Å være sårbar med partneren sin

[Nonstop1]

Jeg har etter 10 år sammen gått litt på veggen. Muligens fordi jeg er ute i permisjon og hormoner og søvnmangel har begynt å tatt på etter x antall måneder. Jeg gruer meg også veldig til å gå ut i jobb igjen, noe jeg skal veldig snart, og jeg tror det påvirker hverdagen min.

Jeg har grått en del i det siste. Jeg har også hatt noen utblåsninger, i form av surhet/sinne som har endt med at jeg gråter. Tror nok dette vil gå over etter hvert.

Men mannen min har aldri sett meg sånn før. Jeg rakner rett foran øynene hans. Vi har hatt barn i mesteparten av forholdet vårt, så det er ikke slik at å ha baby nå snur opp ned på vår verden. Egentlig er det mye lettere denne gangen enn i forrige runde.

Han sier han alltid har sett på meg som en "jernkvinne". Alltid hatt kontroll på hjemmet, barn og øvrig familiære relasjoner. Alltid vært støtte for mannen som har gått igjennom psykisk sykdom, og vært karrierekvinne og hovedforsørger for familien AS.

Men på innsiden har jeg jo følt på de samme følelsesmessige utfordringene før også. Mulig jeg bare føler meg tryggere på mannen nå, eller at jeg ikke greier å holde det inne lenger og at min egen personlige fasade-vegg sprekker.

Jeg liker ikke å gå igjennom disse sterke emosjonene og miste kontroll, så kom gjerne med tips på hvordan jeg kan komme meg ut av det. Samtidig liker jeg at mannen får se den "virkelige meg", det føles godt å bare ligge å gråte litt i armene hans, og la han forsøke å løse mine utfordringer med meg. Jeg får se en ny, omsorgsfull, side av han, og det føles godt å bli tatt litt vare på og dullet litt med.

Men så blir jeg også litt redd. Redd for å vise han for mye, og at han skal se annerledes på meg eller at jeg skal belaste han for mye. Fordi jeg liker jo egentlig å være litt "jernkvinne", liker å føle at jeg har kontroll og at de i rundt meg også føler jeg har det.

Hva er egentlig normalt i et forhold når det kommer til denne sårbarheten? Hvor mye er det vanlig å vise? Hva gjør dere?

Endret lørdag kl 13:23 av Nonstop1
Skrivefeil

[Dojakitty]

Vet ikke hva som er vanlig men føler ikke det er vanlig at mannen får fnatt av at dama viser vonde følelser eller at hun ikke er «jernkvinne»

[lillevill]

Nonstop1 skrev (11 minutter siden):

Jeg har etter 10 år sammen gått litt på veggen. Muligens fordi jeg er ute i permisjon og hormoner og søvnmangel har begynt å tatt på etter x antall måneder. Jeg gruer meg også veldig til å gå ut i jobb igjen, noe jeg skal veldig snart, og jeg tror det påvirker hverdagen min.

Jeg har grått en del i det siste. Jeg har også hatt noen utblåsninger, i form av surhet/sinne som har endt med at jeg gråter. Tror nok dette vil gå over etter hvert.

Men mannen min har aldri sett meg sånn før. Jeg rakner rett foran øynene hans. Vi har hatt barn i mesteparten av forholdet vårt, så det er ikke slik at å ha baby nå snur opp ned på vår verden. Egentlig er det mye lettere denne gangen enn i forrige runde.

Han sier han alltid har sett på meg som en "jernkvinne". Alltid hatt kontroll på hjemmet, barn og øvrig familiære relasjoner. Alltid vært støtte for mannen som har gått igjennom psykisk sykdom, og vært karrierekvinne og hovedforsørger for familien AS.

Men på innsiden har jeg jo følt på de samme følelsesmessige utfordringene før også. Mulig jeg bare føler meg tryggere på mannen nå, eller at jeg ikke greier å holde det inne lenger og at min egen personlige fasade-vegg sprekker.

Jeg liker ikke å gå igjennom disse sterke emosjonene og miste kontroll, så kom gjerne med tips på hvordan jeg kan komme meg ut av det. Samtidig liker jeg at mannen får se den "virkelige meg", det føles godt å bare ligge å gråte litt i armene hans, og la han forsøke å løse mine utfordringer med meg. Jeg får se en ny, omsorgsfull, side av han, og det føles godt å bli tatt litt vare på og dullet litt med.

Men så blir jeg også litt redd. Redd for å vise han for mye, og at han skal se annerledes på meg eller at jeg skal belaste han for mye. Fordi jeg liker jo egentlig å være litt "jernkvinne", liker å føle at jeg har kontroll og at de i rundt meg også føler jeg har det.

Hva er egentlig normalt i et forhold når det kommer til denne sårbarheten? Hvor mye er det vanlig å vise? Hva gjør dere?

Er det slik at å ha "kontroll på alt alene, skal ikke ha hjelp" = sunn psyke, da? Vi er sårbare alle i hop og i en familie skal vi kunne være sårbare og si HV vi trenger. Om vi aldri tar til tårene så blir vi faktisk veldig fremmede for hverandre. For hvordan kan vi støtte den vi er gøad i når de ikke sier hvordan? Du må la han få gjøre fine ting for deg og trøste deg. Da vil han føle seg viktig. Og lykkelig. 

[Trolltunge]

Jeg er også "jernkvinne", men ovenfor min mann både viser og forteller jeg om sårbarhet. Jeg var ikke like flink til det tidligere, å være åpen om vanskelige tanker og følelser, og da tok han det fort personlig dersom jeg var mentalt utilgjengelig, oppfarende, ute av god balanse og/eller lei meg. Noe som fort medførte misforståelser angående hva som sto på, og hvorfor jeg ikke var glad. Han tok det som nevnt personlig, ganske konsekvent. Så nå forteller jeg alltid hva som står på innvendig, og legger på ingen måte skjul på at jeg har det tøft, eller hvorfor. Han har ikke begynt å se på meg som mindre sterk av dette, men han er tvert imot blitt tryggere på at jeg trenger ham selv om jeg er generelt sterk og selvstendig. Dette har også gjort det enklere for ham å dele sine tanker når han møter på utfordringer. Noe som ikke var like enkelt da han mer eller mindre trodde jeg var beintøff, uansett hva som sto på. Den ærligheten rundt dette har gjort oss begge godt, og tryggere på hverandre. 

Han kan komme hjem og bli møtt av at jeg sier at jeg trenger en god klem. Da får jeg det, uten at han trenger å vite hvorfor først. Det snakker vi om etterhvert, men det å vise sårbarhet og behov for trygghet, trøst og støtte er blitt noe veldig ufarlig nå. Det måtte jeg lære å våge, men etter at jeg våget det ble ting mye greiere mellom oss enn at han selvfølgelig merket at jeg ikke hadde det topp, men ikke visste hvorfor, og trodde det handlet om ham. 

Altså noen ganger gjør det jo det også, men det er uansett mye bedre når vi da prater åpent om det enn at jeg er taus og han antar/tror. Han hadde det med å tro at ting var verre enn det som faktisk er tilfellet. 😅

Endret lørdag kl 16:09 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Det er normalt å både ha og vise følelser, ts. Det som dessverre både er normalt men samtidig ikke ønskelig adferd er å la «høylytte følelser» gli over i å tro at slike følelser er sterkere, viktigere eller mer ekte enn de stillferdige, rolige og mer rasjonelt utrykte følelsene. 

For å gråte fordi en ikke mestrer her og nå og bare er sliten og hormonell er selvsagt helt ok. Det blir bare ugreit når man tar steget over i å forvente at andre enn en selv regulerer de følelsene. Vi forventer at små barn evner «ta seg sammen» i slike situasjoner. Selvsagt vet vi alle med 100% sikkerhet at voksne evner det samme.

Like selvsagt er det greit å velge å ikke gråte. Og heller sette seg ned en rolig kveld og se rasjonelt på egen arbeidsbyrde og så kommunisere tydelig og høflig that x, y og z nå legges av egne skuldre, fordi det er for mye. Og at den avgjørelsen er endelig, og permanent. 

Det siste høres ut som et valg du bør se på. For det er mulig du ser på «jernkvinne» som et rosende utrykk. Men det er egentlig bare voksenversjonen av «flink pike». Udelt, utvilsomt negativt både for deg og omgivelsene.

Anonymkode: dcb88...a22

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (32 minutter siden):

 

 

 

Hva er egentlig normalt i et forhold når det kommer til denne sårbarheten? Hvor mye er det vanlig å vise? Hva gjør dere?

Det er ekstreme forskjeller i mellom ytterpunktene. Jeg er (dessverre?) i det ene ytterpunktet.

Jeg var nære selvdrap uten at min samboer igjennom 20+ år hadde den minste anelse om at noe ikke var som det skulle. Tilfeldigheter igjennom noen andre som gjorde at det ble tatt affære i forhold til min psykiske helse på det tidspunktet. Jeg hadde allerede samlet opp det jeg trengte, bestemt tid og sted og planlagt gjennomføringen på en måte som ville være mest mulig skånsom for mine barn…Uansett hvor crazy det høres ut for en som tenker rasjonelt.

Hadde jeg vist et minimum av sårbarhet og delt mer hjemme, ville jeg sannsynlig vis fått hjelp på et langt tidligere tidspunkt.

Anonymkode: 13a91...66c

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (49 minutter siden):

Jeg liker ikke å gå igjennom disse sterke emosjonene og miste kontroll, så kom gjerne med tips på hvordan jeg kan komme meg ut av det.

Flott og sterkt av deg å dele, og å søke råd 😊

For å svare kort på spørsmålene dine, hva som er normalt er så forskjellig både mellom individ og i relasjoner. Og det virker som dere har et forhold du føler deg trygg i. 
Så hva gjelder hvor mye det er vanlig å vise og hva andre gjør, ikke tenk på det. Når du er litt redd for å vise han for mye, at han skal se annerledes på deg - jeg hadde blitt fra meg av glede om partner visste meg slik tillit ved å komme til meg, være åpen og sårbar. Spesielt om hun tidligere hadde vært der for meg i en vanskelig periode. 

Når det gjelder det siterte utdraget så er det absolutt ingen skam å søke litt bistand. Mange kommuner har lavterskel-tilbud hvor du ikke trenger henvisning. Og om dere ganske nylig har blitt foreldre så kan du kanskje snakke med fastlege eller helsestasjon? Det ligger mye styrke også i det å be om hjelp òg. 

Anonymkode: 789a5...021

[Nonstop1]

Takk for fine tilbakemeldinger!

Har vurdert å snakke med helsestasjonen bare for å få luftet litt. Men synes det er vanskelig å vite hvordan man introduserer en slik samtale. Det er veldig lett å si at alt er fint. Men skal virkelig prøve å ta det opp på neste møte.

Fint å høre at det er normalt å utlevere seg selv litt. Det er jo egentlig ikke overaskende, men samtidig har jeg jo hatt min "normal", og det er lett å tenke at "alle andre" har så mye mer kontroll over sine liv og emosjoner enn hva jeg selv har. Selv om det også høres ulogisk ut.

Vi kom også frem til at vi skal prøve å fordele oppgaver på nytt. Jeg greide jo tydeligvis ikke å sette meg ned å ta opp det på en rasjonell måte, begeret mitt hadde allerede rent over. Men det har blitt noen fine prater i ettertid, og det føles så klart veldig godt ut at mannen responderer med å lytte og prøve å ta noe av ansvaret av skuldrene mine. Utfordringen er nok at jeg kjenner at jeg ikke er helt rasjonell om dagene, og det er ganske krevende for meg, og sikkert like krevende for partner når jeg lett tar til tårer og kanskje trekker meg litt inn i meg selv. Men jeg føler jo selv det ble mye bedre for oss begge etter jeg åpnet opp om det. Han får litt større forståelse for røret som foregår inni hodet mitt. Og vi begge skjønner at dette er noe jeg bare må igjennom, men at det nok vil bli greit igjen.