Ny jobb etter sommerferien og gruer meg veldig

[AnonymBruker]

Jeg starter i by jobb etter sommerferien. Rett på opplæring på nytt sted,lengre reisevei og kun fremmede. 

 

Jeg er en engstelig og sjenert person, så jeg gruer meg fryktelig. Er redd for å ikke mestre oppgaver, ikke bli likt, ikke trives og er generelt engstelig for alt som venter meg.

Jeg klarer rett og slett ikke å slappe av i sommerferien når jeg gruer meg sånn.

 

Kan  oen hjelpe meg med å tenke litt mer positivt. Jeg blir kvalm og tenker kun på august og ny jobb.

Anonymkode: 9628f...d35

[AnonymBruker]

❄️

Sånn er livet. Det gjelder jo alle nye begynnelser, skole, flytting etc. Tenk på hvor mange som gjør noe nytt i august!

Og alle nye begynnelser kan lede til gode ting.

Anonymkode: 52b44...2ae

[Forumkonto]

Det har ingenting for seg å grue deg og la det ødelegge ferien. Du får ikke gjort noe med det uansett. Det kommer til å gå bra, det vet du innerst inne. Du hadde ikke fått jobben hvis du ikke hadde kvalifikasjonene som skulle til. Alle er heldigvis ikke utadvendte med overmot. Du finner din plass, og blir kjent med folk i naturlig tempo. Om et par måneder vil du tenke tilbake på det du kjenner på nå som bortkastet og unødvendig bekymring. Akkurat som når en skal føde og termindatoen nærmer seg. Det har ingen hensikt å grue seg, for du må bare gjennom det og det kommer til å gå bra 🙂 Det beste du kan gjøre for å gi deg selv en god start i ny jobb er å kose seg i ferien, slapp av og lad opp til ny frisk. Lykke til!

[Forumkonto]

I tillegg prøv å finne positive ting med lengre reisevei. Hør på podcast, musikk, hvis du reiser kollektivt kan du lese bok. Det er alltid noe positivt med noe negativt 

[AnonymBruker]

Takk for gode svar, det trengte jeg nå.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gruer meg sånn, men jeg blir bare mer og mer engstelig jo eldre jeg blir. Virker som om selvtilliten min forsvinner gradvis for hvert år.

 

I tillegg har jeg blitt mer dyster og "deprimert " (skriver deprimert i gåseøyne, fordi jeg ikke lider av depresjon, tror jeg). Blir mer følsom jo eldre jeg blir, synes våren og sommeren går for fort og liker ikke høst, vinter og mørket og den slitsomme hverdagen så godt.

 

Noen ganger gruer jeg meg så masse til å prestere at jeg bare vil ligge hjemme i senga og glemme alt rundt meg. 

 

Grunnen til at jeg gjennomfører hverdagen er rett og slett fordi jeg må. Barna klarer det og mannen klarer det. Han er sjef i et firma og klarer alt, virker det som. Eldste begynner på videregående og presterer veldig bra. Yngste er super sosial og mestrer alt hun blir utfordret til. De gruer seg nesten aldri til noe.

 

Så er det meg da, som gruer meg til alt, er rar og kjempe sjenert. Overanalyserer alt og blir sliten av den minste ting. Synes rett og slett det er flaut å være sånn.

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

[Hengebuksvinet]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for gode svar, det trengte jeg nå.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gruer meg sånn, men jeg blir bare mer og mer engstelig jo eldre jeg blir. Virker som om selvtilliten min forsvinner gradvis for hvert år.

 

I tillegg har jeg blitt mer dyster og "deprimert " (skriver deprimert i gåseøyne, fordi jeg ikke lider av depresjon, tror jeg). Blir mer følsom jo eldre jeg blir, synes våren og sommeren går for fort og liker ikke høst, vinter og mørket og den slitsomme hverdagen så godt.

 

Noen ganger gruer jeg meg så masse til å prestere at jeg bare vil ligge hjemme i senga og glemme alt rundt meg. 

 

Grunnen til at jeg gjennomfører hverdagen er rett og slett fordi jeg må. Barna klarer det og mannen klarer det. Han er sjef i et firma og klarer alt, virker det som. Eldste begynner på videregående og presterer veldig bra. Yngste er super sosial og mestrer alt hun blir utfordret til. De gruer seg nesten aldri til noe.

 

Så er det meg da, som gruer meg til alt, er rar og kjempe sjenert. Overanalyserer alt og blir sliten av den minste ting. Synes rett og slett det er flaut å være sånn.

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

Hvor gammel er du? Kan det være overgangsalder? Moren min har fortalt at en venninne av henne ble veldig deppa og nedstemt.

[AnonymBruker]

Jeg blir 40 i år. 

Formen har generelt vært dårlig det siste året, trøtt og sliten for ingenting.  Og lei meg for alt.

 

Tar jerntilskudd og vitaminer, men har ikke hatt noen effekt så langt. 

 

Gleder meg nesten ikke til noe og er som sagt redd for den minste ting. Ting jeg klarte å gjennomføre tidligere. 

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

[AnonymBruker]

Kanskje det er tidlig overgangsalder, eller perimenopause? Be om henvisning til en lege som er god på kvinnehelse, kanskje du bør ta noen blodprøver og vurdere hormonbehandling.

Er det noe annet som har skjedd i livet ditt som kan ha trigget noe? Det høres slitsomt ut å ha det slik. Jeg så moren bli mer og mer engstelig med alderen, men det skjedde mye senere enn 40. Selv er jeg 48 og merker ikke så mye annet enn at jeg ble mye mer lettrørt etter at jeg fikk barn. Jeg blir faktisk litt bekymret for alderdommen når jeg ser hvor mye moren min endret seg, håper jeg ikke blir lik. 

Anonymkode: 55886...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg blir 40 i år. 

Formen har generelt vært dårlig det siste året, trøtt og sliten for ingenting.  Og lei meg for alt.

 

Tar jerntilskudd og vitaminer, men har ikke hatt noen effekt så langt. 

 

Gleder meg nesten ikke til noe og er som sagt redd for den minste ting. Ting jeg klarte å gjennomføre tidligere. 

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

Prøv dette: Skriv ned det du gruer deg til og planlegg en dato i august hvor du kan grue deg. Så prøver du å ikke tenke på det inntil da. Fortsetter du å tenke på det så skriv det ned igjen og igjen. 
Et annet tips er å begynne å le når tankekjøret kommer. Da ufarliggjør du tankene for hjernen (høres rart ut men lærte dette i terapi). Det kan fungere mot grubling.

Husk også at når man havner i en negativ tankespiral er det fort at «alt» blir negativt, så prøv å snu ting til det positive og fokuser på alt i livet ditt som er bra. Skriv det ned. Fokuser på alt som er fint. En god kopp kaffe, en bra låt, en gøy tv-serie, et godt måltid osv.

Anonymkode: 01640...4e8

[AnonymBruker]

Jeg hørte et råd en gang som festet seg hos meg: Do one thing every day that scares you. Hver dag er jo gjerne å ta litt i, men jeg tok det til meg og har levd etter dette rådet. Da jeg var ung og sjefen ville forfremme meg, ble jeg livredd fordi jeg tenkte på alt det nye jeg måtte sette meg inn i, og alt ansvaret. Da tenkte jeg på dette rådet, og takket ja (noe jeg ikke har angret på). Da ungene mine ville at jeg skulle hoppe fra 3 meteren og jeg trodde jeg skulle besvime av tanken, gjorde jeg det likevel. Osv, osv. Du må utfordre deg selv mer. Ikke overtenk. Avled de negative tankene til noe annet, og hopp i det. Det kommer til å gå helt fint ❤️

Anonymkode: 1e48e...a58

[AnonymBruker]

Nok en gang, tusen takk for gode råd. Setter stor pris på at dere svarer.

 

Kanskje jeg har havnet i en negativ tanke spiral. Er lei meg for at eldste er ferdig på grunnskolen og skal videre i livet, selv om han fortsatt skal bo hjemme noen år til. Årene har gått så fort og jeg føler jeg nesten har gått glipp av masse, selv om jeg har vært til stede hele tida. Yngste begynner i 4. klasse så der går det fort også. Hun er så sosial og flink til alt. Helt motsatt av meg heldigvis. 

 

Om det har skjedd noe...tja, jeg har mistet begge foreldrene mine de siste 10 årene. Vi flyttet også da, og jeg har ikke funnet meg nye venner her vi bor. Og vi har bodd her i litt over 10 år nå! Det sier jo litt om hvor rar og vanskelig jeg er. Mannen prøver å inkludere meg, sosial og likandes som han er, men det er jo ikke hans ansvar. Jeg hører så dårlig, så da trives jeg nesten best uten folk og støy rundt meg. Føler meg så dum når jeg ikke hører hva som blir sagt.

 

Uansett hvilke gleder som venter (ferieturer, konserter osv) så klarer jeg å grue meg. Mest til alt er over. Gråter fort, men da går jeg for meg selv til jeg har tatt meg sammen.

 

Når jeg skriver dette, så skjønner jeg kanskje at en legetime kan være lurt. Jeg er nesten aldri hos legen. Gruer meg selvfølgelig til det også. Jøss jeg er jo et vrak.

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

[AnonymBruker]

Du, jeg hadde det slik for to år siden. Skulle begynne i ny jobb, følte jeg ikke kunne noe- var super redd. Og så begynte jeg- og det gikk såå fint. Dette kommer til å gå bra!

Anonymkode: 5e7fa...2ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 23.27):

Kanskje det er tidlig overgangsalder, eller perimenopause? Be om henvisning til en lege som er god på kvinnehelse, kanskje du bør ta noen blodprøver og vurdere hormonbehandling.

Er det noe annet som har skjedd i livet ditt som kan ha trigget noe? Det høres slitsomt ut å ha det slik. Jeg så moren bli mer og mer engstelig med alderen, men det skjedde mye senere enn 40. Selv er jeg 48 og merker ikke så mye annet enn at jeg ble mye mer lettrørt etter at jeg fikk barn. Jeg blir faktisk litt bekymret for alderdommen når jeg ser hvor mye moren min endret seg, håper jeg ikke blir lik. 

Anonymkode: 55886...526

Dette! Sjekk ut perimenopausen og gå til lege. Kan hende at dette lar seg løse av HRT. Mange symptomer som går på psyken løs, ikke bare nattesvette, hetetokter, hårtap, acne, humørsvingninger, tørre slimhinner etc. Men også det å tåle stress dårligere enn før, bli mer følsom og var for endringer enn før og ikke mestre det samme som før kan være symptomer på at man er i perimenopausen. 

Anonymkode: 2a7d5...465

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Jeg er helt fra meg og tenker kun på august og den nye jobben.

 

Jeg angrer nesten på at jeg takket ja til dette. Nå skulle jeg ønske at sommerferien varte fir evig...

Anonymkode: 9628f...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 23.41):

Nok en gang, tusen takk for gode råd. Setter stor pris på at dere svarer.

 

Kanskje jeg har havnet i en negativ tanke spiral. Er lei meg for at eldste er ferdig på grunnskolen og skal videre i livet, selv om han fortsatt skal bo hjemme noen år til. Årene har gått så fort og jeg føler jeg nesten har gått glipp av masse, selv om jeg har vært til stede hele tida. Yngste begynner i 4. klasse så der går det fort også. Hun er så sosial og flink til alt. Helt motsatt av meg heldigvis. 

 

Om det har skjedd noe...tja, jeg har mistet begge foreldrene mine de siste 10 årene. Vi flyttet også da, og jeg har ikke funnet meg nye venner her vi bor. Og vi har bodd her i litt over 10 år nå! Det sier jo litt om hvor rar og vanskelig jeg er. Mannen prøver å inkludere meg, sosial og likandes som han er, men det er jo ikke hans ansvar. Jeg hører så dårlig, så da trives jeg nesten best uten folk og støy rundt meg. Føler meg så dum når jeg ikke hører hva som blir sagt.

 

Uansett hvilke gleder som venter (ferieturer, konserter osv) så klarer jeg å grue meg. Mest til alt er over. Gråter fort, men da går jeg for meg selv til jeg har tatt meg sammen.

 

Når jeg skriver dette, så skjønner jeg kanskje at en legetime kan være lurt. Jeg er nesten aldri hos legen. Gruer meg selvfølgelig til det også. Jøss jeg er jo et vrak.

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

Kjære ts❤️ dette er akkurat som å lese om meg selv, trodde jeg var alene om å ha det slik. Sender deg en god klem❤️

Anonymkode: b9287...296

[AnonymBruker]

Takk. Det hjelper faktisk litt at jeg ikke er den eneste i verden som er sånn.

 

Jobber hardt for å endre tankegangen min, men merker at jeg ofte blir sliten av meg selv og hodet mitt.

 

Ts

Anonymkode: 9628f...d35

[AnonymBruker]

Hvorfor byttet du jobb?

Jeg er også en slik person, og det er vel derfor jeg har vært på samme arbeidsplass i snart 18 år. 

Anonymkode: a0e97...134