Spørsmål til dere som har godt forhold til søsken

[Little Tomato]

Er det noe dere kan klart identifisere som var spesielt bra gjort av foreldrene for at det ble godt forhold mellom dere? Sjedde det av seg selv bare? Det motsatte er også interessant å høre. At noe var så irriterende at dere fortsatt husker det og angrer på at voksne klarte ikke å hjelpe til å løse situasjonen? Noe som var spesielt bra med å ha søsken nå som dere tenker tilbake på barndommen deres? Var det kanskje noen fine familietradisjoner eller lignende som dere kunne dele? Som dere som voksne nå setter pris på at dere hadde som barn. Hva er de beste minnene fra barndommen knyttet til søsken deres? 

På slutten av sommeren venter vi på lillesøsteren og jeg er så redd for hvordan det blir for begge jentene mine i fremtiden... jeg var enebarn selv og jeg var mye ensom og ønsket meg en søsken. Men nå som voksen  ser  jeg definitivt maaange fordeler med det å være enebarn. Og i tillegg er jeg redd at jeg ikke klarer å være en like god mamma når det blir to barn. Gjør så vondt å tenke på at jentene kanskje ikke blir venner og kommer til å ønske at de var enebarn.

Så jeg trenger å høre positive historier 🙏

[AnonymBruker]

Vi er 3 søsken og jeg har veldig nært og godt forhold til begge to. Mine foreldre har også alltid hatt godt forhold til sine søsken, så vi har vært mye sammen. Mine søsken er begge menn. Vi feirer jul sammen, alltid i hverandres barns bursdager, den ene broren min har jeg reist på ferie med flere ganger. 

Vi har vært en nær familie, og vi søsken er ganske like som personer  og nære i alder. 

Selv har jeg to tette barn , litt under 2 år mellom. Samme kjønn, de har alltid lekt veldig bra sammen i oppbeksten, alltid vært gode venner. Idag er begge studenter, og de har daglig kontakt. Både meg som mamma og med hverandre. 

Men en har aldri noen garanti for at søsken har kjemi og blir sine beste venner.

Og du kommer garantert til å være en like bra mamma til begge, det er sånn de fleste tenker når de venter nummer 2. Men i det barnet er født så faller det meste på plass.

Alle som har søsken har nok ønsket de var enebarn imellom, men det er naturlig. Alle mine venner og familie har barn som har godt forhold seg imellom, så det skal du ikke tenke på. 

Bare involver det eldste barnet, og ha egentid med det også så det ikke føler at lillesøster overtar plassen hennes                   

Anonymkode: efd5e...1c0

[AnonymBruker]

Vi var en flokk på fire jevnaldrende søsken.

Foreldrene våre gjorde ikke så mye, egentlig. De var litt overveldet og derfor emosjonelt fraværende store deler av tiden. Vi hadde egentlig ikke så mange regler og ble aldri straffet, så vi løste ting på egen hånd. Vi lekte veldig mye og kranglet litt innimellom. Vi gjorde typiske søsken-ting som å løpe etter hverandre med kniv, prøve å forgifte hverandre med såpe og andre tullete ting vi ler av i dag. 

Vi har fortsatt et godt forhold til hverandre, men vi lever også separate liv. Vi feirer jul sammen annenhvert år (på grunn av avstand), og møtes hver sommer, og holder kontakten og prater over telefon resten av året. Jeg vil ikke si at noen av oss er nære venner (kanskje fordi vi alle dro til hver kant av landet når vi ble 18?), men vi er trygge på at vi alltid har hverandre.

Dette vil gå fint, Ts ☺️ om et par år vil den eldste ha en lekekamerat. Og, de lærer utrolig mye om konfliktløsning når de er to eller flere. 

Anonymkode: e4fb7...998

[AnonymBruker]

Har et nært forhold til min søster - vi snakker sammen hver dag, er mye på chat og er nok hverandres nærmeste (foruten våre partnere). 

Noe er sikkert tilfeldigheter. En viss del av ens personlighet er jo gitt, og noe matcher. Men vi er begge personer som fokuserer på det vi er like på og enige om og ikke er spesielt konfliktsøkende.

Vi har begge gode og stabile liv og har klart oss ganske bra. Når jeg ser på de rundt meg, ser jeg at søstre med «avstand» i sin livsstil er mer disponert for sjalusi og det ødelegger mye.

Vi er oppdratt i et hjem med lite konflikt. Mamma hadde lav toleranse for bråk og nulltoleranse for å si stygge ting. Jeg husker noen få episoder i barndommen der vi såret hverandre eller var stygge, og deg ble skikkelig oppvask. Ikke bare irettesettelse, men at jeg f eks forstod ordentlig at min søster ble lei seg og fikk ordentlig dårlig samvittighet. 

Mamma har gjort alt likt for oss hele veien, fordi hun er livredd forskjellsbehandling. Hun var også oppdratt slik av sin mor. Ber den ene om X og får det, får den andre også det uoppfordret. Min søster fikk barn før meg, og mamma kunne tom vippse meg penger når hun kjøpte noe fint til barnebarnet, sånn at jeg ikke skulle føle at jeg fikk mindre dersom jeg fikk barn senere, eller ikke fikk barn (jeg har barn nå). Forskjellsbehandling er rot til mye konflikt mellom søsken

Anonymkode: 2dc09...266

[AnonymBruker]

Har et godt forhold til mine søsken, men vi er ikke nærme slik at vi deler våre innerste tanker og følelser.

Mine foreldre har og gode forhold til sine søsken og mine bestefedre det samme (begge mine bestemødre var enebarn). Er oppvokst med at både tanter og gamletanter var faste innslag i familieselskaper. 

Mannen har og et nært forhold til sine søsken. Det samme har hans foreldre og hans farmor og farfar. 

Det bare er sånn i våre familier, ingen har gjort noe spesielt for at søsken skal få gode forhold.

Anonymkode: ed67a...611

[AnonymBruker]

Halvannet år mellom meg og lillesøster. 
Har alltid hatt et godt forhold. Selvfølgelig myyye søskenkrangling opp gjennom årene, men det er jo å forvente (tenker jeg..). 
 

Har flere felles venner. Bodde i samme by under studietiden, og det var veldig godt å ha hverandre, selv om det ikke var langt hjemmefra heller. Har også jobba på samme sted over en lengre periode. 
Kan snakke med hverandre om alt. Ser på henne som en av mine beste venner. 
Nå i voksen alder krangler vi aldri, bortsett fra når vi er på ferie hjemme. Da blir vi brått litt tenåringer igjen 😂 

 

Som familie har vi alltid hatt et godt og åpent forhold, så tror forholdet våres bare har blitt sånn. Men vi er også svært ulike. Hadde vi ikke vært søsken hadde vi nok aldri vært venninner heller 😅 

 

Jeg kunne aldri tenkt meg å kun få ett barn selv, fordi det er såå mye glede i å ha søsken. Hadde jeg fått velge skulle jeg gjerne hatt flere. Familien generelt er veldig stor, og det er så hyggelig å ha mange rundt seg. 
I tillegg er det fint å ha noen å dele kriser/bistand og omsorg med, f.eks når foreldre blir eldre, syke og har behov for hjelp. (Litt sånn man begynner å tenke etter å ha jobbet en del år i eldreomsorgen..) 

Anonymkode: 4c39c...48c

[Sparkling_Pink]

Mesteparten av konflikthåndteringa mi er trent opp med min kjære bror i barndommen. Vi lekte ilag og leste og spilte spill og bygde ting og kledde oss ut. Tilbrakte mye tid med han og vi lekte fritt. Det er mange gode stunder jeg husker.

Jeg har vært en utfordrende søster å vokse opp med, det kunne vært bedret ved tettere tilstedeværelse fra foreldrene våre og bedre kunnskap om nevrodiversitet, sanseintegrering, språkvansker mm. Bup kom etterhvert inn i bildet, men var diagnostisk blind for å si det mildt. Så tiltakene var mer eller mindre tilfeldige.

Når du får neste barn vet du ikke om du får to som er like eller helt ulike. Du vet ikke om barnet har tillegsvansker, hvordan temperament det får eller hvordan du føler deg utfordret med to barn. Jeg tenker du kan legge bekymringene dine til side, de fleste foreldre er gode nok og støtter fint og omsorgsfullt opp om hele familien.

[AnonymBruker]

Vil egentlig påstå at jeg har et godt forhold til mine søsken pga oss selv - ikke foreldrene våre.  

Aøskwnforhold går opp og ned, og krever tidvis at man jobber for det, andre ganger går det lekende lett. 

Men mitt forhold til mine søsken er pga oss selv. Vi er 5 totalt ulike individer. Fremmede ville nok aldri antatt av vi var søsken. 

Anonymkode: a282d...770

[Sententia]

Min bror og jeg er veldig ulike som mennesker, og det skiller 3,5 år på oss, men vi har alltid hatt et veldig nært forhold! 
usikker på hvorfor. Hjalp kanskje at mamma og pappa ikke «underholdt» hele tiden? Vi måtte liksom lære å leke sammen uten voksne. Vi er også nære kusine og fetter på morsiden. Alle fire har vært mye sammen hos mormor og morfar. Spesielt morfar var flink til å ta oss med på (ganske rare) utflukter! Han kjøpte også en liten bu som han innredet som hytte for oss. Der kosa vi oss! 

[AnonymBruker]

Broren min og jeg har aldri vært nære dessverre. Synes det er utrolig synd. Han er 5 år eldre enn meg og vi hadde aldri delte interesser i oppveksten.

 

Vi var og er også vidt forskjellige. Han har godt utseende, idrettsutøver, ekstrovert med masse venner og kjærester. Jeg var/er introvert, ikke like heldig med utseendet og egentlig en mer nerdete jente. Han ble til slutt gift med en modell. Jeg er ikke veldig nære min svigerinne heller. Vi er dessverre bare for forskjellige. 

 

Der er overhodet ikke noe våre foreldre kunne gjort noe med. Skulle gjerne vært mye mer med broren min, men har aldri vært "kul" nok for ham føler jeg. 

Anonymkode: 7b4f2...1ea

[AnonymBruker]

Mine foreldre er utrolig rause. Og vi lærte tidlig at rettferdig og likt ikke er det samme.  Jeg har et veldig nært forhold med mine brødre, selv om det er stor aldersforskjell på oss alle. Sees ukentlig, Snapper hver dag. 

Anonymkode: 32aba...92e

[AnonymBruker]

Har veldig god kontakt med mine to søsken. Det er ett år mellom hver av oss. Til tross for at broren min bor i en by rundt 3t fra der vi bor.  Søstra mi bor nærmere og vi treffes derfor oftere. Jeg og søstra mi har alltid vært bestevenner, selv om vi kunne krangle skikkelig også. Jeg og broren min hang mest sammen i ungdomstida. Ellers var han ikke så interessert i å være med søstrene sine. 

Men det jeg tror kanskje har gjort at vi har hatt god kontakt som voksne, er at det alltid har vært åpent hus hos foreldrene mine. Vi var alle ofte hjemme i sommerferiene da vi studerte og sånn. Vi har også en del "familietreff" hvor alle møtes enten hos foreldrene våre, broren min eller hos meg. (Søstra mi bor i en liten leilighet, så hun har ikke plass, da). Vi er flinke til å invitere hverandre. 

I barndommen har familie alltid vært viktig. Vært ofte på besøk hos besteforeldre, tanter og onkler. Hatt det hyggelig sammen. Det har nok vært en forventning fra foreldrene våre også. Så det å ta vare på familien sin og slekta har vi vokst opp med og ført videre, tror jeg. Oppveksten har absolutt ikke vært en dans på roser. Vi unga kunne krangle skikkelig, og det var nok mye stress og en travel hverdag. Hadde nok en relativt fri oppdragelse 😅. Men vi passa nå på hverandre likevel.

Tror ikke foreldrene mine gjorde noe spesielt ellers. Vi var barn på 90tallet så fløy jo mye rundt for oss selv ute. Var mye alene hjemme, spesielt i ungdommen. Vi bodde også litt utenfor byen, og det var ikke mange andre å leke med. Så vi måtte være mye med hverandre og passe på hverandre. Vi hadde venner på besøk da, og da var vi med hverandres venner. Vi hadde stort hus med mye plass, og det var alltid åpen dør. Vi hadde myyyye hjemme alene-fester der vi inviterte hver våre venner og alle ble inkludert. Vi var liksom en stor gjeng med felles venner. 

 

Anonymkode: 10991...36b

[AnonymBruker]

Jeg har en god, men ikke nær, relasjon til min bror. Altså, vi er ikke uvenner, og kranglet lite i oppveksten. Men vi er veldig ulike, og har lite å snakke om sammen. Jeg er uansett veldig glad jeg har ham. Det er noe med å ha en å dele familiehistorien i sin generasjon med. Samtidig har jeg jevnaldrende søskenbarn, som jeg har mer til felles med, og de betyr også utrolig mye for meg. 

Da jeg var gravid med nr. to, hadde jeg en god del av de samme tankene. Og barna mine er små enda, og noen fasit har jeg ikke. Men jeg kan jo si at det gikk mye bedre enn jeg fryktet. Barna leker mye sammen, og er glade i hverandre. De krangler litt også. Og det tenker jeg er noen fordeler med det. At de lærer å håndtere konflikter, og å løse dem på en god måte. Og at de tåler å være uenige, finne ut av ting, og bli venner igjen. 

Jeg har fokus på å unngå konkurranse. At de er bra for den de er, og ikke hva de får til og ikke på ulike områder. Det er noe jeg kjente på i egen oppvekst. Broren min er god til mye, og vi ble mye sammenlignet. Han er yngre enn med, og tok meg igjen på enkelte områder, som jeg føler en av foreldrene mine vektla mer enn mine sterkeste sider. Det påvirket selvtilliten min mer enn relasjonen til bror. Men mine barn er tettere i alder, og av samme kjønn, og jeg tenker selv at konkurranse om både å være flinkest og å få mest kjærlighet, kan lett kan bli et tema da. 

Anonymkode: 38f16...1d0

[AnonymBruker]

Jeg har et nært forhold til min søster. Vi hadde tilstedeværende foreldre som ikke forskjellsbehandlet oss og hadde et godt forhold til sine søsken. 
jeg har dessverre familiemedlemmer som har hatt et godt forhold lenge før en liten konflikt har bygd seg opp til noe stort og de ender med å ha minimalt med kontakt. 
felles for disse er at de har hatt en vanskelig oppvekst med ustabile foreldre/forelder og der de har vært veldig viktige for hverandre, men håndterer det som har vært vanskelig ulikt. 
 

mannen og broren er veldig glade i hverandre, med har aldri vært nære på den måten. 8 års aldersforskjell og veldig ulik personlighet. 

Anonymkode: 0be35...598

[Arkana]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til broren min og mannen min har et godt forhold til sine to brødre. Kan ikke huske at foreldrene våre gjorde noe spesielt bra (og ikke noe dårlig heller) for å få oss til å ha et godt forhold, men vi har alltid gjort mye sammen som familie og det er nok det som har skapt flest minner hos meg. Alltid middag sammen hver dag hvor vi snakket sammen. Vi spilte mye brettspill, var på hytta, dro på fisketurer, bygget snømann i hagen osv. Jeg husker venninnene mine alltid bare fikk beskjed av sine foreldre om å gå ut og leke mens foreldrene gjorde sine egne ting, men mine foreldre heller gjorde ting sammen med oss. Det er gode minner og har sikkert vært med på å skape det gode forholdet både hele familien og mellom meg og broren min. 

Selv har vi tre barn. Vi gjør også mye sammen hele familien og skaper gode minner og samhold i familien. Barna våre har alltid hatt et godt forhold og jeg ser at det å oppleve søskenforhold, det å lære å leve sammen og det å ha noen å være sammen med og dele livet med, er en stor glede både for dem og oss. 

Du kommer definitivt til å være en like god mamma til begge barna dine, og ikke minst får du oppleve hvilken berikelse det er for dem å ha hverandre.  

[AnonymBruker]

Vi har veldig godt, men også dysfunksjonelt forhold - Det er tre av oss som må ta oss av en søsken som ikke klarer å tilpasse seg et normalt liv. Og det jeg tror foreldrene våre gjorde for å få til det var å være udugelige foreldre som slo, banket, sperret inne, ble borte flere dager i strekk, drakk og ruset  

Anonymkode: b8a1b...a17

[Mymlen]

Største faktoren på om søsken kommer overens eller ikke er hvordan foreldrene er generelt, ikke nødvendigvis at de har en konkret oppdragelsesstil. Har foreldre en dårlig relasjon seg i mellom, eller med andre, er barna mer disponert til å bli vanskelige, lite løsningsorienterte i sosiale settinger og kranglete. Om foreldrene aldri sier unnskyld eller viser at de har selvinnsikt kommer barna til å plukke opp det. Foreldre som er kjærlige, setter grenser, er forståelsesfulle, har selvinnsikt, sier unnskyld, tar vare på de svake og er raus har stor sjanse for å få barn som klarer seg godt sosialt, spesielt søsken seg i mellom. Målet er ikke at søsken skal være nære i voksen alder, men ha respekt for hverandre og leve harmonisk sammen i familiesituasjoner. Lett å se hvilke foreldre som har vært gode eksempler for barna sine når det kommer til arveoppgjør og lignende situasjoner. 

Monkey see, monkey do