Hvorfor kan jeg ikke bare høre på han!!

[AnonymBruker]

Jeg ble født inn i et alkoholisert hjem, dette var tilbake på 70-tallet, å det som skjedde hjemme, ble i hjemmet.

Når jeg var nesten 4 mnd gammel dro mine foreldre på ferie og jeg ble overlatt til noen venner av di. Foreldrene mine var borte i rundt 3 måneder, i løpet av den tiden var jeg blitt seksuelt misbrukt av de som passet meg og deres venner når det var fest, dette er noe jeg så klart ikke husker, men jeg hadde skader og ble utredet på sykehuset i tiden etterpå, så endte i fosterhjem. i løpet av noen år hadde mine foreldre sluttet å drikke og jeg ble overført hjem. Bodde hjemme til jeg ble voksen å flyttet ut, foreldrene mine hadde ikke sluttet å drikke, men det var lite undersøkelse før, var ofte fest hjemme og jeg var ofte midtpunktet når foreldrene mine sov. Jeg ønsket tidlig å komme meg hjemmenfra, så når jeg var 16 møtte jeg en som var 9 år eldre enn meg, jeg flyttet inn med han og bodde noen år sammen med han. Han var snill med meg, men jeg likte han ikke, vi hadde sex når han ønsket, for det er slik det er, men hadde ikke lært å nyte sex. Det ble slutt etter noen år og jeg flyttet fra bygda. På den nye plassen møtte jeg en mann, han virket snill, og jeg ble gravid veldig fort. Viste seg at han var narsissistisk og hadde meg under strengt regime i 16 år. Jeg ble ukentlig voldtatt, fysisk og psykisk mishandlet, etter hvert begynte mishandlingen også av barna, og jeg forlot han og flyttet med barna langt bort for å skåne de.

 

Barna savner ikke faren sin, de hater han å vil ikke ha noe med han å gjøre, far liker heller ikke sine barn, han har bedt meg om å adoptere di bort så han ikke trenger å betale, han har også bedt skatteetaten om å bytte etternavn på barna for han mener de ikke bør ha hannes familienavn å han har skrevet fra seg ansvaret for barna i håp om å slippe å betaler, han må enda betale, men han har ordnet det slik at barna slipper å måtte ha samvær.

Jeg har møtt en fyr, han er 10 år eldre enn meg å har ingen barn, jeg å han har helt fantastisk sex, vi er sammen så ofte vi kan å har det fint. Han tar barna med på så mange morsomme ting og barna elsker han, han bruker hver ettermiddag etter jobb sammen med barna mine, å han ordner og fikser så de skal ha det bra. Han sier han elsker meg og vil at vi skal være sammen så lenge det er pust i oss, men jeg forsøker stadig å starte en krangel med han, jeg er alltid misfornøyd med noe og jeg klager alltid. Jeg er veldig amorøs, så skriver ofte til han og vi har gode samtaler, men når jeg finner ut at han ikke elsker meg, så blir jeg stille å når han tar kontakt så kjefter jeg på han. Jeg vet jo han elsker meg, men jeg prøver å ødelegge alt hele tiden. Jeg vet jo han blir stille når jeg ikke snakker, for han er en fyr med få ord, men han har mange når vi er sammen, jeg kommer til å ødelegge noe fantastisk en dag for jeg klarer ikke å stole på at han liker meg, selv om han ringer meg hele tiden, eller skriver melding til meg, jeg bør høre på det han sier. Jeg har fortalt om livet mitt, å er ærlig hvordan jeg har hatt det å hva jeg ønsker, han hører på meg og følger det, men jeg ender opp med å behandle han dårlig å noen ganger blir han sint på meg å ber meg bare drite i å snakke med han, men det varer egentlig ikke lenge. Hvorfor vil jeg øpdelegge noe så fint, når jeg egentlig ikke vil det, vi koser oss sammen og har det fint sammen

Anonymkode: 2e017...b53

[AnonymBruker]

Du er traumatisert. Du må be fastlegen henvise deg til behandling. 

Anonymkode: bb405...c33

[Lorieen]

Du trenger traumebehandling. Snakk med legen din. ❤️

[Monkey189]

Du har opplevd mye svik i livet ditt ❤️

Du tester han, for å få bekreftelser på at han elsker deg. Det må være veldig slitsomt for dere begge. 

Jeg håper du søker hjelp for å få bearbeidet traumene dine ❤️

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at du er slik med den bagasjen du har. Du trenger behandling og hjelp.

Anonymkode: 6c763...e0e

[ZarahSweet]

Du selvsaboterer fordi du ikke er glad i deg selv, så hvordan kan noen andre være glad i deg? Muren din er skyhøy og du beskytter deg selv ved å prøve å gi han en unnskyldning til å forlate deg fordi du ikke tror noen virkelig kan elske deg.

Du bør defintivt kontakte fastlege og få deg psykolog og gjennomgå traumebehandling. Du trenger å bryte ned muren, face traumene og lære å elske deg selv.

Har to venninner som har gjennomgått traumebehandling og de er helt andre mennesker i dag. Det har vært beinhardt og ja; de brøt sammen i starten, men de visste at de måtte igjennom det før de kunne bygge seg opp igjen. Og selv om de har mye jobb igjen har de funnet stemmen sin, tatt kontroll på livene sine og de innser at de er verdifull og verdt å elske.

Du har funnet en mann som tydeligvis er villig til å stå i stormen med deg, men da må du også ta et ansvar. Søk hjelp og jobb med deg selv ellers vil du aldri komme deg videre og det vil være en risiko at du mister han.

[AnonymBruker]

Som andre skriver trenger du hjelp. Selv sabotasje er normalt når man er traumatisert av nære relasjoner. Man gjør det for man tror dette er for godt til å være sant, liten tro på seg selv, se om den andre tåler enn osv. 

Søk hjelp, du vil nok oppleve å få det bedre på mange andre områder en bare i forholdet også😊

Anonymkode: 8e4fb...2dc