Bør jeg snakke med psykologen til min datter?

[AnonymBruker]

Hun er 18 år og har utviklet anoreksia, men er så langt ikke innlagt. Det siste halvåret har hun gått til psykolog. 
 

Føler på en trang til å snakke med psykologen. Jeg ser tydelige tegn på Asperger, men har selvsagt ikke nevnt det for datter. I tillegg til observasjoner rundt venner og søsken, og måten hun er på her hjemme. (Mener både positivt og negativt) Føler jeg kjenner og ser min datter, og også kan ha en innsikt i hva som var vanskelig da hun var liten. 
 

Jeg vet at psykolog har taushetsplikt, og har heller ikke behov for å få innblikk i hva de snakker om. Likevel føler jeg at det kan være nyttig for psykologen å få en mors perspektiv? Hun skal forøvrig bo hjemme det neste året også, så vi lever tett på hverandre.

Datter ønsker foreløpig ikke innblanding i behandling, men jeg klarer ikke unngå å føle at det hadde vært nyttig for psykologen og behandlingsprosessen at jeg, om ikke annet skrev et brev eller ringte psykologen rundt mine tanker?

Vil så absolutt ikke presse meg på, ønsker bare så inderlig at hun skal få god og riktig behandling nå..

Er det noen som har noen tips rundt dette?

Anonymkode: 511ab...ad0

[AnonymBruker]

Du bør IKKE snakke med hennes psykolog bak hennes rygg. 

Skal du snakke med hennes behandler bør du snakke med henne om det først og få samtykke. Ikke ok å gå bak ryggen på henne. 

Hennes behandler kan heller ikke ta din "info/synspunkt" i betraktning bare fordi du tar kontakt og forteller ting. Ditt perspektiv har ingenting med psykologens behandlingsmåte/metode. 

Forstår hvor du kommer fra og at du mener det godt. Men hun er voksen. Ikke gå bak ryggen hennes 

Anonymkode: 9b303...a7c

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hun er 18 år og har utviklet anoreksia, men er så langt ikke innlagt. Det siste halvåret har hun gått til psykolog. 
 

Føler på en trang til å snakke med psykologen. Jeg ser tydelige tegn på Asperger, men har selvsagt ikke nevnt det for datter. I tillegg til observasjoner rundt venner og søsken, og måten hun er på her hjemme. (Mener både positivt og negativt) Føler jeg kjenner og ser min datter, og også kan ha en innsikt i hva som var vanskelig da hun var liten. 
 

Jeg vet at psykolog har taushetsplikt, og har heller ikke behov for å få innblikk i hva de snakker om. Likevel føler jeg at det kan være nyttig for psykologen å få en mors perspektiv? Hun skal forøvrig bo hjemme det neste året også, så vi lever tett på hverandre.

Datter ønsker foreløpig ikke innblanding i behandling, men jeg klarer ikke unngå å føle at det hadde vært nyttig for psykologen og behandlingsprosessen at jeg, om ikke annet skrev et brev eller ringte psykologen rundt mine tanker?

Vil så absolutt ikke presse meg på, ønsker bare så inderlig at hun skal få god og riktig behandling nå..

Er det noen som har noen tips rundt dette?

Anonymkode: 511ab...ad0

Kanskje nevne dette for datteren?

[AnonymBruker]

Ja, nevn det for din datter, eller send lenke til noe hun kan kjenne seg igjen i. La frøet spire hos din datter først, så kan hun nevne det selv for psykologen - enten som en ting hun kan være enig i selv, eller for å klage på at "mamma tror jeg har en diagnose"....

Har selv ei jente med aspergers, og det med spisevegring er noe vi alle med aspergerjenter er redde for, for det er veldig vanlig i denne gruppen.

Anonymkode: 24bc7...0d4

[AnonymBruker]

Som datter av en mor som brøyta seg inn hosnpsykologen, hvorpå jeg opplevde at all frihet og åpenhet fallt bort - just dont. Det er hennes psykolog, han skal forholde seg til hennes virkelighet og hennes opplevelse av verden.

Anonymkode: e4d34...075

[AnonymBruker]

For all del, ikke snakk med psykologen uten din datters samtykke. 

Jeg ville i første omgang tatt en prat med din datter, for å høre om hun kjenner seg igjen i dette.

Husk at anoreksi kommer med strenge sosiale restriksjoner, isolasjon og tvangspreget atferd. Dette er en del av spiseforstyrrelsen.

Dersom du gjennom hele hennes oppvekst har hatt disse "mistankene", kan det jo være lurt å nevne. Om dette er kommet nylig, er det nok bare spiseforstyrrelsen. Men det kan jo ikke vi på KG vite noe om.

Hilsen eks-anorektiker

Anonymkode: e1237...bd5

[Honey Dew]

Du holder deg utenfor dette. Datteren din er voksen og hun får hjelp. Meld deg heller inn i en støttegruppe for pårørende. Der kan du få mange gode råd.

[AnonymBruker]

Det er en sterk korrelasjon mellom anorexia og autisme i jenter.  Du kan jo informere psykologen om tankene dine. Men du vil jo ikke få noen informasjon tilbake med mindre datteren din forteller deg selv.

 

https://www.medicalnewstoday.com/articles/autism-and-anorexia

Anonymkode: 036d9...227

[AnonymBruker]

Mitt tips er at du skal gi faen i å gå bak din datters rygg. Anoreksi og spiseforstyrrelser handler ofte om kontroll. Hvilken kontroll har hun dersom hennes mor snakker med hennes psykolog bak hennes rygg?

Du minner meg om min mor, hun ville bare vel, og hadde mange lure tanker, men måten hun gjorde det på illustrerte bare en av grunnene til at jeg hadde blitt syk i utgangspunktet. Ta tak i deg selv. 

Det du kan gjøre er jo nettopp å nevne dine tanker om Aspergers til datteren din, og spør om hun synes det kunne være nyttig at du snakket med psykologen. 

Å skulle gå å snakke med psykologen bak hennes rygg er dysfunksjonelt. Anbefaler deg å granske oppveksten hennes og å jobbe med deg selv. Du kan alltids bli en bedre mor, og å modellere en mors som tar vare på sine grenser og behov er noe av det sunneste for barn. 

Anonymkode: 490d3...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som datter av en mor som brøyta seg inn hosnpsykologen, hvorpå jeg opplevde at all frihet og åpenhet fallt bort - just dont. Det er hennes psykolog, han skal forholde seg til hennes virkelighet og hennes opplevelse av verden.

Anonymkode: e4d34...075

Jeg skrev mitt eget innlegg til TS over her, jeg ville bare reach out til deg som har opplevd noe av det samme som meg. Min mor gikk bak min rygg til psykologen for å "lufte sine bekymringer", noe psykologen heldigvis informerte meg om ved neste time, og hadde stilt seg avvisende til. Jeg følte ikke på tillitsbrudd fra psykologen, men jeg følte det likevel som at noe av vår kontakt ble "skjendet" og ødelagt. Min mor la deretter min psykolog "for hat" siden han hadde vært avvisende til hennes tanker. I det store og det hele ødela det ganske mye for den terapirelasjonen, og nå mange år senere har jeg en annen psykolog, og gud bedre så mye bedre det føles å endelig bo i en annen by, og være voksen, og "ha noe for meg selv". 

På den tiden tenkte jeg "stakkars mamma, joda, hun prøver bare så godt hun kan" og først nå mange år senere, når jeg endelig har grodd meg litt grenser og selvivaretakelse innser jeg hvor enormt overtramp det der egentlig er, og hvordan det bare går inn i den dysfunksjonen som preget hele min oppvekst og faktisk ødela for meg. 

Har aldri snakket med noen som erfarte det samme, så jeg hadde likt å høre hvordan det var for deg, om du har noen tanker. ❤️ 

Anonymkode: 490d3...aa3

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med de over om at du ikke skal ta kontakt med hennes psykolog bak hennes rygg. Du kan imidlertid spørre datteren din om du kan få ha en pårørendesamtale med psykologen. Du kan også gå til din egen fastlege og lufte bekymringene dine. Ikke fordi fastlegen skal ta kontakt med datteren din, men for at du skal få råd om hvordan takle situasjonen. 

Jeg vil også si at anoreksi/spiseforstyrrelse kan gi autistiske trekk, selv om man ikke har en autismespekterforstyrrelse. Derfor egner det seg best å utrede når man er i stabil fast mtp spiseforstyrrelsen. Det er også riktig som andre her nevner at det er flere med autisme som utvikler spiseforstyrrelse. Spørsmålet er om dette er trekk som har oppstått helt siden barnealder, eller om det er nyoppstått ifm at hun har fått det vanskelig

Anonymkode: 31bf8...377

[AnonymBruker]

Takk for innspill!

Kommer ikke til å kontakte psykologen hennes.

Vi har nettopp kommet hjem fra en ferie. Opplevde at hun blomstret litt, og spiste bra. Stemningen var bra helt frem til hun kom hjem fra psykologtimen i dag. Da var humøret blåst bort.

Dessuten liker hun ofte å lage middagen til oss. Lurer på om det er «greit» å la henne ta ansvaret for dette når hun er syk.

 

TS

Anonymkode: 511ab...ad0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for innspill!

Kommer ikke til å kontakte psykologen hennes.

Vi har nettopp kommet hjem fra en ferie. Opplevde at hun blomstret litt, og spiste bra. Stemningen var bra helt frem til hun kom hjem fra psykologtimen i dag. Da var humøret blåst bort.

Dessuten liker hun ofte å lage middagen til oss. Lurer på om det er «greit» å la henne ta ansvaret for dette når hun er syk.

 

TS

Anonymkode: 511ab...ad0

Nå har jeg overspisingslidelse, og går i behandling for det, men bare for å dele: etter en terapitime er jeg emosjonelt utslitt, og fremstår sikkert nedstemt og tappet for energi, for mine nærmeste. Har timen vært veldig krevende er det også høy sannsynlighetsgrad for at jeg overspiser denne dagen. Det er mekanismer som settes i gang. Jeg er voksen (over 40) og min mor vet ikke at jeg går i behandling en gang, kommer ALDRI til å dele den infoen med henne. Hun har alt for mange meninger og ytringer jeg ikke ønsker, som hun da kommer til å utvise. Likt det du viser i tråden her: at du må inn og «informere» terapeuten om dine tanker og meninger. 

Mitt beste råd er at du gir din datter ukritisk støtte. De dagene hun kommer hjem fra behandling vil hun mest sannsynlig være mer sårbar. Hvis du vil hjelpe henne, spør henne hva hun trenger fra deg i prosessen og si at du er der. 
Kommer hun for å snakke: lytt uten å ha en mening om hva hun sier. Bare valider. Valider valider!

Jeg har en fantastisk ektefelle som jeg ofte snakker med etter mine behandlingstimer. Det viser også at behandling foregår både før, under og etter terapitimene. Din datter jobber nok knallhardt med seg selv, det eneste du skal og bør gjøre er å vise henne at du ønsker å støtte. 
Jeg åpner meg 100% for ektefelle fordi han gjør aldri noe annet enn å lytte og validere hva jeg sier. Hadde han begynt å ha en mening, eller diskutere, hadde jeg ikke giddet.

uansett om din datter har Asberger eller ikke, så er hun nå i behandling for sin spiseforstyrrelse, det er et STORT skritt! Stol på din datter. Det er ikke NÅ du skal begynne å lage bølger i sjøen for henne, via å potensielt krenke den prosessen hun er inn i !
 

Du har hatt 18 år på å få henne utredet for autisme.
 

At du nå plutselig ønsker å risikere hennes prosess via å kontakte psykologen hennes, gjør at jeg virkelig begynner å undre meg over dine intensjoner. 
 

Til slutt; hva i alle dager er problemet med å la henne lage middag om dette er noe hun liker å gjøre?!? Hva er det du problematiserer her egentlig? Hvorfor mener du det skulle være et problem plutselig…???? 
 

Begynner å lure på om det er du som har et behov for å være i fokus og lager problemer for å sette søkelyset over på deg selv…?  

Anonymkode: 5869f...533

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Nå har jeg overspisingslidelse, og går i behandling for det, men bare for å dele: etter en terapitime er jeg emosjonelt utslitt, og fremstår sikkert nedstemt og tappet for energi, for mine nærmeste. Har timen vært veldig krevende er det også høy sannsynlighetsgrad for at jeg overspiser denne dagen. Det er mekanismer som settes i gang. Jeg er voksen (over 40) og min mor vet ikke at jeg går i behandling en gang, kommer ALDRI til å dele den infoen med henne. Hun har alt for mange meninger og ytringer jeg ikke ønsker, som hun da kommer til å utvise. Likt det du viser i tråden her: at du må inn og «informere» terapeuten om dine tanker og meninger. 

Mitt beste råd er at du gir din datter ukritisk støtte. De dagene hun kommer hjem fra behandling vil hun mest sannsynlig være mer sårbar. Hvis du vil hjelpe henne, spør henne hva hun trenger fra deg i prosessen og si at du er der. 
Kommer hun for å snakke: lytt uten å ha en mening om hva hun sier. Bare valider. Valider valider!

Jeg har en fantastisk ektefelle som jeg ofte snakker med etter mine behandlingstimer. Det viser også at behandling foregår både før, under og etter terapitimene. Din datter jobber nok knallhardt med seg selv, det eneste du skal og bør gjøre er å vise henne at du ønsker å støtte. 
Jeg åpner meg 100% for ektefelle fordi han gjør aldri noe annet enn å lytte og validere hva jeg sier. Hadde han begynt å ha en mening, eller diskutere, hadde jeg ikke giddet.

uansett om din datter har Asberger eller ikke, så er hun nå i behandling for sin spiseforstyrrelse, det er et STORT skritt! Stol på din datter. Det er ikke NÅ du skal begynne å lage bølger i sjøen for henne, via å potensielt krenke den prosessen hun er inn i !
 

Du har hatt 18 år på å få henne utredet for autisme.
 

At du nå plutselig ønsker å risikere hennes prosess via å kontakte psykologen hennes, gjør at jeg virkelig begynner å undre meg over dine intensjoner. 
 

Til slutt; hva i alle dager er problemet med å la henne lage middag om dette er noe hun liker å gjøre?!? Hva er det du problematiserer her egentlig? Hvorfor mener du det skulle være et problem plutselig…???? 
 

Begynner å lure på om det er du som har et behov for å være i fokus og lager problemer for å sette søkelyset over på deg selv…?  

Anonymkode: 5869f...533

Det var da voldsomt!

Høres ut som om du er bitter på din egen mor. Virker som du trekker tråder fra henne til meg. 

I vårt tilfelle har hun hatt en del sosiale utfordringer på skolen. Jeg har de siste fire årene ønsket at hun skal få snakke med noen andre enn meg, men det har hun ikke ønsket. Derfor ingen eventuell diagnostisering.

Når det gjelder å påta seg ansvar for innkjøp og matlaging i familien, er jeg usikker på om dette er heldig, i forbindelse med hennes tilfrisking. Men nå er det er relativt stor forskjell på anoreksi og overspising. Hadde min datter slitt med overspising, hadde jeg ikke vært bekymret for at hun ansvar middagen. Men en anoreksia- diagnose er jeg derimot mer usikker.
 

TS

Anonymkode: 511ab...ad0

[AnonymBruker]

Nei, finn din egen. 

Anonymkode: 33d72...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det var da voldsomt!

Høres ut som om du er bitter på din egen mor. Virker som du trekker tråder fra henne til meg. 

I vårt tilfelle har hun hatt en del sosiale utfordringer på skolen. Jeg har de siste fire årene ønsket at hun skal få snakke med noen andre enn meg, men det har hun ikke ønsket. Derfor ingen eventuell diagnostisering.

Når det gjelder å påta seg ansvar for innkjøp og matlaging i familien, er jeg usikker på om dette er heldig, i forbindelse med hennes tilfrisking. Men nå er det er relativt stor forskjell på anoreksi og overspising. Hadde min datter slitt med overspising, hadde jeg ikke vært bekymret for at hun ansvar middagen. Men en anoreksia- diagnose er jeg derimot mer usikker.
 

TS

Anonymkode: 511ab...ad0

Hvorfor skal hun ikke lage middag? Jeg har selv hatt anoreksi, og sliter veldig med å forstå logikken din. 

Anonymkode: e1237...bd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det var da voldsomt!

Høres ut som om du er bitter på din egen mor. Virker som du trekker tråder fra henne til meg. 

I vårt tilfelle har hun hatt en del sosiale utfordringer på skolen. Jeg har de siste fire årene ønsket at hun skal få snakke med noen andre enn meg, men det har hun ikke ønsket. Derfor ingen eventuell diagnostisering.

Når det gjelder å påta seg ansvar for innkjøp og matlaging i familien, er jeg usikker på om dette er heldig, i forbindelse med hennes tilfrisking. Men nå er det er relativt stor forskjell på anoreksi og overspising. Hadde min datter slitt med overspising, hadde jeg ikke vært bekymret for at hun ansvar middagen. Men en anoreksia- diagnose er jeg derimot mer usikker.
 

TS

Anonymkode: 511ab...ad0

Som 18-åring som bor hjemme så er det helt naturlig at hun bidrar i husarbeid og matlaging. Fra mitt synspunkt er det beste å behandle henne som en normal 18-åring. Det betyr ikke at hun skal få kontrollere og lage ALLE fellesmåltidene, for det er heller ikke det vanlige. Men at hun lager middag noen dager og du andre virker helt innafor. 

Tror også du må gå litt i deg selv med tanke på synet på spiseforstyrrelser, de fleste spiseforstyrrelser er ulike variasjoner av det samme, og det virker som du har negative holdninger til de som overspiser. Det er relativt liten forskjell på anoreksi og overspising, i alle fall når personen ikke lenger har en farlig BMI. Les gjerne om den transdiagnostiske modellen for spiseforstyrrelser. 

Anonymkode: 490d3...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som datter av en mor som brøyta seg inn hosnpsykologen, hvorpå jeg opplevde at all frihet og åpenhet fallt bort - just dont. Det er hennes psykolog, han skal forholde seg til hennes virkelighet og hennes opplevelse av verden.

Anonymkode: e4d34...075

Med dette synet og holdningen så tenker jeg du prøver å skape et verdensbilde hos psykologen som ikke nødvendigvis gir hele bildet av problemstillingen. 

Det blir litt som om en person går til parterapeut mens den andre ikke har noe å tilføye.. Så vil da den som har gått til parterapeuten komme hjem og si, Terapeuten er helt enig med meg - du er problemet. 

Selvfølgelig bør en psykolog, eller andre terapeuter invitere de nærmeste for felles samtale slik at de får det hele og fulle bildet. 

Dessverre så viser det seg at mange  tar en slik offerrolle og legger all skyld på helt uvesentlige faktorer i oppveksten som gjør at foreldrene sitter igjen som svarteper. Uten grunn egentlig. 

 

 

Anonymkode: b6139...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Med dette synet og holdningen så tenker jeg du prøver å skape et verdensbilde hos psykologen som ikke nødvendigvis gir hele bildet av problemstillingen. 

Det blir litt som om en person går til parterapeut mens den andre ikke har noe å tilføye.. Så vil da den som har gått til parterapeuten komme hjem og si, Terapeuten er helt enig med meg - du er problemet. 

Selvfølgelig bør en psykolog, eller andre terapeuter invitere de nærmeste for felles samtale slik at de får det hele og fulle bildet. 

Dessverre så viser det seg at mange  tar en slik offerrolle og legger all skyld på helt uvesentlige faktorer i oppveksten som gjør at foreldrene sitter igjen som svarteper. Uten grunn egentlig. 

 

 

Anonymkode: b6139...c17

Jeg synes det høres ut som du har misforstått hensikten med å gå i terapi. Og hvordan en god psykolog skal fungere. Det handler ikke om at alle andre tar feil, det handler om at en har sin egen prosess, og at en trenger å få rom til å komme frem til sine bedring i sin egen tid, ikke at foreldre og andre utenforstående skal overstyre og ta kontrollen med å fortelle "sin versjon".

Det er stor forskjell mellom parterapi og individualterapi. 

Anonymkode: 490d3...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvorfor skal hun ikke lage middag? Jeg har selv hatt anoreksi, og sliter veldig med å forstå logikken din. 

Anonymkode: e1237...bd5

Er man innlagt, må man forholde seg til de måltider man får. Ikke velge og vrake ut i fra fett og kalorier. Tilberedningen og innkjøp av middager selv, vil selvsagt påvirkes av en anorektisk tankegang . Tørke vekk fett fra kjøtt og fisk, bruke kalorifattige oljer, osv. Hvis hun i utgangspunktet spiser litt av familiens middag, er det mulig det ikke er så lurt at hun ansvarliggjøres for dette.  Synes ikke det er så ulogisk, jeg.

Anonymkode: 511ab...ad0