Kan barnet mitt få et fint liv som enebarn?

[AnonymBruker]

Langt, men håper noen orker lese ❤️

Jeg har så dårlig samvittighet for barnet mitt! Vi hadde hele tiden tenkt vi skulle ha 2, men like etter fødsel knakk jeg totalt sammen. Etter utredning viste det seg at jeg hadde udiagnostisert Asperger.

Nå sliter jeg veldig med at jeg blir overstimulert. Mammarollen er krevende, selv om jeg med hånden på hjertet elsker barnet og det å være mamma. Jeg sliter derimot med alt annet og blir autistisk utbrent med en gang. 10-20% jobb kan gå, men allerede oppe på 30% fikk jeg en ny knekk.

Nå er jeg på vei inn i AAP og behandler sier jeg må forberede meg på et langt løp i AAP med uviss utgang.

Mannen vil ha et barn til. Men jeg kan jo virkelig ikke sette et barn til til verden i min situasjon?

Samtidig tenker jeg på barnet vi allerede har. Hen blir så fryktelig alene. Har ingen jevnaldrende søskenbarn, kun oss foreldrene og besteforeldre samt noen gamle tanter og onkler som ikke er spesielt deltakende. Besteforeldrene er alle rundt 80 så barnet vil ikke få mye glede av dem.

Jeg føler på en slags «plikt» til å gi barnet minst en person til i livet sitt? En nær relasjon barnet kan ha glede av gjennom livet. Hvem har min lille når jeg og far går bort liksom? Sannheten er ingen, med mindre hen får egen partner, barn, venner, men det er jo ingen garanti for at det blir så nære relasjoner som det familie er.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Et slags hjertesukk.

Det viktigste for meg er at barnet har det bra, men innser jo også at mammaen må fungere for at barnet skal ha det bra.

Anonymkode: d14f8...379

[Stor pike]

Ja, det må jo det. Jeg har enebarn og det kan aldri endres på. Og livet må jo bli bra uten søsken også. 

[AnonymBruker]

Så vanskelig å være i denne situasjonen. Jeg var hun som ville ha to, nå sett i etterkant så hadde det vært så fint med ett 😅 angrer ikke på barna mine men livet ville vært så mye enklere med ett barn… ingen garanti for at barna skal like hverandre som voksen uansett..

Anonymkode: 7c75e...1af

[AnonymBruker]

Forskning har vist at enebarn klarer seg utmerket. På noen områder gjør de det bedre enn barn med søsken, blant annet er det funnet at de har noe høyere intelligens og høyere utdannelse enn barn med søsken. Forskning har ikke avslørt at de er bortskjemte, selvsentrerte og alt det andre vi vanligvis beskylder enebarn for å være. Dessverre viser forskning at enebarn har noe dårligere helse som voksne.

Men så er det dette med ensomhet. Jeg er selv enebarn, i en familie uten andre barn. Da jeg var liten ønsket jeg meg et søsken mer enn noe annet i verden. Jeg fikk hund i stedet. Jeg var sjenert og syntes det var vanskelig å komme i kontakt med andre barn. Som voksen ser jeg at jeg hadde veldig godt av den sosiale treningen jeg fikk ved å være mye ensom. Jeg har kjempelett for å komme i kontakt med nye mennesker og har et enormt nettverk. Jeg er fremdeles sjenert innerst inne, men jeg har lært å knekke den sosiale koden. 

Jeg skjønte også tidlig at jeg hadde goder mine venner ikke hadde, fordi jeg var enebarn. Vi hadde bedre råd, jeg fikk delta på dyrere fritidsaktiviteter og foreldrene mine lot meg alltid ha med en venn på ferie. Vi dro til syden hvert år, så jeg ble ganske populær. Jeg tror det er viktig at foreldre legger til rette for slike ting.

Som voksen er det hardt å være alene med gamle foreldre. Men jeg har skjønt at det er det mange som er, selv om de har søsken. Min mann er også alene med sine foreldre, fordi broren hans ikke eier ansvarsfølelse. Forøvrig er det verdt å merke seg at ikke alle søsken går godt over ens heller. Man kan fint ende opp med to ensomme barn. Jeg tror det viktigste er at du bruker den energien du har på det barnet som allerede er der. Gjør det beste ut av situasjonen, så skal du se barnet får det like fint som meg.

Anonymkode: e2f64...6f1

[AnonymBruker]

Selvsagt. Jeg er enebarn som alltid har elsket å ha huset og foreldrene mine for meg selv. Husker hvor lettet jeg var da jeg kom hjem til et stille og rolig hjem etter å ha besøkt venner med flere søsken.

Det er jo heller ingen garanti at søsken er nære, avlaster hverandre med gamle foreldre osv. Mamma har tre søsken, men hun er den eneste som besøker bestemor og hjelper henne i hjemmet. 

Jeg har valgt å få ett barn selv også. Jeg vil mye heller bruke nok tid og ressurser på å sørge for at ett barn får det best mulig. Samt at siden jeg alltid likte være enebarn, tenker jeg jeg vil gi den samme opplevelsen til eget barn.

Mannen min har en søster, men fordi de bare har kranglet i oppveksten og har minimal kontakt som voksne, var han også veldig enig i ett barn selv.

Anonymkode: c6df1...64a

[AnonymBruker]

Tja, det er veldig fint med søsken, om man liker hverandre. Det har man jo ingen garanti for, hverken da de er barn eller voksne

Anonymkode: f5091...461

[AnonymBruker]

Enebarn vil oftest savne søsken.

Søsken vil oftest ønske de var enebarn, av ulike grunner.

Anonymkode: 8b5a3...61e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan barnet få et godt liv, avhengig av dere foreldre som omsorgspersoner og også miljøet rundt barnet. 

Jeg vokste opp i søskenflokk på fire, og trivdes godt med det. Har nå stor familie (vokste opp med liten), da alle mine søsken og jeg har minst to barn, og alle har partnere.

Selv opplever jeg hverdagen som mindre strevsom med to, da de underholder hverandre, men hvordan det vil bli for deg med overstimulering, vet jeg sannelig ikke. Det er jo dobbelt så mange tilstelninger/foreldremøter/venner på besøk osv. 

Så om din mann har så lyst på et barn til og du velger å si ja, så bør dere først og fremst legge plan på at HAN er den som må ta mer ansvar i hverdagen for at du skal kunne klare å leve på en god og givende måte. Det er viktig at du har det bra, og ikke tenke på at barnet er ensomt - for det vet ikke hvordan det er å ha søsken. Det er ikke slik at det mangler et søsken, det har ikke mistet et søsken. Det har aldri vært noe søsken, og det er det vanlige og naturlige for ditt barn. 

Anonymkode: 35735...0b0

[AnonymBruker]

Mann er ikke garantert at søsken får et godt forhold til hverandre. Noen blir selvsakt veldig nære og har et tett forhold hele livet.

Jeg har et lykkelig liv, mange andre enebarn har også det.

Anonymkode: ee520...222

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det fantastisk som enebarn. Aldri savnet søsken.

Min kone har et veldig dårlig forhold, nærmest fraværende til sine søsken. Der har søsken vært en større kilde til frustrasjon og bekymring en hva det har vært til glede.

Anonymkode: c3179...2de

[AnonymBruker]

Mange har strålende liv som enebarn.

Men dersom du fungerer godt i mammarollen og det ikke er familielivet som trigger autistisk utbrenthet, hva er det som hindrer deg i barn 2? Samfunnet, at det ikke er "ansvarlig" i AAP, eller annet?

Jeg går også på AAP, har 2 barn.

For meg er 2 barn enklere enn ett.. Den store omveltningen det var å få barn ved å legge om alle rutiner som ga meg vansker etter barn 1 var helt fraværende etter barn 2. Da var jo livet på plass med rutinene allerede, barn 2 kom inn i en verden tilpasset barn, så det var ikke så store forskjeller. Rutinene med barn var allerede innarbeidet, så det var ikke så stor forskjell for meg heller. Etterhvert synes jeg 2 barn sammen har vært fantastisk, de har så mye glede i hverandre at det avlaster meg mer enn det er "merarbeid."

Dessuten er det familien min, så det gjør meg ikke utbrent fordi det er hjemme, trygt og slik det skal være.

Hvis du ønsker deg 2 barn, så tenk på dette.. Gå etter hva du vil ha, og hva du greier. Legg bort fra du tenker er riktig og hva samfunnet mener osv.

Dersom du kjenner at du ikke har kapasitet men vurderer det fordi du "bør" ha 2 barn, nei det må du ikke. 

Anonymkode: f5cbd...d57

[AnonymBruker]

I din situasjon ville jeg aldri skaffet et barn til. Vær fornøyd med det dere har

Anonymkode: af47d...dfc

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med et søsken, vi har aldri vært spesielt nære. 

Før jeg fikk barn ønsket jeg meg flere. Men når jeg fikk første, var jeg ferdig. Nå tolv år etterpå angrer jeg ikke. Barnet har heller ikke mye familie rundt seg. 

Men vi bor i et boligområde med ekstrem mange barn. Hen har sine venner og dem henger sammen heletiden. Men hen syntes det er deilig å komme hjem hvor det er rolig. 

Det er ingen garanti for at søsken vil ha gleden av hverandre. Og når du sliter med det du gjør, er det vel kanskje best å bruke de kreftene på det barnet du har. Nå vet ikke jeg hvor gammelt barnet er. Men det vil få seg et nettverk i barnehage og skole, hvis du og far er litt på å hjelper så kommer det nok til å ordne seg. 

En annen ting du bør tenke på, er hvor mange barn du kan ha alene hvis det skulle bli slutt mellom deg og barnefaren? 

 

Anonymkode: 36b1a...a5e

[AnonymBruker]

Selvsagt kan det få et godt liv , min savner ikke søsken men vi har vært god på å ta med sndre barn på aktiviteter og reiser , det tenker jeg er viktig

Anonymkode: 6b31d...a3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Langt, men håper noen orker lese ❤️

Jeg har så dårlig samvittighet for barnet mitt! Vi hadde hele tiden tenkt vi skulle ha 2, men like etter fødsel knakk jeg totalt sammen. Etter utredning viste det seg at jeg hadde udiagnostisert Asperger.

Nå sliter jeg veldig med at jeg blir overstimulert. Mammarollen er krevende, selv om jeg med hånden på hjertet elsker barnet og det å være mamma. Jeg sliter derimot med alt annet og blir autistisk utbrent med en gang. 10-20% jobb kan gå, men allerede oppe på 30% fikk jeg en ny knekk.

Nå er jeg på vei inn i AAP og behandler sier jeg må forberede meg på et langt løp i AAP med uviss utgang.

Mannen vil ha et barn til. Men jeg kan jo virkelig ikke sette et barn til til verden i min situasjon?

Samtidig tenker jeg på barnet vi allerede har. Hen blir så fryktelig alene. Har ingen jevnaldrende søskenbarn, kun oss foreldrene og besteforeldre samt noen gamle tanter og onkler som ikke er spesielt deltakende. Besteforeldrene er alle rundt 80 så barnet vil ikke få mye glede av dem.

Jeg føler på en slags «plikt» til å gi barnet minst en person til i livet sitt? En nær relasjon barnet kan ha glede av gjennom livet. Hvem har min lille når jeg og far går bort liksom? Sannheten er ingen, med mindre hen får egen partner, barn, venner, men det er jo ingen garanti for at det blir så nære relasjoner som det familie er.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Et slags hjertesukk.

Det viktigste for meg er at barnet har det bra, men innser jo også at mammaen må fungere for at barnet skal ha det bra.

Anonymkode: d14f8...379

Det går helt fint å være enebarn. Det er fint med søsken også, og hva som er fint, varierer med alder og livssituasjon, men barndommen er viktig, og det er kanskje bedre å være alenebarn med en oppegående mor, enn å være et søskenpar med en totalt knekt mor.

Min kone er enebarn, og hun har hatt en fin barndom. Hun har av og til kjent på at det hadde vært fint med søsken, spesielt da hennes foreldre ble syke og trengte mer oppmerksomhet og hjelp, men det har gått helt fint. Hun har fått en storfamilie gjennom å gifte seg med meg, og det fungerer bra.

Anonymkode: 0a98a...1b6

[AnonymBruker]

Ene barnet hadde klart seg godt, uten savn, som enebarn. Det andre barnet ville vært fra seg av savn etter en større flokk. Finnes ingen fasit på dette. Noen barn i fra store flokker ønsker kanskje at de var enebarn, og motsatt.

Anonymkode: 69e1d...6dd

[AnonymBruker]

Jeg hadde egentlig lyst på minst 2 barn, men livet blir ikke alltid som man hadde sett for seg. 
For meg ble det med bare et barn fordi det barnet jeg fikk har barneautisme. Det har vært krevende nok med bare han og jeg tror ikke jeg hadde klart å yte god nok omsorg med en baby i tillegg. 
 

Nå er gutten min tenåring og han ønsker seg ikke søsken. Han er veldig fornøyd med å ha oppmerksomheten for seg selv 😅

Barnet ditt vil få venner og blir ikke helt alene ♥️ det er ikke nødvendigvis liv laga med søsken heller. Jeg har 5 søsken og ensomheten er der allikevel. 

Med tanke på at du har fått en autismediagnose selv så må du også huske at det går i arv. Om barnet ditt viser seg å også ha autisme så ville kanskje et barn til bli alt for mye? Nå vet ikke jeg hvor gammel du er og hvor gammelt barnet ditt er, men om barnet fortsatt er veldig lite så er det kanskje lurt å sitte rolig i båten uansett?

Anonymkode: d0703...c7d

[AnonymBruker]

Det viktigste for barn er oppegående foreldre, ikke søsken slik mange på kg synes å tro. 

Anonymkode: 85901...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Langt, men håper noen orker lese ❤️

Jeg har så dårlig samvittighet for barnet mitt! Vi hadde hele tiden tenkt vi skulle ha 2, men like etter fødsel knakk jeg totalt sammen. Etter utredning viste det seg at jeg hadde udiagnostisert Asperger.

Nå sliter jeg veldig med at jeg blir overstimulert. Mammarollen er krevende, selv om jeg med hånden på hjertet elsker barnet og det å være mamma. Jeg sliter derimot med alt annet og blir autistisk utbrent med en gang. 10-20% jobb kan gå, men allerede oppe på 30% fikk jeg en ny knekk.

Nå er jeg på vei inn i AAP og behandler sier jeg må forberede meg på et langt løp i AAP med uviss utgang.

Mannen vil ha et barn til. Men jeg kan jo virkelig ikke sette et barn til til verden i min situasjon?

Samtidig tenker jeg på barnet vi allerede har. Hen blir så fryktelig alene. Har ingen jevnaldrende søskenbarn, kun oss foreldrene og besteforeldre samt noen gamle tanter og onkler som ikke er spesielt deltakende. Besteforeldrene er alle rundt 80 så barnet vil ikke få mye glede av dem.

Jeg føler på en slags «plikt» til å gi barnet minst en person til i livet sitt? En nær relasjon barnet kan ha glede av gjennom livet. Hvem har min lille når jeg og far går bort liksom? Sannheten er ingen, med mindre hen får egen partner, barn, venner, men det er jo ingen garanti for at det blir så nære relasjoner som det familie er.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Et slags hjertesukk.

Det viktigste for meg er at barnet har det bra, men innser jo også at mammaen må fungere for at barnet skal ha det bra.

Anonymkode: d14f8...379

Blir bra men ja det er et stort tomrom

Anonymkode: 18d5d...a35

[AnonymBruker]

Jeg følte også på et slags indre "press" til å gi vår førstefødte søsken. Har nå to på hhv 6 og 2 1/2 år. Er uendelig glad i begge barna mine, og det varmer meg langt inn i hjertet å se dem leke sammen og ha omsorg for hverandre. Håper de gjennom hele livet kan ha et godt forhold, men det har man jo aldri noe garanti for.

Det er mange fordeler med å ha søsken, men mange fordeler med å være enebarn også. Myten om det ensomme og triste enebarnet er kun fordommer fra gamle dager. Mye forskning viser at enebarn gjør det bra på mange plan i livet. Det er dessuten mye vanligere med enebarn nå enn før har jeg inntrykk av. Her jeg bor et det flere enebarn i gaten, og de fungerer sosialt som alle andre barn. Min mann er også enebarn og sier han aldri har savnet søsken. Han har hatt foreldre som har hatt god tid til å følge ham opp på alt. Både fritidsaktiviteter, skolearbeid og alle andre ting. Han er oppvokst i et område med masse barn så han har ikke hatt noe ensom barndom. Mange av vennene fra denne tiden har han fortsatt som nære venner den dag i dag. Jeg har møtt mange enebarn som er veldig gode på det sosiale, og det å skaffe seg nettverk og venner. 

Poenget mitt er at den følelsen av at man "må" gi barnet søsken ikke må overskygge realiteten. Jeg skjønner godt din tankegang og frykt for at flere barn kan bli for slitsomt i din situasjon. Det ER tidvis veldig slitsomt med to barn, og hvis magefølelsen tilsier er det er noe man ikke vet om man orker så må man lytte til den. Er mannen din f.eks. klar til å ta hovedansvaret om du ikke makter? Er han innstilt på at det kan bli veldig krevende, f.eks. om barn nr.2 blir kolikkbaby eller har særskilt behov/diagnoser? Dette må diskuteres nøye. Kan du la avgjørelsen om flere barn ligge litt, til du har fått avklart AAP og får mer ro i tilværelsen? 

Anonymkode: 31a6f...5a3