Jeg tror at 90% av dagens autisme- og ADHD-diagnoser er kombinasjon av dagens samfunn og traumer

[AnonymBruker]

Jeg har tro på forelderveiledingsguru Dr. Becky, som har en podkast-episode om hvordan barn med et intenst temperament og adhd/add overlapper. Er uten tvil født mer intens enn mine søsken. Og fikk uten tvil frem mye verre/sterkere reaksjoner hos foreldre og andre. Noe som førte til mer stress og uro. Kjenner det igjen i flere familiemedlemmer. Jeg har diagnose kompleks ptsd og adhd. Tar Aduvanz, men får ikke noen fantastisk endring av det. Litt mer fokus, ikke mer. Det ville hvem som helst fått. Aner ikke hva det vil si. YMMV.

Anonymkode: b8117...148

[AnonymBruker]

Please, bare legg ballen død, please!

Ja, traumer kan gi ADHD lignende symptomer og samfunnets krav kan gjøre ting utfordrende for mange.. 

Men, NEVROUTVIKLINGSFORSTYRRELSER skyldes ikke traumer, selv om traumesymptomer hos barn kan minne om disse tilstandene.

Vårt kjære barn med autisme hadde aldri sett skjerm da diagnosen ble satt (satt tidlig), barnet hadde på det tidspunktet kun fått morsmelk og økologisk mat (mest hjemmelaget). Barnet har vokst opp i en stabil familie, med god relasjon mellom foreldre, med fokus på å møte barnets behov og følelser. Dette er jo selvsagt bare en anekdote, så egentlig lite verdi. Men, når det er sagt, hvis du leser deg opp på autisme, så ser du at arv er den viktigste risikofaktoren. Autismen er medfødt

Anonymkode: 4a93e...31a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt adhd siden jeg var liten, men ble ikke diagnotisert før jeg var 40. Sleit på skolen med å følge med, fikk angst av sterkt lys og mye lyd, alle merket at jeg var annerledes. Men, jeg hang ikke i trærne og jeg fantes ikke utagerende. På 80 tallet trodde man at adhd kun var de som hadde utvendig, synlig hyperaktivitet mens hjernen min innvendig var i høygir hele tiden. Det blir så klart satt mye diagnoser når man endelig har fått mer informasjon om adhd og autisme. Det har i flere år vært personer som har slitt med livet som har gått udiagnotisert. Begge barna mine er også nevrodivergente. Ene barnet mitt har også tourettes. Dette er jo fordi det er arvelig. Jeg har fått et nytt liv på medisiner og er sjeleglad for at jeg fikk diagnosen.  Har sørget mye over et tapt liv som kunne vært annerledes dersom jeg hadde fått medisinene mine før.

Når det er sagt er jeg enig i at skjerm i form av tiktok, YouTube shorts osv ikke er heldig for oss. Man får dopamin raskt og for oss med adhd er det ekstra fristende å trekke til skjermen når vi kjeder oss. Dette skaper igjen prokrastinering av oppgaver og man kommer inn i en ond sirkel. 

Anonymkode: d06ea...e26

[AnonymBruker]

Dette er arvelige diagnoser. At flere får dem nå enn før i tiden handler vel om at man vet mer om disse diagnosene og faktisk kan stille dem. For 40 år siden ble man bare stemplet som pøbelunge om man hadde adhd. 

Anonymkode: 5ebef...c80

[SPOCA]

Spennende teorier. Du mener altså at min stesønn ikke er autist, men faktisk har fått det av for mye skjerm? 

Veldig spennende, med tanke på at han fikk diagnosen før fylte 4 år, og det kombinert med sterk psykisk utviklingshemming etter hjerneblødning, pluss andre diagnoser. 

Hadde det bare vært det. Det hadde jo vært en ønsketenkning det, at han faktisk kunne bli frisk og ikke slite med sine diagnoser.

[AnonymBruker]

Tenkje du då kollektiv neurodivergens? 

 

Anonymkode: b735a...516

[Kassettspiller]

Autisme har eksistert lenge, men forekomsten har økt.

Kan jo hende at man har lavere terskel for å utrede folk og at blir mer klar over "skjulte" symptomer. Det kan bety at det ikke nødvendigvis er flere som har autisme i nyere tid, men at et større antall blir oppdaget.

Endret 28. juni av Kassettspiller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Autisme blir fastslått ved en henvisning til Habiliteringstjenesten, av folk som vet godt hva det er og hva de skal se etter. Det er veldig lite som kan påvises via blodprøver om det er det du tror. 

Du tror, dessverre i likhet med mange andre, at autisme og Adhd skyldes ytre påvirkning i ulik grad. Det er direkte feil, og med det er du med på å spre usannheter.

Anonymkode: 1a18c...120

Nei, hvis du leser hva jeg skriver i HI, så mener jeg ikke at autisme og ADHD skyldes ytre påvirkning, jeg mener at 90% av de som blir diagnostisert med disse diagnosene er feildiagnostisert, det er noe veldig annet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Please, bare legg ballen død, please!

Ja, traumer kan gi ADHD lignende symptomer og samfunnets krav kan gjøre ting utfordrende for mange.. 

Men, NEVROUTVIKLINGSFORSTYRRELSER skyldes ikke traumer, selv om traumesymptomer hos barn kan minne om disse tilstandene.

Vårt kjære barn med autisme hadde aldri sett skjerm da diagnosen ble satt (satt tidlig), barnet hadde på det tidspunktet kun fått morsmelk og økologisk mat (mest hjemmelaget). Barnet har vokst opp i en stabil familie, med god relasjon mellom foreldre, med fokus på å møte barnets behov og følelser. Dette er jo selvsagt bare en anekdote, så egentlig lite verdi. Men, når det er sagt, hvis du leser deg opp på autisme, så ser du at arv er den viktigste risikofaktoren. Autismen er medfødt

Anonymkode: 4a93e...31a

Hvorfor går du inn på et diskusjonsforum, på en tråd du ikke ønsker skal foregå og forsøker å kneble en sunn diskusjon? 

Det diskuteres ikke om ADHD og utviklingsforstyrrelser skyldes traumer, det diskuteres om mange av disse er feildiagnostisert og egentlig handler om mer reaksjoner på andre ting. At du mener at diagnosen på ditt barn er riktig har liten verdi i diskusjonen, da den aldri har påstått at nevroutviklingsforstyrrelser ikke finnes. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er arvelige diagnoser. At flere får dem nå enn før i tiden handler vel om at man vet mer om disse diagnosene og faktisk kan stille dem. For 40 år siden ble man bare stemplet som pøbelunge om man hadde adhd. 

Anonymkode: 5ebef...c80

Diagnoser er ikke arvelige, tilstandene er det. Diagnoser er sosialt konstruerte merkelapper for å kategorisere bestemt atferd og tilstander, om det så er medisinske, fysiologiske eller psykologiske. At noen fungerer på bestemte måter og at vårt DNA går i arv er ingen overraskelse, og sier likevel ingenting om at det ikke handler om at det er en mistilpasning av det moderne samfunnet eller ikke. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenkje du då kollektiv neurodivergens? 

 

Anonymkode: b735a...516

Tja, godt spørsmål. Kanskje ikke som allment, men jo, ja, kollektivt. Jeg tror absolutt på at folk fungerer ulikt nevrologisk, og at i stedet for at vi tilgodegjør oss disse forskjellene plasserer vi merkelapper på de som har tilpasset seg dårligst til det unormale samfunnet vi lever i. Hva tenker du? 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (1 time siden):

Spennende teorier. Du mener altså at min stesønn ikke er autist, men faktisk har fått det av for mye skjerm? 

Veldig spennende, med tanke på at han fikk diagnosen før fylte 4 år, og det kombinert med sterk psykisk utviklingshemming etter hjerneblødning, pluss andre diagnoser. 

Hadde det bare vært det. Det hadde jo vært en ønsketenkning det, at han faktisk kunne bli frisk og ikke slite med sine diagnoser.

Hva er poenget med å delta i en diskusjon "in bad faith"? Dette er 100% en stråmann og det vet du. Stråmenn er hersketeknikk. Ingen har snakket om din sønn spesifikt, jeg har aldri sagt disse tingene, og jeg har heller aldri sagt at dette gjelder alle. 

Kassettspiller skrev (1 time siden):

Autisme har eksistert lenge, men forekomsten har økt.

Kan jo hende at man har lavere terskel for å utrede folk og at blir mer klar over "skjulte" symptomer. Det kan bety at det ikke nødvendigvis er flere som har autisme i nyere tid, men at et større antall blir oppdaget.

Ja, dette er også en mulighet, og denne muligheten er det jo mange som mener. Samtidig handler det vel også om hvordan samfunnet er utformet. Er det bedre i dag å ha en diagnose, eller var det bedre før da en hadde en lang rekke flere praktiske jobber som var tilpasset et større spekter av folk? 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

Her var det mye god svogerforskning gitt! At autisme kommer av Tik Tok er faktisk en enda mer latterlig og virkelighetsfjernt enn kobling mellom autisme og vaksiner.

Det er jo ikke sånn at disse diagnosene oppsto etter at smarttelefonen ble oppfunnet, og jeg finner ikke noen data som skulle tilsi at forekomsten har økt nevneverdig de siste ti årene heller. For ikke å snakke om at mange, om ikke de fleste, får autismediagnose lenge før både skjermtid og Tik Tok er en problemstilling.

Synes alltid det er fascinerende med folk som uten noen som helst innsikt og kompetanse, kan sitte på Internett å dra løse teorier ut av ræva som strider mot all kjent vitenslap fra fagmiljøer som har viet livet sitt til forskning, og forventer å bli tatt seriøst.

Anonymkode: 8f4e7...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her var det mye god svogerforskning gitt! At autisme kommer av Tik Tok er faktisk en enda mer latterlig og virkelighetsfjernt enn kobling mellom autisme og vaksiner.

Det er jo ikke sånn at disse diagnosene oppsto etter at smarttelefonen ble oppfunnet, og jeg finner ikke noen data som skulle tilsi at forekomsten har økt nevneverdig de siste ti årene heller. For ikke å snakke om at mange, om ikke de fleste, får autismediagnose lenge før både skjermtid og Tik Tok er en problemstilling.

Synes alltid det er fascinerende med folk som uten noen som helst innsikt og kompetanse, kan sitte på Internett å dra løse teorier ut av ræva som strider mot all kjent vitenslap fra fagmiljøer som har viet livet sitt til forskning, og forventer å bli tatt seriøst.

Anonymkode: 8f4e7...3ab

Her var det mye feil-lesing. Påstanden er ikke at autisme kommer av Tiktok. Når det eneste du har å komme med er stråmannsargumenter, så vet man du ikke har så mye å bidra med, eller hva? Hva med å heller diskutere det som faktisk er temaet. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

Forsåvidt enig. Spesielt når det gjelder adhd. 

Ikke alle får hjelp til å regulere følelsene i tidlig alder. Noen har foreldre som er fraværende, noen har foreldre som selv sliter med å regulere følelser, mens andre har foreldre som ikke ser eller forstår hvordan barna har det og føler det. 

En del sitter ikke i ro. De er her og der, det skal skje noe hele tiden. Noen trives jo med det, men jeg tror kroppen har godt av å ikke være "på" hele tiden og ofte endringer. Det er også noe med det å lære seg at det er ok å hvile, slappe av, bli kjent med kroppen og psyken og lære seg å kjenne etter. Hva trenger jeg nå? I stedet for å gå på autopilot.

Sinne og utagering kan komme av mye. Frustrasjon, man føler seg ikke tilstrekkelig, dårlig samvittighet, opplevelser, traumer, noen føler seg misforstått. Noen har ikke lært hvordan man kommuniserer ordentlig. Noen blir overveldet og kan feks utagerende fordi det vet det gir avstand. De har mye adrenalin, men klarer ikke regulere det på en god måte. 

Jeg kan ta meg som eksempel. Har ikke diagnose, men veldig mange rundt meg mener jeg har det. Vet det er legens oppgave å vurdere, men jeg får meg ikke til å undersøke det da det er lange ventetider, og jeg føler meg som en som bare "vil" ha diagnose. For meg betyr ikke diagnose så mye, samtidig er det en bekreftelse på at det er derfor jeg har vært som jeg er (og var, for jeg jobber med meg selv). 

Det begynte med press på skolen. Var ikke opptatt av karakterer, men ville jo gjerne ligge midt på treet. Også press hjemmefra. Aldri direkte beskjed, men jeg så og merket jo hva de tenkte. Også mye mas om å lese, lese, lese. Lite fritid pga dette maset. I tillegg var jeg sjenert. Likte ikke å være i en stor klasse, fremføringer, rekke opp hånden. Jeg brukte mye tid på å gjøre meg "usynlig" i klasserommet, det stjal fokus fra læring. Foreldrene mine gikk inn i en dårlig periode. Mye uenigheter (ikke høylytte krangler), dårlig stemning. Jeg fikk ikke føle som jeg ville. Var jeg sint, fikk jeg bare beskjed om å ikke være det. Aldri spørsmål om hvorfor. Og ofte var det en grunn. Jeg kunne bli sint fordi jeg hadde mye følelser som ble oversett. Jeg var et barn som bare skulle oppføre meg "etter boken". Problemer hjemme, på skolen eller blant familie ble aldri snakket om. Jeg så aldri min far gråte eller vise følelser. Min mor var en periode deprimert, aldri snakket om. Og hun var opp og ned i humør ofte. Da måtte jeg tilpasse meg henne og gikk på "nåler". I tillegg kjente jeg sjeldent på mestring. Fikk ikke så gode karakterer, likte ikke sport som vennene mine (redd for å gjøre feil) osv. Det resulterte i liten tro på meg selv som den dag i dag gir utslag på "jeg klarer ikke". Jeg gir raskt opp. Gjør jeg noe jeg ikke mestrer med en gang, så finner jeg på noe annet. Prøver ikke. På skolen fiklet jeg også mye med ting. Tegnet på bøker. Jeg var nervøs og derfor fikk jeg behov for å bare gjøre noe.

Det er klart oppveksten har satt sitt preg. Jeg har nok hatt en helt ok oppvekst sammenlignet med andre. Ingen ekstreme traumer, men fravær av omsorg og forståelse. Jeg hadde det jeg trengte, familie og venner, daglige middager med kjernefamilien samlet, ferieturer, felles aktiviteter. Men det har alltid vært en slags distanse mellom oss. 

 

Anonymkode: a26fd...d8f

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er poenget med å delta i en diskusjon "in bad faith"? Dette er 100% en stråmann og det vet du. Stråmenn er hersketeknikk. Ingen har snakket om din sønn spesifikt, jeg har aldri sagt disse tingene, og jeg har heller aldri sagt at dette gjelder alle. 

Ja, dette er også en mulighet, og denne muligheten er det jo mange som mener. Samtidig handler det vel også om hvordan samfunnet er utformet. Er det bedre i dag å ha en diagnose, eller var det bedre før da en hadde en lang rekke flere praktiske jobber som var tilpasset et større spekter av folk? 

Anonymkode: 276f2...3b5

Det som er positivt med å få en diagnose er vel at man får et større og mer rettet tilbud om behandling?

Feildiagnosering kan skje, men det er vel ikke hovedsakelig autisme som blir feildiagnosert? Tenker dette pga. av utredningen har verktøy som er gode på hva skille om årsaken til symptomene er autisme eller noe annet. 

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hva er poenget med å delta i en diskusjon "in bad faith"? Dette er 100% en stråmann og det vet du. Stråmenn er hersketeknikk. Ingen har snakket om din sønn spesifikt, jeg har aldri sagt disse tingene, og jeg har heller aldri sagt at dette gjelder alle. 

Anonymkode: 276f2...3b5

Det er du som kommer med slike påstander, da må du jo tåle at noen er uenig med deg og motstand på dette.  

Du skriver følgende:

Sitat

Jeg tviler overhodet ikke på at individet sliter på de måtene de gjør, jeg bare tror at det ikke er noe iboende dem, men noe som er en konsekvens av mangler i oppveksten og et moderne samfunn som overhodet ikke er tilpasset hvilke behov vi mennesker har. 

Hvis du ikke tror det er iboende i dem, hvordan forklarer du da autisme hos barn fra før ettårsalder? Det er ikke mangler i oppveksten eller et moderne samfunn. Barnet har dette medfødt, og de autistiske trekkene så legene allerede svært tidlig, fra før barnet var ett år. Hvordan vil du forklare dette? Jeg er oppriktig nysgjerrig.

Endret 28. juni av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Forsåvidt enig. Spesielt når det gjelder adhd. 

Ikke alle får hjelp til å regulere følelsene i tidlig alder. Noen har foreldre som er fraværende, noen har foreldre som selv sliter med å regulere følelser, mens andre har foreldre som ikke ser eller forstår hvordan barna har det og føler det. 

En del sitter ikke i ro. De er her og der, det skal skje noe hele tiden. Noen trives jo med det, men jeg tror kroppen har godt av å ikke være "på" hele tiden og ofte endringer. Det er også noe med det å lære seg at det er ok å hvile, slappe av, bli kjent med kroppen og psyken og lære seg å kjenne etter. Hva trenger jeg nå? I stedet for å gå på autopilot.

Sinne og utagering kan komme av mye. Frustrasjon, man føler seg ikke tilstrekkelig, dårlig samvittighet, opplevelser, traumer, noen føler seg misforstått. Noen har ikke lært hvordan man kommuniserer ordentlig. Noen blir overveldet og kan feks utagerende fordi det vet det gir avstand. De har mye adrenalin, men klarer ikke regulere det på en god måte. 

Jeg kan ta meg som eksempel. Har ikke diagnose, men veldig mange rundt meg mener jeg har det. Vet det er legens oppgave å vurdere, men jeg får meg ikke til å undersøke det da det er lange ventetider, og jeg føler meg som en som bare "vil" ha diagnose. For meg betyr ikke diagnose så mye, samtidig er det en bekreftelse på at det er derfor jeg har vært som jeg er (og var, for jeg jobber med meg selv). 

Det begynte med press på skolen. Var ikke opptatt av karakterer, men ville jo gjerne ligge midt på treet. Også press hjemmefra. Aldri direkte beskjed, men jeg så og merket jo hva de tenkte. Også mye mas om å lese, lese, lese. Lite fritid pga dette maset. I tillegg var jeg sjenert. Likte ikke å være i en stor klasse, fremføringer, rekke opp hånden. Jeg brukte mye tid på å gjøre meg "usynlig" i klasserommet, det stjal fokus fra læring. Foreldrene mine gikk inn i en dårlig periode. Mye uenigheter (ikke høylytte krangler), dårlig stemning. Jeg fikk ikke føle som jeg ville. Var jeg sint, fikk jeg bare beskjed om å ikke være det. Aldri spørsmål om hvorfor. Og ofte var det en grunn. Jeg kunne bli sint fordi jeg hadde mye følelser som ble oversett. Jeg var et barn som bare skulle oppføre meg "etter boken". Problemer hjemme, på skolen eller blant familie ble aldri snakket om. Jeg så aldri min far gråte eller vise følelser. Min mor var en periode deprimert, aldri snakket om. Og hun var opp og ned i humør ofte. Da måtte jeg tilpasse meg henne og gikk på "nåler". I tillegg kjente jeg sjeldent på mestring. Fikk ikke så gode karakterer, likte ikke sport som vennene mine (redd for å gjøre feil) osv. Det resulterte i liten tro på meg selv som den dag i dag gir utslag på "jeg klarer ikke". Jeg gir raskt opp. Gjør jeg noe jeg ikke mestrer med en gang, så finner jeg på noe annet. Prøver ikke. På skolen fiklet jeg også mye med ting. Tegnet på bøker. Jeg var nervøs og derfor fikk jeg behov for å bare gjøre noe.

Det er klart oppveksten har satt sitt preg. Jeg har nok hatt en helt ok oppvekst sammenlignet med andre. Ingen ekstreme traumer, men fravær av omsorg og forståelse. Jeg hadde det jeg trengte, familie og venner, daglige middager med kjernefamilien samlet, ferieturer, felles aktiviteter. Men det har alltid vært en slags distanse mellom oss. 

 

Anonymkode: a26fd...d8f

Takk for et godt og tankevekkende innlegg. 

Du er inne på noe av det jeg ser på som en del av det jeg ser på som utfordringen med all diagnostiseringen. Du sier at du på et vis ønsker en diagnose som en bekreftelse på hvorfor du har vært som du var/er. Og det sier jo implisitt at uten disse diagnosene så er det som at en ikke har noen god grunn. Det blir som at de "gode grunnene" er nevrologiske utviklingsforstyrrelser eller diagnostiske merkelapper. Når realiteten er at enten det er gener, miljø, eller andre faktorer så er jo egentlig alltid naturlig at vi blir som vi blir som resultat av det komplekse samspillet mellom alle faktorene i vårt liv. 

Det bør ikke bli slik at en skal få forståelse og støtte ekstra hvis en har kvalifisert til en diagnose. Jo, en skal få mer lovfestet rettigheter, og det kan en være for. Samtidig så burde jo det heller være slik at en har et bredere spekter generelt for hva en ser på som normalt. Konsekvensen av diagnosekulturen er at en nærmest må ha en diagnose for å få lov å si at ting er vanskelig. 

Jeg vil også nevne en ting jeg la merke til i det du skrev, at du hadde fravær av omsorg og forståelse, men hadde det du trengte. Vel alle menneskebarn trenger omsorg og forståelse, og skaden av mangelen på dette er dessverre ofte større en tilstedeværelsen av vold og påførte traumer. Emosjonell utilgjengelighet hos foreldre frarøver en muligheten til å lære å regulere følelser som er en livsnødvendig ferdighet for å mestre livet. Jeg skal ikke påstå noe om din oppvekst, og samtidig vil jeg likevel få si at det virker som du bagatelliserer ting du har stått i. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (6 minutter siden):

Det er du som kommer med slike påstander, da må du jo tåle at noen er uenig med deg og motstand på dette.  

Du skriver følgende:

Hvis du ikke tror det er iboende i dem, hvordan forklarer du da autisme hos barn fra før ettårsalder? Det er ikke mangler i oppveksten eller et moderne samfunn. Barnet har dette medfødt, og de autistiske trekkene så legene allerede svært tidlig, fra før barnet var ett år. Hvordan vil du forklare dette? Jeg er oppriktig nysgjerrig.

Uenighet tåler jeg, dine hersketeknikker synes jeg er malplassert og unødvendig. Du kan jo lese HI igjen siden du diskuterer noe helt annet enn det tråden handler om. 

Anonymkode: 276f2...3b5

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (10 minutter siden):

Det som er positivt med å få en diagnose er vel at man får et større og mer rettet tilbud om behandling?

Feildiagnosering kan skje, men det er vel ikke hovedsakelig autisme som blir feildiagnosert? Tenker dette pga. av utredningen har verktøy som er gode på hva skille om årsaken til symptomene er autisme eller noe annet. 

I dagens moderne samfunn trenger man diagnoser for å utløse rettigheter. Det bidrar også til tilgang til informasjon som kan hjelpe individet til å forstå seg selv bedre, og dermed finne bedre muligheter til å tilrettelegge eget liv. Det er jeg helt enig med i at er positivt. 

Samtidig så har vi strømlinjeformet samfunnet slik at flere og flere egentlig har behov for tilrettelegging i samfunnet, i stedet for at vi har et bredere spekter av det vi ser på som normalitet. Jeg mener jo at det er mange ting som er blitt bedre i dag. Det er bra og viktig at en har et større rettsvern for barn som blir mobbet f.eks, og det er klart at det er bra at vi har fått større bukt med oppdragervold. Likevel har en lagt ned alternative læringstilbud der noen som ikke fungerer så godt i en klasseromssetting får være med på mer praktisk rettet opplæring. Kravene til barn har blitt større, samtidig som de har mindre pausetid for hjernen. 

Jeg vet ikke noe om i hvor stor grad ulike diagnoser blir feildiagnostisert, det er nok lite tall å hente på dette. Det jeg vet er at de som diagnostiserer adhd og autisme ofte nettopp er eksperter på sine diagnoser. Ved første øyekast er det et gode, men om en tenker seg om er det jo synd at de ikke er like opplest på differensialdiagnostikk. Eksperter på en bestemt diagnose gir oftere nettopp denne diagnosen enn andre, naturligvis. 

Anonymkode: 276f2...3b5