Barn og stråling

[Bobeline]

Inspirert av stråling-skade-saken som har vært i media, og diskusjon rundt denne i dette forumet, har gjort at jeg lurer på en ting; hva vil dere som foreldre at jeg skal fortelle dere, og barna deres om røntgenstråler når dere tar røntgenbilder?

I praksis som radiograf har jeg møtt mange barn og foreldre som er engstelige for stråling, og selvfølgelig foreldre som er bekymret for barnets eventuelle skade (brudd, brister og annet). Dette kan vises på mange måter, og noen ganger har det vært veldig fristende å la foreldrene bli stående i gangen. Så for at jeg ikke skal bli en av helsearbeiderne som holder foreldre utenfor, lurer jeg på hvordan dere helst vil bli møtt...

[Gjest StoreSky]

Tja.. ER det farlig med å ta røntgen sånn sjeldent som de fleste tar det?

Tror klar melding er greit jeg!

Hvis foreldre er til bry, lager problemer så må de få beskjed. For det er ikke lett for oss foreldre å vite hvordan vi skal opptre, hvos vi skal stå, etc. Vi kjenner jo ikke alle disse rare apparatene og utstyret..

Kanskje en stol til foreldrene? "sånn, her kan mor/far sitte mens vi tar bilde"

[Bobeline]

Nei, det er ikke farlig å ta røntgenbilder. Jeg som står i rommet hele tiden for også minimalt med stråler.

Stol var en god ide, og neste gang skal jeg gi foreldrene stolen min. Jeg rekker ikke å sette meg ned så jeg trenger den ikke før barn og foreldre er ute av rommet uansett...

Men jeg har vært ute for foreldre som roper til barna sine at dette er livsfarlig, og da er det ikke alltid like lett for meg som ikke eier barnetekke og skulle roe ned den lille poden...

Men når det gjelder holding av barn, når det er nødvendig, vil dere at helsearbeidere skal gjøre det, eller vil dere holde barnet fast selv?

[Gjest StoreSky]

Roper virkelig foreldre at det er livsfarlig?? Herre....Ja da må du jo bare si rett ut at det er det ikke!!

Kanskje forklare det for foreldre som virker litt ekstra nervøse...? FØR de begynner og rope og bære seg.

Holding..Kommer ann på foreldrene tror jeg.

Men jeg skulle holde min datter en gang da hun skulle få satt inn kateter i tissen, det var en traumatisk opplevelse for meg (min datter hadde fått noe greier så hun var i 7. himmel og så engler og tingeling og katter på sykehuset..)

Må man holde MYE i vanskelige posisjoner og/eller smertefullt, så foretrekker jeg at helsepersonell gjør det -så kan jeg heller stå ved hodet og trøste... Er her igjen ikke så lett for oss som ikke kan dette, å vite hvor hardt man må holde.

[Bobeline]

Det værste er at jeg ikke ser faresignalene til foreldrene... Jeg er vanligvis mest opptatt av barnet. Å få den lille til å sitte riktig i forhold til røntgenrøret og sitte stille, også når lyset til røntgenrøret slås av.

Jeg holder vanligvis ikke. Synes det er mye greiere at foreldrene holder fast ungene siden de kjenner barnet bedre enn meg. Også er det paradokset om at barnet ikke skal få vonde minner -.v'

[Bobeline]

...om å ta røntgenbilder. Derfor har ikke jeg lyst til å holde fast barn (og jeg kjenner ikke barnets smertegrense eller kroppsspråk bedre enn foreldrene)

Det er lettere å få foreldre til å holde fast barn siden det er de som kjenner barnet best. Mens hvis foreldrene ikke kan eller vil, så blir det sykepleiernes jobb, og etter min erfaring er det vanskeligere å samarbeide med dem. Foreldrene hører etter og holder slik vi ber dem om å holde, mens sykepleierne alltid vet best (også når de ikke vet) og mange ganger hører de ikke på hvordan jeg vil at barnet skal holdes fast. Det er heldigvis sjelden foreldre blir bedt om å holde fast barn

[Gjest *Gjest]

Tror stolen var en god ide, og så er det viktig å forklare hva man skal gjøre hele tiden, slik at barnet ( og forelder ) vet hva som foregår, og kanskje forklare at det ikker er farlig før noen spør om det føles naturlig. Men selv mener jeg at det burde være nok bevis for det siden du er i rommet hele tiden mens fotograferingen foregår...

Møter sikkert mye rare foreldre du...

[Bobeline]

Jeg har bestandig prøvd å være oppmerksom på at jeg ikke skal prate over hode på barnet. Det vil si at jeg prater mest medbarnet siden det er barnet jeg er avhengig av å skape tillit med og samarbeide med. For å ta røntgenbildene er jeg avhengig av samarbeid med barnet, og det er gjerne tingen som skille mellom gode og dårlige bilder. Ulempen med å bare (stort sett bare) prate med barnet er at jeg går glipp av foreldrene. Noen ganger prøver jeg å prate med alle, og det går så lenge vi ikke er ved røntgenapparatet. Ved apparatet blir jeg alene med barnet, og det er gjerne da jeg opplever rare episoder med foreldrene. Og det er da jeg er minst forbredt på det. Så jeg setter stor pris på at dere forklarer meg hvordan dette fungerer for dere som har barn, eller har erfaring med barn

Foreldre som har barn som har skadet seg på skolen, i barnehagen eller andre steder er ofte bekymret for om barnet har skadet seg, og det er jo forståelig. Så mange av reaksjonene er nok et resultat av det.

[Gjest Oppsaltryll]

Faren min banna alltid over at sykehuset ikke ville ta bilde av gullungen, så dette er helt ukjent. Du høres i alle fall flink ut Har et helt ok forhold til røntgen og har fått røngta store deler av kroppen i løpet av mine 29 år.