Jeg tror at 90% av dagens autisme- og ADHD-diagnoser er kombinasjon av dagens samfunn og traumer

[AnonymBruker]

3 hours ago, Kassettspiller said:

Er det mange uføre med autisme som får barn? Bare lurer på dette siden det er et fåtall autister som har vært eller er i et forhold.

Det veit eg ikkje nøyaktig.

Men det finnest mange familier som ikkje er nevrotypiske. Eg er autist som fremstår ikkje autistisk (eller trur eg gjer det) og mannen har ADD (inaktiv). Barna våre likner på oss, samtidig er dei åpenbart heilt unike personar. 

Vi arbeider begge 100 prosent og har høgare utdanning. Vi er bortimot aldri borte frå arbeid. Vi er litt sære men folk flest synest vi er ok.

Eg skulle eigentlig berre prøva monogami. Det var eit prosjekt. Eg plukka han ut i frå visse kriterier. Eg laga ein analyse over han i forkant. Eg vurderte det som svært sannsynlig at han kom til å vere god mot meg. Lite viste eg at det kom til å utvikla seg til genuin stormande kjærleik som seinare utvikla seg til å elska han. 

Veit ikkje heilt om eg vil gå inn i vepsebolet om uføre "bør" få barn eller ikkje, sånn heilt uavhengig av kva diagnose/tilstand/lyte som sterkt reduserer kapasitet i livet. 

Det å oppdra barn er ein fulltidsjobb. Å køyra til fotballtrening som autist i skapet (ønskjer ikkje vere åpen om det) er seriøst heilt jævlig. Det er ein bøtteballett med dritt du må gjera konstant. Det tar ikkje slutt. Det er dugnader, endeløs pliktsosialisering. Dei nevrotypiske drukne også, det er verre for oss. Eg blir ekstremt sliten. 

Eg vil berre ikkje vere ho kjipe mora som ikkje gidder å køyra. Eg har valgt detta livet og kjem til å gjera det eg skal. Barna mine viser enorm glede over aktiviteter. Klart eg stiller opp. Det betyr og ekstremt mykje for meg at dei har venner. Begge har masse venner. Det hadde aldri eg fordi eg sleit massivt sosialt. Når eg ser på avstand kor vakre og veltilpassa barna er kjenner eg på ein slags sorg over alt eg ikkje fekk til. Samtidig stolt. 

Ellers bør man også ta litt stilling til på kva områder man åpenbart kjem til kort på. Eg skjønner ikkje bæret av jentegreiene. På omtrent ingen nivå.

"Sara sa at Oline hadde stygt hår, men det er fordi Sara eigentlig synest Oline har fint hår sjølv om eg synest sideskill er litt dust. Også liker vi begge Morten men eg trur Oline gjer det og. Bennedikte vil ikkje prate med meg etter det med Petra. Når kan eg gå med Mascara mamma?"

Eg har lite å bidra med og starta ein samtale om historisk perspektiv på hår og dens betydning, eit sosialantropologisk perspektiv. Etterfulgt av "mamma du skjønner ingenting". Og det er faktisk sant.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: b735a...516

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det veit eg ikkje nøyaktig.

Men det finnest mange familier som ikkje er nevrotypiske. Eg er autist som fremstår ikkje autistisk (eller trur eg gjer det) og mannen har ADD (inaktiv). Barna våre likner på oss, samtidig er dei åpenbart heilt unike personar. 

Vi arbeider begge 100 prosent og har høgare utdanning. Vi er bortimot aldri borte frå arbeid. Vi er litt sære men folk flest synest vi er ok.

Eg skulle eigentlig berre prøva monogami. Det var eit prosjekt. Eg plukka han ut i frå visse kriterier. Eg laga ein analyse over han i forkant. Eg vurderte det som svært sannsynlig at han kom til å vere god mot meg. Lite viste eg at det kom til å utvikla seg til genuin stormande kjærleik som seinare utvikla seg til å elska han. 

Veit ikkje heilt om eg vil gå inn i vepsebolet om uføre "bør" få barn eller ikkje, sånn heilt uavhengig av kva diagnose/tilstand/lyte som sterkt reduserer kapasitet i livet. 

Det å oppdra barn er ein fulltidsjobb. Å køyra til fotballtrening som autist i skapet (ønskjer ikkje vere åpen om det) er seriøst heilt jævlig. Det er ein bøtteballett med dritt du må gjera konstant. Det tar ikkje slutt. Det er dugnader, endeløs pliktsosialisering. Dei nevrotypiske drukne også, det er verre for oss. Eg blir ekstremt sliten. 

Eg vil berre ikkje vere ho kjipe mora som ikkje gidder å køyra. Eg har valgt detta livet og kjem til å gjera det eg skal. Barna mine viser enorm glede over aktiviteter. Klart eg stiller opp. Det betyr og ekstremt mykje for meg at dei har venner. Begge har masse venner. Det hadde aldri eg fordi eg sleit massivt sosialt. Når eg ser på avstand kor vakre og veltilpassa barna er kjenner eg på ein slags sorg over alt eg ikkje fekk til. Samtidig stolt. 

Ellers bør man også ta litt stilling til på kva områder man åpenbart kjem til kort på. Eg skjønner ikkje bæret av jentegreiene. På omtrent ingen nivå.

"Sara sa at Oline hadde stygt hår, men det er fordi Sara eigentlig synest Oline har fint hår sjølv om eg synest sideskill er litt dust. Også liker vi begge Morten men eg trur Oline gjer det og. Bennedikte vil ikkje prate med meg etter det med Petra. Når kan eg gå med Mascara mamma?"

Eg har lite å bidra med og starta ein samtale om historisk perspektiv på hår og dens betydning, eit sosialantropologisk perspektiv. Etterfulgt av "mamma du skjønner ingenting". Og det er faktisk sant.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: b735a...516

Takk for at du deler!

Det å skulle ha barn er mye jobb og  det passer ikke alle!

Vet ikke grunnen til at du ikke er åpen om din diagnose, men kan skjønne hvorfor man gjør slikt. Trodde jeg skulle være åpen om det, men folk er ikke akkurat hyggelige...

[KnekkeBørre]

Kassettspiller skrev (10 minutter siden):

Takk for at du deler!

Det å skulle ha barn er mye jobb og  det passer ikke alle!

Vet ikke grunnen til at du ikke er åpen om din diagnose, men kan skjønne hvorfor man gjør slikt. Trodde jeg skulle være åpen om det, men folk er ikke akkurat hyggelige...

Ikke vær redd, din fjompenisse ❤️ 

Jeg er det skumleste du noensinne kommer til å erfare, og jeg er en pepperkake. 🫵😬 Og jeg spiser "lite hyggelige folk" til frokost 🤗

[Kassettspiller]

KnekkeBørre skrev (8 minutter siden):

Ikke vær redd, din fjompenisse ❤️ 

Jeg er det skumleste du noensinne kommer til å erfare, og jeg er en pepperkake. 🫵😬 Og jeg spiser "lite hyggelige folk" til frokost 🤗

Hehe, takk skal du ha!😊

Men må bekytte meg selv og det er vanskelig å utsette seg for slikt.🥶

Var tyngre enn forventet og ser ikke at fordelene om å være åpen gjør opp for ulempene.

[KnekkeBørre]

Kassettspiller skrev (2 minutter siden):

Hehe, takk skal du ha!😊

Men må bekytte meg selv og det er vanskelig å utsette seg for slikt.🥶

Var tyngre enn forventet og ser ikke at fordelene om å være åpen gjør opp for ulempene.

Ikke undervurder folk. Vær den du er 💙

Folk er generelt snåle. Og de har som regel høy toleranse for raringer. Du er ikke noe mere tullete enn hva vi andre er ❤️

 

[Kassettspiller]

KnekkeBørre skrev (6 minutter siden):

Ikke undervurder folk. Vær den du er 💙

Folk er generelt snåle. Og de har som regel høy toleranse for raringer. Du er ikke noe mere tullete enn hva vi andre er ❤️

 

Sant det😊 Handler nok noe om hvilke folk man omgåes med og hva slags fordommer de tror på.

[KnekkeBørre]

Kassettspiller skrev (Akkurat nå):

Sant det😊 Handler nok noe om hvilke folk man omgåes med og hva slags fordommer de tror på.

Vi har alle fordommer. 

Finn det mennesket som har de feilene du kan leve med ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.6.2024 den 0.45):

Her var det mye feil-lesing. Påstanden er ikke at autisme kommer av Tiktok. Når det eneste du har å komme med er stråmannsargumenter, så vet man du ikke har så mye å bidra med, eller hva? Hva med å heller diskutere det som faktisk er temaet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Når så mange misforstår hovedinnlegget ditt, er det vel nærliggende å tenke at hovedinnlegget er dårlig formulert. 

Anonymkode: c1c9e...96f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når så mange misforstår hovedinnlegget ditt, er det vel nærliggende å tenke at hovedinnlegget er dårlig formulert. 

Anonymkode: c1c9e...96f

Jeg har vurdert det noen ganger, og mener at HI er presis formulert. Kunne lagt på en ekstra "jeg mener ikke x og y er årsak til diagnosene, men at de er feildiagnostiseringer av andre ting". Når du leser gjennom HI med ferske øyne, synes du fremdeles det er så tvetydig? 

Min hypotese er heller at folk ikke tåler eller ønsker diskusjon rundt dette, og hopper over HI. Samt går en kule varmt kombinert med at de er vant med at folk påstår at ADHD og autisme er forårsaket av x og y. Generelt har folk dårlig kompetanse på vitenskap og forskjellen mellom kausalitet og korrelasjon. Jeg tolker heller mange misforståelser som at flere ikke evner å ha en intelligent diskusjon. 

Jeg tar gladelig mot konkrete tips til endringer i ordlyd i HI, sånn til neste "skråblikk og generaliseringer"-diskusjon.  

TS

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har vurdert det noen ganger, og mener at HI er presis formulert. Kunne lagt på en ekstra "jeg mener ikke x og y er årsak til diagnosene, men at de er feildiagnostiseringer av andre ting". Når du leser gjennom HI med ferske øyne, synes du fremdeles det er så tvetydig? 

Min hypotese er heller at folk ikke tåler eller ønsker diskusjon rundt dette, og hopper over HI. Samt går en kule varmt kombinert med at de er vant med at folk påstår at ADHD og autisme er forårsaket av x og y. Generelt har folk dårlig kompetanse på vitenskap og forskjellen mellom kausalitet og korrelasjon. Jeg tolker heller mange misforståelser som at flere ikke evner å ha en intelligent diskusjon. 

Jeg tar gladelig mot konkrete tips til endringer i ordlyd i HI, sånn til neste "skråblikk og generaliseringer"-diskusjon.  

TS

Anonymkode: 276f2...3b5

Når det kommer til at autisme og ADHD kan være feildiagnosert pga. lignende symptomer. Kan ikke slike faktorer påvirke genetikken? Tenker på epigenetikk. 
 

Kanskje at gener som danner grunnlaget er der men blir «slått på» pga. ulike faktorer. Da har man jo genetikken for det, men at påvirkningen rundt gjør noe med utviklingen. 

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2024 den 19.00):

Jeg tviler overhodet ikke på at individet sliter på de måtene de gjør, jeg bare tror at det ikke er noe iboende dem, men noe som er en konsekvens av mangler i oppveksten og et moderne samfunn som overhodet ikke er tilpasset hvilke behov vi mennesker har. 

Du forklarte ikke på starten at du trodde at noen hadde autisme og ADHD, men at flesteparten ble feildiagnosert. Så når man så at det sto at det ikke var noe «iboende dem» så trodde nok noen at du fornektet selve diagnosene eksisterte, men at symptomene kun var et resultat av traumer osv. 

Endret 2. juli av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (4 minutter siden):

Når det kommer til at autisme og ADHD kan være feildiagnosert pga. lignende symptomer. Kan ikke slike faktorer påvirke genetikken? Tenker på epigenetikk. 

Kanskje at gener som danner grunnlaget er der men blir «slått på» pga. ulike faktorer. Da har man jo genetikken for det, men at påvirkningen rundt gjør noe med utviklingen. 

De har vel ikke funnet biomarkører for verken autisme eller ADHD, eller? Så siden det uansett ikke kan testes for det ble jeg litt usikker på hvor du ville med det spm.? 

Men jo traumer og stress påvirker epigenetikk. La oss si autisme/ADHD er bestemte genvariasjoner, så er det jo teoretisk mulig at disse blir slått av og på gjennom et liv. Men da er det jo ikke lenger medfødte tilstander en har gjennom livet, og jeg vil ikke kalle det autisme/ADHD (som sagt mener jeg ikke traumer forårsaker disse diagnosene). Men absolutt mulig at ulike gener kan "herme" samme utfall som utviklingsforstyrrelser ved "påslåing" som følge av kosthold, vaner, stress og traumer. Forskjellen er da at hvis det er epigenetikk kan de også slås av ved miljøfaktorer, mens ved ADHD/autisme som medfødte funksjonsmåter IKKE kan slås av. 

Strengt tatt er det at vi er nevrodiverse kombinert med større sårbarheter det jeg har mest tiltro til, enn det jeg skrev i HI. Altså at grunnsystemene våre, selv de "nevrotypiske" også er diverse, ut fra hvilke oppgaver vi evolusjonært trengte av fordeling i stammen. Og så er det noen av disse som er mer sårbare mot moderne samfunn og traumer. 

HI

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2024 den 19.00):

Jeg tror at de aller fleste som får autisme- og ADHD-diagnoser i dagens samfunn egentlig lider av et samfunn som ikke er tilpasset oss mennesker, kombinert med emosjonell omsorgssvikt og traumatiske belastninger som en aldri får mulighet til å prosessere fordi samfunnet er så hektisk og en aldri har noe tid til egenrefleksjo

Lett å tolke at noen med diagnosene  ADHD og autisme ikke sliter i dagens samfunn, men at flesteparten blir berørt negativt av samfunnets normer. Trodde ikke det betydde at flesteparten var et synonym med «feildiagnosert». 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (5 minutter siden):

Du forklarte ikke på starten at du trodde at noen hadde autisme og ADHD, men at flesteparten ble feildiagnosert. Så når man så at det sto at det ikke var noe «iboende dem» så trodde nok noen at du fornektet selve diagnosene eksisterte, men at symptomene kun var et resultat av traumer osv. 

Derav de 10%, som har iboende tilstander. 

Avsnittet mitt står ved lag, jeg omtaler de 90%, som jeg vedgår er en sterk hyperbol. Å trekke inn enkelttilfeller er irrelevant, siden det åpenbart er 10%+ som har medfødte tilstander, og de kan alle falle inn der. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De har vel ikke funnet biomarkører for verken autisme eller ADHD, eller? Så siden det uansett ikke kan testes for det ble jeg litt usikker på hvor du ville med det spm.? 

Men jo traumer og stress påvirker epigenetikk. La oss si autisme/ADHD er bestemte genvariasjoner, så er det jo teoretisk mulig at disse blir slått av og på gjennom et liv. Men da er det jo ikke lenger medfødte tilstander en har gjennom livet, og jeg vil ikke kalle det autisme/ADHD (som sagt mener jeg ikke traumer forårsaker disse diagnosene). Men absolutt mulig at ulike gener kan "herme" samme utfall som utviklingsforstyrrelser ved "påslåing" som følge av kosthold, vaner, stress og traumer. Forskjellen er da at hvis det er epigenetikk kan de også slås av ved miljøfaktorer, mens ved ADHD/autisme som medfødte funksjonsmåter IKKE kan slås av. 

Strengt tatt er det at vi er nevrodiverse kombinert med større sårbarheter det jeg har mest tiltro til, enn det jeg skrev i HI. Altså at grunnsystemene våre, selv de "nevrotypiske" også er diverse, ut fra hvilke oppgaver vi evolusjonært trengte av fordeling i stammen. Og så er det noen av disse som er mer sårbare mot moderne samfunn og traumer. 

HI

Anonymkode: 276f2...3b5

Tenkte kanskje at det er mulighet for å finne det i nærmere fremtid. 

Traumer eller andre faktorer som kan påvirke fosteret under utvikling?

Kan ikke endringer i genetikken enten være reversible eller irreversible?

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Derav de 10%, som har iboende tilstander. 

Avsnittet mitt står ved lag, jeg omtaler de 90%, som jeg vedgår er en sterk hyperbol. Å trekke inn enkelttilfeller er irrelevant, siden det åpenbart er 10%+ som har medfødte tilstander, og de kan alle falle inn der. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Skjønner, men tror det var en av grunnene til at folk misforsto😅 Ikke alle klarte å sette dem sammen. 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (8 minutter siden):

Tenkte kanskje at det er mulighet for å finne det i nærmere fremtid. 

Traumer eller andre faktorer som kan påvirke fosteret under utvikling?

Kan ikke endringer i genetikken enten være reversible eller irreversible?

Ja, blir spennende å leve og se. 

Ja, dette er det vel noe forskning på. Her er det jo flere hensyn å ta. Stigmaet som kan komme dersom en påpeker at x-kost hos mor under graviditeten kan føre til tilstander som ligner adhd/autisme. Dette er det jo mange som mener allerede. Videre blir det vanskelig å skille mellom de som har en arvet genvariasjon som gir medfødt autisme/adhd (som vi tenker i dag) og de som har miljøpåvirkning i livmoren som kommer til uttrykk på akkurat samme måte. Den store forskjellen er det vi diskuterte her om dagen, at den ene kan en potensielt behandle. 

Epigenetisk så tenker en vel seg helst at en kan skru av igjen, (med mindre det er aldringsrelatert)? Hvilke andre genetiske endringer finnes det i løpet av livsløpet, utover epigenetikk? 

Innenfor autoimmun sykdom så mener en del at har du først fått det så har du det for alltid. Jeg tror personlig at det er feil, og en forenkling. Jeg tror også autoimmune sykdommer er kombinasjon av gener, miljø og belastninger, og at i optimale omgivelser kan en reversere dette ved epigenetikk. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (14 minutter siden):

Skjønner, men tror det var en av grunnene til at folk misforsto😅 Ikke alle klarte å sette dem sammen. 

Ja, ser den. Hadde jeg kunne skulle jeg gått tilbake for å redigere. Tror dessuten få av dem var interessert i en diskusjon "in good faith". 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, dette er det vel noe forskning på. Her er det jo flere hensyn å ta. Stigmaet som kan komme dersom en påpeker at x-kost hos mor under graviditeten kan føre til tilstander som ligner adhd/autisme. Dette er det jo mange som mener allerede. Videre blir det vanskelig å skille mellom de som har en arvet genvariasjon som gir medfødt autisme/adhd (som vi tenker i dag) og de som har miljøpåvirkning i livmoren som kommer til uttrykk på akkurat samme måte. Den store forskjellen er det vi diskuterte her om dagen, at den ene kan en potensielt behandle. 

Hva om faktorene som påvirker og skrur på genetikken for autisme er det som fører til autisme og ikke «bare» er respons til for eksempel traumer? Tenker på at påvirkning i livmoren egt. er det samme som å bli medfødt med autisme. Genetikken setter grunnlaget, men kan komme til uttrykk av ulike grunner. Lik resultat egentlig.

Vi vet vel ikke helt sikkert grunnen til autisme? Kanskje det kan være mange ulike årsaker, men hvis for eksempel traumer påvirker epigenetikken slik at man «får» autisme, så er det kanskje det som er en av årsakene til diagnosen?

Endret 2. juli av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Samfunnet er i endring, arbeidsmessig og skoleløpet er en nå til dags , avhengig av å passe inn i en A4 mal for att hjula skal gå rundt, dette gjør att annerledeshet ikke kan skvises inn lenger, du blir skvisa ut. 

Før var nok det både enklere og mye vanskeligere å finne seg eit lite ståsted i samfunnet, de som var skikkelig utafor ble jo gjemt bort, men samtidig så var det mer rom for alle med arbeidsevne - var du ikke flink på skolen, ja så fant du deg jobb, og jobber var jo så mangt, alt fra å vere håndlangeren til vaktmesteren og i primæryrkene som en ofte kunne styre med alene, sjøen lokka for mange skoleleie 15 åringer, dei for ut i verden før de var tørre bak øra, noen kom jo relativt ødelagt hjem av dårlige inntrykk, skal ikke romantisere den veien til arbeidslivet heller. Andre ble kanskje hjelpemann på bussen. - uansett yrke, en kunne alltids trenge en hjelpemann som kanskje steig i gradene om åra, arbeidslivet ble den nye skolen. 

Du greide deg med en jordlapp om du var bonde, og en liten båt om du var fisker, og en god kost om du var håndlangeren til nevnte vaktmester.

Jeg kjenner folk som var veirøktere, de passa på en veistrekning på noen mil, fylte i hull og raka grusen, perfekt arbeid for noen som kanskje ikke så på det sosiale som det gøyeste i verden, og strukturert og grei jobb for en som likte å vere ute. 

Jeg hadde en oldefar som garantert hadde fått AD/HD diagnose idag, han ble fisker, jobba for 3, bråsint og hissig, men på havet var han i sitt ess og kunne få utløp for energien i mangfold, han fikk respekt for arbeidsmoralen sin, han trengte ikke store båten, jobbet alene og hadde ikke kvotebegrensinger og permer på permer med papir som måtte fylles ut for å dokumentere hver torsk han drog opp, uten sjøen hadde han aldri gredd seg, ei heller fått status og anseelsen han trossalt fikk.

Drengen til mine besteforeldre kom til gards som 12 åring, enfoldig og litt rar, og i en stor søskenflokk var det ikke rom for slikt, han måtte ut, han såg alt som ingen andre så, og bodde der til han flyttet på gamlehjemmet langt oppi 80 åra, da var han jo pensjonert i arbeidet på garden for lengst, men han var til god nytte, og ble som en av familien, han fikk husrom, mat, omsorg, en familie rundt seg, og en heller symbolsk lønn kan jeg tenke meg, idag hadde en nok sett på dette som uhørt og utnyttelse av ett svakt menneske, men han var en av gjengen på den tiden. 

Min far var nok i autismespeketeret, han ble den asosiale dyslektiske bonden uten særlige skolegangen å vise til , han likte roen hjemme og samspillet med dyra, og att hver årstid hadde sin rutine, rutine var viktig, skulle ikke rare forstyrrelser til før dagen var ødelagt, en telefon i førmiddagsluren var nok.  Familien var nok en egentlig bare en forstyrrelse også dessverre , men da stakk han til skogs med saga så han fikk pusterommet. Ferieturer var utenkelig spjåkeri som naboen styrte med, dagene gikk i samme tralten. 

Dette er litt av grunnene til att diagnoser øker nå til dags, det er ikke rom for folk lenger, det er kanskje mye mer forståelse, og selvfølgelig mye mer omsorg for noen individer - men ikke rom for de som bare ikke greier det akkurat, uten litt tilpassing.

Passer du ikke inn, så slipper du ikke inn i det gode selskapet ( les arbeidslivet) for vi liker ikke tanken på att du aldri vil takle åpent kontorlandskap og fredagspils, det er noe i veien med deg rett og slett, og vi må finne ut hvorfor, ikke for å hjelpe deg, men fordi vi vil vite hvorfor du ikke passer inn så noen andre kan ta over ansvaret. ( NAV) 

Selv skjønner jeg lite av barneåra, og utenforståendeskapet jeg opplever, att jeg aldri skjønner samspillet rundt meg, men skjønner det jo når to av barna mine får autismediagnosen, jeg har nok bært på den arven , de passet heller aldri ikke inn i ett ustrukturert og bråkete skolesystem, men selv med masse evner så sliter de med å finne plassen sin, for ingen tar ett steg til sides og tilbyr de en plass i køa og ingen gir de gode vitnemål som de kan vise til, selv om de har enorm kunnskap i sine fagfelt. 

Og nei, jeg tror ikke skjermen har "ødelagt" ungene mine, heller ikke billigshampoen, eller lørdagspizzaen, - vaksinene er vi alle glad for vi tok, ja utenom den siste, den var kanskje unødvendig for ellers friske folk , men det blir vel en anna diskusjon . Skjermen har heller gitt de ett vindu ut verden i ensomme  tider, for var få som kom på døra og ville leke, så de fikk heller vennskap på tross av landegrenser ute i verden og lærdom i sitt tempo og impulser de aldri i livet hadde fått ellers, gudene skal vite hvor misunnelig jeg har vært på den skjermen, for om jeg hadde hatt samme mulighetene med internett og vinduet ut, så hadde jeg nok ikke følt meg så konstant alene i oppveksten..

Anonymkode: 3560a...8f1