Vanskelig å ikke bli akseptert noe sted - gjør jeg det riktig for meg selv å trekke meg unna folk mest mulig?

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var veldig liten, blitt mislikt av de fleste rundt. Både grunnet utseendet og fordi jeg ikke har lært meg viktige sosiale koder som følge av mobbing/utfrysing gjennom hele barndoms- og ungdomstiden. Jeg har merket utallige ganger at folk rundt er mye mer kritisk til meg enn de fleste andre. Jeg har ingen "tabbekvote" og blir fulgt med argusøyne. Når andre gjør tilsvarende, blir det ledd av, mens jeg får kritikk. Kritikk, kritikk, pirk og mer kritikk, hele tiden. Jeg har begynt å trekke meg unna folk med mindre jeg MÅ kommunisere med dem som følge av en plikt. Fordi uendelige mengder med kritikk ødelegger meg psykisk. Det ser ut som folk rett og slett leter etter feil, også der de ikke finnes. Gjør jeg det riktig for å beskytte meg selv?

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

Det du MÅ er å forstå at det er helt ok å være alene. 

Anonymkode: d4c82...609

[Granskudd]

Jeg forstår jo hvorfor du trekker deg unna. Og det er fristende å si at du er et voksent menneske som kan velge helt selv, men helt oppriktig så tenker jeg at du gjør deg selv en bjørnetjeneste. Den som til syvende og sist får det verst av den unnvikende metoden er deg selv. Vi trenger alle noen mennesker i livet vårt som er vår gjeng eller klan. Det trenger ikke å være mange, og du trenger ikke å være en sosial sommerfugl, men i det minste én god venn i livet bør alle ha. 

Hva tror du er årsaken til at du ikke leser sosiale koder og hvorfor tror du at andre holder deg til en annen standard? 

[AnonymBruker]

Min erfaring med mobbeofre er at de veldig ofte føler seg urettferdig behandlet i enhver situasjon, og at de gjør seg selv til offer. De tåler ikke den minste motsigelse før de går rett i offermodus. 

Det med god grunn, å bli mobbet er helt forferdelig og det ødelegger mennesker. Dette er en av måtene et mobbeoffer blir ødelagt på.

Men, før du trekker deg vekk fra alle - har du prøvd terapi? Prøvd å komme deg ut av rollen som mobbeofferet? 

 

Anonymkode: 4928d...a81

[AnonymBruker]

De fleste mennesker er ego drittsekker og tenker bare på seg selv. Jeg har ikke samme oppvekst som deg, men har kuttet ut mennesker helt fordi det tilfører ikke verdi til mitt liv.

 

Anonymkode: dafb0...088

[MollyJones]

Har du prøvd å få et nettverk i litt andre miljøer? 

Tenker litt på gaming miljøet som jeg opplever å være rausere mot de som kanskje faller utenfor på mange andre sosiale arenaer. Men finnes sikkert andre miljøer også som er inkluderende. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min erfaring med mobbeofre er at de veldig ofte føler seg urettferdig behandlet i enhver situasjon, og at de gjør seg selv til offer. De tåler ikke den minste motsigelse før de går rett i offermodus. 

Det med god grunn, å bli mobbet er helt forferdelig og det ødelegger mennesker. Dette er en av måtene et mobbeoffer blir ødelagt på.

Men, før du trekker deg vekk fra alle - har du prøvd terapi? Prøvd å komme deg ut av rollen som mobbeofferet? 

 

Anonymkode: 4928d...a81

Jeg er ingen offer. Jeg skulle ønske jeg var det. Dessverre så ser jeg klare forskjeller i behandlingen. 

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

Jeg har trekt meg unna de fleste i dag. Ikke fordi jeg tenker folk flest er jævlige, men måten jeg blir møtt på gjør meg psykisk dårlig. Siden jeg er fysisk syk ønsker jeg ikke å bli verre🫤

Anonymkode: d501e...831

[AnonymBruker]

MollyJones skrev (4 timer siden):

Har du prøvd å få et nettverk i litt andre miljøer? 

Tenker litt på gaming miljøet som jeg opplever å være rausere mot de som kanskje faller utenfor på mange andre sosiale arenaer. Men finnes sikkert andre miljøer også som er inkluderende. 

Det hadde vært en god ide, bare at jeg er "låst" tidsmessig i hamsterhjulet jobb/hjem/barnas aktiviteter/kvalitetstid med mann og barn. Har også blitt "skuddredd" etter en del råtten behandling uten grunn.

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (4 timer siden):

Jeg forstår jo hvorfor du trekker deg unna. Og det er fristende å si at du er et voksent menneske som kan velge helt selv, men helt oppriktig så tenker jeg at du gjør deg selv en bjørnetjeneste. Den som til syvende og sist får det verst av den unnvikende metoden er deg selv. Vi trenger alle noen mennesker i livet vårt som er vår gjeng eller klan. Det trenger ikke å være mange, og du trenger ikke å være en sosial sommerfugl, men i det minste én god venn i livet bør alle ha. 

Hva tror du er årsaken til at du ikke leser sosiale koder og hvorfor tror du at andre holder deg til en annen standard? 

Ja, vi trenger noen mennesker som spiller oss gode og tilfører vårt liv noe positivt. Å ha mennesker i livet som bare pirker, kritiserer og plukker, er mye verre enn å ikke ha noen i det hele tatt. Min personlige opplevelse, i hvert fall. 

Årsaken til at jeg ikke er flink med sosiale koder er at jeg aldri har hatt venner som barn, ungdom eller voksen. Hvorfor jeg blir så til de grader behandlet annerledes enn andre rundt meg, vet jeg ikke. I to helt identiske situasjoner kan en "populær" person få et smil og en latter, mens for meg blir det laget svær drama. 

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min erfaring med mobbeofre er at de veldig ofte føler seg urettferdig behandlet i enhver situasjon, og at de gjør seg selv til offer. De tåler ikke den minste motsigelse før de går rett i offermodus. 

Det med god grunn, å bli mobbet er helt forferdelig og det ødelegger mennesker. Dette er en av måtene et mobbeoffer blir ødelagt på.

Men, før du trekker deg vekk fra alle - har du prøvd terapi? Prøvd å komme deg ut av rollen som mobbeofferet? 

 

Anonymkode: 4928d...a81

Min erfaring er at om noen kaller Kari ei feit hore hver dag i ett år, så er det greit, men kaller Kari Trine for ei feit hore en dag, så blir det slått knallhardt ned på. Og protesterer Kari på denne åpenbare forskjellsbehandlingen, så "går hun i offermodus". Og du synes det er merkelig at Kari føler seg urettferdig behandlet? 

Du må gjerne kalle dette å innta en offerrolle, og at ofre ofte føler seg urettferdig behandlet "i enhver situasjon", men det er fint lite annet enn ansvarsfraskrivelse. De som mobber vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, de er unntatt konsekvenser i sitt hode. For de mener at de kan gjøre hva de vil, mot hvem de vil, uten konsekvenser. Og når offeret reagerer kastes ansvaret bare over på offeret, de "tar på seg en offerrolle", er for sensitiv, eller noe anna sprøyt. 

Så hva med å slutte å si med mobbeoffer om å gå i terapi for å slutte å være i en offerrolle som ikke eksisterer, og be mobbere gå i terapi for å ikke være et drittsekk? For å finne ut hvorfor de føler seg hevet over konsekvenser for sine egne handlinger?

Anonymkode: 8b4d1...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min erfaring er at om noen kaller Kari ei feit hore hver dag i ett år, så er det greit, men kaller Kari Trine for ei feit hore en dag, så blir det slått knallhardt ned på. Og protesterer Kari på denne åpenbare forskjellsbehandlingen, så "går hun i offermodus". Og du synes det er merkelig at Kari føler seg urettferdig behandlet? 

Du må gjerne kalle dette å innta en offerrolle, og at ofre ofte føler seg urettferdig behandlet "i enhver situasjon", men det er fint lite annet enn ansvarsfraskrivelse. De som mobber vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, de er unntatt konsekvenser i sitt hode. For de mener at de kan gjøre hva de vil, mot hvem de vil, uten konsekvenser. Og når offeret reagerer kastes ansvaret bare over på offeret, de "tar på seg en offerrolle", er for sensitiv, eller noe anna sprøyt. 

Så hva med å slutte å si med mobbeoffer om å gå i terapi for å slutte å være i en offerrolle som ikke eksisterer, og be mobbere gå i terapi for å ikke være et drittsekk? For å finne ut hvorfor de føler seg hevet over konsekvenser for sine egne handlinger?

Anonymkode: 8b4d1...12a

Det er nettopp det jeg, TS, opplever. Jeg har noen veldig få kilo for mye, og har fått flere kommentarer fra mine omgivelser om at jeg kanskje burde gå i løsere klær, at jeg ser gravid ut, at jeg burde trene osv. En kollega som er rundt 90 kilo får INGEN kommentarer, og jeg ble hakket skikkelig på en gang da vi diskuterte kosthold og trening, og jeg kom inn på temaet slanking, for dette temaet kunne jo såre denne kollegaen, så jeg måtte holde kjeft.

Slike eksempler er dessverre mange. I idrettsklubben, der jeg innehar tre frivillige verv, var lederen skikkelig ufin da jeg overså en faktura på treningsavgift (pluss flere andre fakturaer, som følge av kavalkaden lungebetennelse-hjerteinfarkt hos mor-far på sykehus-sykt barn), mens foreldre som rett og slett ikke betaler gang på gang og heller ikke engasjerer seg i klubbens arbeid, blir møtt med smil og høflige fraser. 

Et par "venninner" lot til å støtte meg i en vanskelig periode og fisket regelrett informasjon om en konkret hendelse ut av meg, for så å kutte meg ut med beskjed om at jeg maser og gnåler så mye om denne hendelsen hele tiden. 

Jeg har også fått mange ganger beskjed om at jeg ikke må være så hårsår, gå i offerrolle og så videre. Etter ren drittsekkoppførsel. 

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har siden jeg var veldig liten, blitt mislikt av de fleste rundt. Både grunnet utseendet og fordi jeg ikke har lært meg viktige sosiale koder som følge av mobbing/utfrysing gjennom hele barndoms- og ungdomstiden. Jeg har merket utallige ganger at folk rundt er mye mer kritisk til meg enn de fleste andre. Jeg har ingen "tabbekvote" og blir fulgt med argusøyne. Når andre gjør tilsvarende, blir det ledd av, mens jeg får kritikk. Kritikk, kritikk, pirk og mer kritikk, hele tiden. Jeg har begynt å trekke meg unna folk med mindre jeg MÅ kommunisere med dem som følge av en plikt. Fordi uendelige mengder med kritikk ødelegger meg psykisk. Det ser ut som folk rett og slett leter etter feil, også der de ikke finnes. Gjør jeg det riktig for å beskytte meg selv?

Anonymkode: d83cb...b27

Åå, skjønner ganske nøyaktig hvordan du har det, ein har havna nederst  i hierarkiet rett og slett. 

Jeg bor på bygda som jeg aldri kom utav, med omtrent samme bakgrunnen, og er såpass skuddredd etter alt, att om folk som ikke kjenner meg, oppfører seg som folk og er hyggelig og inviterende, så skygger jeg jo unna i redsel "for hva i alle dager er dette for noe?! " jeg vet jo ikke hvordan jeg skal oppføre meg i det hele tatt, lager kanskje en litt påtatt personlighet, og det merker jo folk, jeg er jo aldri meg selv lenger. 

For min del så ble jeg nok bare slik, og er heldigvis glad for å vere for meg selv, har ingen problemer med å fylle dagene, men av og til så kjenner jeg jo på ensomheten som alle andre.  Bortsett fra det så er jeg smilende og høflig mot folk, jeg greier bare ikke forholde meg til de lenger. 

Anonymkode: 54225...41d

[AnonymBruker]

Har ei som deg i sameiet. Barna hennes tas ut av skoler hvert år (de går nå i 4. og 2. klasse) fordi hun ser en mobbesak der andre foreldre ville sett noen litt uheldige, men vanlige situasjoner barn imellom. Har all sympati i utgangspunktet.  Har vært mobba selv. Men i en hverdag med begrensa energi/tid faser man lett ut krevende mennesker.  Ikke fordi man ikke har sympati, men hvem har overskudd og tid til å være nærmest støttekontakt/hobbypsykolog for skadeskutt mennesker? 

Anonymkode: deb6d...79b

[AnonymBruker]

Høres for meg ut som du tar alt i absolutt verste mening og faktisk er litt hårsår. 

Det er noe dritt å høre det.. ingen liker det.. men er det noe gjentakende i livet ditt at flere forteller deg at du er hårsår og overreagerer så er det faktisk ikke utenkelig at du er nettopp det. 

Tror uansett om det er de eller deg som tar feil at du får det mye bedre med deg selv om du gir litt mer faen i «rettferdighet» og hva andre måtte mene. 

Anonymkode: 60358...3c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Åå, skjønner ganske nøyaktig hvordan du har det, ein har havna nederst  i hierarkiet rett og slett. 

Jeg bor på bygda som jeg aldri kom utav, med omtrent samme bakgrunnen, og er såpass skuddredd etter alt, att om folk som ikke kjenner meg, oppfører seg som folk og er hyggelig og inviterende, så skygger jeg jo unna i redsel "for hva i alle dager er dette for noe?! " jeg vet jo ikke hvordan jeg skal oppføre meg i det hele tatt, lager kanskje en litt påtatt personlighet, og det merker jo folk, jeg er jo aldri meg selv lenger. 

For min del så ble jeg nok bare slik, og er heldigvis glad for å vere for meg selv, har ingen problemer med å fylle dagene, men av og til så kjenner jeg jo på ensomheten som alle andre.  Bortsett fra det så er jeg smilende og høflig mot folk, jeg greier bare ikke forholde meg til de lenger. 

Anonymkode: 54225...41d

Jeg har heller ingen problemer med å fylle dagene med mann, barn, hobbyer, hunder, friluftsliv og bøker. Men så er det slik at jeg dessverre må omgås folk som ikke vil meg så godt fra tid til annen. Jeg er også smilende og høflig mot folk, men har faktisk begynt å si fra når de går over grensa. Og det er ikke måte på hvor dramatiske og selvrettferdige de plutselig blir! Når jeg påpeker at de plukker på meg, kommer med upassende kommentarer, så er det klukking og påstander om at "det er jo bare velmenende råd", "vi vil jo bare ditt beste", "du må jo forstå at bla bla bla". Folk blir provosert når jeg høflig setter grenser. Mon tro hvorfor ...

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Høres for meg ut som du tar alt i absolutt verste mening og faktisk er litt hårsår. 

Det er noe dritt å høre det.. ingen liker det.. men er det noe gjentakende i livet ditt at flere forteller deg at du er hårsår og overreagerer så er det faktisk ikke utenkelig at du er nettopp det. 

Tror uansett om det er de eller deg som tar feil at du får det mye bedre med deg selv om du gir litt mer faen i «rettferdighet» og hva andre måtte mene. 

Anonymkode: 60358...3c4

Derfor har jeg begrenset kontakten med folk til et minimum. Jeg snakker ikke om rettferdighet, men at jeg blir behandlet synlig dårligere enn andre, uten grunn. I helt klin like situasjoner. For meg er det best å forsøke å ikke omgås folk så mye.

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Min erfaring er at om noen kaller Kari ei feit hore hver dag i ett år, så er det greit, men kaller Kari Trine for ei feit hore en dag, så blir det slått knallhardt ned på. Og protesterer Kari på denne åpenbare forskjellsbehandlingen, så "går hun i offermodus". Og du synes det er merkelig at Kari føler seg urettferdig behandlet? 

Du må gjerne kalle dette å innta en offerrolle, og at ofre ofte føler seg urettferdig behandlet "i enhver situasjon", men det er fint lite annet enn ansvarsfraskrivelse. De som mobber vil ikke ta ansvar for sine egne handlinger, de er unntatt konsekvenser i sitt hode. For de mener at de kan gjøre hva de vil, mot hvem de vil, uten konsekvenser. Og når offeret reagerer kastes ansvaret bare over på offeret, de "tar på seg en offerrolle", er for sensitiv, eller noe anna sprøyt. 

Så hva med å slutte å si med mobbeoffer om å gå i terapi for å slutte å være i en offerrolle som ikke eksisterer, og be mobbere gå i terapi for å ikke være et drittsekk? For å finne ut hvorfor de føler seg hevet over konsekvenser for sine egne handlinger?

Anonymkode: 8b4d1...12a

Ja, du har helt klart et poeng, og jeg burde ha formulert meg bedre/annerledes. 

Mobbere er absolutt verste sort, og samfunnet som helhet burde gjort veldig mye mer for å slå ned på mobbing. 

Min erfaring kommer fra tiden som ung voksen der jeg har blitt venn med flere som ble mobbet i ungdomstiden. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg opplevde dem som veldig krevende mennesker. Et eksempel, av mange, kunne være at vi skulle gå på kino sammen, og hadde ulike meninger om hvilken film vi skulle se. Da kunne den tidligere mobbeofferet si " Ja, jeg vil gjerne se på X, men jeg skjønner at ingen vil se det jeg vil se, det er alltid slik at mine meninger ikke har noe å si".  På den måten fikk personen alltid viljen sin, og om den ikke fikk det så var det bare en fortsettelse av den urettferdigheten personen tidligere hadde blitt utsatt for. Samtidig skjønner jeg at det er blitt sånn, all den tid personen faktisk har blitt utsatt for massiv urettferdighet. Men, å fortsette å leve i dette narrativet om å alltid bli behandlet urettferdig er ikke sunt, og det blir slitsomt for omgivelsene som trekker seg unna, og dermed får personen rett i sin historie: ingen vil være med han. 

Så kan man sitte der og oppleve alt som urettferdig, eller man kan kanskje få noen nye perspektiver ved å gå i terapi. 

Om jeg blir påkjørt av en fyllekjører er det noen andre som har ødelagt livet mitt, men det er fortsatt jeg som må gjøre jobben med opptrening og rehabilitering. Man kan selvsagt bli bitter og negativ - men hvem skader egentlig det?

Anonymkode: 4928d...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, du har helt klart et poeng, og jeg burde ha formulert meg bedre/annerledes. 

Mobbere er absolutt verste sort, og samfunnet som helhet burde gjort veldig mye mer for å slå ned på mobbing. 

Min erfaring kommer fra tiden som ung voksen der jeg har blitt venn med flere som ble mobbet i ungdomstiden. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg opplevde dem som veldig krevende mennesker. Et eksempel, av mange, kunne være at vi skulle gå på kino sammen, og hadde ulike meninger om hvilken film vi skulle se. Da kunne den tidligere mobbeofferet si " Ja, jeg vil gjerne se på X, men jeg skjønner at ingen vil se det jeg vil se, det er alltid slik at mine meninger ikke har noe å si".  På den måten fikk personen alltid viljen sin, og om den ikke fikk det så var det bare en fortsettelse av den urettferdigheten personen tidligere hadde blitt utsatt for. Samtidig skjønner jeg at det er blitt sånn, all den tid personen faktisk har blitt utsatt for massiv urettferdighet. Men, å fortsette å leve i dette narrativet om å alltid bli behandlet urettferdig er ikke sunt, og det blir slitsomt for omgivelsene som trekker seg unna, og dermed får personen rett i sin historie: ingen vil være med han. 

Så kan man sitte der og oppleve alt som urettferdig, eller man kan kanskje få noen nye perspektiver ved å gå i terapi. 

Om jeg blir påkjørt av en fyllekjører er det noen andre som har ødelagt livet mitt, men det er fortsatt jeg som må gjøre jobben med opptrening og rehabilitering. Man kan selvsagt bli bitter og negativ - men hvem skader egentlig det?

Anonymkode: 4928d...a81

Jeg er overhodet ikke slik. Med urettferdighet mener jeg at det stilles mye strengere krav/standard til meg enn andre mennesker i helt like situasjoner. Jeg får mer tyn og pes, mer kritikk og plukking, folk leter etter feil og kommer med sårende kommentarer. Det ER sårende kommentar at man ser gravid ut og burde bruke løsere klær for å skjule kroppen. Det ER rart når en ildsjel i en idrettslag får skikkelig bitchete tilbakemelding den ene gangen hun har oversett en regning, og når hun kommer med en forklaring, så får hun høre "jeg forstår, men det er ikke vårt problem, sånn egentlig". Mens andre er kroniske unnasluntrere, som blir mottatt med smil og vennskap. Det gjør noe med deg, at du aldri "når opp", alt du gjør er feil, og folk blir aldri fornøyd uansett. Derfor har jeg trukket meg unna.

Selvfølgelig anser jeg ikke det at noen har annerledes smak, at man kan komme for en ulykke eller at ikke alle mennesker tiltrekkes av det samme, som urettferdig eller vanskelig. Jeg har snakket med psykolog om mine opplevelser, og hun backet meg opp - det var ikke noe jeg bare innbilte meg. 

Anonymkode: d83cb...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er overhodet ikke slik. Med urettferdighet mener jeg at det stilles mye strengere krav/standard til meg enn andre mennesker i helt like situasjoner. Jeg får mer tyn og pes, mer kritikk og plukking, folk leter etter feil og kommer med sårende kommentarer. Det ER sårende kommentar at man ser gravid ut og burde bruke løsere klær for å skjule kroppen. Det ER rart når en ildsjel i en idrettslag får skikkelig bitchete tilbakemelding den ene gangen hun har oversett en regning, og når hun kommer med en forklaring, så får hun høre "jeg forstår, men det er ikke vårt problem, sånn egentlig". Mens andre er kroniske unnasluntrere, som blir mottatt med smil og vennskap. Det gjør noe med deg, at du aldri "når opp", alt du gjør er feil, og folk blir aldri fornøyd uansett. Derfor har jeg trukket meg unna.

Selvfølgelig anser jeg ikke det at noen har annerledes smak, at man kan komme for en ulykke eller at ikke alle mennesker tiltrekkes av det samme, som urettferdig eller vanskelig. Jeg har snakket med psykolog om mine opplevelser, og hun backet meg opp - det var ikke noe jeg bare innbilte meg. 

Anonymkode: d83cb...b27

Du kjenner deg og din situasjon aller best, og det høres ikke ut som du blir behandlet noe godt av menneskene rundt deg. 

Jeg ble glad når jeg leste at du hadde familie og barn

Jeg kom med en tanke og et eksempel fra min vennekrets, og det er overhodet ikke en generaliserbar erfaring, men kunne i en lang rekke av tilbakemeldiger være en refleksjon enten til nytte for deg eller andre som leser tråden. 

Kan det være at du, i mangel av sosial trening, fremstår på en måte som gir andre en motvilje mot deg? Kanskje oppleves du på en annen måte enn du selv tror og ønsker at du fremstår? Dette kan være beskyttelsesmekanismer som helt fullt forståelig, men som alikevel kan være med å forklare urettferdigheten du opplever. Det er mye taus kunnskap og skjulte sosiale koder som ved fravær gjør at personen kan fremstå på en annen måte enn personen selv tror den fremstår. 

 

Anonymkode: 4928d...a81