bare vent å se. De færreste har familie eller venner de kan snakke åpent med. Ingen vil snakke om et så dystert tema.

Så hvor skal denne åpenheten egentlig komme fra? Er det åpenhet at man tar det opp med psykologen sin? Som får en formue for å høre på?

Det argumenteres med at ting kan trigge enkelte hvis man skriver om det på et forum. Men er det ikke mer triggende å bli avvist? De stenger tråden og knebler deg som at følelsene dine ikke betyr noe. De egner seg ikke. Og henviser deg til helsepersonell selv om bare diskuterte temaet grunnleggende.

For meg handler ikke åpenhet om at man kun skal snakke med helsepersonell om temaet. Jeg trodde åpenhet handlet om at det var noe man kunne lufte overalt.

Dit kommer vi aldri.

Anonymkode: 377f8...cbe

[AnonymBruker]

Det påstås at fokus på selvmord har en viss smitteeffekt. 

Jeg aner personlig at mange har en slags innstilling om at selvmord er egoistisk. Og at det er en diskusjon man absolutt ikke har lyst å havne i. 

Jeg tenker at den dagen døden er en *naturlig* del av livet, kan man også snakke mer åpent om selvmord. 

Jeg har vært neddynget i slike tanker selv, men har ikke vært pårørende. 

Dette ble bare rør, men kan ikke egentlig komme med noe bedre. 

Anonymkode: 565aa...049

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det påstås at fokus på selvmord har en viss smitteeffekt. 

Jeg aner personlig at mange har en slags innstilling om at selvmord er egoistisk. Og at det er en diskusjon man absolutt ikke har lyst å havne i. 

Jeg tenker at den dagen døden er en *naturlig* del av livet, kan man også snakke mer åpent om selvmord. 

Jeg har vært neddynget i slike tanker selv, men har ikke vært pårørende. 

Dette ble bare rør, men kan ikke egentlig komme med noe bedre. 

Anonymkode: 565aa...049

Mange tenker nok at livet er det eneste rette uansett. Man skal alltid ville leve. Og at selvmord er feil, at man må være svært syk for å ta selvmord.

Jeg hadde blitt knust om noen nær meg tok selvmord, så jeg forstår at mange ville sagt det var egoistisk. Men jeg tenker at ulykker skjer, sykdom skjer, selvmord skjer. Man kan forebygge, men det vil alltid være noen som dør i ulykker, av sykdom eller selvmord. Man kommer aldri i mål med en nullvisjon i noen av dem.

Anonymkode: 377f8...cbe

[AnonymBruker]

Jeg synes at det skrives mye om selvmord for tiden, spesielt etter at Peder Angel og hockeyspilleren Alexander Reichenberg tok sine liv i år.

Det har også vært en kampanje som heter «Snakk om selvmordstanker - ddt kan redde liv» fra 22. mai til 14. juni i år.

Vær Varsom plakaten har også endret omtalen om selvmord. 

Så nei, selvmord er ikke så tabu som man skal ha det til. Har selv mistet et søsken i selvmord.

Anonymkode: a3089...e18

[Kalevala]

Vi har, som samfunn, gått fra å ikke kunne omtale selvmord i det hele tatt, til en gradvis åpning for mer åpenhet. Det er ikke lenge siden at avisene aldri omtalte selvmord. Du fant aldri noe om det i dødsannonsene. Det har endret seg. 

Tausheten var i beste mening. Man trodde at det hadde sterk smitteeffekt, og ville unngå det for enhver pris. 
Nå vet vi bedre, men det er bare noen få år siden selvmord begynte å synes i dødsannonser, og avisene begynte å omtale det. Det er bare et par år siden vi, den generelle befolkningen fikk informasjon via media om at det ikke bare er greit, men også anbefalt at vi spør direkte hvis vi er bekymret for om noen nær oss ønsker å dø ved selvmord.

Vi er preget av erfaringene og vanen, og det tar lang tid å snu et helt folk sitt holdninger til dette. Vi er usikre, vi er redde for å gjøre feil. 

Åpne forum som dette må være ekstra forsiktig. Selv om det er anbefalt med åpenhet er det først og fremst rettet mot de som er nærmest, og mot redaktørstyrte medier. Det er ikke sikkert at fri flyt av ytringer i et forum er til det beste. Både du som har selvmordstanker, og de som leser det du skriver skal beskyttes.  Folk er veldig forskjellige, og noen vil føle et direkte personlig ansvar for å foreta seg noe for å redde deg hvis de leser at du ønsker å ta livet ditt. Andre igjen har null empati og kan si ting som gjør at du får det enda verre. 

Ha tålmodighet med oss, vi er bare mennesker vi også. ❤️  Håper du har noen å snakke med. 

[AnonymBruker]

Det blir bare slettet om man skrive noe om selvmord her.

Anonymkode: 868e6...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Det har også vært en kampanje som heter «Snakk om selvmordstanker - ddt kan redde liv» fra 22. mai til 14. juni i år.

Anonymkode: a3089...e18

Ja - men poenget til ts er vel nettopp det, hvem skal man liksom snakke med? Hvor kan man lufte slike tanker? 

Det finnes jo ingen. Man kan bruke en dyr psykolog eller man kan prøve en hjelpetelefon, men de har jo maks ett minutt per person før de prøver å føyse deg vekk, noe som ikke akkurat bidrar til at man føler seg verdifull og livsglad. 

Anonymkode: 0eb13...1c1

[AnonymBruker]

Som en som sliter psykisk i manger år, så er tankene aldri langt fra selvmord, det er nesten hverdagskost, desverre.

Mtp jeg har hatt slike tanker i mange år uten å ha gjort noe med dette så er det litt mer åpent å snakke om det med mannen min som er godt kjent med tankene mine.

Det er lettere å si at jeg har en dag med tunge tanker enn å late som alt er greit. 

 

Anonymkode: 8be3f...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg aner personlig at mange har en slags innstilling om at selvmord er egoistisk. Og at det er en diskusjon man absolutt ikke har lyst å havne i. 

Anonymkode: 565aa...049

Dette har jeg også observert. Jeg har ingen problemer med å snakke om selvmord, og merker at enkelte har ganske grusomme holdninger til det. Samtidig så kan man jo mene hva man vil, men man blir litt oppgitt når enkelte ser på det som en feig handling. Vet de hvor mye mot som kreves å ta sitt eget liv eller...? Jeg sier ikke at det er en modig handling, for jeg vil ikke hylle det å ende sitt eget liv, men i alt vi mennesker gjør daglig så gjør vi det vi kan for å unngå nettopp det å dø. Noen som har det vanskelig av ulike årsaker har det så vanskelig at de velger heller døden enn livet. 

Døden er en helt naturlig del av livet, men selvmord er ikke naturlig. Det er trist. Det er kun døden som er garantert her i livet. 

Men så tenker jeg at det ikke er alle man kan eller burde snakke om slikt med. Snakk om det med noen du stoler på. Å si til noen du ikke kjenner godt at du har selvmordstanker kan være veldig belastende for den du forteller det til, og det er ikke sikkert de vet hvordan de skal takle det. 

Anonymkode: 65f0e...e50

[Motstrømmen]

Mangen har ikke lyst å forholde seg til tunge ting og tema i hverdagen. Den velkjente strutsen, hode i sanden. Eller elefanten i rommet som folk går rundt. Men temaet er oppe oftere, selv om jeg ser og merker en dissonans i samfunnet.

For noen år tilbake ringte jeg en bekjent og lurte på om han kunne se over bilen jeg nettopp hadde kjøpt, og når jeg kom til verkstedet ble jeg møtt med et smil og en klem. Men noe skurret. Så i stedet for å unngå elefanten, så spurte jeg, GÅR DET BRA?Og ikke gi meg et tulle svar, jeg ser du sliter. Det var som jeg stakk hull på en ballong hos han. Timer etter på ble vi enig om at han skulle bo hos meg en stund. Jeg er alene med 2 barn, tok risko vurderingen mot det å hjelpe noen som var nede for telling. De neste 4 mnd, var å støtte, prate, kreve, dytte og skryte av å være tøff nok til å søke hjelp. Og samtidig lage en positiv ramme rundt det hele, ikke at hans tanker skulle dominere. Det gleder meg så mye at han i dag har kjæreste, fremdeles går å få hjelp til å mestre tanker og mønstre som kan dra ned sinnet. Den dagen jeg kom, hadde han satt i gang å avslutte sitt liv, forbi stadiet av å ha en indre kamp, men en ro over valget han følte var beste løsning. Så kom bare det ene spørsmålet . Har du det bra? 

Ikke spør om du ikke mener det og har tid, empati til å faktisk lytte. Ser du noen slite, endre adferd og du tenker dette er over mitt hode... snakk med noen som er i kretsen eller hjelpe linjer om hva som kan være lurt å gjøre.

Og til sist, for de som står igjen; har noen bestemt seg, så har de det og enn hvor vondt, frustrerende det er, så er det slik. Vil de ikke ha, maktet å spørre, trenger ikke hjelp, så kan man ikke tvinge de. 

[AnonymBruker]

Motstrømmen skrev (14 minutter siden):

Mangen har ikke lyst å forholde seg til tunge ting og tema i hverdagen. Den velkjente strutsen, hode i sanden. Eller elefanten i rommet som folk går rundt. Men temaet er oppe oftere, selv om jeg ser og merker en dissonans i samfunnet.

For noen år tilbake ringte jeg en bekjent og lurte på om han kunne se over bilen jeg nettopp hadde kjøpt, og når jeg kom til verkstedet ble jeg møtt med et smil og en klem. Men noe skurret. Så i stedet for å unngå elefanten, så spurte jeg, GÅR DET BRA?Og ikke gi meg et tulle svar, jeg ser du sliter. Det var som jeg stakk hull på en ballong hos han. Timer etter på ble vi enig om at han skulle bo hos meg en stund. Jeg er alene med 2 barn, tok risko vurderingen mot det å hjelpe noen som var nede for telling. De neste 4 mnd, var å støtte, prate, kreve, dytte og skryte av å være tøff nok til å søke hjelp. Og samtidig lage en positiv ramme rundt det hele, ikke at hans tanker skulle dominere. Det gleder meg så mye at han i dag har kjæreste, fremdeles går å få hjelp til å mestre tanker og mønstre som kan dra ned sinnet. Den dagen jeg kom, hadde han satt i gang å avslutte sitt liv, forbi stadiet av å ha en indre kamp, men en ro over valget han følte var beste løsning. Så kom bare det ene spørsmålet . Har du det bra? 

Ikke spør om du ikke mener det og har tid, empati til å faktisk lytte. Ser du noen slite, endre adferd og du tenker dette er over mitt hode... snakk med noen som er i kretsen eller hjelpe linjer om hva som kan være lurt å gjøre.

Og til sist, for de som står igjen; har noen bestemt seg, så har de det og enn hvor vondt, frustrerende det er, så er det slik. Vil de ikke ha, maktet å spørre, trenger ikke hjelp, så kan man ikke tvinge de. 

Du er fantastisk ❤

Anonymkode: 4d6ed...b6d

[AnonymBruker]

Jeg har tru på at vi fleste kan faktisk gjøre noe for en person som har slike tanker. Det er som over her skriver. Går det bra? Og ikke godta joa det går bra. noen ganger så er å lytte bra. Så kan man si skal man søke hjelp. Vi må ikke overanalysere alt. Vis støtte og et øre. Vi kommer langt med det. 

Anonymkode: 2bebd...c4a

[Motstrømmen]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du er fantastisk ❤

Anonymkode: 4d6ed...b6d

Bare et medmenneske. Men takk.  Har  jobbet i rusmiddelomsorg og med ungdom. Så jeg var ikke uten vektøyskasse for å hjelpe. Anbefaler ikke folk å leke hobby psykolog , men jeg har et håp at flere tørr å ta turen til hjelpe organisasjoner/telefoner for å få et par knagger, et skrujern... noe å feste hva kan man gjøre, hvor kan jeg søke støtte og ikke minst at man lettere ser når noen har falt ned. 

[Brukerano]

Jeg tror det er for deprimerende for at folk klarer å snakke om det. Jeg har vært suicidale, og prøvd å snakke med familie om det. Jeg ga opp. 

«Prøv yoga!» «gå tur» «spis mat» osv osv. 

Jeg er fremdeles ikke frisk. Det å få hjelp i dette landet finnes ikke. Jeg trenger mer hjelp en dps kan gi, så da får jeg heller ingenting. 
 

hadde jeg tatt mitt eget liv, ville fremdeles familien garantert sagt at det kom ut av det blå! Selv om jeg flere ganger har sagt at jeg tenker det, vurderer det og ikke syns livet er ofte verdt det. 
 

per nå, ikke suicidale. Bare dårlig psykisk helse, der jeg ikke ser mening med livet eller ser at noe jeg gjør, gjør forskjell i livet mitt. Jeg ser at jeg gjør stor forskjell i andres liv. Men det gjør ikke noe med mitt. Har prøvd å snakke om dette også familie, men nei. Det blir for mørkt. 
 

tror rett og slett at folk ikke klarer. 

[AnonymBruker]

Døden er jo endel av livet, det er målet for alle. Vi må slutte å se på selvmord som egoistisk, de som tenker på denne måten har lite empatiske evner.

Det er  hardt å leve, det er naturlig at noen gir opp. Et bedre valg vil være døden i stedet, det skal vi godta.

Hva gjør våre politikere for at vi mennesker skal få et bedre liv? INGENTING!! De jobber for alt utenfor Norge, sine posisjoner og goder. Det er mange årsaker til selvmord, for mange tap av økonomi og verdighet som menneske. Møte med NAV gjør at noen hopper av, hvert år. Det er hardt å kjempe mot staten.

Enkel oppsummering fra staten sin side:
- Høye boligpriser
- Leiepriser i taket, mange lavlønnete i Oslo som må ha bolig.
- Et ødelagt arbeidsliv, som blir mer og mer umenneskelig. Se til USA.
- Matpriser
- Strømpriser
- NAV, er helt fucked system som ikke fungerer. Koster milliarder unødig.

Listen er lang som gjør at mennesket gir opp.

Anonymkode: c9b72...1bb

[Motstrømmen]

Brukerano skrev (4 minutter siden):

Jeg tror det er for deprimerende for at folk klarer å snakke om det. Jeg har vært suicidale, og prøvd å snakke med familie om det. Jeg ga opp. 

«Prøv yoga!» «gå tur» «spis mat» osv osv. 

Jeg er fremdeles ikke frisk. Det å få hjelp i dette landet finnes ikke. Jeg trenger mer hjelp en dps kan gi, så da får jeg heller ingenting. 
 

hadde jeg tatt mitt eget liv, ville fremdeles familien garantert sagt at det kom ut av det blå! Selv om jeg flere ganger har sagt at jeg tenker det, vurderer det og ikke syns livet er ofte verdt det. 
 

per nå, ikke suicidale. Bare dårlig psykisk helse, der jeg ikke ser mening med livet eller ser at noe jeg gjør, gjør forskjell i livet mitt. Jeg ser at jeg gjør stor forskjell i andres liv. Men det gjør ikke noe med mitt. Har prøvd å snakke om dette også familie, men nei. Det blir for mørkt. 
 

tror rett og slett at folk ikke klarer. 

Det er utrolig vond å leve i et tanke kjør. Det er som en full og travel E6 , problemer, negative tanker kommer og du stopper en bil, den innholder noe som kjører deg ned, stopper trafikken og det hoper seg opp.

Det er det som må fikses, at du ikke lengre står midt på E6. Men får verktøy som gjør at du sitter i et buss-skur og observerer bilene. Du ser de-men du lærer å la bilene passere-stoppe en bil på siden, la de andre passere mens du lar den ene bilen få fokus til å kjenne på hva som er i den slik at den forsvinner.

Men det er ikke uten grunn at de sier, gå en tur-tren-finn en hobby. Når man beveger seg og kroppen utløser endorfiner, så påvirker det tankene og mønsteret av hverdagen. Det er tungt å ta på seg de skoene og gå ut den døren. Men det er der et godt støtte team kommer inn. Gi beskjed til venner, familie, støtte organisasjon i nærheten at jeg orker ikke, men jeg må- kan du hjelpe meg ? Og ta kontakt på telefon til hjelpelinjer- deres jobb er å være der å lytte. Men det er også din jobb om du vil ut -så trenger det en egen innsats. Ingen kan komme inn i ditt hode å stoppe hva du tenker. Din kropp-dine tanker. Verktøy til å mestre det må brukes, hjelper ikke å legge det i en skuff å tro at ; jo jeg har verktøy--bare jeg bruker det ikke. 

[AnonymBruker]

Det er jo lov å snakke om selvmord på forum, så lenge man ikke på noe som helst måte går inn på hvordan man gjør det. 

Det er også veldig smart at forumet stenger trådene i de tilfellene der det er åpenbart at ts er veldig syk, fordi man aldri kan vite hva slags svar vedkommende vil få ved å skrive på KG eller andre forum. Plutselig er det ett eller annet svar som trigger ts. Da er det mye bedre at ts ringer en eller annen hjelpetelefon med spørsmålene eller tankene sine.

Men ellers er det jo mange som tåler å høre om selvmord, og kan være fine samtalepartnere om noen rundt deg har prøvd eller faktisk tatt selvmord. Men noen klarer ikke å høre snakk om selvmord/døden, og det er helt greit det også. Jeg har et barn som er seksuelt misbrukt, og det er mange som ikke tåler å høre om det heller. Sånn er det bare, vi mennesker har ulik evne til å kunne ta i mot vanskelige temaer.

Er det du selv som sliter med selvmordstanker, kan det derimot fort bli verre for familie og venner å snakke om det. Mange føler at de plutselig da får «alt» ansvaret for deg, og at det er de som sitter med skylden om du faktisk skulle klare å ta selvmord. Det kan fort føre til en vegring for å snakke om temaet, fordi de er redde for å formulere svar og spørsmål til deg på en feil måte eller ikke si eller gjøre nok for deg. Det kan bidra til masse dårlig samvittighet «burde sagt det», «burde gjort det sånn istedenfor» - tanker, etter møter med deg osv. Folk flest er tross alt ikke vant med å snakke med folk som har selvmordstanker, og det gjør ekstra vondt når det er noen vi kjenner og er glad i. 

Anonymkode: 709a5...029

[AnonymBruker]

Jeg synes det er horribelt at det fortsatt er tabu og skal hysjes ned. Da musikklæreren til barna har tatt livet sitt, fikk barna på kulturskolen munnkurv om det som skjedde, og kjempekjeft for å ta det opp/snakke om det. 

Anonymkode: e8ee5...4d0

[Tradegy]

Å bli aktivt forlatt, setter sorg og traumer på et vannvittig nivå.

Ikke før de siste årene har etterlatte nevnt selvmord som grunn i dødsannonser. 

Åpenheten kommer med en pris og den balansen der, kan være veldig vanskelig. Men heldigvis er man på alle plan enige om at det er ikke direkte spørsmål som bikker noen over. Tvert om, viser det omsorg og ønske om å hjelpe! 

❤️💔❤️ 

 

Endret torsdag kl 07:38 av Tradegy

[Motstrømmen]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er horribelt at det fortsatt er tabu og skal hysjes ned. Da musikklæreren til barna har tatt livet sitt, fikk barna på kulturskolen munnkurv om det som skjedde, og kjempekjeft for å ta det opp/snakke om det. 

Anonymkode: e8ee5...4d0

Utrolig trist. Men om det ikke er apparat som kan håndtere det på en god måte, så blir slike ting ofte sveipet under teppe.