Jeg ønsker ikke kontakt med pappa, hvordan går man fram?

[AnonymBruker]

For å fortelle grunnen ganske kort så var pappa utrolig sint på oss da vi var barn. Han kjeftet for alt mulig og vi vokste opp med å gå på eggeskall rundt han, for hva som helst kunne trigge han til å kjefte på oss. Om vi spiste for lite eller om vi spiste for mye, om vi var for mye inne eller om vi var for mye ute, om vi ikke ville være med ut på ting, om vi sølte vann, om vi spiste for fort eller om vi var på telefonen.. altså alt mulig.  Han brukte også å sammenligne oss med andre barn i vår alder og påpeke at han ønsket vi skulle være mer som de, samt hakke i hodet vårt at vi ikke skulle spise så mye at vi la på oss. Jeg var en utrolig sensitiv unge og reagerte dårlig på dette, vi var involvert med barnevernet og barnepsykolog, for jeg hadde veldig angst som barn og han forverret dette med å være så sur og sint hele tiden. Uansett hvor mye jeg tryglet og ba så slapp jeg ikke unna å måtte se han 1-4 dager i uka, men jeg slutta å sove hos han. Det var barndommen min, konstant mageknip og grua meg til de dagene jeg måtte på besøk til han. 

Nå som jeg er voksen og har flytta langt unna hjemplassen min er ting mye bedre. Vi har delvis kontakt, det vil si han sender melding og ringer kanskje annahver måned, og han har ikke kjefta på mange år. Vi besøker han som regel når vi er hjemme i ferier, selv om det byr meg litt imot hver gang på grunn av hvordan ting var da vi var barn. Han har beklagd seg for hvordan ting var da vi var barn og jeg trodde jeg hadde tilgitt det og gått videre.

Jeg er for første gang i et veldig sunt kjærlighetsforhold og kjæresten min behandler meg så bra, men jeg ble også veldig oppmerksom på egne usikkerheter i forholdet så jeg tok kontakt med psykolog igjen. Gjennom samtaler med psykolog har jeg funnet ut at typ alle mine usikkerheter stammer fra hvordan barndommen min var. Jeg føler meg aldri bra nok eller fin nok, og føler meg lett erstattelig og sammenligner meg selv med andre fordi pappa mente vi ikke var bra nok som barn. Jeg overtenker hver minste endring i andres oppførsel, tror folk jeg sur på meg eller at jeg har gjort noe galt fordi pappa kunne bli trigga av hva som helst da vi var barn. Jeg er redd for å spise for mye foran folk og føler meg for tjukk. Altså jeg kunne skrevet i evigheter men jeg prøver å holde innlegget kort. 

Jeg klandrer mye av hvordan jeg er nå på grunn av det som ble hakket inni hodet mitt av pappa da jeg var barn. Jeg er sint på systemet som lot et lett påvirkelig lite barn være i et sånt miljø, det ødela meg og jeg må nå jobbe beinhardt for å ikke la mine usikkerheter som er brent i hodet mitt som barn ødelegge forholdet mitt. Jeg jobber med saken, men gjennom alt det her så har jeg innsett akkurat hvor urettferdig vi ble behandlet, hvor ugreit det var, og hvor frustrerende det er at pappa ble bedre og beklagde seg akkurat da det var for seint å gjøre noe med det.

Forholdet mellom meg og pappa er for alltid ødelagt, grunnmuren ble aldri bygd og jeg kommer aldri til å ha tillitt til han. På grunn av mine søsken og på grunn av min samvittighet har jeg ikke kuttet kontakten med han, for han har som sagt blitt bedre. Akkurat nå er situasjonen sånn at jeg har kommet på en arbeidstur til hjemplassen min. Jeg har lovd å hjelpe mamma med å male og pusse opp i huset hennes. Mine søsken er ikke med og jeg bestemte meg på forhånd for å ikke si noe til pappa for jeg vil ikke besøke han uten mine søsken. Men jeg tror han har fått høre av noen at jeg er her, for han stiller spørsmål over meldinger som om han vet det. Ingen fiber i meg vil fortelle han at jeg er her og jeg ønsker ikke å se han, men nå er jeg stressa og sitter med dårlig samvittighet. Jeg er irritert for at turene hjem alltid skal bli ødelagt fordi jeg føler plikt til å besøke han. 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gå frem. Søsknene mine kommer til å bli skuffa om jeg kutter kontakta med han, jeg kommer til å få utrolig dårlig samvittighet for jeg vet at han angrer seg. Jeg tror heller ikke at han ville forstått hvor jeg kommer fra heller, i og med at han ikke forsto det hele barndommen min. Jeg ønsker ikke dårlig stemning, og jeg ønsker ikke å måtte være redd for å treffe på han på butikken når jeg er hjemme. Men hva gjør man?? Jeg er klar over at han har hatt en vanskelig barndom selv, og det er synd at det førte til at vår barndom ble som den ble. 

Har noen råd her?

Anonymkode: 1868b...8dd

[AnonymBruker]

Jeg skrev et brev til min far hvor jeg skrev hvordan jeg hadde opplevd min oppvekst og hvordan jeg hadde opplevd det han hadde gjort mot meg. Og så skrev jeg at pga alt som han hadde gjort ville jeg ikke ha noe mer med han å gjøre med det første. Jeg fikk aldri noe svar fra ham og vi har heller aldri snakket om brevet som jeg vet at han mottok pga ryktene han satte ut om meg🙄

I dag, sånn tjue år senere, møtes vi maks en gang i året i forbindelse med tantebarna mine. Da er vi høflige og sier hei og ha det men ikke særlig mye mer enn det. Jeg legger aldri opp til noen samtaler med verken ham eller samboeren hans.

Anonymkode: f9c6b...e70

[AnonymBruker]

Du kan si ifra til faren din at du ikke ønsker kontakt. Du kan og vurdere hva slags kontakt du evt kunne tenke deg. For min del tok det mer energi å ha null kontakt fordi jeg hele tiden måtte jobbe med å opprettholde det. Nå ses vi kanskje en gang i året, og nå koster det meg absolutt ingenting. Jeg gjør det for min egendel, og har sluppet alt som er i fortiden. 

Anonymkode: 290e7...80d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at et brev kan være greit. Jeg kuttet kontakten med min mor av lignende årsaker, men hun hadde over tid blitt konfrontert med sin oppførsel (og det ble sagt direkte til henne flere ganger at hun utsatte oss for vold og omsorgssvikt) men hun bare fornektet alt over flere år. Hvis jeg f.eks tok henne i manipulering og sa "dette er manipulerende" sa hun bare "nei det er du som er manipulerende". Så jeg bestemte meg for at siden hun hadde fått så mye tilbakemelding på hennes oppførsel var det ikke vits å forklare mer. Jeg sendte derfor bare en sms om at jeg ikke ville ha mer kontakt. Hun gikk amok og truet meg om å f.eks sende falsk bekymringsmelding til barnevernet når vi i fremtiden ville få barn, prøvde å spille på samvittighet ved å si ting som "er så glad i deg jenta mi" og alt mulig slags fjas. Så jeg blokka henne. 

Mine søsken endte med å gjøre det samme som meg. 

Har hatt det veldig bra disse årene uten kontakt med henne. 

Anonymkode: 457ec...c86

[Phoenix Heart]

Jeg bare sluttet å ta telefonen eller svare på meldinger. Han forstod fort hintet.