Fikk en diagnose for 5+ år siden som lege og privat psykolog mener er feil, får ikke ny utredning, jeg vil gi opp helsevesenet (borderline?)

[AnonymBruker]

Har langt historikk med psykisk sykdom. Har dog aldri vært innlagt, aldri hatt et tilrettelagt behandlingsforløp. Jeg har "bare" hatt samtaleterapi med diverse psykologer. Alle utredninger har blitt gjort på 15 minutter der psykologen krysser av på et papir. Nå vet jeg faktisk ikke hva som er vanlig, men en privat psykolog jeg gikk til tidligere mente at jeg trengte en tverrfaglig, ordentlig utredning. Som jeg helt ærlig ikke aner hva går utpå. 

DPS er helt tydelige, de vil ikke gi meg en ny utredning. Diagnose har ingenting å si, får jeg høre, det sier faktisk legen min også, selv om han nekter hardnakket på at jeg har diagnosen som har blitt stilt, nemlig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg er selv uenig i denne diagnosen. Jeg har flere av "symptomene", men er på ingen måte unnvikende. Han mener jeg er emosjonelt ustabil, men har ikke brukt ordet "personlighetsforstyrrelse". Den private psykologen jeg gikk til, mente at jeg hadde emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse etter en utredning gjort på 3 kvarter. Så jeg har både unnvikende personlighetsforstyrrelse... Og borderline!? 

Skal innrømme at jeg er veldig forvirret. Jeg har mange symptomer som gjør at livet går i lås. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal lindre alt, da mye av det som har blitt sagt og gjort i terapi, ikke har fungert for meg. 

Jeg vil egentlig bare melde meg ut. Jeg har det ikke bra, er dypt ulykkelig, ser ingen håp for fremtiden, og dette forsterkes av et hjelpeapparat som har gitt meg opp. DPS vil ikke ha noe med meg å gjøre. Legen er tydelig og åpenbart lei av meg. Den private psykologen jeg har gått til, har himlet med øynene. Jeg ser jo selv at jeg kan være både irrasjonell, urimelig og fullstendig håpløs, men når de som skal hjelpe heller ikke vet hva de skal gjøre, da vet ikke jeg noe selv bedre. 

Leser en del på nettet, og har vært innom blant annet r/bpd på reddit. Har også lest i subredditen om ADHD. Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i det meste av problemstillinger der, spesielt de som skriver i r/bpd. Dessverre finner jeg lite råd vedrørende behandling der, det som går igjen er medisiner og samtaleterapi. Lite konkrete råd om hvordan leve med voldsomme humørsvingninger, hvordan nå et mål når man endrer verdier, målsetninger og personlighet flere ganger i løpet av en uke. Jeg fungerer ikke i vennskap og et forhold kan jeg se veldig langt etter, så jeg har egentlig gitt opp kjærligheten fullstendig blant annet. 

Det jeg tror legen sier at jeg må leve med å ha det kjipt. De sier at man kan få kjæreste selv om man er emosjonelt ustabil, men ta en titt i r/bpd, se hvilke kjærester de med borderline får. Det er ofte mishandling, vold og generelt giftige forhold. Man blir sett på som manipulerende, fullstendig irrasjonell og man blir sett ned på av helsevesenet. 

Dette føles skikkelig ensomt, jeg er forvirret og lei. 

 

Anonymkode: 603f0...64b

[AnonymBruker]

En kjæreste er ikke noe du bare FÅR.

Du velger de jo selv. Og det er bare å slutte å date en fyr om du ikke føler deg super med han.

Verre er det ikke.

Man har full kontroll over eget liv om man bare tar det.

Det er ikke så sunt å fokusere på en selv så mye.

Lykkelige mennesker fokuserer på hobbyer, ting de skal gjøre, fremtidsplaner. Om det så er å klippe gresset.

Overanalysere egne tanker og følelser, og legge til fremtidige katastrofetanker (som hvilken kjæreste man kan få??), bare ødelegger for en selv.

Anonymkode: 40311...b42

[AnonymBruker]

Hvis behandlerne dine i "nyere" tid har satt andre diagnoser, så er det de du forholder deg til. Så hvis de mener du ikke har/er unnvikende så har/er du ikke det.

Anonymkode: 19c0e...b85

[AnonymBruker]

Diagnose har faktisk alt å si, på godt og vondt. Med en bpd diagnose følger et enormt stigma, men det utløser også rettigheter til å få riktig behandling, du slipper å bli feilbehandlet som du nå har blitt. Du trenger også riktige diagnoser i forbindelse med nav for eksempel. Dette hadde jeg klaget på.

Anonymkode: a43fe...b98

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 12.28):

Jeg vil egentlig bare melde meg ut. Jeg har det ikke bra, er dypt ulykkelig, ser ingen håp for fremtiden, og dette forsterkes av et hjelpeapparat som har gitt meg opp. DPS vil ikke ha noe med meg å gjøre. Legen er tydelig og åpenbart lei av meg. Den private psykologen jeg har gått til, har himlet med øynene. Jeg ser jo selv at jeg kan være både irrasjonell, urimelig og fullstendig håpløs, men når de som skal hjelpe heller ikke vet hva de skal gjøre, da vet ikke jeg noe selv bedre. 

Hvis en lege og psykolog ikke viser respekt ovenfor pasientene sine, så burde dem ikke ha jobbet i helserelaterte yrker. Kan skjønne at den dårlige erfaringen og lite tilbud ikke hjelper. På tide å bytte fastlege og psykolog? Kan hende dem kan gi deg andre tips til hvilke behandlinger du kan få.

Vet ikke hva slags andre råd jeg kan gi, men håper det ordner seg!

 

Endret 1. juli 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Borderline og unnvikende er ikke så uvanlig kombo. Er vel at du heller "innagerer" enn utagerer. SIkker på at du ikke har kptsd? Da ville du straks blitt ansett som verdig hjelpetrengende. Uansett, lykke til. Er mye psykisk sykdom man vokser av seg. Jeg ble bedre og  bedre utover 30-årene. Har det oftere greit nok enn helt forferdelig nå i 50-åra.

Anonymkode: 5ff78...c4e

[AnonymBruker]

Jeg har engstelig unnvikende pf og er snart 50 år, ting har roet seg betraktelig med årene. En av mine beste venner har borderline, også hun har funnet roen. Livet er rolig og nå er det kun ved helt spesielle livshendelser at min pf trer frem.

Anonymkode: 234bc...c1c