Trenger innsikt: Er ikke-konfronterende terapi en misforståelse?

[AnonymBruker]

Jeg har nå hørt fra to ulike psykologer at de kategoriserer seg selv som ikke-konfronterende i terapien, og jeg trenger hjelp til å få andre synspunkter på akkurat dette fordi jeg mener det vitner om en total misforståelse av hva en psykolog skal være.

Psykologi med pasienter handler i stor grad om konfrontasjon på godt og vondt. Jeg mener at man ikke kan utvikle sunn og god relasjonsbygging uten å kunne navigere en konflikt startet av pasienten, som da faktisk er konfronterende. Det er her pasienten burde ha rom til å være utforskende fordi ofte har disse menneskene undergravd sin egen selvoppholdelsesdrift, som igjen fører til selvskading gjennom for eksempel depressive lidelser. De trenger å kunne være sinte på psykologen av ulike grunner som oppstår gjennom overføringer, og vite at psykologen fortsatt er der til neste time selv om det kan være ubehagelig både for pasienten og psykologen. Det hjelper mange av disse pasientene til å danne en mer permanent relasjon til objektet (psykologen) som en kontrast til sviktende omsorgsfigurer, som igjen fører til at pasienten danner en sterkere og sunnere relasjon til et annet menneske, som igjen hjelper pasienten med å skjønne hvordan gode relasjoner skapes.

Dersom en psykolog har en stil som er ikke-konfronterende, er jo dette bare en repetisjon av dårlige relasjoner som ikke har rom for at pasienten kan uttrykke sinne og frustrasjon fordi "det er ikke helt min greie, og dersom du vil, kan du jo bytte psykolog." Dette har jeg selv fått høre oppfordret av to ulike psykologer når denne tematikken har oppstått, litt som om de har lest den samme boka og repeterer det samme mønsteret.

Jeg lurer på om jeg er problemet når slike mønster oppstår, eller om begge disse psykologene er problemet. Hva tenker dere? Er det noen psykologer her som har noen innspill?

 

Anonymkode: 9cafa...20d

[AnonymBruker]

Jeg er ikke psykolog, men har gått lenge i terapi. Jeg er ikke enig i at psykologer trenger å være konfronterende for å hjelpe pasienten. Det er fullt mulig å få hjelp uten en stil du beskriver. Hadde min psykolog vært konfronterende hadde jeg dissosierer og mentalt forsvunnet med en gang. Da har ikke terapi noen hensikt. 

Anonymkode: b7620...084

[Bombasi]

Jeg tenker at problemet er at psykologene har kategorisert seg som ikke-konfronterende, og later da ubevisst eller bevisst å være opptatt av det. 

Det blir feil. 

En psykolog bør være kapabel til å tilpasse seg pasienten, pasientens problemstilling og pasientens behov. Da handler det om å bygge opp det som bør bygges opp, konfrontere det som bør konfronteres, utfordre det som bør utfordres og forsterke det som bør forsterkes. 

En psykolog bør derfor være allsidig. 

Det finnes utallige mestringsverktøy og behandlinger i psykologien. Men til syvende og sist bør disse tilpasses pasientene. Èn pasient trenger kogntiv terapi, en annen samtaleterapi, en annen analytisk terapi og en annen en kombinasjon av alle. Her mener jeg at mange psykologer feiler, fordi de er så opphengt i èn metode for èn pasient. Der èn psykolog har en tendens til å bruke samme behandling på alle pasientene sine. Psykologer låser seg i altfor stor grad på sin egen overbevisning. Det samme ser vi blant fastleger. Fastlegene finner sin antidepressiva, og setter nær sagt alle pasientene sine på denne som første ledd i førstelinjebehandling for ulike psykiske plager. Det blir like feil. 

Og begge disse tilfellene er like feil som å kategorisere seg selv om ikke-konfronterende i møte med pasienter. Da har man utelukket en viktig del som enkelte pasienter kan ha nytte av. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er ikke psykolog, men har gått lenge i terapi. Jeg er ikke enig i at psykologer trenger å være konfronterende for å hjelpe pasienten. Det er fullt mulig å få hjelp uten en stil du beskriver. Hadde min psykolog vært konfronterende hadde jeg dissosierer og mentalt forsvunnet med en gang. Da har ikke terapi noen hensikt. 

Anonymkode: b7620...084

ts her

De trenger ikke å være konfronterende, men hvis en pasient er det, opplever jeg at de ikke utfyller sin rolle hvis svaret på en slik emosjonell fremtoning fra pasienten er å si mer eller mindre at de ikke er konfronterende, og deretter uoppfordret foreslå: 'Du har muligheten til å søke hjelp fra andre psykologer her.'

Jeg tolker en slik uttalelse som at de passivt unngår å eie sin egen opplevelse av konfrontasjonen gjennom sin 'ikke-konfronterende' atferd, og skyver ansvaret for å navigere konfrontasjonen tilbake på pasienten uten å selv erkjenne at DE SELV vil avslutte samtalen av x-grunner knyttet til deres egen konfliktskyhet.

Dette opplever jeg som et hårreisende maladaptivt relasjonsmønster av en psykolog og vitner for meg om en svært limitert forståelse av ens egen funksjon som menneske.

Anonymkode: 9cafa...20d

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

ts her

De trenger ikke å være konfronterende, men hvis en pasient er det, opplever jeg at de ikke utfyller sin rolle hvis svaret på en slik emosjonell fremtoning fra pasienten er å si mer eller mindre at de ikke er konfronterende, og deretter uoppfordret foreslå: 'Du har muligheten til å søke hjelp fra andre psykologer her.'

Jeg tolker en slik uttalelse som at de passivt unngår å eie sin egen opplevelse av konfrontasjonen gjennom sin 'ikke-konfronterende' atferd, og skyver ansvaret for å navigere konfrontasjonen tilbake på pasienten uten å selv erkjenne at DE SELV vil avslutte samtalen av x-grunner knyttet til deres egen konfliktskyhet.

Dette opplever jeg som et hårreisende maladaptivt relasjonsmønster av en psykolog og vitner for meg om en svært limitert forståelse av ens egen funksjon som menneske.

Anonymkode: 9cafa...20d

Men har dise psykologene sakt at de avslutter pasienter som viser sinne? Det høres jo helt absurd ut med en psykolog som ikke tåler følelser isåfall! Men om alt de har sakt er at de (psykologene) ikke er konfronterende, så kan jo det bety at psykologen ikke er konfronterende (uten at det trenger å legge noen bånd på pasientene). 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Pippi Lotta said:

Men har dise psykologene sakt at de avslutter pasienter som viser sinne?

Det er en del av problemet jeg prøvde å belyse i det innlegget du siterte, men det er litt vanskelig å forklare.

De sier ikke direkte at de ikke vil eller er i stand til å navigere i en relasjon til meg hvis jeg skaper en emosjonell konfrontasjon, og jeg tror det er fordi de ikke er konfronterende.

Dette blir for meg en maladaptiv atferd fra psykologens side, der de ikke eksplisitt klarer å håndtere det emosjonelle landskapet de befinner seg i. Hvis de hadde sagt noe som "Jeg ønsker å avslutte dette forholdet fordi jeg ikke liker din konfronterende atferd," ville det vært et tegn på god relasjonsbygging. Men de kan ikke si dette fordi de er ikke-konfronterende, og dermed sier de heller "Du kan bytte psykolog om du ønsker det" på en passiv, ikke-konfronterende måte å håndtere samtalen på, der de ikke tar eierskap til sine egne følelser fordi det ville blitt for konfronterende.

Gir det jeg sier mening?

Anonymkode: 9cafa...20d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er en del av problemet jeg prøvde å belyse i det innlegget du siterte, men det er litt vanskelig å forklare.

De sier ikke direkte at de ikke vil eller er i stand til å navigere i en relasjon til meg hvis jeg skaper en emosjonell konfrontasjon, og jeg tror det er fordi de ikke er konfronterende.

Dette blir for meg en maladaptiv atferd fra psykologens side, der de ikke eksplisitt klarer å håndtere det emosjonelle landskapet de befinner seg i. Hvis de hadde sagt noe som "Jeg ønsker å avslutte dette forholdet fordi jeg ikke liker din konfronterende atferd," ville det vært et tegn på god relasjonsbygging. Men de kan ikke si dette fordi de er ikke-konfronterende, og dermed sier de heller "Du kan bytte psykolog om du ønsker det" på en passiv, ikke-konfronterende måte å håndtere samtalen på, der de ikke tar eierskap til sine egne følelser fordi det ville blitt for konfronterende.

Gir det jeg sier mening?

Anonymkode: 9cafa...20d

For meg gir ikke dette mening. 

Anonymkode: b7620...084

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er en del av problemet jeg prøvde å belyse i det innlegget du siterte, men det er litt vanskelig å forklare.

De sier ikke direkte at de ikke vil eller er i stand til å navigere i en relasjon til meg hvis jeg skaper en emosjonell konfrontasjon, og jeg tror det er fordi de ikke er konfronterende.

Dette blir for meg en maladaptiv atferd fra psykologens side, der de ikke eksplisitt klarer å håndtere det emosjonelle landskapet de befinner seg i. Hvis de hadde sagt noe som "Jeg ønsker å avslutte dette forholdet fordi jeg ikke liker din konfronterende atferd," ville det vært et tegn på god relasjonsbygging. Men de kan ikke si dette fordi de er ikke-konfronterende, og dermed sier de heller "Du kan bytte psykolog om du ønsker det" på en passiv, ikke-konfronterende måte å håndtere samtalen på, der de ikke tar eierskap til sine egne følelser fordi det ville blitt for konfronterende.

Gir det jeg sier mening?

Anonymkode: 9cafa...20d

Er det dine personlige psykologer dette er snak om? Altså ikke noe du har lest et sted, men noe dine psykologer sier til deg i dine timer? 

[Paneera]

Jeg selv responderer svært dårlig på direkte fremtoning / konfrontasjoner. Det gjør meg veldig utrygg og senker tilliten til behandleren, spesielt hvis konfrontasjoner kommer for tidlig i et behandlingsforløp før man har rukket å utvikle en base av trygghet. Det er veldig fort at jeg tolker konfrontasjoner som avvisning, at jeg ikke blir trodd / får støtte, at behandleren ikke liker meg / tenker negativt om meg som person, eller at alt et min skyld. En mer forsiktig tilnærming er bedre for meg. Da tørr jeg å åpne meg og senker garden mer.

Det er sikkert forskjellig fra person til person hva de responderer på. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Pippi Lotta said:

Er det dine personlige psykologer dette er snak om? Altså ikke noe du har lest et sted, men noe dine psykologer sier til deg i dine timer? 

ja, jeg har hatt to ulike psykologer og de har begge sagt det samme til meg i noen øyeblikk der jeg har konfrontert de med noe jeg mente var feil i relasjonen.

Anonymkode: 9cafa...20d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Paneera said:

Jeg selv responderer svært dårlig på direkte fremtoning / konfrontasjoner. Det gjør meg veldig utrygg og senker tilliten til behandleren, spesielt hvis konfrontasjoner kommer for tidlig i et behandlingsforløp før man har rukket å utvikle en base av trygghet. Det er veldig fort at jeg tolker konfrontasjoner som avvisning, at jeg ikke blir trodd / får støtte, at behandleren ikke liker meg / tenker negativt om meg som person, eller at alt et min skyld. En mer forsiktig tilnærming er bedre for meg. Da tørr jeg å åpne meg og senker garden mer.

Det er sikkert forskjellig fra person til person hva de responderer på. 

joda, men det er jo jeg som er pasienten. 

jeg sier ikke at psykologer skal være konfronterende mot pasienter som utgangspunkt, men dersom pasienten blir sint eller konfronterende ovenfor psykologen så må jo de være kapabel til å navigere dette direkte uten å unngå situasjonen.

Anonymkode: 9cafa...20d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

joda, men det er jo jeg som er pasienten. 

jeg sier ikke at psykologer skal være konfronterende mot pasienter som utgangspunkt, men dersom pasienten blir sint eller konfronterende ovenfor psykologen så må jo de være kapabel til å navigere dette direkte uten å unngå situasjonen.

Anonymkode: 9cafa...20d

Det kommer an på hvordan pasienten er sint og konfronterende tenker jeg. Det er ikke alt en psykolog trenger å finne seg i. Om begge psykologene dine har sagt det samme, kanskje se på deg selv og hvordan du uttrykker deg i situasjonene de reagerer på? 
 

jeg har vært sint på min psykolog flere ganger og gitt ham en sint tirade av ting jeg reagerer på i terapien og med han. Det handler sjeldent om han. Det handler om meg. Så da snakker vi om det etterpå. Jeg tar ansvar for måten jeg kommuniserte på og sier unnskyld, og så jobber vi med det jeg trenger å jobbe med. 

Anonymkode: b7620...084

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det kommer an på hvordan pasienten er sint og konfronterende tenker jeg. Det er ikke alt en psykolog trenger å finne seg i. Om begge psykologene dine har sagt det samme, kanskje se på deg selv og hvordan du uttrykker deg i situasjonene de reagerer på? 
 

jeg har vært sint på min psykolog flere ganger og gitt ham en sint tirade av ting jeg reagerer på i terapien og med han. Det handler sjeldent om han. Det handler om meg. Så da snakker vi om det etterpå. Jeg tar ansvar for måten jeg kommuniserte på og sier unnskyld, og så jobber vi med det jeg trenger å jobbe med. 

Anonymkode: b7620...084

jeg mener bestemt at den passive unngående strategien er et bevis på maladaptiv relasjonsbygging i en konflikt og det sier jeg fordi jeg har lært av egen erfaring hvordan slik atferd fører til at man ikke eier sin egen opplevelse av situasjoner og at man danner et mønster som ikke kommuniserer egne preferanser av f.eks frykt eller redsel.

Det er forståelig dersom psykologen er ubevisst sin egen redsel eller engstelse og at man faller tilbake på passiv unngåelse av en konflikt, men dette hører ikke hjemme dersom man vil utføre yrket sitt på en forsvarlig måte i møte med pasienter som har problemer med å navigere konflikter.

Jeg er åpen for at dette handler om meg og det bevises av min refleksjon rundt denne dynamikken som jeg ikke fordrar, men det handler mer om psykologen(e) i gjennom deres unnvikelse av konflikten som peker på dårlige mestringsstrategier.

 

Anonymkode: 9cafa...20d

[Bigote]

Det er veldig vanskelig å si hva som er riktig måte å tilnærme seg et individ i forhold til terapi. De beste indiokatorene på at ting ikke stemmer er om man faktisk ikke kommer noen vei i behandlingen eller om man blir totalt avhengig av den for å kunne ha det relativt bra i livet.  Å gå i terapi lenge er veldig sjeldent et godt tegn på at behandlingen er bra. Av og til er konfrontasjon viktig om pasienten kun re-affirmerer sine egne problemer på seg selv eller skyver jobben med å overkomme problemene over på psykolog. Dette kommer jo selvsagt an på hva problemet er også.

Ellers har psykologer ulik filosofi i forhold til hva som er riktig behandling.. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

jeg mener bestemt at den passive unngående strategien er et bevis på maladaptiv relasjonsbygging i en konflikt og det sier jeg fordi jeg har lært av egen erfaring hvordan slik atferd fører til at man ikke eier sin egen opplevelse av situasjoner og at man danner et mønster som ikke kommuniserer egne preferanser av f.eks frykt eller redsel.

Det er forståelig dersom psykologen er ubevisst sin egen redsel eller engstelse og at man faller tilbake på passiv unngåelse av en konflikt, men dette hører ikke hjemme dersom man vil utføre yrket sitt på en forsvarlig måte i møte med pasienter som har problemer med å navigere konflikter.

Jeg er åpen for at dette handler om meg og det bevises av min refleksjon rundt denne dynamikken som jeg ikke fordrar, men det handler mer om psykologen(e) i gjennom deres unnvikelse av konflikten som peker på dårlige mestringsstrategier.

 

Anonymkode: 9cafa...20d

Du kan mene det du vil, men resultatene i terapien tyder på at du fortsetter å legge ansvaret på psykologen for dette du beskriver istedenfor å se på hvilken rolle du og din adferd spiller i relasjonen. Du kan ikke endre psykologen, du kan bare endre deg selv.

Anonymkode: b7620...084

[Daria]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

jeg mener bestemt at den passive unngående strategien er et bevis på maladaptiv relasjonsbygging i en konflikt og det sier jeg fordi jeg har lært av egen erfaring hvordan slik atferd fører til at man ikke eier sin egen opplevelse av situasjoner og at man danner et mønster som ikke kommuniserer egne preferanser av f.eks frykt eller redsel.

Det er forståelig dersom psykologen er ubevisst sin egen redsel eller engstelse og at man faller tilbake på passiv unngåelse av en konflikt, men dette hører ikke hjemme dersom man vil utføre yrket sitt på en forsvarlig måte i møte med pasienter som har problemer med å navigere konflikter.

Jeg er åpen for at dette handler om meg og det bevises av min refleksjon rundt denne dynamikken som jeg ikke fordrar, men det handler mer om psykologen(e) i gjennom deres unnvikelse av konflikten som peker på dårlige mestringsstrategier.

 

Anonymkode: 9cafa...20d

Ordlegger du deg like belærende ovenfor psykogene, om det som tross alt er deres fagfelt? I så fall er det nærliggende å tenke at din måte å kommunisere på kan være en del av problemet. Hva gjør deg så skråsikker på at det er du som har rett? Min erfaring med terapi er at når jeg er uenig med psykologen om hans faglige vurderinger, tilnærming og tolkninger, viser det seg gjerne, med tid (det kan ta fem minutter eller fem uker) og forklaringer og innsikt, at han har mer rett enn jeg trodde (det er nå engang han som er fagpersonen her). Jeg går fortsatt i diskusjoner med ham, men ikke med utgangspunkt at jeg vet best - selvinnsikten og forståelsen min i terapisammenheng er ikke så stor som jeg liker å tro.

Hvis du mener at det du trenger er en mer konfronterende terapeut, er det antagelig bedre å bytte til en som jobber på den måten enn å skulle endre den du har. 

[megda]

17 minutter siden, Daria said:

Ordlegger du deg like belærende ovenfor psykogene, om det som tross alt er deres fagfelt? I så fall er det nærliggende å tenke at din måte å kommunisere på kan være en del av problemet. Hva gjør deg så skråsikker på at det er du som har rett? Min erfaring med terapi er at når jeg er uenig med psykologen om hans faglige vurderinger, tilnærming og tolkninger, viser det seg gjerne, med tid (det kan ta fem minutter eller fem uker) og forklaringer og innsikt, at han har mer rett enn jeg trodde (det er nå engang han som er fagpersonen her). Jeg går fortsatt i diskusjoner med ham, men ikke med utgangspunkt at jeg vet best - selvinnsikten og forståelsen min i terapisammenheng er ikke så stor som jeg liker å tro.

Hvis du mener at det du trenger er en mer konfronterende terapeut, er det antagelig bedre å bytte til en som jobber på den måten enn å skulle endre den du har. 

 

ja, jeg gjør det fordi det er det jeg tenker, og selv om jeg er inneforstått med at det fremstår arrogant, opplever jeg at prinsippet om å være ærlig veier tyngre enn å tilfredsstille sosiale normer for forventet atferd. Det går litt i retning av det du påpeker her: Jeg som er pasient har vel ikke kunnskap eller bedre viten enn en som er utdannet psykolog, osv.

Jeg aksepterer at min kommunikasjon kan være et problem og er inneforstått med at det er en pådriver til selve konflikten jeg skaper med min psykolog, og jeg mener jo at det er en del av det som burde utforskes gjennom en slik konflikt. Det er mulig jeg tar feil, men jeg må jo bare si det jeg mener inntil jeg oppfatter at jeg tar feil, og jeg er åpen for at jeg tar feil, men per nå synes jeg ikke argumentasjonen jeg kommer over argumenterer slik at jeg oppfatter situasjonen annerledes.

Jeg er jo aktivt søkende etter andre perspektiver som kan forandre min forståelse av situasjonen, og en grunn til at jeg laget denne tråden.

Jeg er mer enig enn uenig i at jeg kanskje burde skaffe meg en annen psykolog på bakgrunn av dynamikken som oppstår. Det blir et underordnet problem fra selve kjernen i tematikken jeg vil fokusere på her, men det er nok rett i det helhetlig.

 

edit: her prøver jeg å poste som anonym, men så må man avhugge at man skal være anonym i hvert svar man tar og det er en svært dårlig funksjon på dette forumet, men siden jeg nå har svart med brukernavn får det bare være sånn.

 

 

Endret 2. juli 2024 av megda

[megda]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan mene det du vil, men resultatene i terapien tyder på at du fortsetter å legge ansvaret på psykologen for dette du beskriver istedenfor å se på hvilken rolle du og din adferd spiller i relasjonen. Du kan ikke endre psykologen, du kan bare endre deg selv.

jeg opplever at å endre meg selv her betyr å undergraver meg selv. gjennom en konflikt ville jeg kanskje forstått at mesteparten av problemet lå hos meg, men uten en utforskning kan jo ikke det skje.

 

Endret 2. juli 2024 av megda

[AnonymBruker]

megda skrev (16 minutter siden):

jeg opplever at å endre meg selv her betyr å undergraver meg selv. gjennom en konflikt ville jeg kanskje forstått at mesteparten av problemet lå hos meg, men uten en utforskning kan jo ikke det skje.

 

Hvorfor må du ha konflikt? Hvorfor kan dere ikke snakke sammen? Åpen, ærlig kommunikasjon. Det virker som du har viklet deg inn i et tankesett som ikke hjelper deg. 

Anonymkode: b7620...084

[megda]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvorfor må du ha konflikt? Hvorfor kan dere ikke snakke sammen? Åpen, ærlig kommunikasjon. Det virker som du har viklet deg inn i et tankesett som ikke hjelper deg. 

Anonymkode: b7620...084

Det oppstår en konflikt hvis jeg har en annen oppfatning av de følelsesmessige eller meta-nivå dynamikkene i samtalen enn psykologen. Å fortsette å diskutere dette ville innebære å delta i en konflikt hvor begge kunne bli følelsesmessig påvirket.

Jeg føler at med en annen tilnærming kunne jeg håndtert temaet lettere. Samtidig opplever jeg at jeg underminerer meg selv bare for å unngå at psykologen blir negativt følelsesmessig påvirket av det jeg faktisk tenker og mener om deres rolle som psykolog. 

Jeg opplever at det er noe de må håndtere i sin rolle som psykolog. Hvis de opplevde meg som arrogant og sta, og uttrykte dette til meg, ville det vært bra for min del.

Det er litt som noen andre hevdet i et annet innlegg her: "Mener jeg som pasient at jeg vet bedre hvordan man skal være en psykolog enn de som faktisk er psykolog?" Ja, jeg mener kanskje det akkurat når det gjelder dette temaet. Hvis de tenkte at jeg var arrogant, ville det vært en ærlig tilbakemelding, slik jeg ser det. Det ville vært å håndtere konflikten på en konstruktiv måte ved å uttrykke sine egne følelser om situasjonen, noe som kunne ført oss inn i interessante diskusjoner om hvorfor jeg eventuelt følte det slik.