Jeg tror at 90% av dagens autisme- og ADHD-diagnoser er kombinasjon av dagens samfunn og traumer

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Uenighet tåler jeg, dine hersketeknikker synes jeg er malplassert og unødvendig. Du kan jo lese HI igjen siden du diskuterer noe helt annet enn det tråden handler om. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Hersketeknikker? Jeg har ikke bedrevet hersketeknikker. Derimot observerer jeg at du ikke vil svare på det jeg spør om.

Helt oppriktig: hvordan vil du forklare dette, hvis du mener at autisme ikke er iboende i dem (barn/voksne)? Dette er et genuint spørsmål til et utsagn jeg siterer direkte fra deg.

[AnonymBruker]

Mer informasjon og forskning fører til at flere får riktig diagnose. Det jeg syns er kjipt er at alt plutselig skal stemples som en diagnose. Ser det ofte her på kg, "Barnet mitt er snakker så lite, autist??" "Barnet mitt har alltid mye energi, ADHD??". Barn får liksom ikke utvikle sin egen personlighet før det blir stemplet som en diagnose. 

Så det at vi er mer opplyst kommer med fordeler og ulemper. Bra at vi kan ta tak i utfordringer raskere, dårlig at barn plutselig må ha en diagnose fordi de ikke er helt A4.

Anonymkode: 87f46...cc7

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

I dagens moderne samfunn trenger man diagnoser for å utløse rettigheter. Det bidrar også til tilgang til informasjon som kan hjelpe individet til å forstå seg selv bedre, og dermed finne bedre muligheter til å tilrettelegge eget liv. Det er jeg helt enig med i at er positivt. 

Samtidig så har vi strømlinjeformet samfunnet slik at flere og flere egentlig har behov for tilrettelegging i samfunnet, i stedet for at vi har et bredere spekter av det vi ser på som normalitet. Jeg mener jo at det er mange ting som er blitt bedre i dag. Det er bra og viktig at en har et større rettsvern for barn som blir mobbet f.eks, og det er klart at det er bra at vi har fått større bukt med oppdragervold. Likevel har en lagt ned alternative læringstilbud der noen som ikke fungerer så godt i en klasseromssetting får være med på mer praktisk rettet opplæring. Kravene til barn har blitt større, samtidig som de har mindre pausetid for hjernen. 

Jeg vet ikke noe om i hvor stor grad ulike diagnoser blir feildiagnostisert, det er nok lite tall å hente på dette. Det jeg vet er at de som diagnostiserer adhd og autisme ofte nettopp er eksperter på sine diagnoser. Ved første øyekast er det et gode, men om en tenker seg om er det jo synd at de ikke er like opplest på differensialdiagnostikk. Eksperter på en bestemt diagnose gir oftere nettopp denne diagnosen enn andre, naturligvis. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Jeg ble selv diagnosert med autisme og der ser dem også etter om symptomene kan komme av en annen årsak enn autisme. For eksempel kan de heller mistenke en psykisk lidelse og videresende til en utredning for det. 

Har sterk tro på at verktøyene som blir brukt på autismeutredning er gode på hva skille om årsaken til symptomene er autisme eller ikke. Verktøyene kan også gi en pekepinn på hva det kan være om det ikke er autisme. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mer informasjon og forskning fører til at flere får riktig diagnose. Det jeg syns er kjipt er at alt plutselig skal stemples som en diagnose. Ser det ofte her på kg, "Barnet mitt er snakker så lite, autist??" "Barnet mitt har alltid mye energi, ADHD??". Barn får liksom ikke utvikle sin egen personlighet før det blir stemplet som en diagnose. 

Så det at vi er mer opplyst kommer med fordeler og ulemper. Bra at vi kan ta tak i utfordringer raskere, dårlig at barn plutselig må ha en diagnose fordi de ikke er helt A4.

Anonymkode: 87f46...cc7

Bare for å legge til: Syns det er dårlig fordi at det da blir sånne fordommer sånn som innlegget her. De som faktisk har disse diagnosene blir ikke tatt seriøst, fordi de blir slengt rundt i hytt og pine.

Anonymkode: 87f46...cc7

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (7 minutter siden):

Hersketeknikker? Jeg har ikke bedrevet hersketeknikker. Derimot observerer jeg at du ikke vil svare på det jeg spør om.

Helt oppriktig: hvordan vil du forklare dette, hvis du mener at autisme ikke er iboende i dem (barn/voksne)? Dette er et genuint spørsmål til et utsagn jeg siterer direkte fra deg.

Stråmenn er hersketeknikker. Jeg diskuterer ikke med hersketeknikker. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (3 minutter siden):

Jeg ble selv diagnosert med autisme og der ser dem også etter om symptomene kan komme av en annen årsak enn autisme. For eksempel kan de heller mistenke en psykisk lidelse og videresende til en utredning for det. 

Har sterk tro på at verktøyene som blir brukt på autismeutredning er gode på hva skille om årsaken til symptomene er autisme eller ikke. Verktøyene kan også gi en pekepinn på hva det kan være om det ikke er autisme. 

 

Det er kjempebra når folk sender videre, og likevel er det tegn som viser på at ikke alle sender videre, men at en har confirmation bias, også som høyt utdannet ekspert. Særlig med en del diagnoser, f.eks de som har dissosiative symptomer, dette er vanskelig å avdekke ved screening-tester, hvordan skal en da kunne skille mellom hva som er årsaken til symptomene. I tillegg er det dårlig informert av hva som er emosjonell omsorgssvikt, da blir det jo vanskelig både for barn og foreldre og lærere og hvem enn som gir informasjon om fungering til barnet å kunne si noe om det er det ene eller det andre som er årsak. Hva tenker du? 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mer informasjon og forskning fører til at flere får riktig diagnose. Det jeg syns er kjipt er at alt plutselig skal stemples som en diagnose. Ser det ofte her på kg, "Barnet mitt er snakker så lite, autist??" "Barnet mitt har alltid mye energi, ADHD??". Barn får liksom ikke utvikle sin egen personlighet før det blir stemplet som en diagnose. 

Så det at vi er mer opplyst kommer med fordeler og ulemper. Bra at vi kan ta tak i utfordringer raskere, dårlig at barn plutselig må ha en diagnose fordi de ikke er helt A4.

Anonymkode: 87f46...cc7

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bare for å legge til: Syns det er dårlig fordi at det da blir sånne fordommer sånn som innlegget her. De som faktisk har disse diagnosene blir ikke tatt seriøst, fordi de blir slengt rundt i hytt og pine.

Anonymkode: 87f46...cc7

Det kan godt hende at tråden her er et eksempel på en reaksjon med tanke på at diagnosene slenges rundt, samtidig er det også statistikk på at flere blir diagnostisert som voksne, så det er også basert på tall. Som en annen har vært inne på så er det også mer bevissthet rundt det som også kan være årsak til at tallene øker selv hos den voksne befolkningen. Det er med tanke på faktiske diagnostiske tilfeller og ikke at det blir slengt rundt med, at jeg startet denne tråden. 

Du skriver at mer informasjon og forskning fører til at flere får riktig diagnose, er det sikkert? Det er også mulig at mer bevissthet, og informasjon betyr at flere får en diagnose. Og når det er diagnoser det er om å gjøre å ha for å få tilrettelegging eller inkludering i ulike grupper, rettigheter o.l. så både ekskluderer det de som ikke har foreldre som står på for å hjelpe barna å få dette, og i tillegg så gjør det noe med samfunnet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kan godt hende at tråden her er et eksempel på en reaksjon med tanke på at diagnosene slenges rundt, samtidig er det også statistikk på at flere blir diagnostisert som voksne, så det er også basert på tall. Som en annen har vært inne på så er det også mer bevissthet rundt det som også kan være årsak til at tallene øker selv hos den voksne befolkningen. Det er med tanke på faktiske diagnostiske tilfeller og ikke at det blir slengt rundt med, at jeg startet denne tråden. 

Du skriver at mer informasjon og forskning fører til at flere får riktig diagnose, er det sikkert? Det er også mulig at mer bevissthet, og informasjon betyr at flere får en diagnose. Og når det er diagnoser det er om å gjøre å ha for å få tilrettelegging eller inkludering i ulike grupper, rettigheter o.l. så både ekskluderer det de som ikke har foreldre som står på for å hjelpe barna å få dette, og i tillegg så gjør det noe med samfunnet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Barn var bare et eksempel, fordi det er det jeg ser mest av her inne. Innlegg om helt vanlig oppførsel der diagnoser blir kastet rundt uten grunn, det må liksom alltid være noe. 

Traumer og skjermtid er jo ikke en faktor på medfødte diagnoser, derfor gadd jeg ikke kommentere på det engang. Der kommer heller diagnoser som angst, (spesielt sosial angst er stadig i økning), depresjon og lignende inn. Jeg merker at folk sliter med konsentrasjon, nå som man sitter med TikTok, gaming, og TV samtidig. Dette er psykologer også oppmerksomme på, og derfor er det ganske mange andre trekk som skal krysses av før de hopper til konklusjonen om ADHD.

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at tilrettelegging ekskluderer folk. Hva gjør det med samfunnet? 

Anonymkode: 87f46...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Barn var bare et eksempel, fordi det er det jeg ser mest av her inne. Innlegg om helt vanlig oppførsel der diagnoser blir kastet rundt uten grunn, det må liksom alltid være noe. 

Traumer og skjermtid er jo ikke en faktor på medfødte diagnoser, derfor gadd jeg ikke kommentere på det engang. Der kommer heller diagnoser som angst, (spesielt sosial angst er stadig i økning), depresjon og lignende inn. Jeg merker at folk sliter med konsentrasjon, nå som man sitter med TikTok, gaming, og TV samtidig. Dette er psykologer også oppmerksomme på, og derfor er det ganske mange andre trekk som skal krysses av før de hopper til konklusjonen om ADHD.

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at tilrettelegging ekskluderer folk. Hva gjør det med samfunnet? 

Anonymkode: 87f46...cc7

Jeg mente ikke å si at tilrettelegging ekskluderer folk, men når tilrettelegging utelukkende baserer seg på diagnoser, så ekskluderer det folk. Hva om en ikke har en diagnose, og likevel har behov for tilrettelegging? Skolevesenet er så presset at de allerede sliter med å tilrettelegge for de som har en diagnose og lovfestet rett til tilrettelegging. Hvis samfunnet i stedet for å tilrettelegge for individer med diagnoser kunne innrette hele samfunnet, og dets institusjoner, ut fra at veldig mange barn kan ha andre behov enn de som er plassert perfekt rundt toppen på normalfordelingskurven, da tror jeg at flere hadde trivdes, både i skolen og i samfunnet.

Et eksempel på dette er hvordan praktiske fag i større og større grad blir tatt ut av skolen. Det gjør at det er de skoleflinke, som er gode på å konsentrere seg og å jobbe individuelt og i grupper som lykkes. Dette er jo for øvrig en fordel for jentene, mens gutter i større grad faller utenfor. Hvis man i stedet kunne tilrettelagt for dette på et kollektivt nivå, i stedet for at Per, Pål og Espen må på BUP å få vite at de er "annerledes" for å få tilrettelegging, så tror jeg det hadde blitt bedre for alle. 

Som jeg har nevnt til mange, påstanden i HI var aldri at traumer og skjermtid forårsaker autisme eller ADHD (medfødte tilstander), men at mye av det som diagnostiseres som det er feildiagnostisert. Det er også kjent at ADHD og autisme ofte forveksles med kompleks PTSD eller virkninger av omsorgssvikt. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er kjempebra når folk sender videre, og likevel er det tegn som viser på at ikke alle sender videre, men at en har confirmation bias, også som høyt utdannet ekspert. Særlig med en del diagnoser, f.eks de som har dissosiative symptomer, dette er vanskelig å avdekke ved screening-tester, hvordan skal en da kunne skille mellom hva som er årsaken til symptomene. I tillegg er det dårlig informert av hva som er emosjonell omsorgssvikt, da blir det jo vanskelig både for barn og foreldre og lærere og hvem enn som gir informasjon om fungering til barnet å kunne si noe om det er det ene eller det andre som er årsak. Hva tenker du? 

Veldig synd hvis dem ikke sender videre om nødvendig. Men ofte så er det det flere fagfolk som skal ta en vurdering sammen, noe som kan hjelpe. Tror det var 4 fagfolk i mitt tilfelle og det tror jeg hjelper på å få en bedre vurdering. 
 

Det kan være vanskelig å fange opp hva som egentlig er årsaken i noen tilfeller. Da kan man ende opp som en kasteball i systemet, der man prøver å finne ut om hva som er årsaken.

Når det kommer til emosjonell omsorgssvikt så tror jeg at symptomene kan ligne på autisme, men er av ulik årsak. Dette fordi under utredning så skal dem ha informasjon om tidlig levealder fra flere folk. Tror det er større sannsynlighet får at det blir nevnt emosjonell omsorgssvikt hvis det er flere innblandet. 
 

Men det som ofte er en klar forskjell er hvordan man tenker. Folk med autisme har ofte unik tankegang og har noen har særinteresse. Vil folk som har opplevd omsorgssvikt få særinteresse pga. av det og hvorfor? Selvfølgelig kan alle ha særinteresse og tenke annerledes, men det handler om graden, stereotypiske trekk osv.

 

Endret 29. juni av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (Akkurat nå):

Veldig synd hvis dem ikke sender videre om nødvendig. Men ofte så er det det flere fagfolk som skal ta en vurdering sammen, noe som kan hjelpe. Tror det var 4 fagfolk i mitt tilfelle og det tror jeg hjelper på å få en bedre vurdering. 

Det kan være vanskelig å fange opp hva som egentlig er årsaken i noen tilfeller. Da kan man ende opp som en kasteball i systemet, der man prøver å finne ut om hva som er årsaken.

Når det kommer til emosjonell omsorgssvikt så tror jeg at symptomene kan ligne på autisme, men er av ulik årsak. Dette fordi under utredning så skal dem ha informasjon om tidlig levealder fra flere folk. Tror det er større sannsynlighet får at det blir nevnt emosjonell omsorgssvikt hvis det er flere innblandet. 

Men det som ofte er en klar forskjell er hvordan man tenker. Folk med autisme har ofte unik tankegang og har noen har særinteresse. Vil folk som har opplevd omsorgssvikt få særinteresse pga. av det og hvorfor? Selvfølgelig kan alle ha særinteresse og tenke annerledes, men det handler om graden, stereotypiske trekk osv.
 

Men hvordan skal emosjonell omsorgssvikt bli nevnt når foreldre flest ikke vet hva som ligger i dette?

Effekten av tidlig omsorgssvikt manifesterer seg jo allerede så tidlig som år 1 og 2, og da er det jo svært vanskelig dessuten å vite hva som er f.eks tilknytningsskader eller konsekvens av emosjonell utilgjengelighet, og hva som er medfødte syndromer/forstyrrelser. I tillegg er det ikke vanskelig å forestille seg at foreldre ønsker å unngå stigmaet som kommer med å f.eks ha opptrådt utilstrekkelig og påført barna en skade, noe som bidrar til at observasjonsrapporteringen deres heller ikke er en veldig pålitelig kilde for å avgjøre om det er medfødt eller virkning av miljøet. 

Du er inne på noe viktig der. Det er definitivt noen forskjeller. Samtidig så er det lett at diagnostikere nettopp da får confirmation bias. Hvor stor grad av særinteresser og hyperfokus er vanlig i befolkningen, hva kan man påstå er tilfeldig fordeling av dette, og hva tilsier at det er noe nevrodiverst? Om en ser etter det så vil en kunne ha større sjanse til å identifisere det som nettopp det en ser etter. 

Tankegang som følge av tidlig traumatisering kan også være unikt. Har du noen bestemte eksempler på ting du tenker på her? 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Men hvordan skal emosjonell omsorgssvikt bli nevnt når foreldre flest ikke vet hva som ligger i dette?

Effekten av tidlig omsorgssvikt manifesterer seg jo allerede så tidlig som år 1 og 2, og da er det jo svært vanskelig dessuten å vite hva som er f.eks tilknytningsskader eller konsekvens av emosjonell utilgjengelighet, og hva som er medfødte syndromer/forstyrrelser. I tillegg er det ikke vanskelig å forestille seg at foreldre ønsker å unngå stigmaet som kommer med å f.eks ha opptrådt utilstrekkelig og påført barna en skade, noe som bidrar til at observasjonsrapporteringen deres heller ikke er en veldig pålitelig kilde for å avgjøre om det er medfødt eller virkning av miljøet. 

Du er inne på noe viktig der. Det er definitivt noen forskjeller. Samtidig så er det lett at diagnostikere nettopp da får confirmation bias. Hvor stor grad av særinteresser og hyperfokus er vanlig i befolkningen, hva kan man påstå er tilfeldig fordeling av dette, og hva tilsier at det er noe nevrodiverst? Om en ser etter det så vil en kunne ha større sjanse til å identifisere det som nettopp det en ser etter. 

Tankegang som følge av tidlig traumatisering kan også være unikt. Har du noen bestemte eksempler på ting du tenker på her? 

Anonymkode: 276f2...3b5

Dette høres ut som et ganske kompleks tema som sikkert blir forsket på. 
 

Ser traumatisering kan ha innvirkning på tankegang, vet ikke nok om hva som skulle vært skilnaden her. Men er heller ingen ekspert innenfor fagfeltet. 
 

Jeg personlig tenker veldig fra naturvitenskapelig perspektiv og svart-hvitt. Sliter å skjønne annet hvis ikke det gir logikk for meg. 
 

Set at tittelen sier «Jeg tror at 90% av dagens autisme- og ADHD-diagnoser er kombinasjon av dagens samfunn og traumer». Hva mener du med de 10%?

Endret 29. juni av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (1 minutt siden):

Dette høres ut som et ganske kompleks tema som sikkert blir forsket på. 
 

Ser traumatisering kan ha innvirkning på tankegang, vet ikke nok om hva som skulle vært skilnaden her. Men er heller innen ekspert innenfor fagfeltet. 
 

Jeg personlig tenker veldig fra naturvitenskapelig perspektiv og svart-hvitt. Sliter å skjønne annet hvis ikke det gir logikk for meg. 
 

Set at tittelen sier «Jeg tror at 90% av dagens autisme- og ADHD-diagnoser er kombinasjon av dagens samfunn og traumer». Hva mener du med de 10%?

Jeg mener at ADHD og autisme naturligvis er reelle tilstander (som en har gitt merkelapper vi kaller diagnoser) der folk oppriktig medfødt fungerer annerledes. Prosentene mine er litt ekstreme, det er fordi tråden er på skråblikk og generaliseringer. Jeg kunne nok vært tydeligere i tittelen, det jeg mener er at det er feildiagnostiseringer, at tilstandene disse 90% har er resultat av dagens samfunn og traumer, heller enn iboende og medfødte tilstander. 

Ja, det forskes på dette. Særlig traumefeltet har jo skutt fart siste årene. Det finnes også rammeverk innenfor psykisk helse som fornekter hele det diagnostiske system, f.eks det som kalles makt-trussel-mening-rammeverket. De forklarer tilstander der en sliter med psykiske, emosjonelle, kognitive og relasjonelle ting ut fra andre ting enn det diagnostiske system. Mange virker å tenke at diagnoser er noe gitt, noe som vi VET om. Sannheten er at diagnoser er ikke noe annet enn sosialt konstruerte kategorier som hjelper oss å forstå ulike syndromer og sammensetninger av like tilstander og symptomer. 

Min frykt er at diagnosekulturen, som legger mange av tingene folk sliter med i dag på individet, ødelegger for at vi tar de riktige grepene for å stoppe en samfunnsutvikling som kollektivt er uheldig for mennesket. Og at konsekvensen skal være en hel generasjon som mangler de nødvendige egenskapene for å holde samfunnet rullende. 

Svart-hvitt-tenking og dreining mot å ønske logiske og klare svar kan for noen også være en traumereaksjon, evnen til å se nyanser er noe en lærer. F.eks kan jo det å ikke forstå sosialt samspill i mange tilfeller være en konsekvens av manglende evne til mentalisering, som er en konsekvens av emosjonelt utilgjengelige foreldre. I tillegg kan det jo like så godt handle om et oversensitivt nervesystem som gjør at en filtrerer lyd og sanseinntrykk på en annerledes måte som gjør at sosialisering blir overveldende noe som gjør at en trekker seg bort fra dette, og oversensistive nervesystem er også en reaksjon på traumer. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg mener at ADHD og autisme naturligvis er reelle tilstander (som en har gitt merkelapper vi kaller diagnoser) der folk oppriktig medfødt fungerer annerledes. Prosentene mine er litt ekstreme, det er fordi tråden er på skråblikk og generaliseringer. Jeg kunne nok vært tydeligere i tittelen, det jeg mener er at det er feildiagnostiseringer, at tilstandene disse 90% har er resultat av dagens samfunn og traumer, heller enn iboende og medfødte tilstander. 

Ja, det forskes på dette. Særlig traumefeltet har jo skutt fart siste årene. Det finnes også rammeverk innenfor psykisk helse som fornekter hele det diagnostiske system, f.eks det som kalles makt-trussel-mening-rammeverket. De forklarer tilstander der en sliter med psykiske, emosjonelle, kognitive og relasjonelle ting ut fra andre ting enn det diagnostiske system. Mange virker å tenke at diagnoser er noe gitt, noe som vi VET om. Sannheten er at diagnoser er ikke noe annet enn sosialt konstruerte kategorier som hjelper oss å forstå ulike syndromer og sammensetninger av like tilstander og symptomer. 

Min frykt er at diagnosekulturen, som legger mange av tingene folk sliter med i dag på individet, ødelegger for at vi tar de riktige grepene for å stoppe en samfunnsutvikling som kollektivt er uheldig for mennesket. Og at konsekvensen skal være en hel generasjon som mangler de nødvendige egenskapene for å holde samfunnet rullende. 

Svart-hvitt-tenking og dreining mot å ønske logiske og klare svar kan for noen også være en traumereaksjon, evnen til å se nyanser er noe en lærer. F.eks kan jo det å ikke forstå sosialt samspill i mange tilfeller være en konsekvens av manglende evne til mentalisering, som er en konsekvens av emosjonelt utilgjengelige foreldre. I tillegg kan det jo like så godt handle om et oversensitivt nervesystem som gjør at en filtrerer lyd og sanseinntrykk på en annerledes måte som gjør at sosialisering blir overveldende noe som gjør at en trekker seg bort fra dette, og oversensistive nervesystem er også en reaksjon på traumer. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Men hva mener du er mulig ved å skille de som har en medfødt tilstand eller ikke?

Vet også at apraksi er noe flere med autisme sliter med. Er apraksi gjennomgående symptom for dem som har opplevd omsorgssvikt? 
 

 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (6 minutter siden):

Men hva mener du er mulig ved å skille de som har en medfødt tilstand eller ikke?

Vet også at apraksi er noe flere med autisme sliter med. Er apraksi gjennomgående symptom for dem som har opplevd omsorgssvikt? 
 

 

Jeg vet ikke om apraksi spesielt er et symptom for de med omsorgssvikt. Men det er jo da også vanskelig å vite om det er apraksi eller om det er dårlig eksekutiv fungering, eller sensorimotorisk amnesi/dissosiative symptomer som kommer til uttrykk. Dette vet nok ekspertene mye mer om. 

Det jeg mener ville blitt mulig dersom man fant ut at faktisk så var veldig mange feildiagnostisert og at det handlet om noe annet, så ville man for det første muliggjøre en annen form for behandling for disse individene. Men på et større plan ville det føre til kanskje at en endret noen av samfunnsstrukturene, og fokuserte mer på forebygging i form av psykoedukasjon med tanke på enda mer fokus rundt emosjonell tilgjengelighet hos foreldre, mindre arbeidsbelastning for småbarnsforeldre så de skal greie å være bedre foreldre, mulighetene er mange, og jeg er ikke den som har best tanker når det gjelder løsningene. Men det er slik at mye av dette handler om omsorgssvikt og moderne samfunn, og en i stedet kaller det ADHD og autisme, så blir jo konsekvensen at ansvaret for å håndtere det legges på individene i stedet for på samfunnet som helhet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det jeg mener ville blitt mulig dersom man fant ut at faktisk så var veldig mange feildiagnostisert og at det handlet om noe annet, så ville man for det første muliggjøre en annen form for behandling for disse individene.

Men hvis det er vanskelig å vite om symptomene skyldes autisme eller omsorgssvikt så vil det kunne være risikabelt å gi dem behandling for dem som har medfødt autisme? Vil jo ikke funke på dem og kan virke belastende å gå gjennom en slik behandling. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er arvelige diagnoser. At flere får dem nå enn før i tiden handler vel om at man vet mer om disse diagnosene og faktisk kan stille dem. For 40 år siden ble man bare stemplet som pøbelunge om man hadde adhd. 

Anonymkode: 5ebef...c80

Nei, for 40 år siden fikk hyperaktive og/eller utagerende barn diagnosen MBD, hvilket var et tidligere navn på ADHD. 

Anonymkode: a8f48...46e

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tror at de aller fleste som får autisme- og ADHD-diagnoser i dagens samfunn egentlig lider av et samfunn som ikke er tilpasset oss mennesker, kombinert med emosjonell omsorgssvikt og traumatiske belastninger som en aldri får mulighet til å prosessere fordi samfunnet er så hektisk og en aldri har noe tid til egenrefleksjon.

Vi pøser på med skjerm og lyd i alle pauser og er overstimulert herfra til helvete. Og så er en forundret over at flere både er overstimulert av det sosiale, og sliter med hukommelse og konsentrasjon? Det går ikke opp for meg. 

I tillegg tror jeg at vi er kommet til et kollektivt skifte der vår foreldres generasjoner tok et oppgjør med oppdragervold og fysisk vold, der vi nå er blitt såpass i bedring fra det at vi kollektivt kan ta et oppgjør med mangelen på emosjonell tilgjengelighet. Men i stedet for å ha tid til å ta den kollektive, indre prosessen, så er vi på sosiale media og sammenligner oss med andre, og hopetall får autisme og ADHD-diagnoser. 

Jeg tviler overhodet ikke på at individet sliter på de måtene de gjør, jeg bare tror at det ikke er noe iboende dem, men noe som er en konsekvens av mangler i oppveksten og et moderne samfunn som overhodet ikke er tilpasset hvilke behov vi mennesker har. 

Hva tror du? 

Anonymkode: 276f2...3b5

Du har så rett at jeg blir litt emosjonell. Håper for Guds skyld at en liten filosof som ts bidrar i samfunnet med sin unike innsikt. Om du ikke jobber som pedagog håper jeg du har omgang med barn og hjelper de diagnosebarna som blir dopet med amfetamin for å bedre konsentrasjon. Psykisk helse er også svært opptatt av å stemple nye problembarn med diagnosestempelet for så å overtale foreldrene til å tro at medisiner psykofarmika ikke er så farlig. Hva skjer mee medisinbruken blant unge. Også lurer undervisningsdepartementet på hvorfor skolevegring er så utbredt?

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei, for 40 år siden fikk hyperaktive og/eller utagerende barn diagnosen MBD, hvilket var et tidligere navn på ADHD. 

Anonymkode: a8f48...46e

Det er riktig. For 70 år siden ble de sendt til Bastøy eller Lindøy utenfor Stavanger. I praksis var dette fengsler for barn hvor de skulle bli lydige og kristne. Og ja, de ble slått og fikk traumer

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (41 minutter siden):

Men hvis det er vanskelig å vite om symptomene skyldes autisme eller omsorgssvikt så vil det kunne være risikabelt å gi dem behandling for dem som har medfødt autisme? Vil jo ikke funke på dem og kan virke belastende å gå gjennom en slik behandling. 
 

Jeg vet ikke om det er farlig, men det er jo unødvendig og bortkastet tid. Samtidig så er det jo også mange som har autisme og ADHD som også er traumatisert, så mer utbredt traumebehandling er neppe et problem. Samtidig er jo dette helt praktisk umulig rent ressursmessig. Det måtte foregått mer forebygging og psykoedukasjon i skolevesenet, eventuelt ting som mer ressurser til småbarnsforeldre. 

Det er et godt poeng, og det er viktig å ikke prakke på folk en behandling de ikke ønsker. Jeg har mer tro på forebygging. Og samtidig mer tro på at åpne øynene for virkningen av mangel på omsorg o.l. 

Jeg sovnet litt, men ville si takk for diskusjonen til deg. Det har vært interessant og lærerikt å diskutere med deg. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

hjernen. De med ADHD har for lite av dopamin og noradrenalin, som igjen gjør at forbindelsen mellom nervecellene i hjernen ikke fungerer godt nok.

Joda, men der foreligger ingen bevis på at personen med adhd har fått riktig diagnose og dermed har for lite av dopamin og noradrenalin. Det kan ikke ses på bilder eller blodprøver. 
 

Anonymkode: 3d7e8...28f