Er så sinnsykt bekymret for barna mine..

[AnonymBruker]

Må legge ut her for vet ikke hva jeg skal gjøre..

barna har nylig begynt med samvær hos far, det tok tid rett og slett for jeg ikke stolte på han som omsorgsperson. Dette var han selv enig i. Jeg ser han er bedre, men er redd det ikke alltid er like bra, syntes også han er veldig uforsiktig.. 

han har ikke kjøpt seg bilstoler heller, så han kjører ikke med de.(til min lettelse.) 

uansett. Jeg skal snart reise på en ferie, da blir jeg borte en uke. Da skal de være hos far, og han ønsker jeg skal sette igjen bilstolene. Noe jeg har sagt ja til. Men jo mer jeg tenker over det blir jeg mer og mer nervøs og rett og slett dårlig. Jeg krisetenker på alt, og er livredd det skal skje noe. Det har gått så langt at jeg nesten vurderer å avbestille hele turen min..for hvis det skjer noe med barna mens jeg er på den turen, kommer jeg til å angre for resten av livet. Det er sikkert ikke normalt å ha disse tankene. Men jeg følte meg selv ikke alltid trygg når jeg satt på med han før..han kjører ikke direkte uforsvarlig. Men han brydde seg aldri hvis jeg var redd, og fortsatte med det som gjorde meg redd hver gang.. og med tanke på at jeg vet han ikke alltid passer på alt, så gjør deg meg også ekstra engstelig,,, det blir jo feil av meg å nekte han å kjøre med barna også, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kommer ikke til å klare å kose meg på tur engang med disse tankene.

er det flere her som har hatt like tanker? 
har prøvd å snakke med han også, men han bare ler det bort og sier ting som «herregud», «jeg eier barna jeg også». Liksom ikke noe medfølelse eller betryggende ord.. 

Anonymkode: 3959f...486

[AnonymBruker]

Det høres kanskje litt ekstremt ut, men jeg skjønner deg godt og kjenner meg igjen. Det er kanskje situasjonen også, at dere nettopp har flyttet fra hverandre og han skal begynne å ha barna alene. Du er vant til å alltid ha barna hos deg og ha kontrollen, og nå må du gi den fra deg. Jeg sliter selv veldig med det, og klarer ikke slappe av helt når barna er hos far. Mye av de samme tankene. I tillegg til sorgen over å miste tid med dem. Men, barna skal vel være hos faren den uka uansett om du reiser eller ikke? Så reis og kos deg. Når du er borte vil du få det mer på avstand, og kan slappe av på en annen måte enn når du er i nærheten. Er min erfaring. 

Anonymkode: 10847...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det høres kanskje litt ekstremt ut, men jeg skjønner deg godt og kjenner meg igjen. Det er kanskje situasjonen også, at dere nettopp har flyttet fra hverandre og han skal begynne å ha barna alene. Du er vant til å alltid ha barna hos deg og ha kontrollen, og nå må du gi den fra deg. Jeg sliter selv veldig med det, og klarer ikke slappe av helt når barna er hos far. Mye av de samme tankene. I tillegg til sorgen over å miste tid med dem. Men, barna skal vel være hos faren den uka uansett om du reiser eller ikke? Så reis og kos deg. Når du er borte vil du få det mer på avstand, og kan slappe av på en annen måte enn når du er i nærheten. Er min erfaring. 

Anonymkode: 10847...77b

Takk for forståelse. Det er sikkert ekstremt..men jeg har bare den vonde klumpen i brystet hver dag nå, den blir bare verre og verre jo nærmere vi kommer den uka.. 

jeg er allerede litt bekymret bare de er hos han. For han passer så lite på  han lar de liksom gjøre det meste, selvom det er risiko…ikke det verste såklart. Men problemet er at han aldri hører på, hvis jeg sier «kan du vær så snill å passe på at de ikke går der osv» så blir han alltid sur.. senest istad lot han barna leke rundt et sted med en fallhøyde på 1,5 meter. Og da jeg sa fra (over tlf), fikk jeg bare «jaaadaaa» med sint stemme. Barna er små. 
 

og da vi bodde sammen og han skulle montere bilstolene, var han ikke nøye, han satte de ikke i setet på ordentlig måte og mente jeg var «overbeskyttende» hvis jeg kommenterte det. 
 

Han er den type far, at han kommer ikke til å ha de hele den uka hvis jeg ikke reiser nei. Han mener det er nok med de 4 dagene i mnd han har. Han har heller aldri hatt de lenger enn 3 dager alene, og jeg er så redd for at det blir for mye for han. Og hvis han da i tillegg skal ut å kjøre, kanskje blir stresset/sint, begynner å kjøre fort, uoppmerksom på trafikken osv..  

 

bare det at han har hatt 5 mnd på seg å ordne egne bilstoler, men fortsatt ikke gjort noe sier vel sitt? Alt av ting han har til barna, har jeg måttet ordne for han, for han gjør ingenting…  

jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å reise, selvom jeg virkelig vil… jeg vil egentlig bare droppe å legge igjen bilstolene hos han, men det blir feil det også.. 

Anonymkode: 3959f...486

[AnonymBruker]

Du overtebker , du fikk barn med han og må lære deg å stole på at han passer pa barna. 

Anonymkode: 45314...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du overtebker , du fikk barn med han og må lære deg å stole på at han passer pa barna. 

Anonymkode: 45314...c41

Jeg fikk barn med han. Men jeg visste ikke at han skulle endre totalt personlighet etter barna med født🙃 den mest grusomme tiden jeg har hatt i hele mitt liv var svangerskap nr 2 og livet sammen med han etter vi fikk barn.. urelevant nå..men ville bare få frem at sånn kan jeg ikke tenke med tanke på hvor uansvarlig han har vært og kan være.. 

Anonymkode: 3959f...486

[AnonymBruker]

Du må faktisk bare ta deg samme. Tenker det er bra for både han og barna at de skal være til samme en hel uke. Han må få lære seg og være samværspappa uten at du skal være jævlig hysterisk. 

Anonymkode: 31c62...355

[AnonymBruker]

Hvordan har barna det hos han? Trives de, sover godt, spiser nok? Får de trøst når de er lei seg? 

Anonymkode: c6d32...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du må faktisk bare ta deg samme. Tenker det er bra for både han og barna at de skal være til samme en hel uke. Han må få lære seg og være samværspappa uten at du skal være jævlig hysterisk. 

Anonymkode: 31c62...355

Jeg forstår godt at hun er redd når han mener det er overbeskyttende å feste bilstoler riktig! Hun er ikke hysterisk da.

Det sagt så tror jeg det er lite du får gjort med det ts. Og på en annen side. Far til mine barn er lik din på dette. Bryr seg ikke om sikkerhet og har den mentaliteten at det skjer ikke meg. Han har hatt lite ansvar og hatt lite tid med barna etter eget ønske. Når han begynte å ha dem mer, har jeg sett at han har blitt mer glad i dem, og passer mer på. Hvor gamle er barna? I din situasjon nå, og hvis han er sånn som ikke kommer til å ha dem hele uka hvis han ikke må, tror jeg at jeg hadde blitt hjemme 

Anonymkode: 10847...77b

[AnonymBruker]

Om ikke annet kan du vel montere bilstolene i fars bil slik at det blir skikkelig gjort.

Har far familie rundt seg eller er han alene?

Anonymkode: ef8b2...e3b

[AnonymBruker]

Har barna det bra sammen med faren sin? Det er dt viktigste. Så må du jobbe med dine tanker og følelser. 

Det kan skje noe med barna dine når du er hjemme også, til og med npr de er hos deg. 

Dette er tanker du må lære deg å håndtere, for barna har dere ansvar for i mange år fremover. Bare vent til dem er tenåringer og ute flyr med venner. Det greit å få lært seg å roe tankekjøret. 

Anonymkode: aa1d8...fa5

[AnonymBruker]

Har far familien sin i nærheten? Besteforeldre feks? Som kan hjelpe og avlaste ham den uka hvis det blir for mye for ham? 
Og sjekke innom hvordan det går? 
 

Det med bilstolene  å du bare være krystallklar på. 

Anonymkode: 16b97...611

[AnonymBruker]

Jeg forstår at et samlivsbrudd og tap av kontroll over barna er tøft, men du kan jo begynne med å spørre deg selv om du helt seriøst tror at du er den eneste som kan ta vare på barna dine ordentlig? Mange, særlig kvinner, virker å tro at deres standard er den eneste som er 100% riktig og at alle andre måter å gjøre ting på, særlig der det gjelder far, er mindre bra eller til og med dårlig. Dette er en tankegang du bare må lære deg å legge fra deg først som sist. Det er utrolig vanskelig og slitsomt å forholde seg til en kontrollfreak og hvis du ønsker å bevare et godt samarbeid med en person du skal ha i livet ditt i all evighet og en som barna dine er like glad i som de er i deg så må du starte med å ha tillit til (og vise det) at det han gjør faktisk er bra nok. Du er ikke perfekt og han er ikke perfekt og du er ikke nærmere perfeksjon enn han er, men dere er begge bra nok og det er alt som betyr noe. 

Anonymkode: 06125...8eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg forstår at et samlivsbrudd og tap av kontroll over barna er tøft, men du kan jo begynne med å spørre deg selv om du helt seriøst tror at du er den eneste som kan ta vare på barna dine ordentlig? Mange, særlig kvinner, virker å tro at deres standard er den eneste som er 100% riktig og at alle andre måter å gjøre ting på, særlig der det gjelder far, er mindre bra eller til og med dårlig. Dette er en tankegang du bare må lære deg å legge fra deg først som sist. Det er utrolig vanskelig og slitsomt å forholde seg til en kontrollfreak og hvis du ønsker å bevare et godt samarbeid med en person du skal ha i livet ditt i all evighet og en som barna dine er like glad i som de er i deg så må du starte med å ha tillit til (og vise det) at det han gjør faktisk er bra nok. Du er ikke perfekt og han er ikke perfekt og du er ikke nærmere perfeksjon enn han er, men dere er begge bra nok og det er alt som betyr noe. 

Anonymkode: 06125...8eb

Ifølge psykologen min så er min ex tilnærmet lik en narsissist, så ja, jeg tror jeg kan ta bedre vare på barna enn han. Han har droppet samvær hvis han heller VIL være med venner. 
da vi bodde sammen og ene barnet var i en livstruende situasjon, gikk han å la seg igjen og sa «dette gidder jeg ikke, du klarer det selv». 
 

hvis jeg vekte han på natten for hjelp kom han og kunne si til da sin 2-3 mnd gamle baby «ta også hold kjeft da for helvete». 
mao han stod aldri opp å hjalp meg på natten. 
han har aldri vasket klær for barna, aldri kjøpt en eneste gave til dem, han trøster de kun hvis HAN mener det er grunn for å gråte osv. 

er en grunn til jeg nektet han samvær i starten det var slutt. Han hadde ikke samvær på nærmere et og et halvt år. Før jeg begynte å se bedring, problemet er at jeg tror den virkelig han er innerst inne et sted, og at denne snille mannen er et slags sykt skuespill. Men med barnevernet i bildet(de kom inn pga hans manglende evne for omsorg), så er barnevernet hard på at han skal ha samvær..noe jeg også mener, men jeg er jo ofte redd.. 

 

denne mannen ødela meg psykisk. Og jeg har både PTSD, alvorlig depresjon, angst. Så vær så snill og ikke kom her å si at jeg er den typiske kvinnen som mener jeg er bedre.

jeg er bedre, men jeg er langt ifra bra! Hadde han vært ordentlig fra start, kunne jeg nok sagt at han var bedre enn meg og alt det der, null problem. Er viktig for meg også at barna har en far, men da en ordentlig far. 
 

og jeg tenker mer og mer at jeg bare må bli hjemme, eller være den dritten som bare tar med meg bilstolene. Ja, det går utover barna. Men da er de hvertfall ikke i reell fare i trafikken med han..  jeg kan jo også tenke sånn at han har hatt mange måneder på seg å kjøpe egne stoler(han har penger), men hans prioritering har vært festing, egne hobbyer og å slappe av istedenfor å lete.. 

Anonymkode: 3959f...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg forstår at et samlivsbrudd og tap av kontroll over barna er tøft, men du kan jo begynne med å spørre deg selv om du helt seriøst tror at du er den eneste som kan ta vare på barna dine ordentlig? Mange, særlig kvinner, virker å tro at deres standard er den eneste som er 100% riktig og at alle andre måter å gjøre ting på, særlig der det gjelder far, er mindre bra eller til og med dårlig. Dette er en tankegang du bare må lære deg å legge fra deg først som sist. Det er utrolig vanskelig og slitsomt å forholde seg til en kontrollfreak og hvis du ønsker å bevare et godt samarbeid med en person du skal ha i livet ditt i all evighet og en som barna dine er like glad i som de er i deg så må du starte med å ha tillit til (og vise det) at det han gjør faktisk er bra nok. Du er ikke perfekt og han er ikke perfekt og du er ikke nærmere perfeksjon enn han er, men dere er begge bra nok og det er alt som betyr noe. 

Anonymkode: 06125...8eb

Apropo kommunikasjon. Det går ikke med han.

 

han stod en gang å fortalte barnet vårt hvor ekkel han var, da bryter jeg inn og først forklarer til barnet at hn ikke er ekkel: så sier jeg etterpå at sånt sier man ikke, til faren. Da svarer han med «jeg sier absolutt hva jeg vil, han er jo ekkel». Foran barnet.. altså, barnet gjorde noe ekkelt, men du sier det jo på en penere måte? 
 

da barnet var liten og gråt mye. Fikk jeg ikke dusjet, fikset meg eller egentid. For hver gang far hadde barnet ble han bokstavelig talt forbanna, han ble så sint av barnet som gråt. Han lot barnet gråter så det kastet opp. Og fortalte meg «Fyfaen, hn er jo gærn, dette orker jeg ikke/gidder ikke». 
 

hver gang jeg prøver å ta opp problemer med han, er det rett i forsvar og starte krangling. 

er en grunn til at vi har instanser inn i bildet… 

Anonymkode: 3959f...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du overtebker , du fikk barn med han og må lære deg å stole på at han passer pa barna. 

Anonymkode: 45314...c41

Jeg er ikke TS altså. Men det er nok av mannfolk som er så fjerne og egoistiske at de ikke kan stoles på når det gjelder å passe på barn. Jeg hadde en sånn mann. Jeg passet alltid på. Og når jeg den ene gangen la meg ned for å sove, fordi jeg tok alle våkenetter, tror du ikke mannen la seg til å sove selv i stua der han passet barnet? og barnet falt ned trappen. 

Etter det så sluttet jeg å tenke at mannen kunne stoles på. Forholdet gikk nedenom og under..

Anonymkode: 6a078...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

og jeg tenker mer og mer at jeg bare må bli hjemme, eller være den dritten som bare tar med meg bilstolene. Ja, det går utover barna. 

Anonymkode: 3959f...486

Hva er det du ønsker å oppnå? At barna ikke skal ha det trivelig med far eller unngå at de skal til far i det hele tatt?

Anonymkode: efb3e...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ifølge psykologen min så er min ex tilnærmet lik en narsissist, så ja, jeg tror jeg kan ta bedre vare på barna enn han. Han har droppet samvær hvis han heller VIL være med venner. 
da vi bodde sammen og ene barnet var i en livstruende situasjon, gikk han å la seg igjen og sa «dette gidder jeg ikke, du klarer det selv». 
 

hvis jeg vekte han på natten for hjelp kom han og kunne si til da sin 2-3 mnd gamle baby «ta også hold kjeft da for helvete». 
mao han stod aldri opp å hjalp meg på natten. 
han har aldri vasket klær for barna, aldri kjøpt en eneste gave til dem, han trøster de kun hvis HAN mener det er grunn for å gråte osv. 

er en grunn til jeg nektet han samvær i starten det var slutt. Han hadde ikke samvær på nærmere et og et halvt år. Før jeg begynte å se bedring, problemet er at jeg tror den virkelig han er innerst inne et sted, og at denne snille mannen er et slags sykt skuespill. Men med barnevernet i bildet(de kom inn pga hans manglende evne for omsorg), så er barnevernet hard på at han skal ha samvær..noe jeg også mener, men jeg er jo ofte redd.. 

 

denne mannen ødela meg psykisk. Og jeg har både PTSD, alvorlig depresjon, angst. Så vær så snill og ikke kom her å si at jeg er den typiske kvinnen som mener jeg er bedre.

jeg er bedre, men jeg er langt ifra bra! Hadde han vært ordentlig fra start, kunne jeg nok sagt at han var bedre enn meg og alt det der, null problem. Er viktig for meg også at barna har en far, men da en ordentlig far. 
 

og jeg tenker mer og mer at jeg bare må bli hjemme, eller være den dritten som bare tar med meg bilstolene. Ja, det går utover barna. Men da er de hvertfall ikke i reell fare i trafikken med han..  jeg kan jo også tenke sånn at han har hatt mange måneder på seg å kjøpe egne stoler(han har penger), men hans prioritering har vært festing, egne hobbyer og å slappe av istedenfor å lete.. 

Anonymkode: 3959f...486

Ja, jeg mener du bør bli hjemme. Hvis du lar stolene stå igjen, kan du risikere at han plutselig kjører usikret med dem.

Anonymkode: 61ab6...723

[KaraThrace]

Mange som svarer her uten å lese alt TS faktisk skriver. Jeg har ikke noe løsning til deg, TS. Tror ikke jeg hadde klart å reise selv, men det er ikke sunt å tenke sånt heller. Kan du montere setene i det minste? Og alliere deg med noen som kan hente barna på kort varsel? En uke med barn kan fort bli veldig mye for ham som ikke har hatt den alene så lenge noen gang. Det sinnet hans hørtes forferdelig ut å måtte forholde seg til. ❤️

[AnonymBruker]

Du er sikkelig hysterisk

Anonymkode: a78bc...e24

[AnonymBruker]

Hjelp far å montere bilstolene, og si at du er tilgjengelig om det er noe han lurer på eller trenger å snakke om. Også er det dessverre slik at man ikke lengre har 100% kontroll over barna lengre, ved et samlivsbrudd. 
 

Er det slik at han er blitt psykisk syk, siden han endret personlighet etter at du fikk to barn med han? Ellers er det jo ikke normalt at noen endrer personlighet på den måten du beskriver.  Ville i så fall kanskje ikke dratt bort på ferie den første gangen han skal ha barna en hel uke, når han ikke er vant med det fra før av. Det kan fort bli litt mye. 
 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ifølge psykologen min så er min ex tilnærmet lik en narsissist, så ja, jeg tror jeg kan ta bedre vare på barna enn han. Han har droppet samvær hvis han heller VIL være med venner. 
da vi bodde sammen og ene barnet var i en livstruende situasjon, gikk han å la seg igjen og sa «dette gidder jeg ikke, du klarer det selv». 
 

hvis jeg vekte han på natten for hjelp kom han og kunne si til da sin 2-3 mnd gamle baby «ta også hold kjeft da for helvete». 
mao han stod aldri opp å hjalp meg på natten. 
han har aldri vasket klær for barna, aldri kjøpt en eneste gave til dem, han trøster de kun hvis HAN mener det er grunn for å gråte osv. 

er en grunn til jeg nektet han samvær i starten det var slutt. Han hadde ikke samvær på nærmere et og et halvt år. Før jeg begynte å se bedring, problemet er at jeg tror den virkelig han er innerst inne et sted, og at denne snille mannen er et slags sykt skuespill. Men med barnevernet i bildet(de kom inn pga hans manglende evne for omsorg), så er barnevernet hard på at han skal ha samvær..noe jeg også mener, men jeg er jo ofte redd.. 

 

denne mannen ødela meg psykisk. Og jeg har både PTSD, alvorlig depresjon, angst. Så vær så snill og ikke kom her å si at jeg er den typiske kvinnen som mener jeg er bedre.

jeg er bedre, men jeg er langt ifra bra! Hadde han vært ordentlig fra start, kunne jeg nok sagt at han var bedre enn meg og alt det der, null problem. Er viktig for meg også at barna har en far, men da en ordentlig far. 
 

og jeg tenker mer og mer at jeg bare må bli hjemme, eller være den dritten som bare tar med meg bilstolene. Ja, det går utover barna. Men da er de hvertfall ikke i reell fare i trafikken med han..  jeg kan jo også tenke sånn at han har hatt mange måneder på seg å kjøpe egne stoler(han har penger), men hans prioritering har vært festing, egne hobbyer og å slappe av istedenfor å lete.. 

Anonymkode: 3959f...486

Må si du har en uprofesjonell psykolog som diagnoiserer en person på denne måten, kun basert på ting du forteller om. I et forhold kan feks to mennesker påvirke hverandre svært negativt, slik at man oppfører seg kjipere enn hva man normalt gjør. 
 

Barnevernet kan forøvrig ikke bestemme samvær, men snakker gjerne barnas sak. Om barna har formidlet at de ønsker å være mer hos far, kan barnevernet formidle dette. Det er retten som avgjør samvær.

Anonymkode: 90caa...9fc