Hvordan overbevise meg selv om at folk flest ikke misliker meg?

[AnonymBruker]

Kan ha en hyggelig samtale med noen, men senere være redd for at de misliker meg, helt uten grunn. Nesten som om de prater med meg kun fordi de synes synd på meg. Dette gjør at jeg synes det er vanskelig å bygge relasjoner med folk. Jeg gjør det, men det er alltid med en slags angst for at folk bare snakker med meg for de føler de må. Jeg antar også alltid (underbevisst) at folk ikke ønsker å prate med meg, så det skal mye til før jeg er den som tar kontakt med noen først. 

Jeg høres sikkert sær ut, men er egentlig ganske normal. Har mann, barn, leilighet, venner, stor familie, høyere utdanning og en grei jobb, og fremstår nok som ganske normal. Jeg tenker i utgangspunktet ikke dårlig om meg selv, men jeg har noen dumme underbevisste greier som ødelegger litt for meg. Noen som har erfaring med å komme seg ut av en sånn spiral? Har vært sånn i i hvert fall 15 år, så det skal vel godt gjøres å få fikset på det.

Anonymkode: 72031...2c3

[AnonymBruker]

Kan du ha Rejection Sensitive Dysphoria? Jeg har det, det er tett knyttet til ADHD-diagnosen min. Det høres veldig likt ut. ❤️ Finner masse info på instagram og TikTok. ❤️

Anonymkode: 4731d...a98

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan ha en hyggelig samtale med noen, men senere være redd for at de misliker meg, helt uten grunn. Nesten som om de prater med meg kun fordi de synes synd på meg. Dette gjør at jeg synes det er vanskelig å bygge relasjoner med folk. Jeg gjør det, men det er alltid med en slags angst for at folk bare snakker med meg for de føler de må. Jeg antar også alltid (underbevisst) at folk ikke ønsker å prate med meg, så det skal mye til før jeg er den som tar kontakt med noen først. 

Jeg høres sikkert sær ut, men er egentlig ganske normal. Har mann, barn, leilighet, venner, stor familie, høyere utdanning og en grei jobb, og fremstår nok som ganske normal. Jeg tenker i utgangspunktet ikke dårlig om meg selv, men jeg har noen dumme underbevisste greier som ødelegger litt for meg. Noen som har erfaring med å komme seg ut av en sånn spiral? Har vært sånn i i hvert fall 15 år, så det skal vel godt gjøres å få fikset på det.

Anonymkode: 72031...2c3

Hva med å gi litt mer f*** og dyrke din egen selvrespekt/selvtillit ?

Alternativt kan man snakke med en psykolog.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du ha Rejection Sensitive Dysphoria? Jeg har det, det er tett knyttet til ADHD-diagnosen min. Det høres veldig likt ut. ❤️ Finner masse info på instagram og TikTok. ❤️

Anonymkode: 4731d...a98

Ja, har tenkt tanken! Har alltid tatt avvisning veldig tungt. Da jeg var liten dro venninna mi meg med inn til henne for å treffe den nyfødte lillesøstra si, men ble møtt av faren som sa jeg kunne komme tilbake en annen dag. Jeg syntes det var så ubehagelig at jeg sluttet å dra på besøk dit, og de få gangene i løpet av barndommen og tenårene jeg var der, føltes det utrolig ubehagelig! Jeg er over det nå altså, men det tok helt seriøst over ti år. Sånn for å gi et eksempel på hvor koko det kan være.

Ble utredet for ADHD (uoppmerksom type) da jeg var 21, men fikk ingen diagnose. Var veldig vanskelig å få frem konkret hva jeg sliter med og syntes at psykologen hadde et veldig utdatert syn på diagnosen, la ekstremt mye vekt på evnetestene (som jeg gjorde det bra på) og de skjemaene, så jeg har vel aldri vært helt enig i konklusjonen. Ser dog mørkt på å be om enda en utredning, trives absolutt ikke på psykologkontoret! 😅

Anonymkode: 72031...2c3

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (10 minutter siden):

Hva med å gi litt mer f*** og dyrke din egen selvrespekt/selvtillit ?

Alternativt kan man snakke med en psykolog.

Det er jo det jeg lurer på. Hvordan gjør man det?

Anonymkode: 72031...2c3

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (9 minutter siden):

Hva med å gi litt mer f*** og dyrke din egen selvrespekt/selvtillit ?

Alternativt kan man snakke med en psykolog.

Er ikke TS, men synes dette høres ut som et godt tips. Mitt problem er at selv om jeg har forsøkt dette, og kommet dit at jeg liker meg selv, jeg fokuserer mer på om jeg trives med deltagelsen i samtalene, og setter pris på å leve livet med meg, så skjer det faen meg likevel. 

Så derfor lurer jeg på hva du legger mer i dette, hvordan vil selvrespekten stoppe slik tåpelig grubling? 

Anonymkode: cd7c0...f19

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det nytter å overbevise deg selv om at folk flest ikke misliker deg. Ikke fordi det ikke stemmer, men fordi det ikke hjelper. Du kan til og med møte på noen som faktisk ikke liker deg en dag og. Vil du ikke heller være robust nok til å ikke la deg påvirke av det, om det skjer?

Jeg var likedan som deg, jeg kunne gjenoppleve samtaler i hodet mitt for å sjekke om jeg hadde sagt no flaut, teit, frekt etc. Det er slitsomt. Dette sluttet jeg med etter jeg gikk til en psykolog som drev med acceptance and commitment therapy. Så istedet for å overbevise meg selv om at folk liker meg, tenker jeg nå at det ikke spiller noen rolle. For det første får jeg vel aldri vite hva de synes, og for det andre er det ikke viktig for meg.

For tenk på dette: hvem er du egentlig avhengig av at liker deg for at du skal overleve og ha det bra? Det er faktisk ikke særlig mange. Du er i hvert fall ikke avhengig av fremmede.

Anonymkode: 3682f...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, har tenkt tanken! Har alltid tatt avvisning veldig tungt. Da jeg var liten dro venninna mi meg med inn til henne for å treffe den nyfødte lillesøstra si, men ble møtt av faren som sa jeg kunne komme tilbake en annen dag. Jeg syntes det var så ubehagelig at jeg sluttet å dra på besøk dit, og de få gangene i løpet av barndommen og tenårene jeg var der, føltes det utrolig ubehagelig! Jeg er over det nå altså, men det tok helt seriøst over ti år. Sånn for å gi et eksempel på hvor koko det kan være.

Anonymkode: 72031...2c3

Skulle svare på HI, og så dette her. Altså det minner om meg. 

Jeg har det som deg TS. Samtidig så føler jeg meg ikke så normal da, har slitt en del med traumer. Men fått behandling for det, og har det ganske OK nå. Glad i meg selv, byr på meg selv, har venner, familie og virker som folk liker å snakke med meg. Men om noen viser det minste tegn til at noe var teit/dumt/feil så vil jeg gruble meg i hel på det i etterkant. Det er slitsomt. Det er ikke som sosial angst heller synes jeg. 

Tror du selv at det er noen tidlige erfaringer som har gjort deg var på dette?

Personlig tror jeg ikke at jeg har noe ADHD, men kjenner meg veldig igjen i RSD, og vet jo at dette kan forekomme selv uten ADHD. Følger tråden din og håper du får noen gode svar. Og diskuterer gjerne litt frem og tilbake med deg om det kan være nyttig for deg også. 

Anonymkode: cd7c0...f19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror ikke det nytter å overbevise deg selv om at folk flest ikke misliker deg. Ikke fordi det ikke stemmer, men fordi det ikke hjelper. Du kan til og med møte på noen som faktisk ikke liker deg en dag og. Vil du ikke heller være robust nok til å ikke la deg påvirke av det, om det skjer?

Jeg var likedan som deg, jeg kunne gjenoppleve samtaler i hodet mitt for å sjekke om jeg hadde sagt no flaut, teit, frekt etc. Det er slitsomt. Dette sluttet jeg med etter jeg gikk til en psykolog som drev med acceptance and commitment therapy. Så istedet for å overbevise meg selv om at folk liker meg, tenker jeg nå at det ikke spiller noen rolle. For det første får jeg vel aldri vite hva de synes, og for det andre er det ikke viktig for meg.

For tenk på dette: hvem er du egentlig avhengig av at liker deg for at du skal overleve og ha det bra? Det er faktisk ikke særlig mange. Du er i hvert fall ikke avhengig av fremmede.

Anonymkode: 3682f...ea1

Fungerte det veldig raskt? Og har du ikke noe gnag eller angst rundt det nå? Jeg har forsøkt ACT og det har fungert mot mye, men ikke denne uroen her. (Ikke TS). 

Anonymkode: cd7c0...f19

[AnonymBruker]

Jeg har det også litt sånn, og for min del har jeg etter hvert skjønt at det kommer av at jeg er dårlig på å lese kroppsspråk og skjønne hva andre tenker/føler. Det blir derfor litt sånn at jeg kan bli stressa over at folk ikke liker meg fordi jeg ikke klarer forstå det på personens kroppsspråk hva vedkommende føler. Det er litt vanskelig for meg å sette seg inn i, men jeg tror mange av de med bedre sosiale evner forstår sånt lettere bare på å lese kroppsspråk?

Anonymkode: 96bb1...927

[Callista]

Det som kan være lurt å huske på, er at folk flest har mer enn nok med seg selv i den forstand at de fokuserer ikke så mye på hva andre personer har sagt eller gjort. Hvis jeg grubler på noe negativt, så gir jeg meg selv lov til å bare tenke på det i f.eks. ti minutter og så er jeg ferdig. Dette er noe du kan trene på. Distraher deg med noe annet når et x-antall minutter har gått. Etterhvert vil du merke at det blir lettere. Veldig bra at du bygger relasjoner selv om du føler en viss angst. Vi bekymrer oss alt for mye. Leste et sted at 95% av alt vi bekymrer oss for, ikke har skjedd og heller ikke kommer til å skje.

Endret lørdag kl 15:54 av Callista
Skrivefeil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror ikke det nytter å overbevise deg selv om at folk flest ikke misliker deg. Ikke fordi det ikke stemmer, men fordi det ikke hjelper. Du kan til og med møte på noen som faktisk ikke liker deg en dag og. Vil du ikke heller være robust nok til å ikke la deg påvirke av det, om det skjer?

Jeg var likedan som deg, jeg kunne gjenoppleve samtaler i hodet mitt for å sjekke om jeg hadde sagt no flaut, teit, frekt etc. Det er slitsomt. Dette sluttet jeg med etter jeg gikk til en psykolog som drev med acceptance and commitment therapy. Så istedet for å overbevise meg selv om at folk liker meg, tenker jeg nå at det ikke spiller noen rolle. For det første får jeg vel aldri vite hva de synes, og for det andre er det ikke viktig for meg.

For tenk på dette: hvem er du egentlig avhengig av at liker deg for at du skal overleve og ha det bra? Det er faktisk ikke særlig mange. Du er i hvert fall ikke avhengig av fremmede.

Anonymkode: 3682f...ea1

Det er et godt poeng  Hvor fant du denne psykologen? Måtte du gå privat, eller kan man finne sånt hos DPS eller hos kommunepsykologen?

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Skulle svare på HI, og så dette her. Altså det minner om meg. 

Jeg har det som deg TS. Samtidig så føler jeg meg ikke så normal da, har slitt en del med traumer. Men fått behandling for det, og har det ganske OK nå. Glad i meg selv, byr på meg selv, har venner, familie og virker som folk liker å snakke med meg. Men om noen viser det minste tegn til at noe var teit/dumt/feil så vil jeg gruble meg i hel på det i etterkant. Det er slitsomt. Det er ikke som sosial angst heller synes jeg. 

Tror du selv at det er noen tidlige erfaringer som har gjort deg var på dette?

Personlig tror jeg ikke at jeg har noe ADHD, men kjenner meg veldig igjen i RSD, og vet jo at dette kan forekomme selv uten ADHD. Følger tråden din og håper du får noen gode svar. Og diskuterer gjerne litt frem og tilbake med deg om det kan være nyttig for deg også. 

Anonymkode: cd7c0...f19

Samme her, tar ofte meg selv i å gruble veldig på om jeg kan ha sagt noe dumt. Prøver å la være, men det er lettere sagt enn gjort! Jeg har som de fleste andre litt bagasje jeg også, men ikke noe veldig alvorlig. Faren min var veldig oppfarende i barndommen, begge foreldrene mine var på et tidspunkt utro mot hverandre (noe jeg fant ut som tiåring), de kranglet hver kveld og faren min stakk rett og slett fra oss for å flytte til andre siden av landet mens jeg fortsatt gikk på barneskolen. Der bodde han i ti år før han plutselig flyttet tilbake og latet som ingenting hadde skjedd. Kranglingen i barndommen har gjort meg veldig var på folks kroppsspråk, og jeg kan underbevisst tolke et lite sukk som at den jeg prater med er dritlei av meg, selv om jeg egentlig vet at det sannsynligvis ikke er grunnen. Veldig travelt!

 

 

 

Anonymkode: 72031...2c3

[AnonymBruker]

Callista skrev (17 minutter siden):

Det som kan være lurt å huske på, er at folk flest har mer enn nok med seg selv i den forstand at de fokuserer ikke så mye på hva andre personer har sagt eller gjort. Hvis jeg grubler på noe negativt, så gir jeg meg selv lov til å bare tenke på det i f.eks. ti minutter og så er jeg ferdig. Dette er noe du kan trene på. Distraher deg med noe annet når et x-antall minutter har gått. Etterhvert vil du merke at det blir lettere. Veldig bra at du bygger relasjoner selv om du føler en viss angst. Vi bekymrer oss alt for mye. Leste et sted at 95% av alt vi bekymrer oss for, ikke har skjedd og heller ikke kommer til å skje.

Det er nok et godt tips, takk!

Anonymkode: 72031...2c3